ta vare på eldre foreldre når den tid kommer...

[AnonymBruker]

Med tanke på at eldre"omsorgen"e er helt på trynet og at de på sykehjem behandles så uverdig at det er så skammelig på alle måter....Ville du tatt vare på foreldrene dine på annen mate ved og ofre litt av ditt eget liv?

Noen med erfaringer? Mine foreldre er ikke så gammle og hjelpetrengende at de trenger slik omsorg, men om den tid kommer, så tror jeg at jeg ville hatt vanskelig for å la noen bo på et sykehjem og bli behandlet sååå dårlig!!

Velferdsnorge.....

Anonymous poster hash: 440cd...8ba

[AnonymBruker]

No way. Hadde kanskje hjulpet til med privat helseomsorg. Har nok med mitt eget liv.

Anonymous poster hash: 31513...148

[Gjest Familyfirst]

Jeg tar nok inn foreldrene når de ikke lenger er istand til å ta vare på seg selv. Om det blir meg eller mine søsken, kan jeg ikke vite på forhånd, men jeg tilbyr gjerne. Når den tid kommer, håper jeg at jeg har såpass god og stabil økonomi at jeg kan ansette hjelp hvis det skulle være for krevende ( ser for meg at jeg får barn i min fremtid).

Men det er ikke fordi jeg tenker at sykehjem er så ille. Vet at det er dårlig for mange, men vet også at det er bra for mange andre.

[Silfen]

Mine kan få råtne på gamlehjem.

[elentari]

La oss si jeg og samboeren min er enebarn, og begges parters foreldre lever lenge. Menes det da at vi skal ta inn 4 gamle mennesker å passe på disse? Det går da ikke. Mine foreldre sendte da slekta si på gamlehjem, så det kommer nok til å skje med dem også. Men hjelpe til, besøke og slikt, det skal jeg jo såklart!

Endret 20. august 2013 av elentari

[AnonymBruker]

Vanskelig å la noen få bo på et sykehjem? Jeg og foreldrene mine lever hver våre liv til vanlig. Vi sees kanskje maks (og det er maks) to - tre uker i løpet av året totalt da vi bor på hver vår kant av landet. Vi er glade i hverandre, men kommer ikke til å bo nærmere hverandre blant annet pga jobbsituasjoner. De er friske nå. Må de på sykehjem, så havner de på sykehjem. Jeg er "sykepleier" når det trengs for minn mann og mitt barn siden disse har jeg valgt selv. Helsevesenet jobber jeg ikke i, og det har jeg uttalt for dem at jeg heller ikke kommer til å gjøre. Så jeg tror de vet hvor de har meg. Dessuten så har jeg også vært på sykehus i voksen alder uten at de var der da pga avstanden. Man får ikke barn for å ha noen til å hjelpe seg når man blir gammel og skrøpelig!

Anonymous poster hash: 63722...20b

[AnonymBruker]

Tja. Kunne ha investert i noe om det skulle ha hjulpet dem til å få bedre omstendigheter, hvis de hadde fryktelig dårlige og ønsket min hjelp. Men jeg hadde ikke brukt mye tid, penger eller energi på å vedlikeholde omstendighetene deres om dem var absolutt avhengig av det.

Da får ikke livet mitt blitt som det skulle, fordi det blir "kastet bort" på å ta vare på deres.
En mellomting her hadde kanskje ikke vært urealistisk å forestille seg dog.

Men uten en mellomting, blir det litt for bakvendt i min bok dessverre, for evolusjonen går videre.

Og man må prioritere således.

Anonymous poster hash: b74df...da9

[AnonymBruker]

Med tanke på at eldre"omsorgen"e er helt på trynet og at de på sykehjem behandles så uverdig at det er så skammelig på alle måter....Ville du tatt vare på foreldrene dine på annen mate ved og ofre litt av ditt eget liv? Noen med erfaringer? Mine foreldre er ikke så gammle og hjelpetrengende at de trenger slik omsorg, men om den tid kommer, så tror jeg at jeg ville hatt vanskelig for å la noen bo på et sykehjem og bli behandlet sååå dårlig!! Velferdsnorge..... Anonymous poster hash: 440cd...8ba

Hva er det som er så på trynet egentlig? Vet at det finnes skrekkeksempler, men tør å påstå at de aller fleste beboere på sykehjem blir behandlet med verdighet og respekt.

Jeg har jobbet i eldreomsorgen i mange år og selvsagt sett mye rart, men vil påstå at de aller, aller fleste som jobber med eldre gjør det fordi de liker det og ønsker å gjøre det som er best for den gamle.

Anonymous poster hash: 97e2d...421

[Hecubaa]

Når vet ikke jeg hvor gamle foreldrene dine er men i mitt tilfelle så har jeg store forhåpninger om at eldreomsorgen bedres i løpet av de neste 30 årene

Og hvis ikke så får jeg se an egen livssituasjon når dette eventuelt blir aktuelt.

[Amarinda]

Jeg vil nok være der i perioder hvor de trenger mer støtte, men hvis de trenger tilsyn og hjelp 24 timer i døgnet har de det bedre ett sted hvor det faktisk er folk tilstede til enhver tid for å hjelpe dem. Min familie prøvde en periode å passe på mine besteforeldre da de ble akutt syke (demens), men med to foreldre i full jobb og to besteforeldre som sto opp midt på natta for å ta bussen ble det for vanskelig. Prøvde å rullere dem mellom barna en periode, men de fikk til slutt avlastning.

Begge to fikk til slutt sykehjemsplass, da hadde min bestefar allerede handlet samme pålegg i 3 uker og gått 6 km en vei for å besøke min bestemor.. Så nei, jeg tviler på at det lar seg gjøre så lenge jeg er i jobb, skulle de bli syke når jeg selv ikke er i jobb vil det jo være enklere å sørge for at de fortsatt kan bo hjemme.

[Kooko]

Jeg ville ikke ha hatt noe problem å ha foreldrene mine på et sykehjem. Det finnes andre utviklet land som har mye dårligere eldre omsorg/sykehjem (det har jeg sett/lest/erfart) og selv om eldre omsorgen her I landet er LANGT fra perfekt, er den ikke så verst, synes jeg.

Synes ikke at det norske samfunn er tilrettellagt for at folk skal ta seg av foreldrene sine (vel, ikke nå I hvertfall, kanskje det skal endres I framtiden?).... og de som gjøre skal få mye ære for det er krevende, har sett hvor mye energy det tar fra enebarn når foreldrene sine blir gamle. For min del så behøver de ikke å bli stående alene i et kamp (om det kan kalles det) som de skal tape til slutt. Jeg har nok tro på helsearbeidere at de skal passé på dem på den best mulig mate til tross for det elendig helsevesenet vi har per dags dato.

[Cata]

Nei, det vil jeg ikke gjøre. Jeg vokste opp med en syk bestemor i huset og min mor mener bestemt at jeg skal slippe å ta meg av henne, hvis hun trenger det. Hun vet hva det vil si å være heltidsansvarlig for et eldre, sykt menneke. Derimot kan jeg få lov å mase så hun kommer inn på et sykehjem.

Dette er noe vi har snakket en del om opp gjennom årene, nettopp fordi det satte så mye preg på hennes "unge voksne liv" og for den del på min barndom.

Uansett ville det ikke vært praktisk mulig ettersom vi bor på forskjellige kanter av landet og jeg har ikke egentlig leilighet som er stor nok til å ha henne boende for noe mer enn et helgeopphold.

[AnonymBruker]

Vel, er der nå, og ja, vi gir mye av vår tid, har mye fravær fra jobb, og har ofret både penger og ferie og det som føles som mye av vårt liv mange ganger over flere år for å pleie min svigermor. Allikevel bor hun i omsorgsbolig. I periodene hun er på sykehus, tar mannen min seg MYE fri. I tillegg bor svigerfar ganske ofte hos oss fordi han trenger det (men han er ikke pleietrengende, bare ensom, utslitt og deprimert pga svigermors situasjon). Noe mer enn dette kan vi ikke gjøre, uten å ofre hele vårt liv i mange, mange år: flytte og minst en av oss må slutte å jobbe. Så mye kan vi ikke gi, og selvom vi hadde gjort det, hadde hun trengt mer. Men vi gjør mye mer enn å overlate hele omsorgen til det offentlige, for det fungerer ikke. Man kan ikke som vanlig familiemedlem ta ansvaret for en pleiepasient 24 timer i døgnet, det er medisinsk oppfølging hun trenger, vi er ikke helsepersonell. Men vi må følge opp helsepersonellet. Og gi omsorg. Og ringe legen, gå på møter, få henne innlagt på sykehus, mase på sykepleiere, fysioterapauter, lese oss opp på medisindoser, symptomer, smertelindring og rehabilitering. Stort sett er omsorgen og pleien hun mottar for dårlig. Men vi hadde ikke greid å gi noe bedre, uten å måtte adoptert bort ungene våre og utdannet oss til hjernekirurg, nevrolog, geriatriker, psykiater, ernæringseksperter og sjelesørgere. De ansatte ved omsorgsboligen er dessverre heller ikke dette, men de gir omsorg så godt de kan, og de jobber i hvertfall skift, og får betalt for det. Vi hadde dukket under skulle vi hatt det ansvaret hjemme. Min svigerfar gjorde nesten det, han pleide henne i fem år hjemme først. De er ikke så gamle.

Anonymous poster hash: 52238...f61

[Gjest Gjest]

Jeg har en far som plutselig er blitt fullstendig pleietrengende, og står i kø for å få sykehjemsplass. Det er uaktuelt å ha han boende hos meg. For det første er ikke boligen min egnet for en pleiepasient. For det andre makter jeg ikke å være pleier på fulltid. Jeg har full jobb, barn og et aktivt liv ellers. Å ta vare på han ville tatt knekken på min egen helse, og da er jeg ikke til nytte for noen.

For det tredje tror jeg det ville fullstendig ødelagt forholdet oss i mellom, da min far har blitt en sint grinebiter på sine eldre dager, og all gørr går ut over meg. Jeg hadde ikke orket å leve i det 24/7.

Jeg mener også at det er feil å ha rollen som sykepleier for sine foreldre med alt det innebærer. Jeg ønsker i hvert fall ikke at mine barn skal ha den rollen overfor meg når den tid kommer.

[AnonymBruker]

Det er skrekkeksemplene som kommer i media. Mine svigerforeldre er i slutten av åttiårene og har bodd på sykehjem i et par år. De har det trygt og godt, og da har vi, de nærmeste pårørende, det godt. De ansatte på hjemmet er fantastiske og ikke minst så vet de hva de gjør. Mine svigerforeldre er på god vei til å bli demente og trenger mye mer enn hva mannen min og jeg kan tilby.

Alle basisbehovene deres blir møtt, de ansatte ser dem, det er alltid noen å prate med, det skjer sosiale ting (alt fra musikk til bingo til kino til gudstjenester), maten er god og de får til stadighet en likør til kvelds. Dette er på et helt ordinært, kommunalt sykehjem i en norsk småby.

Anonymous poster hash: 22254...a64

[AnonymBruker]

Har lite til overs for foreldrene mine, så det kommer jeg ikke til å ta nå. Besteforeldrene mine derimot, de ville jeg hjulpet så mye jeg bare kunne. Håper eldreomsorgen i Norge bedre med tiden, vi har virkelig mye å lære av Danmark.

Anonymous poster hash: 4e9c3...2ae

[AnonymBruker]

Mannen og jeg har omsorgsansvar for en eldre akkurat nå.

Det innebærer blant annet daglig tilsyn, ordne med mat og medisiner, ordne med hennes økonomi - vi kan ikke være borte en kveld hvis vi ikke har "barnevakt".

Det er på mange måter mye mer slitsomt enn å ha småbarn, fordi den eldre har veldig klare synspunkter på hvordan ting skal være, hva som skal gjøres, og når det skal gjøres, og hun spør ikke om noe, hun enten krever, eller så forventer hun at vi skal være tankelesere, og blir fornærmet om vi ikke skjønte at hun ville et eller annet i går.

Vi håper hun snart innser at hun må flytte til en omsorgsbolig, for dette tærer veldig på oss begge.

Da vil vi heller være på hyppige besøk for å være sikre på at hun har det bra, men uten å ha ansvaret for det daglige.

Anonymous poster hash: 2f92f...095

[AnonymBruker]

Hva mener du med ofre litt av sitt eget liv? Du virker naiv. Er man så hjelpetrengende at sykehjem er alternativet, så trenger man mer enn det.

Hvis jeg var veldig rik så hadde jeg nok sørget for å hjelpe til mest mulig ja, for jeg har selv sett hvordan bestemor hadde det på sykehjem, og det unner jeg ingen. Men mest sannsynlig må jeg fortsatt være i jobb når/hvis den tid kommer, ellers har jeg ikke noe å leve av, og da har jeg ikke noe valg. Da kan jeg bare håpe på det beste, besøke dem ofte, og gjøre mitt for å "lage huskestue" dersom noe ikke er som det skal. Samfunnet i dag funker ikke sånn at alle kan droppe alt for å ta seg av sine gamle foreldre selv.

For øvrig har jeg alltid fått høre at det er å foretrekke å bli pleiet og stelt av andre enn barna sine, det har vel med intimsoner å gjøre, og en følelse av fornedrelse. Det kan jeg godt forstå. En profesjonell gjør bare jobben sin, man har ikke et personlig forhold til vedkommende slik som man har til sine barn. Jeg tror ikke pappa ville følt seg særlig komfortabel med at jeg tørker ham bak, for å si det sånn.

Men, dette er hva jeg tenker i dag, hvem vet hvordan situasjonen er når/hvis den oppstår.

Forhåpentligvis er foreldrene mine av "de heldige som får dø med skoene på", som de sier.

Anonymous poster hash: 681fb...7c2

[AnonymBruker]

Jeg tar nok inn foreldrene når de ikke lenger er istand til å ta vare på seg selv. Om det blir meg eller mine søsken, kan jeg ikke vite på forhånd, men jeg tilbyr gjerne. Når den tid kommer, håper jeg at jeg har såpass god og stabil økonomi at jeg kan ansette hjelp hvis det skulle være for krevende ( ser for meg at jeg får barn i min fremtid).

Men det er ikke fordi jeg tenker at sykehjem er så ille. Vet at det er dårlig for mange, men vet også at det er bra for mange andre.

Eh. Det er vel ikke sannsynlig at du har småbarn når foreldrene dine blir gammel og skrøpelig. Er mer sannsynlig at du selv nærmer deg pensjonsalder. Da er du gjerne sliten etter mange år i arbeid, og det vil bli en belastning å bruke pensjonisttilværelsen sin på å pleie eldre foreldre.

Anonymous poster hash: 49d0b...6a1

[Daraya]

Fra mine egne foreldre bor jeg for langt unna, over 100 mil. Så det sier seg selv at det ikke blir aktuelt. Mine svigerforeldre derimot bor kun 5 minutters biltur unna, så rent teoretisk ville det vært mulig.

Mannens mormor ble alene når hun var 70 år, hun fortsatte å bo i eget hus. Allerede dette kunne hun aldri gjort uten masse hjelp fra sin svigersønn, dvs vedlikehold, kjøre til legen, handle, bære inn ved, måke snø osv. Når hun plutselig ble dårlig var det aldri snakk om å flytte hjem igjen eller til en av døtrene, rett og slett fordi hun var sengeliggende og pleietrengende. Det mener jeg ingen kan fikse selv, ikke en gang med hjelp av kommunal hjemmepleie. Så svigers har sagt fra allerede at de ikke vil pleies hjemme den dagen det blir aktuelt.