Kom hjem fra psykiateren i dag

[AnonymBruker]

Hadde fått vite at jeg antakelig har emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse. Tenkte mye på veien hjem om jeg skulle fortelle kjæresten, og bestemte meg for å gjøre det, ettersom han har vært på mottagerenden veldig mye og fortjener at jeg er åpen med ham. Trodde også han ville reagere fint, ettersom han alltid har vært støttende, men nå ble han bare irritert og sa: "Det spiller ingen rolle, du er klin hakke gæren uansett!"

Jeg fikk sjokk, og han så ut til å angre litt, men så reiste han seg og sa han trengte litt luft. Det sier vel egentlig seg selv at jeg reagerte dårlig når situasjonen var som den var fra før.. Jeg ble først hysterisk, begynte å gråte, sa han måtte bli, sa jeg ikke kunne leve uten ham. Jeg vet jo at det ikke er en god måte å få ham til å bli, men jeg mistet helt kontrollen og alt var så jævlig vondt. Han bare ristet på hodet og sa, "Jeg kommer tilbake," og så gikk han videre mot døra. Jeg trodde ikke på ham og ble rasende fordi han løy, skjelte ham ut og projiserte absolutt alt over på ham. Han ødela alltid, han løy hele tiden, han brydde seg ikke om meg i det hele tatt og så videre... Han bare smelte igjen døra og stakk til en kompis, og nå sitter jeg her og skriver på KG for å distrahere meg selv fra å gjøre noe dumt.

Jeg fikk en melding fra ham nå hvor han sa unnskyld og at han er på vei hjem nå. Men det er ikke han som er problemet, det er meg! Jeg vil ikke ødelegge forholdet vårt, jeg vil ikke gjøre ham noe vondt, men jeg gjør det uansett.. Alt er bare vondt og håpløst nå og jeg vet ikke om jeg noen gang skal kunne se meg selv i øynene etter dette.

Anonymous poster hash: 35931...8ed

[AnonymBruker]

Ta deg sammen. Du kommer til å miste han veldig snart hvis du skal fortsette sånn.

Anonymous poster hash: c8ba6...62c

[AnonymBruker]

Ta deg sammen. Du kommer til å miste han veldig snart hvis du skal fortsette sånn.

Anonymous poster hash: c8ba6...62c

Tusen takk, det hadde jeg aldri tenkt på før!!

Anonymous poster hash: 35931...8ed

[AnonymBruker]

De første linjene av innlegget tilsa at han var på viddene her, men jeg endret oppfatning etter hvert.

Ufint av ham, men du må også forstå at han også blir skadelidende av din personlighetsforstyrrelse, og det virker det som du er i ferd med å gjøre. Han kan også til tider miste hodet og kontrollen. Han sa noe veldig dumt, men derfra og ut var det han gjorde egentlig greit. Han trengte å fordøye dette, og det er i seg selv en helt legitim reaksjon. Å "ta seg litt luft" er det ingenting i veien med, i hvert fall ikke etter en så stor og viktig beskjed.

Så er det samtidig slik at du i mindre grad enn andre klarer styre slike reaksjoner. Det må han hensynta. Han kan bare ikke være noe supermenneske. Det blir nok en tøff tid fremover. Du får likevel huske på at ingenting har forandret seg av en diagnose: Du har bare fått et navn på problemene, og du er inne i et system som er til for å hjelpe deg.

Anonymous poster hash: 0a164...236

[Gjest Gjest]

Hadde fått vite at jeg antakelig har emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse. Tenkte mye på veien hjem om jeg skulle fortelle kjæresten, og bestemte meg for å gjøre det, ettersom han har vært på mottagerenden veldig mye og fortjener at jeg er åpen med ham. Trodde også han ville reagere fint, ettersom han alltid har vært støttende, men nå ble han bare irritert og sa: "Det spiller ingen rolle, du er klin hakke gæren uansett!"

Jeg fikk sjokk, og han så ut til å angre litt, men så reiste han seg og sa han trengte litt luft. Det sier vel egentlig seg selv at jeg reagerte dårlig når situasjonen var som den var fra før.. Jeg ble først hysterisk, begynte å gråte, sa han måtte bli, sa jeg ikke kunne leve uten ham. Jeg vet jo at det ikke er en god måte å få ham til å bli, men jeg mistet helt kontrollen og alt var så jævlig vondt. Han bare ristet på hodet og sa, "Jeg kommer tilbake," og så gikk han videre mot døra. Jeg trodde ikke på ham og ble rasende fordi han løy, skjelte ham ut og projiserte absolutt alt over på ham. Han ødela alltid, han løy hele tiden, han brydde seg ikke om meg i det hele tatt og så videre... Han bare smelte igjen døra og stakk til en kompis, og nå sitter jeg her og skriver på KG for å distrahere meg selv fra å gjøre noe dumt.

Jeg fikk en melding fra ham nå hvor han sa unnskyld og at han er på vei hjem nå. Men det er ikke han som er problemet, det er meg! Jeg vil ikke ødelegge forholdet vårt, jeg vil ikke gjøre ham noe vondt, men jeg gjør det uansett.. Alt er bare vondt og håpløst nå og jeg vet ikke om jeg noen gang skal kunne se meg selv i øynene etter dette.

Anonymous poster hash: 35931...8ed

Huff, føler med deg ts, men synes typen din virker bra, du må bare være tålmodig.

Kan du si litt om hva som gjorde at du fikk denne diagnosen, hvilke tegn er det?

Har selv en tendens til å reagere veldig i div situasjoner.

[AnonymBruker]

TS:

Takk for svar!

Ja, jeg forstår selvfølgelig at det er jeg som reagerer feil, ikke han.. Han er kjempeflink, han, mye mer tålmodig enn de fleste.

Gjest over:

Er ganske tekstbokborderline.. Har alle symptomene, og veldig tydelig også. Google tuller og jeg husker ikke alle kriteriene i hodet, men de finner du lett.

Man er veldig ustabil, det eneste som er "stabilt" er nettopp ustabiliteten. Man har humørsvingninger, og ikke på samme måte som hos bipolare, hvor de "svinger" mer i ordets rette forstand. Jeg kan gå fra å være glad og fornøyd til å være rasende og irrasjonell til å være dypt deprimert og deretter håpløst forelska. Dessuten har man ikke en stabil følelse av jeg-et. Man blir gjerne veldig interessert i noe og så går det over fort. Litt som tenåringsissues, bare at de er sterkere og mer ustabile. Ene dagen er man goth, den neste preppy... Litt sånn, bare at det ikke begrenser seg til klesstil, men hele tankegangen, syn på religion, politikk, interesser og lidenskaper, fremtidsplaner og alt det der.

Så er man gjerne en del deprimert og har en vedvarende følelse av tomhet, hvis du skjønner.

Og så gjør man gjerne litt for mye for å unngå å bli etterlatt, som jeg skrev om i posten over. Man kan fint være selvstendig som person, men det er når man tror noen kommer til å forlate en, spesielt i sårbare situasjoner, at man reagerer. Jeg for eksempel, er ikke redd for å bli forlatt når kjæresten min går på butikken. Jeg stoler på han og vet han er grei sånn. Men noen ganger blir det bare for mye, og da er frykten for å bli etterlatt verre enn noe. Skjønner?

Svart-hvitt tenking er også en stor del. Enten elsker man en person, eller så er vedkommende død for deg. Ikke med alle og ikke hele tiden, men man har gjerne idealisering/devaluering-stadier. I begynnelsen av forholdet mitt var jeg kjempehengiven, superlykkelig, sååå forelska og gjorde absolutt alt jeg kunne for å vise det og å få kjæresten min til å ha det bra. Alt dreide seg om ham. Så etterhvert ble det verre, det gikk fra å være "den søte, småsprø kjæresten" til å være "hun komplett gale" Jeg måtte vite hvor han var hele tiden, jeg var livredd for at han skulle forsvinne fra meg, jeg mistenkte hele tiden utroskap og det som verre er. Og så poff, så likte jeg han ikke i det hele tatt lenger. Helt rart, i grunn. Men det gikk seg til, heldigvis Men det er litt sånn, enten-eller.

Så kan man også reagere med psykoser, dissosiasjon (at man distanserer seg fra kroppen, jeg kan "våkne" og ikke huske en dritt av dagen før, litt som en rus) og paranoia i stressa situasjoner.

Det var det jeg husket av kriteriene. Man må ikke oppfylle alt og det jeg har skrevet her er sånn jeg opplever dem. Alle borderlinere opplever dem forskjellig. Men søk litt rundt på nettet og les om det, og hvis du tror du er borderline bør du finne en god psykolog.. Håper det går bra med deg

Anonymous poster hash: 35931...8ed

[AnonymBruker]

Shit!

Var akkurat som å lese om meg selv! o.O

Trodde det var normalt og være sånn......

Anonymous poster hash: 23e97...efe

[Gjest stig]

Blir sikkert halshogget for dette, men la gå som klypa sier :-) har vært borti en med mange lekhets trekk som deg, bare verre. Ikke stygt ment. Jeg ble rett og slett utslitt av hun, og måtte bryte med hun. At du ikke har det bra skjønner jeg, men og være sammen med en som har de prob er alvorlig tungt. Så syns du burde slippe han fri og la han komme seg videre. For med tid og stunder er dette noe som kommer til og ryke, og det fra hannes side. Beklager så mye for min ærlighet, og håper du ikke blir såret for jeg er ærlig og direkte.

[Gjest Gjest]

TS:

Takk for svar!

Ja, jeg forstår selvfølgelig at det er jeg som reagerer feil, ikke han.. Han er kjempeflink, han, mye mer tålmodig enn de fleste.

Gjest over:

Er ganske tekstbokborderline.. Har alle symptomene, og veldig tydelig også. Google tuller og jeg husker ikke alle kriteriene i hodet, men de finner du lett.

Man er veldig ustabil, det eneste som er "stabilt" er nettopp ustabiliteten. Man har humørsvingninger, og ikke på samme måte som hos bipolare, hvor de "svinger" mer i ordets rette forstand. Jeg kan gå fra å være glad og fornøyd til å være rasende og irrasjonell til å være dypt deprimert og deretter håpløst forelska. Dessuten har man ikke en stabil følelse av jeg-et. Man blir gjerne veldig interessert i noe og så går det over fort. Litt som tenåringsissues, bare at de er sterkere og mer ustabile. Ene dagen er man goth, den neste preppy... Litt sånn, bare at det ikke begrenser seg til klesstil, men hele tankegangen, syn på religion, politikk, interesser og lidenskaper, fremtidsplaner og alt det der.

Så er man gjerne en del deprimert og har en vedvarende følelse av tomhet, hvis du skjønner.

Og så gjør man gjerne litt for mye for å unngå å bli etterlatt, som jeg skrev om i posten over. Man kan fint være selvstendig som person, men det er når man tror noen kommer til å forlate en, spesielt i sårbare situasjoner, at man reagerer. Jeg for eksempel, er ikke redd for å bli forlatt når kjæresten min går på butikken. Jeg stoler på han og vet han er grei sånn. Men noen ganger blir det bare for mye, og da er frykten for å bli etterlatt verre enn noe. Skjønner?

Svart-hvitt tenking er også en stor del. Enten elsker man en person, eller så er vedkommende død for deg. Ikke med alle og ikke hele tiden, men man har gjerne idealisering/devaluering-stadier. I begynnelsen av forholdet mitt var jeg kjempehengiven, superlykkelig, sååå forelska og gjorde absolutt alt jeg kunne for å vise det og å få kjæresten min til å ha det bra. Alt dreide seg om ham. Så etterhvert ble det verre, det gikk fra å være "den søte, småsprø kjæresten" til å være "hun komplett gale" Jeg måtte vite hvor han var hele tiden, jeg var livredd for at han skulle forsvinne fra meg, jeg mistenkte hele tiden utroskap og det som verre er. Og så poff, så likte jeg han ikke i det hele tatt lenger. Helt rart, i grunn. Men det gikk seg til, heldigvis Men det er litt sånn, enten-eller.

Så kan man også reagere med psykoser, dissosiasjon (at man distanserer seg fra kroppen, jeg kan "våkne" og ikke huske en dritt av dagen før, litt som en rus) og paranoia i stressa situasjoner.

Det var det jeg husket av kriteriene. Man må ikke oppfylle alt og det jeg har skrevet her er sånn jeg opplever dem. Alle borderlinere opplever dem forskjellig. Men søk litt rundt på nettet og les om det, og hvis du tror du er borderline bør du finne en god psykolog.. Håper det går bra med deg

Anonymous poster hash: 35931...8ed

Tusen takk for svar! Føler ikke tomhet, men kan ha veldig sterke reaksjoner, og svinge følelsesmessig, så kjenner meg igjen der. Men føler jeg har et sterkt jeg, men at jeg er kompleks, sammensatt..

Tror du det har noe med din oppvekst å gjøre , eller at man er født sånn? Hadde vært interessant å vite...

Har selv vokst opp i et kjærlig hjem, men mye turbulens mellom mine foreldre...

[AnonymBruker]

Finnes det ikke medsiner som demper dette? Hvorfor tar du ikke medisinene dine?

Anonymous poster hash: 2b8c5...700

[Gjest Badebuksa]

Har ikke psykiateren behandling for dette? I så fall kan du jo se frem til å forhåpentligvis bli friskere

[roberta]

Har ikke psykiateren behandling for dette? I så fall kan du jo se frem til å forhåpentligvis bli friskere

Det er ikke medisiner som hjelper mot personlighetsforstyrrelser, men langvarig terapi. Enkelte medisiner kan hjelpe på symptomer som svingninger, men det viktigste er å forandre de lagrede strukturene i hjernen som forårsaker problemene - og det er der terapien kommer inn.

En over her sier at du TS bør "slippe fri" kjæresten din. Det er jeg helt uenig i. Kjæresten din kan velge helt selv hvordan han vil leve. Om du er åpen med han, ta han kanskje med på noen timer, OG er villig til å svelge edel kameler og elefanter og flodhester så kan dere få et langt godt liv. Det tror nå jeg iallefall. Lykke til TS, det er masse jobb, men du klarer det om du vil

[Gjest Gjest]

Ofte mer spennende med temperamentsfulle personer, enn personer som lever som en strek...

[Gjest Badebuksa]

Det er ikke medisiner som hjelper mot personlighetsforstyrrelser, men langvarig terapi. Enkelte medisiner kan hjelpe på symptomer som svingninger, men det viktigste er å forandre de lagrede strukturene i hjernen som forårsaker problemene - og det er der terapien kommer inn.

En over her sier at du TS bør "slippe fri" kjæresten din. Det er jeg helt uenig i. Kjæresten din kan velge helt selv hvordan han vil leve. Om du er åpen med han, ta han kanskje med på noen timer, OG er villig til å svelge edel kameler og elefanter og flodhester så kan dere få et langt godt liv. Det tror nå jeg iallefall. Lykke til TS, det er masse jobb, men du klarer det om du vil

langvarig terapi er vel behandling det og?

[AnonymBruker]

Blir sikkert halshogget for dette, men la gå som klypa sier :-) har vært borti en med mange lekhets trekk som deg, bare verre. Ikke stygt ment. Jeg ble rett og slett utslitt av hun, og måtte bryte med hun. At du ikke har det bra skjønner jeg, men og være sammen med en som har de prob er alvorlig tungt. Så syns du burde slippe han fri og la han komme seg videre. For med tid og stunder er dette noe som kommer til og ryke, og det fra hannes side. Beklager så mye for min ærlighet, og håper du ikke blir såret for jeg er ærlig og direkte.

Du har rett i at det er vanskelig å være sammen med noen som har en alvorlig psykisk lidelse. Noen vil takle det, andre ikke. Det at du ikke taklet det, betyr ikke at han ikke takler det

Anonymous poster hash: a53c5...00a

[roberta]

langvarig terapi er vel behandling det og?

Jo selvsagt. Jeg leste ikke ordentlig, trodde du bare mente medisin. Sorry