Skal jeg be han flytte ut?

[Gjest Oppgitt]

Jeg har bodd med mannen til mine barn i snart 23 år. Vi har hatt et bra forhol. Selvsagt har vi kranglet og vært uenige, og vi har opplevd hverdagen vi som alle andre. Men det vi alltid har slitt med er at han feier alt det ubehagelige under teppet. Er det en tannpuss som slår feil hos barna, så har han alltid bare gått, og jeg må ta over. Han tar sjelden viktige telefoner f.eks til offentlige instanser, eller det å ordne opp i ting. Alt dette må jeg ta.Er det en konflikt f.eks på jobb sier han aldri fra. Han lar det skure og og gå. Vi har en svigermor som har forvoldt problemer i all sin tid, og hun var sykelig sjalu fra starten av. Har ikke tall på hvor mange ganger jeg har bedt han ta en prat med foreldrene sine, men som alt annet, prakk og problemer ligger godt og ulmer under teppene i huset...

Vi er jo sterkt knyttet til hverandre og er glad i hverandre. Sammen har vi vært et team på alle områder. Men når han nå begynner å få et dårlig forhold til flere av sine barn, syns jeg det begynner å bli nok. Han er ikke på talefot med sin eldste datter, og hun vil ikke ha kontakt med han. Det har vært stadige krangler mellom dem, hvor han har gått altfor langt, uten at jeg skal gå nærmere inn på det. Så står altså jeg midt oppi dette og har prøvd både å megle og trukket meg unna for at de selv skal finne ut av det, men han klarer ikke skjerpe seg. Han har lovt vår datter bot og bedring flere ganger, men han skuffer hver gang. Når jeg går i mellom dem, er det jeg som får skyllebøtta fra han, da er jeg både skitkjerring, hore og drittkjerring.. Han er som en vanskelig unge, og slike nytter det ikke å gjøre noe med når er en unge i en voksen kropp.

Det ringer noen bjeller i hodet mitt.. Jeg burde av hensyn til barna be han flytte ut, men utrolig nok er jeg glad i han, eller så er jeg for vant til å bo med han? Han klarer ikke skjerpe seg og jeg føler han forsurer tilværelsen for oss andre. Når han har sine episoder, så har han det siste året begynt å si at han skal flytte, for han har ikke følelser for meg lenger ( men det vet jeg han har!! ) Han flykter jo fra selv det minste problem og skylder på alt og alle. Fra barna, spesielt den eldste, får jeg høre at jeg må hive han ut... det sier jo litt.

Har begynt og innse at det bare blir verre, og pga barna må jeg gjøre noe. Sånn som han er og de kranglene han har med den eldste, hvor han den voksne part gjør feil hver gang, sånn kan vi ikke ha det. De vil vel ikke forandre seg slike menn?

[Gjest Gjest]

Denne mannen trenger psykolog hjelp. Du som mor kan ikke tillate at han behandler deg og barna med så lite respekt. Enten må han gå i terapi, ellers er det slutt mellom dere. Lovnadene hans er det lite hold i. Han tror nok ikke på dem selv en gang.Terapi for han eller kast han ut

[Britt Banditt]

Det hjelper ikke at dere vanligvis har et godt forhold, hvis han ikke er snill med barna deres. Be han flytte ut, eller be han skaffe hjelp.

[AnonymBruker]

Får du og barna mer positivt enn negativt igjen mannen da? Jeg synes ikke barna dine fortjener å vokse opp i et hjem med en ustabil person bare fordi du er redd for å være alene. Noen ganger må man dessverre ta tunge valg fordi man har barn, og jeg tror dette er et av de.

Anonymous poster hash: 2607a...407

[Gjest Gjest]

Gikk det virkelig 23 år før du TS oppdaget sider som er mindre heldig for hele familien. Tror ikke det er bare mannen som trenger hjelp, her er det snakk om en hel familie.

[Gjest]

Kan du bare be han flytte?

Rent juridisk? Eier eller leier dere?

Er dere gift eller samboere?

Det kan lønne seg for deg å ta en prat med en advokat i forkant.

Om han tar tak i seg selv, så kan dere jo prøve på nytt senere.

Tror du må kommunisere det for han at du er glad i han, men at du ikke kan tillate at han ødelegger for familen lenger. Så lenge han leker struts for alle problemer og nekter å kommunisere, så er det ikke mye som kan gjøres.

[Gjest Gjest]

Gikk det virkelig 23 år før du TS oppdaget sider som er mindre heldig for hele familien. Tror ikke det er bare mannen som trenger hjelp, her er det snakk om en hel familie.

TS her. Nei, det tok ikke 23 år før jeg oppdaget sider ved han. Sidene har vært der, men har blitt verre ettersom barna har blitt større. Små barn er lettere å takle enn f.eks tenåringer. Det er ikke en hel familie som trenger hjelp, men kun han. Ungene er harmoniske, trygge og greie, men far har problemer.

ts

[Gjest Gjest]

Kan du bare be han flytte?

Rent juridisk? Eier eller leier dere?

Er dere gift eller samboere?

Det kan lønne seg for deg å ta en prat med en advokat i forkant.

Om han tar tak i seg selv, så kan dere jo prøve på nytt senere.

Tror du må kommunisere det for han at du er glad i han, men at du ikke kan tillate at han ødelegger for familen lenger. Så lenge han leker struts for alle problemer og nekter å kommunisere, så er det ikke mye som kan gjøres.

Vi er samboere.Jeg får han nok ikke til å ta i mot terapi eller annen hjelp. Jeg har i den siste tida tenkt mye sånn som den siste setningen du skrev: Så lenge han leker struts for alle problemer, og nekter å kommunisere, så er det ikke så mye som kan gjøres. Er nok best at han flytter ut, men det er tøfft det også, for vi har følelser for hverandre ennå. ts

[Gjest]

Vi er samboere.Jeg får han nok ikke til å ta i mot terapi eller annen hjelp. Jeg har i den siste tida tenkt mye sånn som den siste setningen du skrev: Så lenge han leker struts for alle problemer, og nekter å kommunisere, så er det ikke så mye som kan gjøres. Er nok best at han flytter ut, men det er tøfft det også, for vi har følelser for hverandre ennå. ts

Noen ganger er ikke følelser nok

Kanskje vil det også være en vekker for han at du ikke aksepterer oppførselen hans lenger.

Er det mulig å få han med til familievernkontoret?

Ellers får du bare begynne å forberede deg på at det blir tøft når du sier ifra.

Et tips: Sikre dine penger og verdier. Sjekk hvilke kontoer som er felles. De har han mulighet til å tømme.

Skift alle passord på facebook, datamaskiner, e-postprogrammer, etc.

Om han blir forbannet, kan han finne på å lage problemer for deg.

Har dere felles økonomi?

Hvordan går det økonomisk for deg når du hiver han ut?

[Azalea]

Om han flytter ut, så er det slutt? Dere kan jo være kjærester selv om dere ikke bor under samme tak? Håper det ordner seg for dere.. Kjedelig situasjon.

[AnonymBruker]

Hvorfor flytter ikke du istedet?

Anonymous poster hash: d88a0...bbc

[Gjest Lille-pus]

Du har nok vært tålmodig lenge.

Jeg signerer Themis når det gjelder de iskalde praktiske forhold rundt å sikre bl.a. økonomiske interesser.

Men, og så sier jeg 'men' her.... For din egen skyld, og for dere som par gjennom 23 år.

Ta den samtalen du ikke har lyst til å ta.

Ta den rolig. Ta den med klar beskjed om at du har tenkt ferdig og dersom ikke dere finner en samarbeidsform som fungerer bedre for dere som familie... så er det ikke lenger mulig å bo i samme hus.

Kanskje det beste er å skrive ned i et brev det du vil si ? - om du er redd for at all kommunikasjon vil opphøre og gå over i beskyldninger og krangel...

Kanskje det ikke endrer noe, kanskje det ikke betyr noe.... kanskje det vil gi deg bekreftelsen på at du virkelig har prøvd alt ? Den bekreftelsen kan faktisk være en viktig del av en sorgprosess dersom det skulle ende med fullt brudd mellom dere.

Dette bare som noen små tanker midt oppi det hele. Noen tanker fra en kvinne som med rimelig sikkerhet er omtrent på din alder, og som har gått i landskap med fellestrekk til det landskap du selv går i nå.

Endret 20. august 2013 av Lille-pus

[Gjest Gjest]

Du har nok vært tålmodig lenge.

Jeg signerer Themis når det gjelder de iskalde praktiske forhold rundt å sikre bl.a. økonomiske interesser.

Men, og så sier jeg 'men' her.... For din egen skyld, og for dere som par gjennom 23 år.

Ta den samtalen du ikke har lyst til å ta.

Ta den rolig. Ta den med klar beskjed om at du har tenkt ferdig og dersom ikke dere finner en samarbeidsform som fungerer bedre for dere som familie... så er det ikke lenger mulig å bo i samme hus.

Kanskje det beste er å skrive ned i et brev det du vil si ? - om du er redd for at all kommunikasjon vil opphøre og gå over i beskyldninger og krangel...

Kanskje det ikke endrer noe, kanskje det ikke betyr noe.... kanskje det vil gi deg bekreftelsen på at du virkelig har prøvd alt ? Den bekreftelsen kan faktisk være en viktig del av en sorgprosess dersom det skulle ende med fullt brudd mellom dere.

Dette bare som noen små tanker midt oppi det hele. Noen tanker fra en kvinne som med rimelig sikkerhet er omtrent på din alder, og som har gått i landskap med fellestrekk til det landskap du selv går i nå.

Gode råd som jeg skal ta med. Men jeg er redd for at om han flytter ut, så vil problemene hans bli verre. I alle fall overfor ungene og meg, for han vil jo ikke ta tak i problemene sine. Merker jo at ungene trekker seg unna han, og det blir jo bare verre om vi flytter fra hverandre. Hvilke erfaringer har du med det, som har opplevd noe lignende?

ts

[Gjest Lille-pus]

Gode råd som jeg skal ta med. Men jeg er redd for at om han flytter ut, så vil problemene hans bli verre. I alle fall overfor ungene og meg, for han vil jo ikke ta tak i problemene sine. Merker jo at ungene trekker seg unna han, og det blir jo bare verre om vi flytter fra hverandre. Hvilke erfaringer har du med det, som har opplevd noe lignende?

ts

Situasjonen var ikke helt lik, men det er trekk som er av likende karakter.

Jeg tror (jeg vet ikke nå, jeg bare tror) at et brev kan være den gode løsningen.

Et saklig, rolig brev hvor du forteller hvordan du opplever situasjonen uten å skylde på ham eller si "Når du gjør... så ...."

Kanskje det er det at du opplever at dere ikke får diskutert ting som er det vondeste ?

- så kan hans reaksjonsmønster tas opp sammen med noen som kan hjelpe, - forutsatt at dere kommer så langt.

For det kan ikke være spesielt godt å være ham heller tenker jeg....

[Gjest litamor]

Det første du bør gjøre er å snakke med han og fortelle han at du ikke vil være i et forhold med han så lenge han driver omsorgssvikt overfor barna. Denne mannen må skjerpe seg, og klarer han ikke det, da er det over og ut..

Men jeg regner med han har fått flere sjanser? Skal han forandre oppførsel må han ha hjelp av en psykolog/terapeut.

Hadde jeg hatt en slik mann, hadde jeg mistet følelsene for han....

[Gjest Gjest]

Syns du skal kutte han ut. Han har fått sine sjanser. Når han allikevel gjentar sine handlinger hvor han går over streken, er det ikke håp. Du må huske på at, uten at jeg vet eksakt hva han gjør, så er det mest sannsynlig straffbart. Vet om en jente som anmeldte sin far. Selvsagt ubehagelig, men det kan tenkes at det er løsningen her.. ?