Bestevenninnen min kutter meg ut

[AnonymBruker]

Jeg og min tidligere bestevenninne har vokst opp sammen, vi har vært som søstre og var stort sett sammen 24/7. Begge fikk seg kjæreste for tre år siden, jeg først, hun like etter, men vi var likevel veldig mye sammen. For litt over ett år siden begynte hun å ta mindre kontakt, hun fikk seg nye venner som hun hang mye med. Jeg prøvde å ta kontakt og synes det var veldig rart at hun bare nesten plutselig stoppet å ta kontakt. Jeg inviterte henne med på ting, foreslo turer, byen etc, men hun ville aldri. Noen ganger sa hun at hun ikke orket, men samme kveld kunne hun bli tagget i en status med de andre nye venninnene.

Konfronterte henne med det forrige måned, men hun nekter for det og sier at ingenting er galt og at hun skulle bli flinkere til å ta kontakt. Har ikke hørt noe. Sendte en melding, fikk svar med samme spørsmål tilbake, svarte igjen med lang melding uten å stille spørsmål, ingen svar. Har spurt felles venner om hun har sagt noe, men det har hun ikke og jeg skjønner ingenting. Vi er i midten av 20 årene og har kjent hverandre i 15 år så jeg synes det er ekstremt trist. Blir fysisk uvel, lei meg, gråter mye pga at jeg har mistet en som har stått meg så nær nesten hele livet mitt. Det føles nesten som om man slår opp med noen, bare verre ettersom det har vært et ekstremt nært vennskap i over 1 tiår.

Jeg vet ikke hvordan jeg skal komme meg videre, føler det er noe galt med meg, at jeg ikke er bra nok som venninne lenger og det går utover mine andre forhold. Jeg er mye lei meg og irritert pga dette og føler jeg har brukt så mye energi på å prøve og prøve, at jeg rett og slett er utmattet.

Jeg kan ikke tvinge henne til å være venn med meg, selv om jeg savner henne veldig masse og kjenner en liten sjalusi når jeg ser masse bilder av henne med andre venninner. Jeg vet ikke hvordan jeg skal legge et 15 år gammelt vennskap bak meg og bygge opp meg selv igjen, da dette har vært ekstremt slitsomt for meg. Spesielt med tanke på at ingenting har skjedd mellom oss som kunne føre til at ting har blitt sånn som de er nå.

Er det noen som har tips eller som kanskje har vært i lignende situsasjoner? Vi har som sagt felles venner og de synes også det er spesielt at vi ikke har kontakt, vi kommer nok til å treffes i bursdager og slikt noen ganger i året fremover.

Anonymous poster hash: 9ced6...bf1

[Gjest Gjest]

Har hun like mye kontakt med deres felles venner som før?

[AnonymBruker]

Jeg synes det er litt sært med voksne folk som er så avhengig av vennene sine at de omtrent går i oppløsning om de mister kontakten.

Anonymous poster hash: 120df...465

[AnonymBruker]

Har hun like mye kontakt med deres felles venner som før?

Ja, det har hun.

Anonymous poster hash: 9ced6...bf1

[Gjest Gjest]

Ja, det har hun.

Anonymous poster hash: 9ced6...bf1

Merkelig.

Hvordan har hun tid til alt dette?:

Hun har fortsatt like mye kontakt med deres felles venner som tidligere.

I tillegg har hun kjæreste.

På toppen henger hun mye med sine nye venner.

Jobber hun eller er hun under utdanning?

[Gjest Gjest]

Kan du fortelle litt om de nye vennene hennes?

[AnonymBruker]

Dette minner litt om en time hos psykologen dette da.

Men får man betalt for dette da, mon tro..?


Og hvorfor får profesjonelle psykologer betalt så godt da?


Siste spørsmål = Hvor klokt er det egentlig å være hobby-psykolog for en venn i nød?

Anonymous poster hash: 75619...d79

[AnonymBruker]

Jeg synes det er litt sært med voksne folk som er så avhengig av vennene sine at de omtrent går i oppløsning om de mister kontakten.

Anonymous poster hash: 120df...465

Sikkert lett for en som kanskje ikke har venner å si.Jeg er minst like avhengig av venner som det jeg er av kjæreste og familie. Venner har veldig mye å si for meg og noe jeg verdsetter ekstremt høyt, derfor blir jeg lei meg når en god venn ikke vil ha kontakt mer.

Anonymous poster hash: 9ced6...bf1

[Gjest Gjest]

Dette minner litt om en time hos psykologen dette da.

Men får man betalt for dette da, mon tro..?

Og hvorfor får profesjonelle psykologer betalt så godt da?

Siste spørsmål = Hvor klokt er det egentlig å være hobby-psykolog for en venn i nød?

Anonymous poster hash: 75619...d79

Takk!

Vil du kalle oss KG-brukere for hobbypsykologer når vi svarer på slike tråder?

Hva legger du i uttrykket hobbypsykolog, og hva er uklokt å skrive til en Ts?

[AnonymBruker]

Takk!

Vil du kalle oss KG-brukere for hobbypsykologer når vi svarer på slike tråder?

Hva legger du i uttrykket hobbypsykolog, og hva er uklokt å skrive til en Ts?

Jeg vil kalle dere KG-brukere for hobbypsykologer når dere svare på slike tråder ja.

hva jeg ligger i uttrykket hobbypsykolog?

Hmm. Forestill deg en som sitter på en stol, og en som ligger på en sofa forsiden av.

Så ligger den i sofaen og forteller litt, om et problem han har gjerne. Eller noe han sliter litt med.

Så hører hobbypsykologen litt etter på dette. Tar gjerne litt notater om ønskelig.

Så når den i personen er ferdig å fortelle, så er det hobbypsykologen sin tur.

Ved å starte med å spørre diverse spørsmål rundt teamet f.eks ?

Gjerne finne noen sammenhenger med hva det kan være forbundet med.

Kanskje det har noe med historien å gjøre. Kanskje det er traumer fra noe tidligere, dypt nedi dypet.

Så svarer den på sofaen litt på spørsmålene. Så langt han klarer og hvor langt det rekker.

Så blir det spurt litt flere spørsmål gjerne. Så blir det diskutert litt rundt ting som kommer opp.

En åpen samtale, hvor man våger å være åpen og ærlig, med intensjoner for å hjelpe hverandre.

Noe i den dur gjerne..?

Hva som er uklokt å skrive til en TS derimot..? Tja. Hva med; ingenting er gratis ?

Hva med.. kostnadene for tidsbruken ikke er refunderbar ?

Eller.. Jeg vet ikke. Jeg er ikke en hobby-psykolog.

Anonymous poster hash: 75619...d79

[Gjest Gjest]

Jeg vil kalle dere KG-brukere for hobbypsykologer når dere svare på slike tråder ja.

hva jeg ligger i uttrykket hobbypsykolog?

Hmm. Forestill deg en som sitter på en stol, og en som ligger på en sofa forsiden av.

Så ligger den i sofaen og forteller litt, om et problem han har gjerne. Eller noe han sliter litt med.

Så hører hobbypsykologen litt etter på dette. Tar gjerne litt notater om ønskelig.

Så når den i personen er ferdig å fortelle, så er det hobbypsykologen sin tur.

Ved å starte med å spørre diverse spørsmål rundt teamet f.eks ?

Gjerne finne noen sammenhenger med hva det kan være forbundet med.

Kanskje det har noe med historien å gjøre. Kanskje det er traumer fra noe tidligere, dypt nedi dypet.

Så svarer den på sofaen litt på spørsmålene. Så langt han klarer og hvor langt det rekker.

Så blir det spurt litt flere spørsmål gjerne. Så blir det diskutert litt rundt ting som kommer opp.

En åpen samtale, hvor man våger å være åpen og ærlig, med intensjoner for å hjelpe hverandre.

Noe i den dur gjerne..?

Hva som er uklokt å skrive til en TS derimot..? Tja. Hva med; ingenting er gratis ?

Hva med.. kostnadene for tidsbruken ikke er refunderbar ?

Eller.. Jeg vet ikke. Jeg er ikke en hobby-psykolog.

Anonymous poster hash: 75619...d79

Takk for ditt fyldige svar og viktige innspill!

Det er nok viktig for mange å tenke over det du skrev her.

Jeg er ingen hobby-psykolog.

Jeg håper at Ts får noen gode råd fra Kg-ere.

[Gjest Gjest]

Sikkert lett for en som kanskje ikke har venner å si.Jeg er minst like avhengig av venner som det jeg er av kjæreste og familie. Venner har veldig mye å si for meg og noe jeg verdsetter ekstremt høyt, derfor blir jeg lei meg når en god venn ikke vil ha kontakt mer.

Anonymous poster hash: 9ced6...bf1

Jeg forstår at dette er sårt for deg. Jeg har opplevd noe tilsvarende. Man opplever ofte en sorg når en nær person trekker seg unna. Det kan være vanskelig å godta situasjonen slik den er akkurat nå, men det er viktig å godta det. Det man ikke kan gjøre noe med, er det lurt å legge til side. Og gå videre. Og ta tiden til hjelp.

[AnonymBruker]

Takk for ditt fyldige svar og viktige innspill!

Det er nok viktig for mange å tenke over det du skrev her.

Jeg er ingen hobby-psykolog.

Jeg håper at Ts får noen gode råd fra Kg-ere.

Bare hyggelig du! Har vel noen innspill jeg også.

Vet du hva jeg tenkte litt på tidligere i dag forresten?

Det ble nevnt for kjempelenge siden at motstand var veldig ønskelig. Et krav nærmest.

Til begynne med skremte det meg litt, fordi jeg ante ikke hva en egentlig la i noe sånt.

Men med tiden har det blitt mindre og mindre skremmende i grunn.

Fordi - jeg forstår så godt nå hvordan motstand du har fått oppleve så meget av.

Altså, gjerne mangel av, om jeg kan si det slik. Ikke bare på fundamentale plan som kommunikasjon og substans i diskusjoner, men også ellers i livet, både fysisk og psykisk. Og jeg synes ikke det er urimelig heller å kreve dette. Det burde være minstekrav på mange områder, men også er det mange områder man ikke kan sitte krav på også. Selv om de elementære behovene så gjerne skulle ha foretrukket det.

Så helst ikke senk standarden din under noen omstendigheter.

Ha mest mulig selvrespekt og vit hva du er verdt til enhver tid.

Anonymous poster hash: 75619...d79

[AnonymBruker]

Kanskje dere har vokst i fra hverandre?

Når man blir voksen så er det ofte slik. Realitet. Du legger nok mer i vennskapet enn hun gjør nå. Dette er veldig vanlig.

Anonymous poster hash: 76b8f...79c

[Trønderberte]

Jeg synes det er litt sært med voksne folk som er så avhengig av vennene sine at de omtrent går i oppløsning om de mister kontakten.

Anonymous poster hash: 120df...465

.

Voksne folk har da følelser de også?

[Gjest javel]

Det kan hende at hun føler at dere har vokst fra hverandre, at dere ikke har så mye felles lenger? Uansett, det er trist når man "mister" venner som man er glad i, det betyr ikke at man her avhengig av dem. Som venner har man delt mye, både trist og morsomt, man har betydd en del for hverandre opp gjennom vennskapet. Men det hender at venner glir fra hverandre, man blir ikke uvenner men har utviklet seg forskjellig. Sånt skjer og det vil de fleste av oss oppleve en eller annen gang.

Jeg har en venninne som "forsvinner" hver gang hun finner seg en kjæreste, og så tar hun kontakt igjen når det er slutt. For meg er dette merkelig for jeg gjør ikke det selv. Nå har hun hatt samboer i fire år og jeg har vel ikke sett henne siden de ble sammen, jeg møtte dem et par ganger og mannen virker som en ålreit fyr og jeg så at de passet sammen. Jeg unner henne å ha det bra så jeg tenker at siden hun ikke har kontaktet meg så betyr det at de fortsatt trives sammen. Samtidig er jeg ikke sikker på om jeg vil være der for henne hvis det skulle bli brudd, en ting er når kjærestene kommer og går for kortere perioder men noe annet når det går flere år. Jeg ønsker ikke å være en reboundvenninne, en mellomstasjon før hun finner en ny. Men vi har det hyggelig sammen når vi først møtes, så tiden vil vise. Jeg forventer ikke at vi skal møtes like ofte som når hun er singel, det er ikke der det ligger.

[Gjest Gjest]

Det kan hende at hun føler at dere har vokst fra hverandre, at dere ikke har så mye felles lenger? Uansett, det er trist når man "mister" venner som man er glad i, det betyr ikke at man her avhengig av dem. Som venner har man delt mye, både trist og morsomt, man har betydd en del for hverandre opp gjennom vennskapet. Men det hender at venner glir fra hverandre, man blir ikke uvenner men har utviklet seg forskjellig. Sånt skjer og det vil de fleste av oss oppleve en eller annen gang.

Jeg har en venninne som "forsvinner" hver gang hun finner seg en kjæreste, og så tar hun kontakt igjen når det er slutt. For meg er dette merkelig for jeg gjør ikke det selv. Nå har hun hatt samboer i fire år og jeg har vel ikke sett henne siden de ble sammen, jeg møtte dem et par ganger og mannen virker som en ålreit fyr og jeg så at de passet sammen. Jeg unner henne å ha det bra så jeg tenker at siden hun ikke har kontaktet meg så betyr det at de fortsatt trives sammen. Samtidig er jeg ikke sikker på om jeg vil være der for henne hvis det skulle bli brudd, en ting er når kjærestene kommer og går for kortere perioder men noe annet når det går flere år. Jeg ønsker ikke å være en reboundvenninne, en mellomstasjon før hun finner en ny. Men vi har det hyggelig sammen når vi først møtes, så tiden vil vise. Jeg forventer ikke at vi skal møtes like ofte som når hun er singel, det er ikke der det ligger.

Hun der ville jeg ikke hatt noe med å gjøre i det hele tatt.

[AnonymBruker]

Jeg og min tidligere bestevenninne har vokst opp sammen, vi har vært som søstre og var stort sett sammen 24/7. Begge fikk seg kjæreste for tre år siden, jeg først, hun like etter, men vi var likevel veldig mye sammen. For litt over ett år siden begynte hun å ta mindre kontakt, hun fikk seg nye venner som hun hang mye med. Jeg prøvde å ta kontakt og synes det var veldig rart at hun bare nesten plutselig stoppet å ta kontakt. Jeg inviterte henne med på ting, foreslo turer, byen etc, men hun ville aldri. Noen ganger sa hun at hun ikke orket, men samme kveld kunne hun bli tagget i en status med de andre nye venninnene.

Konfronterte henne med det forrige måned, men hun nekter for det og sier at ingenting er galt og at hun skulle bli flinkere til å ta kontakt. Har ikke hørt noe. Sendte en melding, fikk svar med samme spørsmål tilbake, svarte igjen med lang melding uten å stille spørsmål, ingen svar. Har spurt felles venner om hun har sagt noe, men det har hun ikke og jeg skjønner ingenting. Vi er i midten av 20 årene og har kjent hverandre i 15 år så jeg synes det er ekstremt trist. Blir fysisk uvel, lei meg, gråter mye pga at jeg har mistet en som har stått meg så nær nesten hele livet mitt. Det føles nesten som om man slår opp med noen, bare verre ettersom det har vært et ekstremt nært vennskap i over 1 tiår.

Jeg vet ikke hvordan jeg skal komme meg videre, føler det er noe galt med meg, at jeg ikke er bra nok som venninne lenger og det går utover mine andre forhold. Jeg er mye lei meg og irritert pga dette og føler jeg har brukt så mye energi på å prøve og prøve, at jeg rett og slett er utmattet.

Jeg kan ikke tvinge henne til å være venn med meg, selv om jeg savner henne veldig masse og kjenner en liten sjalusi når jeg ser masse bilder av henne med andre venninner. Jeg vet ikke hvordan jeg skal legge et 15 år gammelt vennskap bak meg og bygge opp meg selv igjen, da dette har vært ekstremt slitsomt for meg. Spesielt med tanke på at ingenting har skjedd mellom oss som kunne føre til at ting har blitt sånn som de er nå.

Er det noen som har tips eller som kanskje har vært i lignende situsasjoner? Vi har som sagt felles venner og de synes også det er spesielt at vi ikke har kontakt, vi kommer nok til å treffes i bursdager og slikt noen ganger i året fremover.

Anonymous poster hash: 9ced6...bf1

Tagget i status??

Jeg tror dere har vokst fra hverandre, men at hun merker det mer enn deg. Eller så har det skjedd noe mellom henne og kjæresten din, eventuelt andre familiemedlemmer, slik at det blir vanskelig for henne å ha kontakt.

Anonymous poster hash: 06e25...263

[Gjest celine]

Det hender jo at man vokser fra hverandre.. Uansett er det mange hyggelige mennesker der ute, og hun virker ikke som en av dem

[Cosette]

Jeg skjønner godt at du er lei deg! Naturligvis er man lei seg når man opplever å miste noen man har vært nær i mange år. Det er så menneskelig som det kan bli!

Det mest konstruktive du kan gjøre, er nok som en annen sier: akseptér, og gå videre med tidens hjelp. Vi kan dessverre ikke styre andre mennesker, og noen vil forsvinne ut av livene våre av ulike årsaker. Ikke send flere meldinger, bare tenk at hun er et kapittel som fra nå av hører fortiden til, og så fokuserer du på det som gir deg glede og styrke. Gjør det du ellers ville gjort etter et brudd: få trøst av noen, gå på kino, les en god bok, spis kake, hva som helst. Noe som får tankene bort. Bygg nye relasjoner og utvikle de eksisterende der du kan. Finn en ny hobby, et sted hvor du kanskje møter nye spennende mennesker som beriker deg.

Så får denne venninnen seile sin egen sjø. Det er dårlig gjort av henne å ikke fortelle deg hvorfor hun ikke lenger er interessert i kontakt og omgang. Det er feigt og uempatisk av henne å ikke avslutte relasjonen på en fair måte, og det vitner om noen personlighetstrekk som ikke er spesielt beundringsverdige. Kanskje vissheten om dette kan gjøre at det å miste henne føles som et litt mindre tap, ihvertfall med tiden?