Kjæreste med PTSD.

[AnonymBruker]

Min kjære har PTSD.
i dagliglivet merker jeg fint lite til dette, det har gått veldig bra med han og jeg tror terapien han gikk til når han var yngre har fungert bra. Det er sjeldent han blir trigget nå. Her er det altså en omsorgsperson som har sviktet som er grunnen til PTSD.


Men nå er jeg ute å "reiser", har vært borte i en mnds tid på grunn av sydom og dødsfall i nær familie og nå altså ordning av dødsbo osv. Nå begynner PTSDen å merkes, aller værst er det desidert for ham. Han sliter med å tro på det jeg skriver/sier til ham, selv om vi har et utrolig stabilt og godt forhold. Han er redd jeg ikke kommer tilbake igjen. Han har det ikke særlig bra med seg selv nå og stenger seg enda mer ute fra omverdene enn vanlig. Han som ikke pleier å være rotete sier det ser ut som det har vært en orkan på rommet/stua/kontoret omtrent og soverommet og senga, vell den er full i mine klær den. Han savner meg veldig, nesten litt desperat. Jeg har utrolig vondt av ham og syns det er fælt å måtte være så lenge borte, spesielt når han reagere så mye. Jeg savner jo ham jeg også, jeg elsker jo tross alt mannen.

Jeg vet ikke heeeelt hvordan jeg skal håntere dette, men prøver så godt jeg kan utifra hvordan jeg kjenner ham. Sliter jo midt oppi dette selv ift sorg etter personen som døde. Prøve betrygge ham så ofte som mulig om at joda jeg kommer hjem så fort som mulig, jeg elsker ham og savner ham samt slenger ut ideer om fremtiden våres sammen til ham. (Ommøblering av leilighet etc, utbedring av ting og tang hjemme osv) Hvor mye jeg gleder meg til å komme hjem til ham og slike ting.

Så noen andre der ute som er kjæreste med noen med PTSD eller som har PTSD selv som har noen tips til meg? Hvert tilfelle er jo unikt, men noen likheter er det jo. Hva kan jeg gjøre for å hjelpe/støtte ham oppi dette frem til jeg kommer hjem?

Anonymous poster hash: f55ad...e7b

[AnonymBruker]

Jeg har PTSD. Jeg synes det er veldig bra at du betrygger han ofte om at du kommer igjen, og også det med å tenke fremover og foreslå ting synes jeg høres bra ut. Du kan sikkert også foreslå noen kjekke ting dere skal gjøre sammen når du kommer hjem.

Selv har jeg veldig vanskelig for å stole på mennesker, og tror at dersom de sier noe fint så lyver de for å slippe lett unna, jeg er alltid forberedt på å bli "dumpet" fordi jeg tror at ingen helt ærlig vil være sammen med meg. Bekreftelser ala de du nevner kan hjelpe, men jeg blir likevel ikke sikker på at vedkommende snakker sant. Skjønner at det er vanskelig for deg å være i et forhold med denne problematikken, men synes det høres ut som om du takler det bra.

Anonymous poster hash: 2b7e4...2b4

[AnonymBruker]

Takk for svar!

Godt å høre at det jeg instinktivt har gjort er rett! Jeg er sier også type "jeg vet dette er vanskelig/hardt/tungt for deg" for å vise at jeg har full forståelse for de følelsene han kjenner på og at jeg er bevist på hans behov.

Foreslå noe ja, lurt! Har faktisk tenkt på det da det er et par ting jeg har lyst å gjøre når jeg kommer hjem.

Han sliter med mye av det samme, tar utrolig lang tid for ham å stole på folk og åpne seg. Vi har vært/bodd sammen i ca 2år og det er fremdeles uendelig mye jeg ikke vet, men jeg er en tålmodig sjel sånn sett og tilliten blir sterkere for hver dag Han har også et stort behov for å fysisk se/høre/være med meg for å tro det jeg sier. Noe jeg forstår, han leser meg som en åpen bok og det er nok en ekstra trygghet for ham.

PTSDen har faktisk ikke vært forstyrrende for forholdet i det hele tatt, for min del i det minste. Jeg er så utrolig trygg på ham og på forholdet, og ikke minst så er følelsene for hverandre sterke. Jeg syns bare det er så utrolig fælt å være den som trigger utryggheten hans slik som nå, jeg vil jo allerhelst være den trygge havnen :/

Anonymous poster hash: f55ad...e7b

[AnonymBruker]

Min kjære har PTSD.

i dagliglivet merker jeg fint lite til dette, det har gått veldig bra med han og jeg tror terapien han gikk til når han var yngre har fungert bra. Det er sjeldent han blir trigget nå. Her er det altså en omsorgsperson som har sviktet som er grunnen til PTSD.

Men nå er jeg ute å "reiser", har vært borte i en mnds tid på grunn av sydom og dødsfall i nær familie og nå altså ordning av dødsbo osv. Nå begynner PTSDen å merkes, aller værst er det desidert for ham. Han sliter med å tro på det jeg skriver/sier til ham, selv om vi har et utrolig stabilt og godt forhold. Han er redd jeg ikke kommer tilbake igjen. Han har det ikke særlig bra med seg selv nå og stenger seg enda mer ute fra omverdene enn vanlig. Han som ikke pleier å være rotete sier det ser ut som det har vært en orkan på rommet/stua/kontoret omtrent og soverommet og senga, vell den er full i mine klær den. Han savner meg veldig, nesten litt desperat. Jeg har utrolig vondt av ham og syns det er fælt å måtte være så lenge borte, spesielt når han reagere så mye. Jeg savner jo ham jeg også, jeg elsker jo tross alt mannen.

Jeg vet ikke heeeelt hvordan jeg skal håntere dette, men prøver så godt jeg kan utifra hvordan jeg kjenner ham. Sliter jo midt oppi dette selv ift sorg etter personen som døde. Prøve betrygge ham så ofte som mulig om at joda jeg kommer hjem så fort som mulig, jeg elsker ham og savner ham samt slenger ut ideer om fremtiden våres sammen til ham. (Ommøblering av leilighet etc, utbedring av ting og tang hjemme osv) Hvor mye jeg gleder meg til å komme hjem til ham og slike ting.

Så noen andre der ute som er kjæreste med noen med PTSD eller som har PTSD selv som har noen tips til meg? Hvert tilfelle er jo unikt, men noen likheter er det jo. Hva kan jeg gjøre for å hjelpe/støtte ham oppi dette frem til jeg kommer hjem?

Anonymous poster hash: f55ad...e7b

Jeg har ikke PTSD, men det er vel ikke noen unormal diagnose heller i disse dager.

Så jeg er noe usikker på hva jeg burde si her da. Men jeg synes også usikkerhet er en ufin ting i noen situasjoner også gjerne, men med noen utvalgte unntak også. Det kan oppstå en svært så sær balansegang noen ganger, men det føles nok bare slik akkurat der og da, og mulig mer enn at det nødvendigvis må være en vedvarende følelse som kan bryte ned andre 'usikkerheter'.

Og det viktigste noen ganger er å huske på hvem vi elsker ja.

Du sier du ikke vet heeeelt hvordan du skal håndtere det,

men jeg synes du er flink jeg. Eller, jeg får i hvert fall inntrykket av det, så da velger jeg å tro på det.

Det har vært mange vonde følelser som har ligget å terpet,

men etter denne helgen så har det hele forandret seg litt, til det bedre.

Prioriteringer og slikt. Og slikt gjør svært mye. NÅ først kan jeg bli vant til mitt nye jeg.

Takk for svar!

Godt å høre at det jeg instinktivt har gjort er rett! Jeg er sier også type "jeg vet dette er vanskelig/hardt/tungt for deg" for å vise at jeg har full forståelse for de følelsene han kjenner på og at jeg er bevist på hans behov.

Foreslå noe ja, lurt! Har faktisk tenkt på det da det er et par ting jeg har lyst å gjøre når jeg kommer hjem.

Han sliter med mye av det samme, tar utrolig lang tid for ham å stole på folk og åpne seg. Vi har vært/bodd sammen i ca 2år og det er fremdeles uendelig mye jeg ikke vet, men jeg er en tålmodig sjel sånn sett og tilliten blir sterkere for hver dag Han har også et stort behov for å fysisk se/høre/være med meg for å tro det jeg sier. Noe jeg forstår, han leser meg som en åpen bok og det er nok en ekstra trygghet for ham.

PTSDen har faktisk ikke vært forstyrrende for forholdet i det hele tatt, for min del i det minste. Jeg er så utrolig trygg på ham og på forholdet, og ikke minst så er følelsene for hverandre sterke. Jeg syns bare det er så utrolig fælt å være den som trigger utryggheten hans slik som nå, jeg vil jo allerhelst være den trygge havnen :/

Anonymous poster hash: f55ad...e7b

Tryggheter er fint. Man kan hvile seg litt på dem. Sammen kanskje, om mulig. En dag.

Og jeg kan forstå at dette kan føles frustrerende. Det er vanskelig å være på to steder samtidig.

Det var veldig fint sagt dog.. Får håpe det det blir bedre med tiden. Og TTT, for å si det slik.

Men du må ikke la noen dårlig samvittighet terpe for mye heller, fordi det er egentlig ikke så veldig mye som er mulig å gjøre heller foreløpig, og da er det egentlig ikke vits å selvpine seg for mye. Men små tiltak her og der kan jo være koselig da. Jeg har egentlig ingen gode forslag her. Avstand (sforhold) er ikke noe jeg har så veldig mye erfaring med heller akkurat.

Men så tar en seg en slurk cola, tar frem en sigarett og tenner i.

Hører damen i sangen i bakgrunnen synger om å være trist og ensom på egenhånd.

Dette var også egentlig svært tilfeldig i grunn(!) fordi jeg shuffler bare gjennom en playlist nå. Heh.

Men ja, så går vel dagene slik da. Og den som venter - venter vel på noe godt.

Har og hørt at jo lengre en venter, jo bedre blir det.

Jeg ser ingen annen vei rundt den heller i grunn. /

Anonymous poster hash: b7dae...5ef

[AnonymBruker]

Først av alt: Kondolerer.

Jeg har PTSD og er i en krise nå faktisk, blant annet pga at jeg nettopp mistet moren min. Du høres veldig støttende ut - og det er bra

Jeg hater tanken på at mannen min reiser utenbys og til utlandet et par ganger i måneden. Jeg er livredd for at noe skal skje ham. Jeg vil heller dra sammen med ham, men jeg vet at det ikke går. Det hjelper kanskje om du sender ham en sms i løpet av dagen i tillegg til å ringe når du er borte?

Når det gjelder rotet, så ikke kjeft på ham. Jeg er ganske rotete selv for tiden, men har ærlig talt nok med å spise, sove, dusje, kle på meg, og ikke skade meg selv. Det er bedre om dere rydder og vasker sammen. Gi han små oppgaver han kan gjøre. Eller kanskje dere kan få hjelp et par ganger i uken til å holde orden i huset? Det kan også være lurt å lage middag sammen, for eksempel. Jeg klarer faktisk stort sett å lage middag, da

For meg blir det for mye når mannen min snakker om planer og ting vi skal gjøre. Jeg takler jo knapt å gå ut for å kjøpe en liter melk. Men det er egentlig bare planene som er vanskelige å forholde seg til, det går greit å gjøre ting sammen og reise bort så lenge jeg får hvilt meg nok. Hvis du merker at samboeren din blir oppmuntret av å snakke om fremtiden, så fortsett med det.

Du kan jo si til ham at du gjerne skulle vært mer sammen med ham, men at du må jobbe og være borte pga det som har skjedd.

Det som er viktig for meg er at mannen min kysser meg før han går om morgenen, og kommer hjem med et stort smil om munnen og sier hei på en måte som gjør at han virker oppriktig glad for å se meg. Så setter han seg ned ved meg og gir meg en klem. En dag kom han hjem, sa knapt noe, bare stormet mot vinduet for å slippe inn frisk luft. Det gjorde vondt i mange timer etterpå!

Selv om du blir sliten og ikke får annet enn mistenksomhet tilbake, så er jeg temmelig sikker på at samboeren din er deg evig takknemlig. Du høres jo ut som en engel

Anonymous poster hash: 121ed...0c9

[Pusenfryd]

Jeg har ikke PTSD, men det er vel ikke noen unormal diagnose heller i disse dager.

Så jeg er noe usikker på hva jeg burde si her da. Men jeg synes også usikkerhet er en ufin ting i noen situasjoner også gjerne, men med noen utvalgte unntak også. Det kan oppstå en svært så sær balansegang noen ganger, men det føles nok bare slik akkurat der og da, og mulig mer enn at det nødvendigvis må være en vedvarende følelse som kan bryte ned andre 'usikkerheter'.

Og det viktigste noen ganger er å huske på hvem vi elsker ja.

Du sier du ikke vet heeeelt hvordan du skal håndtere det,

men jeg synes du er flink jeg. Eller, jeg får i hvert fall inntrykket av det, så da velger jeg å tro på det.

Det har vært mange vonde følelser som har ligget å terpet,

men etter denne helgen så har det hele forandret seg litt, til det bedre.

Prioriteringer og slikt. Og slikt gjør svært mye. NÅ først kan jeg bli vant til mitt nye jeg.

Tryggheter er fint. Man kan hvile seg litt på dem. Sammen kanskje, om mulig. En dag.

Og jeg kan forstå at dette kan føles frustrerende. Det er vanskelig å være på to steder samtidig.

Det var veldig fint sagt dog.. Får håpe det det blir bedre med tiden. Og TTT, for å si det slik.

Men du må ikke la noen dårlig samvittighet terpe for mye heller, fordi det er egentlig ikke så veldig mye som er mulig å gjøre heller foreløpig, og da er det egentlig ikke vits å selvpine seg for mye. Men små tiltak her og der kan jo være koselig da. Jeg har egentlig ingen gode forslag her. Avstand (sforhold) er ikke noe jeg har så veldig mye erfaring med heller akkurat.

Men så tar en seg en slurk cola, tar frem en sigarett og tenner i.

Hører damen i sangen i bakgrunnen synger om å være trist og ensom på egenhånd.

Dette var også egentlig svært tilfeldig i grunn(!) fordi jeg shuffler bare gjennom en playlist nå. Heh.

Men ja, så går vel dagene slik da. Og den som venter - venter vel på noe godt.

Har og hørt at jo lengre en venter, jo bedre blir det.

Jeg ser ingen annen vei rundt den heller i grunn. /

Anonymous poster hash: b7dae...5ef

Forstår ikke helt hvor du vil med alt du skriver, men svarer så godt jeg kan

Jo takk, jeg tror jeg gjør det som er rett. Jeg gjør i hvertfall det jeg føler er rett i de fleste situasjoner.

Hadde dog en ikke heeeelt bra reaksjon ene dagen, men sånn er det av og til. Slet veldig med sorgen akkurat da så var rett og slett feil sms til feil tid jeg fikk og da ble det et sådan svar tilbake dessverre.

Forklarte dog godt etterpå at det jeg var fryktelig sliten og at sorgen tok lit overhånd der og da.

Dårlig samvittighet har jeg ikke i den forstand, jeg har jo ikke akkurat noe valg. Jeg må faktisk ordne opp i dette dødsboet før jeg reiser hjem, men det er ikke kjekt å vite at noen andre lider pga det.

Først av alt: Kondolerer.

Jeg har PTSD og er i en krise nå faktisk, blant annet pga at jeg nettopp mistet moren min. Du høres veldig støttende ut - og det er bra

Jeg hater tanken på at mannen min reiser utenbys og til utlandet et par ganger i måneden. Jeg er livredd for at noe skal skje ham. Jeg vil heller dra sammen med ham, men jeg vet at det ikke går. Det hjelper kanskje om du sender ham en sms i løpet av dagen i tillegg til å ringe når du er borte?

Når det gjelder rotet, så ikke kjeft på ham. Jeg er ganske rotete selv for tiden, men har ærlig talt nok med å spise, sove, dusje, kle på meg, og ikke skade meg selv. Det er bedre om dere rydder og vasker sammen. Gi han små oppgaver han kan gjøre. Eller kanskje dere kan få hjelp et par ganger i uken til å holde orden i huset? Det kan også være lurt å lage middag sammen, for eksempel. Jeg klarer faktisk stort sett å lage middag, da

For meg blir det for mye når mannen min snakker om planer og ting vi skal gjøre. Jeg takler jo knapt å gå ut for å kjøpe en liter melk. Men det er egentlig bare planene som er vanskelige å forholde seg til, det går greit å gjøre ting sammen og reise bort så lenge jeg får hvilt meg nok. Hvis du merker at samboeren din blir oppmuntret av å snakke om fremtiden, så fortsett med det.

Du kan jo si til ham at du gjerne skulle vært mer sammen med ham, men at du må jobbe og være borte pga det som har skjedd.

Det som er viktig for meg er at mannen min kysser meg før han går om morgenen, og kommer hjem med et stort smil om munnen og sier hei på en måte som gjør at han virker oppriktig glad for å se meg. Så setter han seg ned ved meg og gir meg en klem. En dag kom han hjem, sa knapt noe, bare stormet mot vinduet for å slippe inn frisk luft. Det gjorde vondt i mange timer etterpå!

Selv om du blir sliten og ikke får annet enn mistenksomhet tilbake, så er jeg temmelig sikker på at samboeren din er deg evig takknemlig. Du høres jo ut som en engel

Anonymous poster hash: 121ed...0c9

Takk for det. Og kondolerer til deg også.

Min kjæreste er også sånn, han vil aller helst være med meg når jeg skal en plass. f.eks når vi var på campingtur i sommer ville han helst følge meg til baderomsfacilitetene, han gjorde ikke det altså iom vi campet så nerme. Var jeg derimot veldig lenge vekke ble han urolig og så for seg scenarioer og kom gjerne opp eller sente min venninne som også var med opp for å sjekke hvordan det stod til. Skal jeg på fest el, vil han også gjerne bli med eller hente/kjøre meg fordi han er redd jeg skal bli voldtatt på vei til eller fra.

SMS sender vi mye av, også MMS eller SnapChat alt ettersom.

Rotet sier jeg absolutt ingenting på, han er som nevnt ikke rotere til vanlig så jeg vet det kun er pga jeg er vekke. Og uansett går det jo ikke direkte utover meg iom jeg er på andre siden av landet omtrent. Bare nevnte det iom det er en reaksjon på at jeg ikke er hjemme. Rydding og vasking ++ til vanlig går stort sett på skift/annen hver gang eller så deler vi arbeidet og gjør litt hver.

Samboeren min er gjerne den som legger mest planer, så han er bare glad jeg bidrar. Han ønsker å skape en fremtid sammen, og vil gjerne at jeg legger mitt preg på ting nå når vi pusser opp og flytter.

Vi er ikke så, ah hva skal jeg si... "kjærlige"? foran andre/i sosiale samenhenger, men på privaten er vi veldig flinke på sånt da vi er veldig fysiske i form av kjærtegn, klemmer osv i hverdagen.

Jo takk Han er tydelig fryktelig glad i meg, og jeg i han. Så i det store og det hele er dette egentlig en bagatell, men er godt å vite at dere mener jeg gjør ting på en god måte. Det tror jeg han også synst, utifra hva jeg kan tolke.

[AnonymBruker]

Han har ikke muligheten til å besøke deg en helg nå når du er borte da?

Anonymous poster hash: df0d9...95a

[AnonymBruker]

Det høres ut som om du gjør alt riktig ja Alle kan si gale ting innimellom eller ting som kommer feil ut, ting som er sårende uten å være ment sånn. Det gjelder for deg å være klar over at samboeren din er skjør og for ham å ikke kreve at du er perfekt. Du støtter ham og er hos ham, og det må jo egentlig holde. Du kan jo ikke være terapeuten hans heller - selv om du kanskje føler deg som det og det føles som om det er det han trenger. Det er veldig lett å havne i en sånn felle. Og som du sier er det nok en bagatell, men jeg vet at det kan slite på et solid forhold også.

Et par ting til: Jeg synes ikke du skal endre for mye på ditt eget liv pga han, så jeg synes ikke du skal la ham bli med deg dit du drar, for han kan fort bli en byrde. Du gjør det som må gjøres og det er best for dere begge i lengden. Vi har hatt noen runder på det her hos oss hvor jeg har villet at han skal være hjemme istedenfor å ta en øl med kolleger etter jobb som han pleier. Nå har vi bare hans inntekt, så han må få gjort jobben sin ordentlig, og det er viktig for hans velvære at han gjør de tingene han liker å gjøre og beholder sine rutiner. Det hjelper ikke akkurat på humøret mitt om han deler miserabelheten.

Du kan kanskje også minne samboeren din om at situasjonen hans er en helt annen nå enn da han ble sviktet. Du er jo hos ham, han har valgt deg og du har valgt ham - som likeverdige partnere som tar vare på hverandre.

Det høres ut som om han er veldig engstelig når du er borte, ja. Det med campingen er litt spesielt. Det kan kanskje være en ide å gi ham et tidspunkt du skal være tilbake på, og om det skjer noe som gjør at du blir forsinket, så ringer du eller sender en sms. I mellomtiden er det viktig at han ikke venter på deg, men gjør noe annet for å avlede oppmerksomheten og stoppe en negativ spiral av frykt og følelsen av å bli forlatt. Det gjelder ikke bare i lignende situasjoner, men også til daglig. Det er egentlig en klassisk fight or flight-situasjon, og for noen som meg funker det å flykte inn i tv-serier og slikt - med mindre han er såpass i form at han kan jobbe.

Anonymous poster hash: 121ed...0c9

[AnonymBruker]

Forstår ikke helt hvor du vil med alt du skriver, men svarer så godt jeg kan

Jo takk, jeg tror jeg gjør det som er rett. Jeg gjør i hvertfall det jeg føler er rett i de fleste situasjoner.

Hadde dog en ikke heeeelt bra reaksjon ene dagen, men sånn er det av og til. Slet veldig med sorgen akkurat da så var rett og slett feil sms til feil tid jeg fikk og da ble det et sådan svar tilbake dessverre.

Forklarte dog godt etterpå at det jeg var fryktelig sliten og at sorgen tok lit overhånd der og da.

Dårlig samvittighet har jeg ikke i den forstand, jeg har jo ikke akkurat noe valg. Jeg må faktisk ordne opp i dette dødsboet før jeg reiser hjem, men det er ikke kjekt å vite at noen andre lider pga det.

Hva er det man sier? Every action has a re-action. På godt og vondt.

Du gjør nok veldig mye rett og det er på en veldig god vei til noe, tror jeg.

Om du gjør alt rett hadde vært tåpelig å forvente da ingen er perfekt, men det kan også bli litt kjedelig og kjipt når en som nevnt leker dogde-ball på (99% av) alle områder, i stedet for noe annet eventuelt. Men alle omstendigheter er jo forskjellig og da føles jo ting annerledes og man reagerer således også annerledes. ( Som en kjede av handlinger (?))

Og ja, noen ganger har man ikke noe valg nei. Må nesten gjøre noe før noe annet for å gjøre det riktig.

Det er aldri kult når en er årsaken for at andre lider, men det er jo som kjent ikke alltid så mye en får gjort med det inntil videre heller.

Borte bra, men hjemme best. Håper du kommer vel frem.

Anonymous poster hash: b7dae...5ef

[Pusenfryd]

Han har ikke muligheten til å besøke deg en helg nå når du er borte da?

Anonymous poster hash: df0d9...95a

Han var her i forbindelse med begravelsen, men det er fryktelig langt å kjøre 12 timer hver vei for en dag. Han jobber fult så er begrenset hva han har mulighet til.

Det høres ut som om du gjør alt riktig ja Alle kan si gale ting innimellom eller ting som kommer feil ut, ting som er sårende uten å være ment sånn. Det gjelder for deg å være klar over at samboeren din er skjør og for ham å ikke kreve at du er perfekt. Du støtter ham og er hos ham, og det må jo egentlig holde. Du kan jo ikke være terapeuten hans heller - selv om du kanskje føler deg som det og det føles som om det er det han trenger. Det er veldig lett å havne i en sånn felle. Og som du sier er det nok en bagatell, men jeg vet at det kan slite på et solid forhold også.

Et par ting til: Jeg synes ikke du skal endre for mye på ditt eget liv pga han, så jeg synes ikke du skal la ham bli med deg dit du drar, for han kan fort bli en byrde. Du gjør det som må gjøres og det er best for dere begge i lengden. Vi har hatt noen runder på det her hos oss hvor jeg har villet at han skal være hjemme istedenfor å ta en øl med kolleger etter jobb som han pleier. Nå har vi bare hans inntekt, så han må få gjort jobben sin ordentlig, og det er viktig for hans velvære at han gjør de tingene han liker å gjøre og beholder sine rutiner. Det hjelper ikke akkurat på humøret mitt om han deler miserabelheten.

Du kan kanskje også minne samboeren din om at situasjonen hans er en helt annen nå enn da han ble sviktet. Du er jo hos ham, han har valgt deg og du har valgt ham - som likeverdige partnere som tar vare på hverandre.

Det høres ut som om han er veldig engstelig når du er borte, ja. Det med campingen er litt spesielt. Det kan kanskje være en ide å gi ham et tidspunkt du skal være tilbake på, og om det skjer noe som gjør at du blir forsinket, så ringer du eller sender en sms. I mellomtiden er det viktig at han ikke venter på deg, men gjør noe annet for å avlede oppmerksomheten og stoppe en negativ spiral av frykt og følelsen av å bli forlatt. Det gjelder ikke bare i lignende situasjoner, men også til daglig. Det er egentlig en klassisk fight or flight-situasjon, og for noen som meg funker det å flykte inn i tv-serier og slikt - med mindre han er såpass i form at han kan jobbe.

Anonymous poster hash: 121ed...0c9

Sliter litt på for min del ja, vanskelig å tolke utifra SMSene og sånn hvordan han egentlig tok det. Terapaut ønsker jeg ikke å være nei, men at han skal kunne snakke med meg? Så absolutt! Dukker det opp noe, så spør jeg alltid hva jeg kan gjøre for å hjelpe/om jeg skal la ham være i fred etc. Og har fått sånn noenlunde aning på hvordan jeg skal håndtere eventuelle blackouts han får etc. (Blir veldig tilbaketrukken om han blir trigget, og vil ha det rolig rundt seg uten å være alene)

Neida, han har aldri bedt om å bli med og han hånterer det bra, men han sitter jo med litt tanker da når jeg er borte på fest f.eks. Og spør jeg om han kan hente så gjør han det uten å mukke, men mindre han har drukket selv.

Åja det er så absolutt en helt annen situasjon! Jeg kunne ikke i det fjerneste tenke meg å reagere på en slik måte omsorgspersonen gjorde!

Det med campingen høres kansje litt overdrevent ut, men jeg må ærlig talt si jeg merket ikke at han gjorde det før han sa det selv. Min venninne kjenner meg og gikk mer en gjerne opp om noen sa noe ala "hvor ble hun(meg) av nå da?" el. Og "sjekkingen" hans ble nok gjort i forbindelse med eget dobesøk kan jeg tenke meg. Han er fryktelig flink på å være diskre.

Han er i såpass form at han er i full jobb ja, så sånn sett fungerer han fryktelig bra. Er som nevnt i første innlegget noe jeg vanligvis ikke merker så fryktelig mye til i dagliglivet. Iløpet av de årene vi har vært sammen har han hatt 2 blackouter pga trigger såvidt meg bekjent og forutenom det så er han veldig, veldig diskre/takler tankene godt.

Fight or flight er noe som sitter veldig dypt hos ham, det ser jeg. Sist han ble trigget var det flight som vant og det tror jeg var 100% rett i den situasjonen.

Fight "moden" har jeg aldri sett, men jeg vet den sitter dypt i ryggraden hans, så kommer han i en situasjon der det kreves er det ikke tvil om at det dukker opp.

Hva er det man sier? Every action has a re-action. På godt og vondt.

Du gjør nok veldig mye rett og det er på en veldig god vei til noe, tror jeg.

Om du gjør alt rett hadde vært tåpelig å forvente da ingen er perfekt, men det kan også bli litt kjedelig og kjipt når en som nevnt leker dogde-ball på (99% av) alle områder, i stedet for noe annet eventuelt. Men alle omstendigheter er jo forskjellig og da føles jo ting annerledes og man reagerer således også annerledes. ( Som en kjede av handlinger (?))

Og ja, noen ganger har man ikke noe valg nei. Må nesten gjøre noe før noe annet for å gjøre det riktig.

Det er aldri kult når en er årsaken for at andre lider, men det er jo som kjent ikke alltid så mye en får gjort med det inntil videre heller.

Borte bra, men hjemme best. Håper du kommer vel frem.

Anonymous poster hash: b7dae...5ef

Ingen er perfekte nei, og det forventer verken han eller jeg.

Jo takk for det! Vel fram satser jeg på at jeg kommer meg

[AnonymBruker]

Ingen er perfekte nei, og det forventer verken han eller jeg.

Jo takk for det! Vel fram satser jeg på at jeg kommer meg

Hadde jo selvsagt vært kult om noen forventninger hadde blitt møtt da. Satt pris på - gjerne ?

Og det er hyggelig å høre at du satser på det da. Jeg satser også litt i blant. Hvordan satser du ?

Anonymous poster hash: b7dae...5ef