Jeg har mista meg selv..

[AnonymBruker]

Jeg hadde alt, jeg hadde huset, jeg hadde mannen, jeg hadde utdannelsen og jeg hadde jobben. Ble gravid og alt var fullkomment.

Trodde jeg...

Men alt ramlet sammen,alt på en gang.

Mannen fant seg ei annen dame, familien min delvis snudde meg ryggen pga en bagatell og alt jeg noen gang trodde jeg hadde, det mistet jeg. Men det verste var at jeg mistet meg. Og jeg finner meg ikke igjen.

I hodet mitt leter jeg etter tanker som jeg hadde før, etter følelser som jeg pleide å ha, men leting fører bare med seg et kaos. En følelse av at alt bare blir verre og verre.

Ute i verden er folk lykkelige, folk gifter seg, de etablerer seg og får barn. Lykkelige. Og for ikke så lenge siden var jeg der, og jeg kommer aldri dit igjen. Tenk hvor kort tid det tar før livet ditt ligger i grus, hvor lite som skal til før ting aldri blir det samme. Hvor mange personer du kan omgås med, men enda føle deg helt forlatt.

Jeg skulle ønske jeg kunne ha det sånn jeg hadde det, få tilbake troen på at noe kan være så godt og riktig.

I mens så roter jeg rundt i mørket og leter etter lysbryteren. Men det virker som den ikke er der og jeg begynner sakte men sikkert å få panikk for at jeg aldri finner den igjen og må leve resten av mitt liv i mørke.

Anonymous poster hash: 2f4a4...9b8

[Gjest Violetta]

Søk hjelp. Begynn hos fastlegen.

[AnonymBruker]

Huff, dette var trist. Har du fortsatt en jobb du kan gå til? Jeg tror grunnen til at du føler du har mistet deg selv er at du er deprimert. Jeg hadde følelsen da jeg plutselig var alene etter et forhold med mye psykisk mishandling. Måtte flytte inn hos en venninne og var arbeidssøkende. Følte jeg bare var en kropp og at personligheten min var borte. Men sakte, men sikkert er jeg på vei til å bygge opp et liv igjen, og personligheten min er tilbake. Begynte forøvrig med antidepressiva, psykolog og trening.

Har du noen venner som kan støtte deg? Kanskje du kan prøve å ta opp kontakt med familien din?

Håper uansett det ordner seg for deg, ta tak i ting litt etter litt.

Anonymous poster hash: 417f4...c0b

[Gjest]

Kjære deg, dette høres ikke noe bra ut. Som brukeren over sa, søk hjelp.

[AnonymBruker]

jeg har det/ har hatt det sånn som deg.

Jeg mistet mor og kjæreste på samme tid, ikke fysisk, men de begge forlot meg og valgte meg fra. Det var de viktigste menneskene i livet mitt. Jeg gikk fra å ha kjæreste, mor og studier, til ingen av delene, alt raste (jeg stoppet studiene fordi det ble for tøft)

En periode trodde jeg det skulle gå fint, jeg så at det var tøft, men jeg hadde forsatt meg selv. Men så sa det pang, og jeg visste ikke lenger hvem jeg var, hvor jeg skulle eller om jeg i det hele tatt var noe å samle på.

I ettertid får jeg mer og mer forklaringer på tingene, og jeg begynner å plassere ting bedre. For som du beskriver, tanker, følelser, situasjonen rundt meg var KAOS, jeg forstod ikke hva som skjedde eller hvorfor det skulle bli sånn med meg.

NUMMER 1. Du skal ikke se bortifra at en liten depresjon legger en demper på tingene her. Når du opplever store tap er det vanlig å få en depresjon om reaksjon på det. trenger ikke være farlig, går ofte over av seg selv, men kan være lurt å oppsøke profesjonell hjelp. Jeg gjorde dette, det hjalp meg både på lengre sikt i tillegg til at det var trygt å ha noen å gå til når jeg følte alle andre snudde ryggen. Greit å ha tanken om at man er deprimert litt i bakhodet, jeg skjønte ikke dette selv at jeg var deprimert, så jeg klandret meg selv for mye (hadde dårlig hukommelse, følte meg nyttesløs, klarte ikke gjøre enkle daglige gjøremål++) nå i ettertid ser jeg at mye skyldtes depresjon, og at mye av det jeg tenkte da slettes ikke stemte (uansett hvor sterkt jeg følte det da).

NUMMER 2. Det kommer til å bli bra;) du har mistet mye, det er sorg, gi deg tid til å bearbeide det, men når du har bearbeidet sorgen og tapet, så kan du gjøre de tingene du føler trengs for å få det livet du ønsker. Ting går ikke alltid som planlagt slik er det, men man kan hele tiden ta valg som styrer en inn på den veien man ønsker. Vil du ha mann, så finner du deg en mann (kan ta litt tid, og skjer ikke med et knips, men om man oppsøker det så finner man det til slutt).

NUMMER 3. Fokuser på lyspunktene. Er det sol en dag, så bemerk at det er jo fint. Smiler noen til deg på gata, fokuser på det. Kjenner du at du blir glad for ett eller annet, så bemerk det og fokuser på det. Kanskje er ting dritt, men det finnes alltid et eller annet du kan finne i hverdage som er fint.

NUMMER 4. Sett deg enkle korte mål. Ikke noe komplisert nå i starten. Strikk en genser (kan kanskje være komplisert for noen), vask leiligheten, les en bok, se en tv-serie, begynn å trene. Noe som du synes er hyggelig, som gir deg en form for mestringsfølelse og noe du kan se frem i mot. Da jeg hadde det som værst strikket jeg et skjerf, jeg hadde funnet et som jeg synes var veldig fint, jeg kjøpte garn, og hver dag etter jobb satt jeg og strikket (var et svært et) det fungerte som en slag terapi, når jeg strikket så jeg tv serie eller en film, og jeg slappet av, jo lenger jeg kom, jo bedre følte jeg meg, dagene fløt ikke bare i ett, jeg produserte noe, jeg fikk det til. Høres utrolig patetisk ut, men så enkle kan vi faktisk være.

Ja ja, nok bladibla... Poenget er at du setter deg konkrete mål, og etterhvert større mål. Ting du ønsker. Jeg ønsket et fint skjerf, deretter ønsket jeg meg en fin skappelgenser, så begynte jeg på yoga, deretter flyttet jeg, så begynte jeg å ta opp noen fag, og nå begynner jeg på studier igjen og dater en søt gutt (som jeg ikke en gang vet om jeg vil bli sammen med fordi jeg merker at jeg har det fint alene, og kanskje trenger litt mer tid). Ting kommer om man bare slapper av og prøver å ta et og et skritt av gangen. Jeg er nok mye yngre enn deg og skjønner det må være tøffere når man allerede er kommet et stykke ut i livet, men jeg tror at uansett så handler det om å prøve å være så glad man kan her og nå, og man får det slik ved å fokusere på det positive og sette seg konkrete mål man kan forholde seg til.

NUMMER 5. Alle famler litt i mørket noen ganger, ikke få panikk, en dag våkner du og har deg selv igjen. Gi det litt tid, prøv å stresse ned, og si til deg selv at tiden leger de fleste sår. Når det går litt tid vil du også føle deg sterkere og se ting klarere og du kan ta i de takene det trengs for å reparere resten av det som nå kanskje føles ødelagt.

Lykke til fremover, du kommer til å få det bedre!!

Anonymous poster hash: e606f...642

[AnonymBruker]

jeg har det/ har hatt det sånn som deg.

Jeg mistet mor og kjæreste på samme tid, ikke fysisk, men de begge forlot meg og valgte meg fra. Det var de viktigste menneskene i livet mitt. Jeg gikk fra å ha kjæreste, mor og studier, til ingen av delene, alt raste (jeg stoppet studiene fordi det ble for tøft)

En periode trodde jeg det skulle gå fint, jeg så at det var tøft, men jeg hadde forsatt meg selv. Men så sa det pang, og jeg visste ikke lenger hvem jeg var, hvor jeg skulle eller om jeg i det hele tatt var noe å samle på.

I ettertid får jeg mer og mer forklaringer på tingene, og jeg begynner å plassere ting bedre. For som du beskriver, tanker, følelser, situasjonen rundt meg var KAOS, jeg forstod ikke hva som skjedde eller hvorfor det skulle bli sånn med meg.

NUMMER 1. Du skal ikke se bortifra at en liten depresjon legger en demper på tingene her. Når du opplever store tap er det vanlig å få en depresjon om reaksjon på det. trenger ikke være farlig, går ofte over av seg selv, men kan være lurt å oppsøke profesjonell hjelp. Jeg gjorde dette, det hjalp meg både på lengre sikt i tillegg til at det var trygt å ha noen å gå til når jeg følte alle andre snudde ryggen. Greit å ha tanken om at man er deprimert litt i bakhodet, jeg skjønte ikke dette selv at jeg var deprimert, så jeg klandret meg selv for mye (hadde dårlig hukommelse, følte meg nyttesløs, klarte ikke gjøre enkle daglige gjøremål++) nå i ettertid ser jeg at mye skyldtes depresjon, og at mye av det jeg tenkte da slettes ikke stemte (uansett hvor sterkt jeg følte det da).

NUMMER 2. Det kommer til å bli bra;) du har mistet mye, det er sorg, gi deg tid til å bearbeide det, men når du har bearbeidet sorgen og tapet, så kan du gjøre de tingene du føler trengs for å få det livet du ønsker. Ting går ikke alltid som planlagt slik er det, men man kan hele tiden ta valg som styrer en inn på den veien man ønsker. Vil du ha mann, så finner du deg en mann (kan ta litt tid, og skjer ikke med et knips, men om man oppsøker det så finner man det til slutt).

NUMMER 3. Fokuser på lyspunktene. Er det sol en dag, så bemerk at det er jo fint. Smiler noen til deg på gata, fokuser på det. Kjenner du at du blir glad for ett eller annet, så bemerk det og fokuser på det. Kanskje er ting dritt, men det finnes alltid et eller annet du kan finne i hverdage som er fint.

NUMMER 4. Sett deg enkle korte mål. Ikke noe komplisert nå i starten. Strikk en genser (kan kanskje være komplisert for noen), vask leiligheten, les en bok, se en tv-serie, begynn å trene. Noe som du synes er hyggelig, som gir deg en form for mestringsfølelse og noe du kan se frem i mot. Da jeg hadde det som værst strikket jeg et skjerf, jeg hadde funnet et som jeg synes var veldig fint, jeg kjøpte garn, og hver dag etter jobb satt jeg og strikket (var et svært et) det fungerte som en slag terapi, når jeg strikket så jeg tv serie eller en film, og jeg slappet av, jo lenger jeg kom, jo bedre følte jeg meg, dagene fløt ikke bare i ett, jeg produserte noe, jeg fikk det til. Høres utrolig patetisk ut, men så enkle kan vi faktisk være.

Ja ja, nok bladibla... Poenget er at du setter deg konkrete mål, og etterhvert større mål. Ting du ønsker. Jeg ønsket et fint skjerf, deretter ønsket jeg meg en fin skappelgenser, så begynte jeg på yoga, deretter flyttet jeg, så begynte jeg å ta opp noen fag, og nå begynner jeg på studier igjen og dater en søt gutt (som jeg ikke en gang vet om jeg vil bli sammen med fordi jeg merker at jeg har det fint alene, og kanskje trenger litt mer tid). Ting kommer om man bare slapper av og prøver å ta et og et skritt av gangen. Jeg er nok mye yngre enn deg og skjønner det må være tøffere når man allerede er kommet et stykke ut i livet, men jeg tror at uansett så handler det om å prøve å være så glad man kan her og nå, og man får det slik ved å fokusere på det positive og sette seg konkrete mål man kan forholde seg til.

NUMMER 5. Alle famler litt i mørket noen ganger, ikke få panikk, en dag våkner du og har deg selv igjen. Gi det litt tid, prøv å stresse ned, og si til deg selv at tiden leger de fleste sår. Når det går litt tid vil du også føle deg sterkere og se ting klarere og du kan ta i de takene det trengs for å reparere resten av det som nå kanskje føles ødelagt.

Lykke til fremover, du kommer til å få det bedre!!

Anonymous poster hash: e606f...642

Jeg er i midten av tjueårene. Bare trist at livet gikk så til helvete så tidlig.

Ts

Anonymous poster hash: 2f4a4...9b8

[Gjest Svampebob1]

Jeg er i midten av tjueårene. Bare trist at livet gikk så til helvete så tidlig.

Ts

Anonymous poster hash: 2f4a4...9b8

Ikke let etter hva du hadde. Se fremover og se etter hva du har/kan finne.

Høres ut som at du har fått mye på en gang og at du må bygge deg et nytt liv nå. Synd å høre med familien. De skal jo liksom støtte en når det står på som verst. Dessverre er det ikke alltid slik det fungerer allikevel.

[Gjest navnelapp]

Pass på at du ikkje gjer den klassiske feilen som det er lett å gjere når ein er deppa: At du samanliknar di innside med andres utside. Alle gjer sitt beste for å halde på fasaden, og sjølv om folk framstår som strålande lukkelege så veit jo dei fleste vaksne menneske at slik er det berre glimtvis. Ingen er lukkelege heile tida. Alle har sitt å bere på av ting som tynger dei, men du veit berre om ditt eige, og ser ikkje dei andres. Eg sender deg ein varm klem, og ynskjer deg lykke til, this too will pass.

[I Grosny]

Jeg er i midten av tjueårene. Bare trist at livet gikk så til helvete så tidlig.

Ts

Anonymous poster hash: 2f4a4...9b8

Du kan se motsatt på det. Du fikk ett helvete som slo deg rett ned mens du faktisk var ganske ung. Det er lettere å reise seg nå enn om det skulle ha skjedd i høy alder. Ungdommelig energi er ikke å forakte.

Det positive: Du er kvitt ett elendig livsprosjekt (useriøs gubbe), og har muligheten til å gripe mye bedre muligheter. Du kan få det mye bedre i framtida enn du kan forestille deg.

[Lille Solstråle]

.

Endret 17. april 2024 av Lille Solstråle