Kjæreste på folkehøyskole (trenger desperat hjelp)

[LegendM]

Jeg er en gutt på 20 år, og vet ikke hvor annet sted enn Kvinneguiden.no jeg skal skrive om dette. Jeg er ute etter seriøse råd/ tips -- hva som helst kan hjelpe for å roe ned nervene.

Dette er et veldig langt innlegg, så les kun om du vil, har tid, og/ eller interesserer deg.

Før jeg starter ordentlig, så vil jeg helst be meg frabedt umoden oppførsel fra de brukerne som velger å svare meg, ingen stygge kommentarer, på forhånd takk :-)

----------------------------------------------------------------------------------------------------

Kjæresten min (19), som jeg har vært sammen med i nesten 2 år nå dro av gårde på folkehøyskole dette året (reiseliv). Jeg unner henne alt godt i verden, og er utrolig glad på hennes vegne for at hun kom inn. Jeg ville aldri i verden gjort henne noe vondt, eller skapt ubehag mellom oss, men likevel sliter jeg litt med min egen komfort til dette.

Forholdet vårt har vært distanse siden dag 1. Jeg har aldri følt at vi er mindre kjærester av den grunn. Jeg elsker henne, og hun meg. Vi stoler 110% på hverandre hele tiden, og har en kjemi som ikke kan sammenliknes noe som helst i verden.

Problemet er at jeg er veldig overbeskyttende, nesten på det punktet at hun "kveles". Dette er grunnet tidligere erfaring, og tilhører fortiden, men likevel har jeg dratt det med meg. Jeg kan skape de verste scenarioer i hodet om henne, om jeg så mye som leser en ille overskrift i avisen om noe som har skjedd med ungjenter Norge rundt. Vi har begge satt oss ned og snakket ut om dette (opptil flere ganger for den saks skyld) og vi begge føler jeg har endret meg til det positive. Jeg er selvfølgelig redd for at noe skal skje jenta mi, men er fullt klar over at sjansen er veldig liten. Jeg har roet ned alt som ga meg frysninger for at hun skulle bort (fest, være sammen med andre - uten meg), være russ eller andre ting. Jeg føler meg mye bedre selv uten overbelastede skuldre, men likevel kommer jeg ikke bort fra tanken om at hun nå er "enda lengre unna meg". Vi hadde en reisevei på 108 km (ca. 1.5 - 2 timer med buss og tog. Så reisevei for oss begge har aldri vært et problem), og har nå 170 km mellom oss. Det er selvfølgelig lenger, men jeg har fått for meg at dette er en "sinnssyk overgang" fra hva vi hadde før.

Jeg har null erfaring med folkehøyskoler selv, så det er klart jeg er redd for at vi skal se hverandre mye mindre enn det vi gjorde før (annenhver; hvis ikke hver helg. På det meste 3-ukers mellomrom). Hun bor "egentlig" i nærheten, men likevel 62 km unna. Jeg derimot ligger på 170, så det er klart jeg tenker dette kan bli et problem. Jeg er redd for at hun kun kan komme hjem i felles-ferier o.l. Hvorav vi snakker om måneders mellomrom mellom treff. Ikke for å snakke om at hun skal 5 - 6 reiser i utland.

Jeg har alltid følt meg så "svak" og utenfor rekkevidde til å beskytte eller være der for kjæresten min om det skulle skje henne noe; og slik har jeg alltid følt det, det er derfor jeg har skapt disse vonde følelsene om at noe skulle skje sekundet jeg snur ryggen til.

Jeg slet mye i min fortid, og det var denne jenta som dro meg opp av skitten og gjorde meg om til en finslepet diamant hun nå kaller meg for. Det er akkurat derfor, fordi hun har godtatt hvem jeg var før, og likevel elsker meg for den er er (+ den supre kjemien vår, og alle våre opplevelser sammen) jeg har viet meg mentalt med denne jenta. Jeg kunne ikke tenke meg et liv uten henne, så det er derfor jeg også er så redd det skulle skje noe mellom oss: Eller verre, henne.

Jeg har hørt en del par som har holdt ut forholdene sine selv om motparten(e) har dratt avgårde til skoler landet rundt. Men likevel sitter jeg igjen med følelsen om at jeg på en måte blir litt bortglemt og kanskje ikke savnes så mye med alle disse nye omgivelsene og positive opplevelsene hun nå har fått/ får.

Jeg føler meg alene. Noe jeg alltid føler meg etter å ha dratt fra henne etter vår helg/ uke/ ferie sammen. Alltid trist, lei, og vil bare tilbake til min bedre halvdel, der jeg hører hjemme.

Jeg ser på henne som min bestevenn, og hun meg (?), så det er en grunn til at jeg kan bli spontant-sjalu, eller at jeg blir glemt.

I det siste (etter 1-år sammen) ble det mindre av kontakten vi har hatt tidligere. Mindre Skype, senere svar på meldinger, osv. Selvom vi har snakket ut om dette og bestemt oss for å sette hverandre i en "realistisk førsteprioritering" (hvorav selvfølgelig skole og jobb kommer først), har samholdet likevel "dødd litt ut". Nå, jeg hevder IKKE at vi nå bærer en tittel av "helgekjærester" eller verre, men at det ikke er like mye kontakt som i starten av forholdet. Men for å være realistisk, man slipper litt tomt opp for samtaleemner etter 1 - 2 år sammen. Forholdet vårt nå er veldig positivt, men likevel føler jeg engasjementet for å kontakte hverandre likevel er blitt litt dårligere. Jeg tar det som en selvfølge at vi ikke prater så mye sammen akkurat nå fordi skole for henne nettopp har startet, så det forstår jeg fullt og holdent.

For å avslutte det hele: Vi er enige om å flytte sammen om noen år. Vi snakker ofte om vårt bryllup, våre fremtidsplaner, våre "kommende barn", våre kommende hunder, alt et litt "overelskelig forhold" prater om. Vi er 100% åpne overfor hverandre, vi har ingenting å skjule. Og vi begge gleder oss svært mye til å dele resten av livene våre sammen.

Vi er begge veldig voksne for alderen.

Alt jeg trenger nå, etter min "lille historie" er komfort, trøst eller råd for hvordan jeg skal kunne beherske det nye som skjer i livene våre. Hvordan folkehøyskolen vil påvirke begge våres liv. Hvordan jeg skal kunne takle at vi nå er enda lenger unna hverandre. Og/ eller hvordan dere på dette forumet kan hjelpe meg forstå litt bedre det jeg har skrevet over.

----------------------------------------------------------------------------------------------------

Alle innlegg er mottatt med varm velkomst, men vær så snill; hold det voksent, seriøst, og på et rent språk (banneord er veldig unødvendig å bruke).

Jeg kommer til å prøve å svare alle så godt jeg kan. Jeg kan ikke garantere at jeg overvåker mitt innlegg hele tiden. Er det noe mer du lurer på/ ikke føler jeg har beskrevet godt nok, si ifra eller ta kontakt via. melding her på forumet.

(Beklager om det ble vanskelig å få med seg alt, og om jeg i det hele tatt skrev en sammenhengende tekst).

- LegendM

Endret 19. august 2013 av LegendM

[AnonymBruker]

Alle som hadde kjæreste når de begynte på folkehøyskolen, hadde INGEN av de kjæreste når de gikk ut. Man lever som en boble. Mange kjærestepar som fant hverandre på skolen. Man er sammen 24/7. Ferier til jul og påske.

Anonymous poster hash: 3fb73...324

[Gjest Gjest]

Alle som hadde kjæreste når de begynte på folkehøyskolen, hadde INGEN av de kjæreste når de gikk ut. Man lever som en boble. Mange kjærestepar som fant hverandre på skolen. Man er sammen 24/7. Ferier til jul og påske.

Anonymous poster hash: 3fb73...324

Det gjelder ikke for mitt kull. Av 60 elever hadde ca 15 kjæreste da de starta. 10 hadde det fortsatt da de slutta.

Forhold ender noen ganger, enten man er på fhs eller ikke.

[AnonymBruker]

Jeg har sittet på "andre siden av bordet" og vært kjæresten som startet på folkehøgskole. Og for å "motbevise" AB over meg, så var vi sammen da jeg sluttet også.

At antall mil mellom dere har økt, spiller ingen rolle igrunn. Spesielt ikke når det er snakk om så lite.

Hun begynner på noe nytt og spennnde for seg nå. Det beste du kan gjøre er å gi henne rom til å oppleve. Ikke forvent at hun får sett det så ofte som hver uke. Først og fremst fordi hun antakelig har undervisning ganske mange lørdager, men også fordi det er på skolen det skjer! Velger man å være mye borte i helgene, velger man også å distansere seg fra det sosiale og potensielle nye venner.

Ikke gi henne dårlig samvittighet for å kose seg. Stol på henne, og la henne gjøre det hun vil. Er hun så voksen som du sier hun er, så kjenner hun sine og dine grenser. Dersom hun krysser en grense.. Vel, da er vel kanskje ikke forholdet liv laga uansett.

Anonymous poster hash: 3ab3b...58c

[Miauuu]

Alle som hadde kjæreste når de begynte på folkehøyskolen, hadde INGEN av de kjæreste når de gikk ut. Man lever som en boble. Mange kjærestepar som fant hverandre på skolen. Man er sammen 24/7. Ferier til jul og påske.

Anonymous poster hash: 3fb73...324

Wow. Du gjorde situasjonen hans mye bedre.

For å motbevise AB sitt innlegg, så kjenner jeg mange som har holdt sammen til tross for folkehøyskole. Dere må bare jobbe like mye for at det skal gå.

[Høstbarnet]

Jeg har gått på folkehøgskole, med kjæreste, vi var fortsatt sammen når året var ferdig.

De fleste skolene tilbyr ofte gjesterom/ madrasser man kan sove på om man vil besøke.

Også har man jo alltid frihelger og ferier.

Det er bare og gi kjæresten din litt rom til å savne deg, så går det helt fint.

Selvfølgelig kan masse forskjellig skje, men dette kunne skjedd uavhengig av skolesituasjon. er dere "meant to be" så går det fint. no worries!

Det er selvfølgelig trist og kjipt og være vekk fra hverandre, men det kan også være veldig sunt for forholdet. dere kan vokse av det, og lære og stole på hverandre.

Ønsker deg all lykke til, det går så fint så

[AnonymBruker]

Du høres veldig klengete og nøden ut, dersom du ikke slapper av og gir dama di litt pusterom kommer dette til å gå til helvete. Slutt å tell km og skaff deg en hobby.

Anonymous poster hash: 23340...4a7

[Gjest Gjest]

Okei, først og fremst vil jeg bare si: slapp heeelt av! Jeg hadde en kjæreste på folkehøyskole i fjord, vi hadde vært sammen i ett og et halvt år da han dro og jeg var helt fra meg. Vi gikk fra å bo 10 min gåavstand unna hverandre til å bo fem timer med tog unna. Det var ett stort flertall av jenter på skolen han gikk på og jeg var sjalu så det holdt! Men det er greit å være litt sjalu, men som du sier så kan jenta føle seg litt kvalt, det kommer ikke til å gå bra.. Du må slappe av litt, det kommer til å gå bra med henne! Hun kommer til å være mye opptatt og ikke ha all mulig tid til å sitte på rommet sitt for å skype med deg, snakke i telefonen osv. Men hun skal trossalt bare være borte i 9 mnd, hvis dere har planer om å flytte sammen, gifte dere, få barn osv. da er jo dette ingenting!? Som sagt bodde vi 5 timer unna hverandre i 9 mnd, det var utrolig tøft, men hvis dere virkelig elsker hverandre, klarer dere det! Så du må bare ta det helt med ro og gjøre ting som også holder deg opptatt. Hvis det er noen trøst, er vi fortsatt sammen og har aldri hatt det bedre! Lykke til videre, du har ingenting å bekymre deg for

[AnonymBruker]

Okei, først og fremst vil jeg bare si: slapp heeelt av! Jeg hadde en kjæreste på folkehøyskole i fjord, vi hadde vært sammen i ett og et halvt år da han dro og jeg var helt fra meg. Vi gikk fra å bo 10 min gåavstand unna hverandre til å bo fem timer med tog unna. Det var ett stort flertall av jenter på skolen han gikk på og jeg var sjalu så det holdt! Men det er greit å være litt sjalu, men som du sier så kan jenta føle seg litt kvalt, det kommer ikke til å gå bra.. Du må slappe av litt, det kommer til å gå bra med henne! Hun kommer til å være mye opptatt og ikke ha all mulig tid til å sitte på rommet sitt for å skype med deg, snakke i telefonen osv. Men hun skal trossalt bare være borte i 9 mnd, hvis dere har planer om å flytte sammen, gifte dere, få barn osv. da er jo dette ingenting!? Som sagt bodde vi 5 timer unna hverandre i 9 mnd, det var utrolig tøft, men hvis dere virkelig elsker hverandre, klarer dere det! Så du må bare ta det helt med ro og gjøre ting som også holder deg opptatt. Hvis det er noen trøst, er vi fortsatt sammen og har aldri hatt det bedre! Lykke til videre, du har ingenting å bekymre deg for

Dette.

Anonymous poster hash: 093d9...41e

[Inwe]

På min fhs var det 50/50 hvem som hadde kjæreste når de kom hjem igjen, et av parene der hun var på fhs og han hjemme er i dag gift. Dere er vant til et avstandsforhold så tror alt skal gå fint, var avstanden som ødela et par av forholdene.

Når det kommer til trygghet for kjæresten din er nok ikke det noe å bekymre seg for. Jeg var på fler turer til utlandet og deriblant til et krigsherja område og alt var veldig kontrollert

Gled deg på hennes vegne og prøv å pust med magen, fhs er et fantastisk år

[Mormont]

På min FHS var det en del som slo opp, men også en del som holdt sammen. Det skal faktisk sies at det bare var én jente som slo opp med sin kjæreste, det var nesten utelukkende gutter som ble single i løpet av året. Tror dette har en sammenheng med at det vanligvis er veldig mange jenter i forhold til gutter, og mange av guttene blir superpopulære fra første stund. Er kanskje litt vanskeligere å ha kjæreste når 15 jenter legger an på deg samtidig. Dette er bare mine erfaringer da, kan godt variere.

Uten om dette er det selvsagt ingen tvil om at man lever i en liten boble på FHS, det blir liksom et lite samfunn. Men det betyr ikke at man glemmer de som er hjemme heller! Anbefaler deg å reise dit noen helger så du kan bli kjent med vennene hennes og se at sannsynligvis ikke er så farlig som du tror.

[Gjest LonelyAngel]

Jøss, først må jeg bare si, stygt som det høres ut: Calm the fuck down!

Jeg klarte ikke å lese halvparten av innlegget ditt TS, men det er soleklart at du er kjempe redd for å miste kjæresten din. Dere har planlagt bebisser, hus og det som er. We get it.

Saken er at hvis dere er så trygge på kjærligheten som du sier, så trenger du ikke å være så redd. Hun kommer neppe til å være utro, hvis det er deg hun ønsker å være i lag med. Du kan ikke drive å kontrollere henne i vært fall. La henne dra og gjøre hva hun vil. Blir det slutt så var det slik det skulle ende, da finner du deg en annen jente etter hvert. Det som skjer, skjer. Ta en dag av gangen.

Vær positiv og slapp av så går det så fint atte

[Gjest Heartbeat]

Først som sist, du kommer til å ødelegge forholdet ditt selv om du ikke roer ned.

Du sier hun blir kvalt, og det blir hun også om du er så kontrollerende og redd for og miste henne.

Når det skjer mye omkring henne er det naturlig at kontakten uteblir litt.

Men om du driver og maser om kontakt hele tiden, vil det tære på henne og hun vil ta mer avstand.

Det best du kan gjøre er å gi henne fri til å være seg selv, til og gjøre det hun skal og til å la henne få en sjanse til og savne deg.

Lykke til

[LegendM]

Jeg vil bare takke alle for innleggene, det går mye bedre nå, det var bare den første uken som var litt kaotisk og "hva skjer nå?".

Jeg forstår at jeg bare må roe ned og la henne være seg selv. Jeg forstår også at alt kommer til å gå bra!

Jeg må bare beklage den ventetiden på et svar, men som flere har nevnt; jeg må finne ting som holder meg opptatt :-)
(Det har også vært mye jobb innvolvert ..)

Dette blir et litt forhastet svar siden jeg er veldig opptatt akkurat nå; men jeg er fortsatt her og ser hva som skrives! Igjen, takk til ale innlegg, det hjalp veldig på nervene :-)

- LegendM

[Gjest BettyBoop]

Jeg er en gutt på 20 år, og vet ikke hvor annet sted enn Kvinneguiden.no jeg skal skrive om dette. Jeg er ute etter seriøse råd/ tips -- hva som helst kan hjelpe for å roe ned nervene.

Dette er et veldig langt innlegg, så les kun om du vil, har tid, og/ eller interesserer deg.

Før jeg starter ordentlig, så vil jeg helst be meg frabedt umoden oppførsel fra de brukerne som velger å svare meg, ingen stygge kommentarer, på forhånd takk :-)

----------------------------------------------------------------------------------------------------

Kjæresten min (19), som jeg har vært sammen med i nesten 2 år nå dro av gårde på folkehøyskole dette året (reiseliv). Jeg unner henne alt godt i verden, og er utrolig glad på hennes vegne for at hun kom inn. Jeg ville aldri i verden gjort henne noe vondt, eller skapt ubehag mellom oss, men likevel sliter jeg litt med min egen komfort til dette.

Forholdet vårt har vært distanse siden dag 1. Jeg har aldri følt at vi er mindre kjærester av den grunn. Jeg elsker henne, og hun meg. Vi stoler 110% på hverandre hele tiden, og har en kjemi som ikke kan sammenliknes noe som helst i verden.

Problemet er at jeg er veldig overbeskyttende, nesten på det punktet at hun "kveles". Dette er grunnet tidligere erfaring, og tilhører fortiden, men likevel har jeg dratt det med meg. Jeg kan skape de verste scenarioer i hodet om henne, om jeg så mye som leser en ille overskrift i avisen om noe som har skjedd med ungjenter Norge rundt. Vi har begge satt oss ned og snakket ut om dette (opptil flere ganger for den saks skyld) og vi begge føler jeg har endret meg til det positive. Jeg er selvfølgelig redd for at noe skal skje jenta mi, men er fullt klar over at sjansen er veldig liten. Jeg har roet ned alt som ga meg frysninger for at hun skulle bort (fest, være sammen med andre - uten meg), være russ eller andre ting. Jeg føler meg mye bedre selv uten overbelastede skuldre, men likevel kommer jeg ikke bort fra tanken om at hun nå er "enda lengre unna meg". Vi hadde en reisevei på 108 km (ca. 1.5 - 2 timer med buss og tog. Så reisevei for oss begge har aldri vært et problem), og har nå 170 km mellom oss. Det er selvfølgelig lenger, men jeg har fått for meg at dette er en "sinnssyk overgang" fra hva vi hadde før.

Jeg har null erfaring med folkehøyskoler selv, så det er klart jeg er redd for at vi skal se hverandre mye mindre enn det vi gjorde før (annenhver; hvis ikke hver helg. På det meste 3-ukers mellomrom). Hun bor "egentlig" i nærheten, men likevel 62 km unna. Jeg derimot ligger på 170, så det er klart jeg tenker dette kan bli et problem. Jeg er redd for at hun kun kan komme hjem i felles-ferier o.l. Hvorav vi snakker om måneders mellomrom mellom treff. Ikke for å snakke om at hun skal 5 - 6 reiser i utland.

Jeg har alltid følt meg så "svak" og utenfor rekkevidde til å beskytte eller være der for kjæresten min om det skulle skje henne noe; og slik har jeg alltid følt det, det er derfor jeg har skapt disse vonde følelsene om at noe skulle skje sekundet jeg snur ryggen til.

Jeg slet mye i min fortid, og det var denne jenta som dro meg opp av skitten og gjorde meg om til en finslepet diamant hun nå kaller meg for. Det er akkurat derfor, fordi hun har godtatt hvem jeg var før, og likevel elsker meg for den er er (+ den supre kjemien vår, og alle våre opplevelser sammen) jeg har viet meg mentalt med denne jenta. Jeg kunne ikke tenke meg et liv uten henne, så det er derfor jeg også er så redd det skulle skje noe mellom oss: Eller verre, henne.

Jeg har hørt en del par som har holdt ut forholdene sine selv om motparten(e) har dratt avgårde til skoler landet rundt. Men likevel sitter jeg igjen med følelsen om at jeg på en måte blir litt bortglemt og kanskje ikke savnes så mye med alle disse nye omgivelsene og positive opplevelsene hun nå har fått/ får.

Jeg føler meg alene. Noe jeg alltid føler meg etter å ha dratt fra henne etter vår helg/ uke/ ferie sammen. Alltid trist, lei, og vil bare tilbake til min bedre halvdel, der jeg hører hjemme.

Jeg ser på henne som min bestevenn, og hun meg (?), så det er en grunn til at jeg kan bli spontant-sjalu, eller at jeg blir glemt.

I det siste (etter 1-år sammen) ble det mindre av kontakten vi har hatt tidligere. Mindre Skype, senere svar på meldinger, osv. Selvom vi har snakket ut om dette og bestemt oss for å sette hverandre i en "realistisk førsteprioritering" (hvorav selvfølgelig skole og jobb kommer først), har samholdet likevel "dødd litt ut". Nå, jeg hevder IKKE at vi nå bærer en tittel av "helgekjærester" eller verre, men at det ikke er like mye kontakt som i starten av forholdet. Men for å være realistisk, man slipper litt tomt opp for samtaleemner etter 1 - 2 år sammen. Forholdet vårt nå er veldig positivt, men likevel føler jeg engasjementet for å kontakte hverandre likevel er blitt litt dårligere. Jeg tar det som en selvfølge at vi ikke prater så mye sammen akkurat nå fordi skole for henne nettopp har startet, så det forstår jeg fullt og holdent.

For å avslutte det hele: Vi er enige om å flytte sammen om noen år. Vi snakker ofte om vårt bryllup, våre fremtidsplaner, våre "kommende barn", våre kommende hunder, alt et litt "overelskelig forhold" prater om. Vi er 100% åpne overfor hverandre, vi har ingenting å skjule. Og vi begge gleder oss svært mye til å dele resten av livene våre sammen.

Vi er begge veldig voksne for alderen.

Alt jeg trenger nå, etter min "lille historie" er komfort, trøst eller råd for hvordan jeg skal kunne beherske det nye som skjer i livene våre. Hvordan folkehøyskolen vil påvirke begge våres liv. Hvordan jeg skal kunne takle at vi nå er enda lenger unna hverandre. Og/ eller hvordan dere på dette forumet kan hjelpe meg forstå litt bedre det jeg har skrevet over.

----------------------------------------------------------------------------------------------------

Alle innlegg er mottatt med varm velkomst, men vær så snill; hold det voksent, seriøst, og på et rent språk (banneord er veldig unødvendig å bruke).

Jeg kommer til å prøve å svare alle så godt jeg kan. Jeg kan ikke garantere at jeg overvåker mitt innlegg hele tiden. Er det noe mer du lurer på/ ikke føler jeg har beskrevet godt nok, si ifra eller ta kontakt via. melding her på forumet.

(Beklager om det ble vanskelig å få med seg alt, og om jeg i det hele tatt skrev en sammenhengende tekst).

- LegendM

Jeg har bare ett tips. Kan ikke garantere at det er et godt tips men: Ta livet som det kommer. Om det om så skulle bli slutt så er det ingen katastrofe, livet går videre. Dere er unge begge to. Er urealistisk at et så ungt par skal holde så lenge. Om det skulle holde er det en bonus. Om ikke så får du bare tenke at det var meningen.

[Gjest M94]

Håper kjæresten din vet hvor heldig hun er som har deg!

[Gjest BettyBoop]

Håper kjæresten din vet hvor heldig hun er som har deg!

jeg håper hun finner en som ikke kveler henne

[AnonymBruker]

jeg håper hun finner en som ikke kveler henne

Merker jeg noen som har hatt samlivsbrudd tidligere og tar det utover andre, mon tro?

Anonymous poster hash: a4fd5...517

[Gjest BettyBoop]

Merker jeg noen som har hatt samlivsbrudd tidligere og tar det utover andre, mon tro?

Anonymous poster hash: a4fd5...517

eh hva?

[Gamerfrue]

det er ei boble man lever i på folkehøgskolen Det er rett og slett slik at det skjer så utrolig mye rundt en hele tiden (og det sier ei som ikke er en sosial løve til vanlig, men heller liker litt ro og fred). Det er undervisning, man blir kjent med folk, det er opplegg og turer, måltider, film, og vips så har dagen gått
For meg kunne det gå over en uke før jeg pratet med foreldrene mine på telefonen feks, fordi jeg ikke hadde begrep over tiden - plutselig har det gått to uker!

det betyr også at du burde prøve så godt du kan å være avslappet i forhold til dette, for det kommer til å bli mye press på kontakt når tiden mest sannsynlig går fort for henne også og hun føler hun må presse en samtale med deg inn i timeplanen. Ikke for å antyde at det er vanskelig for henne å prate med deg eller at hun ikke vil det, men rett og slett fordi det kan føre til dårlig samvittighet hvis hun ikke egentlig føler hun har tid til det.

Det er nå enda godt dere har så bra kommunikasjon - jeg tror jo personlig at dere vil løse dette helt fint på deres måte.