Når lykken virker fjern...

[Gjest HvaErRett?]

Hei

Skriver her mest for å skrive. For å spre noen tanker for vinden. For å prøve noe nytt...

Jeg er en jeg aldri helt klarer å bli. Jeg er en idealist som ikke når opp til mine idealer. En som er veldig opptatt av å være sann både mot seg selv og andre. Men som føler han ikke lykkes med det i det hele tatt...

Jeg er sammen med ei flott jente. Hun er egentlig alt jeg kan ønske meg. Herlig, kjærlig og ærlig. Vi prater godt sammen, krangler aldri, og er enig i det meste. Men hun har en fortid som jeg synes er veldig vanskelig å håndtere. Ikke fordi jeg egentlig dømmer henne for noe, men fordi jeg har brukt så mye energi på å svelge alt hun har sagt at jeg føler det har blitt en byrde. Og jeg skammer meg sånn for dette, for det meste av det som har skjedd henne kan hun ingenting for. Hun har stolt på meg; sagt ting som aldri noen annen har hørt om. Sagt hun aldri har vært mer glad i noen enn i meg... Og hennes 2.5år gamle datter snakker visst ustanselig om meg nå.

Sitter så ofte og tenker at hun fortjener noen som er bedre enn meg. En som synes alt det hun har sagt er bagateller fordi kjærligheten står så sterkt. I stedet føler jeg meg bare falsk og uærlig. Jeg er glad i henne. Men tårene kommer lettere enn smilet når jeg tenker på henne. Tankene på alt det forferdelige hun har vært gjennom gjør at jeg sliter med å sove. Men jeg kan ikke vise det, for hun sliter med så mye av det fortsatt at jeg bekymrer meg veldig for fremtiden. Vil ikke vise at jeg tenker som jeg gjør men prøver å presse fram positive tanker når hun bare er svart. Men når vi er vekk fra hverandre så kommer alle bekymringene. Hvordan skal dette gå?

Synes alt er så vanskelig, og føler meg så råtten... Føler jeg må være sterk og glad selv om jeg er trist og lei. Føler jeg må være ansvarfull selv om jeg blir ulykkelig av det. Føler det eneste rette er å stå i noe som føles vondt og tungt, og som jeg ikke ser noen løsning på.

Hun hater alle menn. Bortsett fra meg.

Kan noen gi meg tips til hva jeg burde fokusere på? Hvordan jeg skal være sterk for oss begge? Å bryte ut av den er ikke aktuelt, det kunne jeg aldri tilgitt meg selv for, og dessuten bekymrer jeg meg veldig for hva som vil skje med dem hvis jeg gjør det...

Takk for alle svar...

[Gjest anonym]

Huff skjønner at dette er en vanskelig situasjon. Føler du at hun er litt avhengig av deg? Isåfall er ikke det et godt utgangspukt. Du kan ikke være terapeuten/psykologen hennes, hun må jobbe med seg selv. Det er ikke alle ting en partner kan gjøre. Hvis hun har mye bagasje, bør hun oppsøke profesjonell hjelp!

Når du sier du føler hun fortjener noen bedre, er det fordi du har problemer med ditt selvbilde? At hun er "for god " for deg, eller handler det om at det hun har opplevd, rett og slett er for tøft for deg å leve med?

[Gjest HvaErRett?]

Huff skjønner at dette er en vanskelig situasjon. Føler du at hun er litt avhengig av deg? Isåfall er ikke det et godt utgangspukt. Du kan ikke være terapeuten/psykologen hennes, hun må jobbe med seg selv. Det er ikke alle ting en partner kan gjøre. Hvis hun har mye bagasje, bør hun oppsøke profesjonell hjelp!

Når du sier du føler hun fortjener noen bedre, er det fordi du har problemer med ditt selvbilde? At hun er "for god " for deg, eller handler det om at det hun har opplevd, rett og slett er for tøft for deg å leve med?

TS her, takk for at du svarte

Kanskje er hun ikke avhengig av meg, men hun sier at "alt" har blitt så mye bedre etter at hun traff meg. At hun hadde sett for seg å måtte leve alene før jeg kom inn i livet hennes. At det enten blir oss eller ingen i det hele tatt... Også leter nok datteren hennes veldig etter en som kan fylle pappa-rollen, og jeg føler meg litt forpliktet til å ta denne. Hun har ikke så mange andre positive kontakter. Hun har brutt med familien og alle vennene siden de tilhørte et tungt rusmiljø og hun ikke så noen fremtid i dette for datteren (noe jeg synes er utrolig sterkt gjort av henne, og helt nødvendig siden de fleste nå er døde).

At jeg føler jeg ikke er god nok handler mest om mine følelser. At jeg det er visse ting som jeg føler burde vært naturlig for meg å si/gjøre som ikke er det. F.eks. synes jeg det er vondt å ikke skulle glede meg til å se henne fordi det føles så "tungt". I stedet for å planlegge å gjøre bra ting sammen så går det så utrolig mye tid og krefter med på å håndtere det som har vært og det å komme videre.

Hun har vært i behandling i mange år. Tror egentlig ikke det hjelper med mer av det. Hun trenger bare troen på seg selv og å komme i gang med noe. Men jeg har skjønt at siden jeg har et veldig stabil og god bakgrunn så er det så uendelig mye som jeg tar for gitt...

Kanskje er dette sunt for meg... Men selv om jeg synes jeg bare må stå ved henne så må jeg finne ut hvordan jeg skal bli lysere til sinns. Klarer ikke å fortsette dette skuespillet i lengden...

[Gjest anonym]

TS her, takk for at du svarte

Kanskje er hun ikke avhengig av meg, men hun sier at "alt" har blitt så mye bedre etter at hun traff meg. At hun hadde sett for seg å måtte leve alene før jeg kom inn i livet hennes. At det enten blir oss eller ingen i det hele tatt... Også leter nok datteren hennes veldig etter en som kan fylle pappa-rollen, og jeg føler meg litt forpliktet til å ta denne. Hun har ikke så mange andre positive kontakter. Hun har brutt med familien og alle vennene siden de tilhørte et tungt rusmiljø og hun ikke så noen fremtid i dette for datteren (noe jeg synes er utrolig sterkt gjort av henne, og helt nødvendig siden de fleste nå er døde).

At jeg føler jeg ikke er god nok handler mest om mine følelser. At jeg det er visse ting som jeg føler burde vært naturlig for meg å si/gjøre som ikke er det. F.eks. synes jeg det er vondt å ikke skulle glede meg til å se henne fordi det føles så "tungt". I stedet for å planlegge å gjøre bra ting sammen så går det så utrolig mye tid og krefter med på å håndtere det som har vært og det å komme videre.

Hun har vært i behandling i mange år. Tror egentlig ikke det hjelper med mer av det. Hun trenger bare troen på seg selv og å komme i gang med noe. Men jeg har skjønt at siden jeg har et veldig stabil og god bakgrunn så er det så uendelig mye som jeg tar for gitt...

Kanskje er dette sunt for meg... Men selv om jeg synes jeg bare må stå ved henne så må jeg finne ut hvordan jeg skal bli lysere til sinns. Klarer ikke å fortsette dette skuespillet i lengden...

Hmm, skjønner at du har viklet deg inn i noe. Føler du at du har forandret følelsene til henne etter at du fikk vite om hennes bakgrunn? Vonde ting hun har opplevd? Det er ikke alltid det klokeste å si alt til sin partner, det er derfor jeg mener det er viktig å ha grenser på å væte kjæreste og terapeut.

Føler du at du synes mer synd i henne, enn at du er tiltrukket av henne som din kjæreste? Kan du beskrive følelsene du har til henne? Føler du at verden, ja livet hennes kollapser hvis du gjør det slutt med henne? Du kan jo ikke fortsette som dette hvis du føler det er feil? Høres jo ut som du synes det?

[AnonymBruker]

Hvor lenge har dere vært sammen da? hvor lenge har du måttet kjenne på "tyngden"?

Anonymous poster hash: b7da2...8aa

[Gjest HvaErRett?]

Hmm, skjønner at du har viklet deg inn i noe. Føler du at du har forandret følelsene til henne etter at du fikk vite om hennes bakgrunn? Vonde ting hun har opplevd? Det er ikke alltid det klokeste å si alt til sin partner, det er derfor jeg mener det er viktig å ha grenser på å væte kjæreste og terapeut.

Føler du at du synes mer synd i henne, enn at du er tiltrukket av henne som din kjæreste? Kan du beskrive følelsene du har til henne? Føler du at verden, ja livet hennes kollapser hvis du gjør det slutt med henne? Du kan jo ikke fortsette som dette hvis du føler det er feil? Høres jo ut som du synes det?

Ja.. Er vel kanskje det jeg føler har skjedd. At jeg nesten føler meg som en omsorgsperson. At alt det positive jeg fokuserte på i starten har druknet litt etterhvert. At jeg i stedet for å se opp til henne mest føler med henne, og føler at jeg må hjelpe henne... Og noen ting har jeg litt problemer med å helt forstå, f.eks. det at hun ikke vet hvem barnefaren er. Men så tenker jeg at det skal jo iallefall ikke den lille jenta måtte lide for.. Også, ja.. Føler at det eneste riktige å gjøre innebærer å undertrykke all tvilen jeg har i hjertet... Men så blir jo det feil også, at jeg lever en løgn, på en måte?

Nå er jeg litt negativ her, og ikke alt er negativt. Vi har det ganske bra sammen, og minsta er en liten solstråle som får mange bekymringer til å forsvinne som dugg for solen. Det er alle følelsene jeg kjenner på når jeg får tid til å kjenne på dem som er problemet, hvis det gir noen mening?

[Gjest HvaErRett?]

Hvor lenge har dere vært sammen da? hvor lenge har du måttet kjenne på "tyngden"?

Anonymous poster hash: b7da2...8aa

Bare i 2 år. Men hun gruet seg veldig til å fortelle om ting (eller trodde ikke det var lurt?) og var plaget med dette det første året. Så har jeg jo sagt at hun kunne prate med meg om alt, og at jeg ville forstå osv... Hva sier dette om meg, når jeg nå føler som jeg gjør? Føler meg ikke akkurat som noe godt menneske...

[Gjest Gjest]

Uansett hva du kommer fram til eller hva slags utfall forholdet ditt får så skal du ihvertfall vite at du ikke er hverken råtten eller en drittsekk.

[AnonymBruker]

Alle har rett til å føle, og kjenne på følelsene sine.. Og det er ikke lett for motparten å få en vond fortid i ansiktet. ( jeg er en av de selv med ekstra stor bagasje, mer enn mange andre - og sliter selv med følelsen av at det kan bli tøft for min samboer å håndtere alt sammen, og føler det er tøft for han noenganger, for han har jo selv sagt at dette er en ny situasjon for han og vet ikke helt å håndtere alt ), og klart tøft for meg å høre... Hun tenker nok det samme, at det kan være tøft for deg å håndtere alt sammen, og tærer nok på henne innerst inne uten at du vet noe om det. Men om hun sliter enda, har hun tilgang til psykriatisk hjemme sykepleier? Jeg fikk det, etter at jeg møtte veggen i januar og ventet nesten ett halvt år på det, men dog - så fikk jeg det og det hjelper mye. Kanskje dere burde snakke med en fagkyndig om dette? Sånn at du også får satt ord på dine følelser ?
Og to års forhold, er faktisk mer enn du tror. Man skaper en del minner sammen og knytter sammen ekstra bånd på den tiden...

Sender deg varme tanker jeg. Hilsen ei som sitter i samme sko som frøkna di.

Anonymous poster hash: 9d508...982

[Gjest Gjest]

Uansett hva du kommer fram til eller hva slags utfall forholdet ditt får så skal du ihvertfall vite at du ikke er hverken råtten eller en drittsekk.

Tusen takk for fine ord! Det gjør godt å høre det...

Alle har rett til å føle, og kjenne på følelsene sine.. Og det er ikke lett for motparten å få en vond fortid i ansiktet. ( jeg er en av de selv med ekstra stor bagasje, mer enn mange andre - og sliter selv med følelsen av at det kan bli tøft for min samboer å håndtere alt sammen, og føler det er tøft for han noenganger, for han har jo selv sagt at dette er en ny situasjon for han og vet ikke helt å håndtere alt ), og klart tøft for meg å høre... Hun tenker nok det samme, at det kan være tøft for deg å håndtere alt sammen, og tærer nok på henne innerst inne uten at du vet noe om det. Men om hun sliter enda, har hun tilgang til psykriatisk hjemme sykepleier? Jeg fikk det, etter at jeg møtte veggen i januar og ventet nesten ett halvt år på det, men dog - så fikk jeg det og det hjelper mye. Kanskje dere burde snakke med en fagkyndig om dette? Sånn at du også får satt ord på dine følelser ?

Og to års forhold, er faktisk mer enn du tror. Man skaper en del minner sammen og knytter sammen ekstra bånd på den tiden...

Sender deg varme tanker jeg. Hilsen ei som sitter i samme sko som frøkna di.

Anonymous poster hash: 9d508...982

Ja ikke sant? Jeg skjønner at det er vanskelig for henne også. Og hun ble gitt et forferdelig utgangspunkt her i livet så jeg synes hun er veldig sterk. På en måte knytter dette bånd som du sier, og jeg håper at vi kommer ut på "andre siden" en gang og at tvilen da er borte.

Hun har ikke så stor tro på fagkyndige dessverre. Forrige gang ble hun satt på forferdelig sterke psykofarmaka og det skapte mye mer problemer enn det løste. Hun ble suicidal og har mange stygge arr som minner henne på det... Alt pga. medisinene. Når hun ble gravid og slapp å ta dem så ble hun nesten helt frisk... Synes det er vanskelig å skulle foreslå profesjonell hjelp til henne, hun har jo uendelig mye mer erfaring med det enn det jeg har... Tror ikke det er det hun trenger heller. Jeg tror bare hun trenger gode forbilder, noe hun aldri virker å ha hatt.

[Gjest HvaErRett?]

^^^^ TS der forresten.