Kan jeg noengang komme over det? (langt)

[Gjest tired]

Dette ble langt, og kanskje forbeholdt spesielt interesserte. Er svært frustrert og må skrive av meg litt. Men kom gjerne med innspill de som vil..

Ga min samboer og kjæreste gjennom snart fire år et ultimatum for omtrent en mnd siden.

Han sliter en del med fortid, og med seg selv, og har ikke bare vært god med meg. Jeg har elsket ham og ønsket å tilbringe livet mitt med han fra første stund.

Iløpet av disse årene har han revet meg ned, for å bygge seg selv opp. Innimellom dette har vi selvfølgelig hatt det svært fint, for han kan jo og gi uttrykk for hvor mye jeg faktisk betyr for ham, og vise takknemlighet for den støtten jeg har gitt ham på veien mot et mindre plaget liv. I hans gode perioder har jeg hatt det veldig godt sammen med han.

I dårlige perioder er han aggressiv, herskesyk, tiltaksløs, mutt og vanskelig. Hans yndlingstaktikk var å pakke sekken og true med å dra sin vei, hvorpå jeg ble helt desperat og tryglet ham om å ikke gjøre det. Elsket han virkelig..

Gjennom to år med slike hersketeknikker av og på, har jeg gått fra å elske ham så indelig, til å bekymre meg, ha enorm empati for ham, gått gjennom frykten ved å miste ham, mistet respekten for ham, sørget over ham, vert redd ham og enkelte ganger hatet ham.

Han har kjørt meg ned i en dyp depresjon, som jeg etterhvert har klart å karre meg ut av iløpet av det siste halve året. Han ser at jeg blir menneske igjen, og går i krisemodus. I hans hode kommer jeg bare til å bli hos han om han klarer å overbevise meg om at jeg ikke er verdt noe bedre. For det er akkurat det jeg egentlig er. Jeg er utrolig ressurssterk, selvstendig, intelligent, morsom og laidback.

Derfor har han gjort harde framstøt for å psyke meg ned i løpet av våren. Jeg har gruet meg til å komme fra jobb, for jeg kunne aldri vite hvor jeg hadde ham. Jeg synes det er veldig vanskelig å ha sex med ham, for jeg ønsker gjerne litt tillit imellom oss, og i det minste føle på gjensidig respekt.

Dette har alltid vert hans viktigste argument. For når ting begynte å eskalere etter vi flyttet sammen, dabbet sexlysten min helt av. Så hvorfor skal han gidde å bidra praktisk eller følelsesmessig i forholdet når jeg ikke "gidder" å ha sex..?

Denne karusellen har pågått en stund, og tidligere i sommer var grensen min nådd. Etter at han har kommet hjem beruset ut på morningen på det som var en svært viktig dag for meg, blir jeg så skuffet at jeg bare begynner å gråte.

Han responderer med å kjefte meg inn i et hjørne, for så å begynne å pakke i bagen sin -slik han vanligvis gjør.

Han spør meg om det er dette jeg vil, for han trenger faen ikke alt dritten som kommer med meg, og jeg bare saboterer alt likevel.

Så sier jeg ja. Jeg vil at han skal gå. Jeg kan ikke ha det sånn lengre, jeg orker ikke mer, og det er best om han forsvinner.

Han har nå spilt ut sitt siste kort, og sin styggeste hersketeknikk. Jeg har igjennomskuet han for lenge siden, bare ikke vert sikker på om jeg faktisk kunne være uten ham. Der og da var jeg forberedt på aldri å se ham igjen. Jeg var hundre prosent klar til å gi slipp.

Selvfølgelig måtte han slippe masken og komme krypende. Han er ingenting uten meg. Jeg er ankeret hans, det vet vi begge to. Han innså at han nå hadde klart å ødelegge det eneste virkelig gode han har i livet sitt. Han fortalte meg alt dette. Som jeg allerede visste. Som ikke betydde stort for meg lengre. Jeg ville så gjerne kjenne noe ved de ordene, for jeg har ventet så lenge på dem. Håpet at noe skulle blusse opp i meg om han bare innså sine feil. Men jeg følte ikke stort annet enn bitterhet.

Han tryglet om en sjanse til. En mulighet til å gjøre ting bedre, og behandle meg slik jeg fortjener. Slik jeg skulle blitt behandlet fra starten.. Jeg sa ja. En slags "prøvetid" på noen mnd eller så.

Vi hadde en travel tid etterpå, samtidig som han gikk helt i kjelleren pga. det som hadde skjedd. Jeg ga i stor grad f i akkurat det.

Vi hadde noen samtaler om rekkevidden av det han faktisk hadde dradd meg igjennom, og hvor dypt dette sitter i meg. Hvor mye sinne og bitterhet jeg bærer på, og alle enkeltepisodene der han mentalt plukket meg fra hverandre på diverse måter. Han mener dette må legges bak oss og vi må se framover. Det går og gnager på meg daglig. Det er ting jeg aldri har fått en unnskyldning for, mye jeg har ofret og stilt opp for der jeg har blitt tatt som en selvfølge.

Jeg fikk han endelig til å forstå at jeg har behov for å snakke om det, og få en avslutning. Stille han til ansvar for faenskapen, og se at han faktisk eier det, og angrer. Ber jeg da om for mye?

Jeg har måttet reise bort en stund alene, bare for å tenke. Men jeg skal se han igjen snart, og den virkelige jobben med "oss" skal begynne. Jeg er pr. akkurat nå full av sinne, sorg og et stort savn etter den mannen jeg en gang møtte, som var så unik og som betydde så masse for meg. Innerst inne tror jeg dette er dødfødt, og at han ikke kan forandre seg. Og jeg hater ham for det, men jeg ønsker på et vis også igjen den mannen han kan være..

[Gjest Eurodice]

Denne mannen kommer til å ødelegge deg. Det beste du kan gjøre for deg selv, er å forlate ham. Det vil aldri bli bedre. Jeg anbefaler deg å lese "Når kvinner ødsler sin kjærlighet på menn de gjerne vil redde" av Robin Norwood og "Menn som hater kvinner og kvinnene som elsker dem" av Susan Forward og Joan Torres.

Endret 19. august 2013 av Arabella

[Gjest HD 1435678]

Hei

Jeg vil ikke si så mye i tråden her. Jeg leste akkurat alt du skrev veldig nøye. Jeg ønsker kontakte deg på PM.

Kanskje vi kan prate litt ettersom jeg har en lignende men likevel ulik historie.

[Gjest anonym]

Jeg skjønte ikke helt hva han gjør med deg, du sier han psyker deg ned...er det det med at han ikke respekterer deg? Mangler du tillit til han og i tilfelle hvorfor? Har han gått bak ryggen din? Andre damer?

Hva gjør han når han psyker deg ned?

Du skriver at du har vært redd han..hvordan?

Føler du at han elsker deg?

Hmm, jeg tenker at han bør jobbe med seg selv før du går inn i noe mer med denne mannen...

[Gjest gjest]

Denne mannen kommer til å ødelegge deg. Det beste du kan gjøre for deg selv, er å forlate ham. Det vil aldri bli bedre. Jeg anbefaler deg å lese "Når kvinner ødsler sin kjærlighet på menn de gjerne vil redde" av Robin Norwood og "Menn som hater kvinner og kvinnene som elsker dem" av Susan Forward og Joan Torres.

Hvorfor tror du han kommer til å ødelegge henne? Fordi han mangler respekt for seg selv, og dermed ikke kan respektere andre?

Hvilken barndom/oppvekst hadde han ts?

[frøkna]

Beklager, jeg leste ikke gjennom heeeele innlegget men syns jeg leste nok til å svare:

Hvorfor vil du være med en mann som er slik du påstår? Du skriver selv at han bruker hersketeknikker, med den innsikten hvorfor beviser du for han at du lar deg herskes med?

Jeg vet det kan være veldig vanskelig å forlate en person man føler en så sterk kontakt med, og at dere har vært sammen ganske lenge, men dette er ikke noe som kommer til å løse seg selv..

[Gjest Eurodice]

Hvorfor tror du han kommer til å ødelegge henne? Fordi han mangler respekt for seg selv, og dermed ikke kan respektere andre?

Hvilken barndom/oppvekst hadde han ts?

Har du i det hele tatt lest hva TS forteller? Hvis du ikke er i stand til å forstå hvordan han har terrorisert henne følelsesmessig over flere år, er det nærliggende å anta at du har det på samme måte og stenger ting ute.

Hvilken relevans har denne mannens oppvekst til denne oppførselen? Uansett hvordan den har vært, er han nå en voksen mann og må ta ansvar selv. En partner skal ikke ha rollen som terapeut.

[Gjest gjest]

Har du i det hele tatt lest hva TS forteller? Hvis du ikke er i stand til å forstå hvordan han har terrorisert henne følelsesmessig over flere år, er det nærliggende å anta at du har det på samme måte og stenger ting ute.

Hvilken relevans har denne mannens oppvekst til denne oppførselen? Uansett hvordan den har vært, er han nå en voksen mann og må ta ansvar selv. En partner skal ikke ha rollen som terapeut.

Selvfølgelig, det var jo ikke sånn jeg mente det...Jeg spurte bare av ren nysgjerrighet! Hvilken oppvekst han har hadde vært interessant å vite med tanke på hans oppførsel. Han må absolutt jobbe med seg selv, denne mannen!

Jeg lurte bare på hvorfor du mener han kommer til å ødelegge henne?

Det var på ingen måte kritikk til deg, bare lurte på dine tanker om dette. Du virker reflektert, dyp...og kom med bra forslag til bøker ts burde lese. Jeg ønsker selv å lese dem.

[Gjest Eurodice]

Selvfølgelig, det var jo ikke sånn jeg mente det...Jeg spurte bare av ren nysgjerrighet! Hvilken oppvekst han har hadde vært interessant å vite med tanke på hans oppførsel. Han må absolutt jobbe med seg selv, denne mannen!

Jeg lurte bare på hvorfor du mener han kommer til å ødelegge henne?

Det var på ingen måte kritikk til deg, bare lurte på dine tanker om dette. Du virker reflektert, dyp...og kom med bra forslag til bøker ts burde lese. Jeg ønsker selv å lese dem.

Jeg tok det ikke som kritikk, syntes bare du hadde en noe overfladisk holdning til dette dilemmaet.

Jeg har mange års erfaring fra krisesenterarbeid og Mental helse, dessuten også med rusmisbrukere. Det som er gjennomgående med kvinner på krisesenteret, er at de etter å ha vært noen dager, går inn i en nærmest forsvarsposisjon og betoner veldig sterkt at mannen har jo gode sider, også. Bortsett fra det og det og det er han så snill.

Det er mange bøker jeg kunne anbefale for kvinner som lever i nedbrytende forhold, men disse to jeg nevnte nå, er meget gode og er skrevet på en "folkelig" måte, om jeg kan beskrive dem slik. Forfatterne er psykologer.

[Gjest tired]

Gjest HD: jeg skal skaffe meg en bruker, men det må bli i morgen.

Takker så mye for boktips Arabella.

Jeg vet med hele meg at han aldri har vert bortpå noen andre så lenge vi har vert sammen. Jeg har totalt tillit til han der. (Dette fordi det er en idiotsjanse å ta ift risikoen ved å miste meg).

Han psyker meg ned ved å fortelle meg at jeg er mindre intelligent, og han har et enormt selvhevdelsesbehov (grunnet i dårlig selvtillit). Jeg gjør det usedvanlig bra i mitt fag, og enkelte ganger kan han kritisere feks en mentor med at positiv feedback derifra bunner i seksuell tiltrekning fra mentors side. Han har også gitt uttrykk for at jeg er svært lett erstattelig, og med etpar byturer kan jeg være glemt. For eksempel...

Jeg er redd han fordi han har et eksplosivt sinne. Han slår i vegger og smeller med dører og kan være fysisk truende når han er sint. Han skal "skremme" meg fra å ta opp problemer, for han vet han er ansvarlig for mye av det vi sliter med. Han kan og true med å forsure en hel dag, hvis jeg ikke føyer meg. Dette var mer effektivt før, for nå har han skjønt at jeg driter i han. Han var vant med at jeg gjorde mitt ytterste for at han skulle ha det bra.

Ja, jeg vet at han elsker meg. Slik han skjønner begrepet. Når alt er sagt er han et produkt av sin fortid, og den er de færreste forunt. Han har aldri hatt rollemodeller å lære av. Hvordan dynamikken i et godt forhold er, og hva en konstruktiv mannsrolle faktisk er. Heller motsatt. Grunnleggende respekt, kommunikasjon og kompromiss mellom to individer. Men han elsker meg på sin forkvaklede måte, mer enn han noen gang før har elsket. Det er det som gjør så vondt...

Jeg har nå kommandert ham til å søke rette instanser for å ta tak i disse problemene. Jeg tviler ikke på at han kommer til å følge opp. Det tar bare tid, og jeg trenger å se endring, for i det hele tatt å kunne begynne å legge ting bak meg. Hvis jeg i det hele tatt kan.

est HD: jeg skal skaffe meg en bruker, men det må bli i morgen.

Takker så mye for boktips Arabella.

Jeg vet med hele meg at han aldri har vert bortpå noen andre så lenge vi har vert sammen. Jeg har totalt tillit til han der. (Dette fordi det er en idiotsjanse å ta ift risikoen ved å miste meg).

Han psyker meg ned ved å fortelle meg at jeg er mindre intelligent, og han har et enormt selvhevdelsesbehov (grunnet i dårlig selvtillit). Jeg gjør det usedvanlig bra i mitt fag, og enkelte ganger kan han kritisere feks en mentor med at positiv feedback derifra bunner i seksuell tiltrekning fra mentors side. Han har også gitt uttrykk for at jeg er svært lett erstattelig, og med etpar byturer kan jeg være glemt. For eksempel...

Jeg er redd han fordi han har et eksplosivt sinne. Han slår i vegger og smeller med dører og kan være fysisk truende når han er sint. Han skal "skremme" meg fra å ta opp problemer, for han vet han er ansvarlig for mye av det vi sliter med. Han kan og true med å forsure en hel dag, hvis jeg ikke føyer meg. Dette var mer effektivt før, for nå har han skjønt at jeg driter i han. Han var vant med at jeg gjorde mitt ytterste for at han skulle ha det bra.

Ja, jeg vet at han elsker meg. Slik han skjønner begrepet. Når alt er sagt er han et produkt av sin fortid, og den er de færreste forunt. Han har aldri hatt rollemodeller å lære av. Hvordan dynamikken i et godt forhold er, og hva en konstruktiv mannsrolle faktisk er. Heller motsatt. Grunnleggende respekt, kommunikasjon og kompromiss mellom to individer. Men han elsker meg på sin forkvaklede måte, mer enn han noen gang før har elsket. Det er det som gjør så vondt...

Jeg har nå kommandert ham til å søke rette instanser for å ta tak i disse problemene. Jeg tviler ikke på at han kommer til å følge opp. Det tar bare tid, og jeg trenger å se endring, for i det hele tatt å kunne begynne å legge ting bak meg. Hvis jeg i det hele tatt kan.

Ee

[Gjest gjest]

Jeg tok det ikke som kritikk, syntes bare du hadde en noe overfladisk holdning til dette dilemmaet.

Jeg har mange års erfaring fra krisesenterarbeid og Mental helse, dessuten også med rusmisbrukere. Det som er gjennomgående med kvinner på krisesenteret, er at de etter å ha vært noen dager, går inn i en nærmest forsvarsposisjon og betoner veldig sterkt at mannen har jo gode sider, også. Bortsett fra det og det og det er han så snill.

Det er mange bøker jeg kunne anbefale for kvinner som lever i nedbrytende forhold, men disse to jeg nevnte nå, er meget gode og er skrevet på en "folkelig" måte, om jeg kan beskrive dem slik. Forfatterne er psykologer.

Men hva med mannen? Hvordan opplever du han, og hvorfor er han sånn?

[AnonymBruker]

Vil du sitte der som gammel og vite at du brukte så mye tid av ditt liv på denne personen?

Som gav deg så mye drama? Er dette likevel kjærlighet når dere skal måtte jobbe så innmari mye for at noe skal fungere men som aldri går likevel?

Tenk over hvordan du vil at ditt liv skal være. om 10 år. 30 år. om 50 år. Hvor er du da, og hvilke personer har du rundt deg? Hva slags liv har du hatt?

Anonymous poster hash: 32e3f...6a7

[Gjest Gjest]

Jeg tror dere begge to psyker hverandre ned på et sted, eller annet. Men at han har større vansker med å takle utfordringer og sette grenser for hva han selv gjør mot andre, og setter heller grenser for hva andre gjør mot han når det føles vondt.

Jeg er ganske sikker på at dere har en enorm påvirkning på hverandre, positivt og negativt. Du har hele tiden hatt et hode over han, hatt kontroll og makt (høres ut som at det er en skreven regel; jeg er bedre enn han, han må skjerpe seg før han når opp dit, eller, han må skjerpe seg FØR vi kan ha det bra). Han vil nå opp dit, men det er vanskelig når man må komme opp til en annen person sitt nivå, ikke sitt eget nivå. Hvem som er synebukk skal man ikke bry seg om; man er to om å ødelegge dette forholdet, og likeså som han må respektere måten du har taklet dine problemer på (som riktige for deg), må du på et tidspunkt respektere at dette er slik han har taklet sine utfordringer på, kanskje hatt vansker med å sette ord på dem - slik at de er satt fast i din logikk, ditt synspunkt over hans handlinger osv.

Så han pusher deg ned mens du på din side prøver å forandre han for at han skal bli god nok. Han prøver å herse for å få fram en reaksjon av deg. Du prøver å få fram reaksjoner av han. Så handler alt om manipulativt samspill, hvor dere egentlig skader hverandre. Nå på slutten vil du at han skal eie det han har gjort mot deg, eie det og ta ansvar også videre...ellers er det ikke godt nok. Du har på en måte tenkt for han, før han, hva som må til nå fremover.. Men burde ikke han selv finne måter som passer godt for han selv, hvordan han eier sine problemer? eier sitt ansvar? Kanskje gjør han det allerede, men ikke godt nok for en annen - i en annen person sitt syn?

Du høres ut som en dommer over hva som skal til, hvordan ting BURDE gjøres, hvordan man burde eie sine problemer.

Han er lei, du er lei. Dere begge prøver å forandre den andre, osv.

Han takler sine utfordringer slik han har taklet dem til nå.

Du har taklet dine utfordringer bedre enn han, til nå.

Begge to er sårbare personligheter, hvor begge vet hva slags punkt en skal trykke på. Så jeg anbefaler samlivsterapi hvis dere vil komme dere videre. Jeg tror begge burde lære å takle sine egne problemer, men på hver sin måte, ikke tilpasset den andre.

Kvinner er vandt til å ta kontroll over følelseslivet og hvordan ting burde gjøres på dette punktet. Men på et sted må vi legge vår egen logikk til side, og fokusere på at den logikken er i ditt hode, ikke i alle andre sitt. Han har sin egen logikk, men den har vært skadet av å måtte leve opp til en annen logikk. Klart han er hjelpesløs når hans logikk er såpass desutruktiv, burde endres, osv.

[baar]

Hei frøken!

Vil skrive anonym, for jeg skjemmes og gremmes av og tenke at jeg en gang var slik i et forhold, og vil ikke at folk skal kjenne meg igjen...men, det var den gang da, har forandret meg og får heller innse at dette var en side av meg før.

Syns du burde gå jeg, TS. Jeg var så og si helt lik samboeren din, og eneste måten min samboer den gangen kunne få livet sitt tilbake på var ved og la meg gå. Han ville ikke at jeg skulle gå, tror jeg. Velger og tro det, og velger og tro han med alt han sa, ang følelser og sånn, men og være sammen med meg var rett og slett usunt.
Mannen jeg var med, når jeg først traff han er noe av det mest fantastiske jeg vet om, og jeg skulle gjort hva som helst for at DEN mannen var tilstede hele tiden. I stedet for så forvandlet forholdet vårt han til en som var 10% lik den jeg traff, og 90% en mann jeg ikke kjente igjen. Pga meg, og min oppførsel, mitt liv, mine valg, mine rier, aggressjon, sinne ol. Alt ble ødelagt, og mannen som jeg fremdeles er glad i er jeg foruten. Han forsvant sakte og sikkert, og det gjorde meg enda mer sint, sintere ble jeg, og tilslutt måtte vi ende hele greia før ting virkelig ble fæle.
Samboeren min var konstant sliten, stresset, nervøs, alt det du nevner.

Det må da nevnes at jeg slet veldig de årene jeg var med han, pga egne problemer med familie, dødsfall, depresjon og annet, så jeg var ikke meg selv. Men jeg måtte bort for og kunne bli frisk.
Nå, 2 år etter jeg dro fra han så er jeg ikke slik jeg var da. Har hatt tid til å bruke på meg selv, sortere tanker, finne ut hvorfor ting var som de var, snakket med psykolog etc, og alt jeg var den gang er heldigvis borte. Men det var ikke mulig og få dette til når vi var sammen, for det var blitt en vane. Og de vanene din samboer har i deres forhold er ikke lette og bryte, da skal han virkelig være sterk. Jeg prøvte, og kunne være flink i 2 uker, men så var helvette løs igjen.

For din del, og for hans del...gå fra hverandre! Dere drar hverandre ned i grøfta, og han kan ikke forandre seg selv eller bli frisk hvis det er det samme hele tiden, at dere er sammen. Har jeg ingen tro på.

[Gjest gjest]

Du blir misbrukt emosjonelt. Det er vanlig å miste perspektiv og ikke forstå 100 % at man faktisk blir det. Det kommeri mange forskjellige former.

Google "emotional abuse in relationships". Tror du vil kjenne deg igjen.

Du bør komme deg ut av forholdet hvis du ønsker en sunn psyke.

[Gjest tired]

Tusen takk for utfyllende svar, som satte tankene på enkelte nye baner. Skal prøve å få svart grundig senere, når jeg har tid til å sette meg ned.

[AnonymBruker]

Jeg tror dere begge to psyker hverandre ned på et sted, eller annet. Men at han har større vansker med å takle utfordringer og sette grenser for hva han selv gjør mot andre, og setter heller grenser for hva andre gjør mot han når det føles vondt.

Jeg er ganske sikker på at dere har en enorm påvirkning på hverandre, positivt og negativt. Du har hele tiden hatt et hode over han, hatt kontroll og makt (høres ut som at det er en skreven regel; jeg er bedre enn han, han må skjerpe seg før han når opp dit, eller, han må skjerpe seg FØR vi kan ha det bra). Han vil nå opp dit, men det er vanskelig når man må komme opp til en annen person sitt nivå, ikke sitt eget nivå. Hvem som er synebukk skal man ikke bry seg om; man er to om å ødelegge dette forholdet, og likeså som han må respektere måten du har taklet dine problemer på (som riktige for deg), må du på et tidspunkt respektere at dette er slik han har taklet sine utfordringer på, kanskje hatt vansker med å sette ord på dem - slik at de er satt fast i din logikk, ditt synspunkt over hans handlinger osv.

Så han pusher deg ned mens du på din side prøver å forandre han for at han skal bli god nok. Han prøver å herse for å få fram en reaksjon av deg. Du prøver å få fram reaksjoner av han. Så handler alt om manipulativt samspill, hvor dere egentlig skader hverandre. Nå på slutten vil du at han skal eie det han har gjort mot deg, eie det og ta ansvar også videre...ellers er det ikke godt nok. Du har på en måte tenkt for han, før han, hva som må til nå fremover.. Men burde ikke han selv finne måter som passer godt for han selv, hvordan han eier sine problemer? eier sitt ansvar? Kanskje gjør han det allerede, men ikke godt nok for en annen - i en annen person sitt syn?

Du høres ut som en dommer over hva som skal til, hvordan ting BURDE gjøres, hvordan man burde eie sine problemer.

Han er lei, du er lei. Dere begge prøver å forandre den andre, osv.

Han takler sine utfordringer slik han har taklet dem til nå.

Du har taklet dine utfordringer bedre enn han, til nå.

Begge to er sårbare personligheter, hvor begge vet hva slags punkt en skal trykke på. Så jeg anbefaler samlivsterapi hvis dere vil komme dere videre. Jeg tror begge burde lære å takle sine egne problemer, men på hver sin måte, ikke tilpasset den andre.

Kvinner er vandt til å ta kontroll over følelseslivet og hvordan ting burde gjøres på dette punktet. Men på et sted må vi legge vår egen logikk til side, og fokusere på at den logikken er i ditt hode, ikke i alle andre sitt. Han har sin egen logikk, men den har vært skadet av å måtte leve opp til en annen logikk. Klart han er hjelpesløs når hans logikk er såpass desutruktiv, burde endres, osv.

Ville du sagt det samme til to barn hvor det ene barnet mobber det andre?

Om et menneske aldri har lært sunne måter å forholde seg til andre mennesker, men har lært at den eneste måten å "beskytte" seg selv på er å "ta" andre, da er det ikke nødvendigvis slik at manipulasjonen går begge veier.

Det å forholde seg nært til et menneske hvor du prøver å endre oppførsel, språk eller hvordan du kommuniserer med vedkommende basert på tidligere reaksjoner eller tilbakemeldinger - for å skape mer harmoni og bedre samspill - bare for å oppdage at reaksjonene fra vedkommende er temmelig løsrevet dine egne handlinger og ord - det er utrolig nedbrytende over tid.

Livet blir utrygt og uforutsigbart, og du får aldri hvile/slappe av fordi du hele tiden prøver å passe på hva og hvordan du sier og gjør ting.

Mange av oss har for det meste erfart, og er til dels opplært til, at dersom du behandler andre bra - så får du respekt tilbake. Vi tilgir og prøver å forstå hva vi gjorde for å utløse en slik reaksjon når noen går til (emosjonelt eller fysisk) angrep på oss. Dessverre fungerer det ikke alltid slik.

Jeg var i et lignende forhold som ts beskriver (naturligvis leser jeg farget av egne erfaringer), hvor skjellsordene haglet og han skrek og nedverdiget meg i timer. Det var ofte ting som skjedde ellers i livet hans som utløste det, men der og da gikk avreageringen ut over meg. Reaksjonene hadde ikke noe som helst med hva jeg sa, gjorde eller forventet Han tolket ting helt etter eget hode, og hadde han bestemt seg for at jeg var sur - så var jeg det for han. Jeg kunne si at jeg håpet han fikk en fin dag på jobb, og han kunne tolke det som at jeg var spydig. Da hadde jeg alt tapt. Prøvde jeg å forklare at det var velment, så "ga jeg meg aldri". Prøvde jeg å si at jeg var lei meg for at han oppfattet det slik, så syntes han jeg brukte hersketeknikker. Sa jeg unnskyld, så innrømmet jeg at jeg hadde vært spydig. Om jeg ikke sa noe, så var jeg frekk og tok han ikke alvorlig.

Jeg tror at det blir vanskelig for ts å føle seg trygg i et forhold med ham før han faktisk forstår hva det gjorde med henne. Så kan de eventuelt gå videre med samlivsterapi for å få det bedre sammen.

Anonymous poster hash: 0de00...9e1

[Gjest Anonym]

Hmm, interessant tråd. Var selv nylig i et forhold som har ubalanse, men der jeg som dame kan bli veldig sint på han, agere på impuls, si stygge ting som sårer. Men mannen det er snakk om , minner og som ts sin, i den forstand at han mangler selvinnsikt, og det er det som gjør meg frustrert så jeg nærmest eksploderer. Vi trykker på hverandres knapper hele tiden, men hovedårsaken til problemet jeg har med han, er mangel på tillit til han. Det gjør meg hele tiden usikker, på vakt, jeg har tatt han i flere ting som gjør at jeg har god grunn til å ikke stole på han. Derfor har jeg valgt å bryte, ikke ha kontakt, han har og fått nok av mine utskjellinger og teroier på hva han gjør bak ryggen min.

Jeg tror mannen til ts må jobbe med seg selv, prøve å se sine handlinger utenfra, hvis han har evnen? Men det må være et ønske han selv har, ingen kan forandre et annet menneske. Jeg tror dette må skje før evt samlivsterapi. Det høres ut som om han sliter med seg selv , og at han må ta tak i det først. Og at dere ikke bør være sammen en periode, før han evt tar tak i dette.

Ofte handler det om at han kanskje ikke har nok kjærlighet til seg selv, så sårer han hun han er mest glad i, selvdestruktivt med andre ord...

Jeg tenker at det er veldig viktig at du setter grenser for deg selv fremover ts. Ikke la han utslette deg!

[Gjest Gjest]

Hei TS

Det var jeg som ville PMe deg. Jeg ble fryktelig opptatt i dag så ikke fikset meg bruker jeg heller. Skal gjøre det i morgen

HD

[Fallen8]

TS..

PM meg du.