Snart fødsel. Gleder meg ikke, eller følt noe glede.

[AnonymBruker]

Hm, snart fødsel, og jeg gleder meg ikke særlig. Har heller ikke gledet meg disse mnd.
Mye grunnet problemer med barnefar som har ødelagt mye, ikke planlagt, ikke slik jeg forventet og masse annet.
Sover dårlig, er sliten konstant, stresset, trøtt og dritt lei. Mamma gleder seg kjempe mye, men jeg klarer ikke og dele dette med henne. Ikke får folk ta meg på magen, ikke snakker jeg mye om det, ikke har jeg samme iver som andre hadde med innkjøp, syns ikke ting er så søtt og koselig jeg...

Er redd denne følelsen skal vare etter fødsel også!

Anonymous poster hash: 771a4...13d

[AnonymBruker]

Det er normalt med "barseltårer" etter fødsel de første par ukene. Men varer det lenger, ikke nøl med å ta kontakt med helsesøster eller psykolog. Fødselsdepresjon er ikke til å spøke med.

Følelsene du har er ikke uvanlige. Er det ditt første barn?

Anonymous poster hash: 3e564...628

[FangeLiv]

Skjønner deg godt.

Jeg gledet meg heller ikke så mye. Var spent, og lurte på hvordan fødselen skulle bli. Men jeg gledet meg ikke til å få en baby. Var veldig avventende til det hele, og trodde vel ikke helt at det skulle skje. Selv om magen tydelig viste at her kommer det et lite menneske.

Kjøpte vogn, lammeskinn og litt klær. Søte små klær, men det var ikke sånn at jeg smilte innvendig og utenpå av glede og forventning. Det var praktisk og ikke noe romantisk for meg.

Fødselen var en fantastisk opplevelse, men da jeg fikk ansvar for babyen så ble jeg igjen grepet av det praktiske. "Nå skal jeg ta meg av denne babyen, og jeg skal gjøre det veldig bra." Amme, skifte, bysse osv. Fikk en skikkelig knekk da vi kom hjem, og gråt litersvis i noen uker.

Etter to uker fikk jeg en merkelig følelse da jeg hadde ungen på fanget. "Jeg begynner å bli skikkelig GLAD i henne," sa jeg til mannen.

Så kjærligheten vokste seg til etter hvert, det var ikke noe pang slik mange beskriver.

Det du skriver om turbulens i forholdet kan absolutt gjøre tanken om å bli mor til en liten baby enda mer "urealistisk", for tankene er så opptatt av hva som skjer med deg og far.

Ikke gi deg selv skyldfølelse fordi du "tenker feil" og "føler feil". Gi deg selv tid til å fatte dette.

[Mundo]

Er du en person som vanligvis gleder deg voldsomt til ting, men føler det annerledes nå? Jeg gledet meg ikke heller noe spesielt - jeg visste jo ikke hva jeg gikk til. Men jeg er ikke en som til vanlig går og gleder meg enormt til ting generelt heller... Man har jo forskjellig personlighet!

Jeg synes ikke det var noe fantastisk å gå gravid, og fødselen var langt fra fantastisk. Nå i ettertid synes jeg det er koselig med en liten baby, men er ikke av dem som går rundt og føler/sier at alt er så fantastisk. Allikevel har jeg det bra :-) (Ikke noen depresjon, hehe)

Jeg har fått høre fra mange kjente som følte det likedan.

[MsPaddington]

Jeg gledet meg liksom ikke skikkelig jeg heller, og syntes det var litt vanskelig å knytte seg til det som lå i magen - selv om gravideten var planlagt og alt det der. Jeg gråt litt over dette før han ble født. Var sikker på at jeg ikke kom til å bli glad i han når han kom ut og var redd for fødselsdepresjon. Men med en gang han var ute så sa det bare pang - jeg ble helt usannsynlig ufattelig forelsket. MEN: Det er jo ikke alle som sitter med den følelsen etter fødsel, og det er jo helt normalt det også. At du ikke kommer til å bli glad i han etter hvert er i hvert fall helt usannsynlig! Så bare prøv å slappe av og ta en dag om gangen. Det går nok bra til slutt!