Håp for vennskapet?

[AnonymBruker]

Jeg har ei tidligere venninne jeg har lyst til å bli venner med igjen. Vi er ikke direkte uvenner og har heller aldri kranglet. Men jeg vet at hun har vært irritert på meg på grunn av at jeg er veldig unnvikende, dårlig på å svare på meldinger osv.

Da vi var venner var vi veldig mye sammen, det var stort sett hun som tok initativ, jeg tok svært lite initativ fordi jeg rett og slett ikke kjente behov for å være mer sosial enn det jeg var. Jeg har mye behov for å være alene, mer enn de fleste vil jeg tro, og derfor sa jeg også av og til "nei" da hun spurte om å finne på noe, eller rett og slett ikke svarte på meldingene. Jeg kunne også finne på å avlyse planer vi hadde lagt (men sa alltid i fra! Og det var ikke ofte).

At jeg er innadvent har aldri vært noe problem med mine andre venner, men med henne ble det jo det, og til slutt ble hun sur, og hun skrev til meg at hun ikke orket å være venn med meg lenger. Før hun sendte denne meldingen var alt normalt, vi var gode venner, og så måtte jeg avlyse en avtale, og da fikk jeg denne beskjeden, hun hadde aldri tidligere antydet at hun ønsket å avslutte vennskapet.

Dette er noen måneder siden, jeg har ikke snakket med henne i det hele tatt siden da, jeg svarte selvsagt på meldingen, men fikk aldri noe svar tilbake. Jeg har beklaget at jeg er unnvikende, og jeg vet ikke helt hva mer jeg skal gjøre. Er det bare å glemme henne, eller er det noe håp for at vi kan bli venner igjen?

Anonymous poster hash: 235f8...903

[AnonymBruker]

Det spørs jo litt på henne. Og hvordan vennskap det er ønskelig å ha rundt seg. ^^

Anonymous poster hash: cbbc1...450

[romtemperert]

Tja. Det kan hende at dere er for forskjellige til at det kan funke. Jeg skjønner veldig godt at hun ble lei. Hvis det kun var hun som tok initiativ, og du i tillegg sa nei (eller ignorerte henne) når hun kom med forslag... Jeg hadde også blitt sur!

Tror du at dette kommer til å endre seg hvis dere blir venner igjen? Hvis ikke, tror jeg nok at det er liten vits i å ønske å få henne tilbake. Selv om dere blir venner igjen kommer dere sannsynligvis til å gå på det samme skjæret på nytt.

[AnonymBruker]

Tja. Det kan hende at dere er for forskjellige til at det kan funke. Jeg skjønner veldig godt at hun ble lei. Hvis det kun var hun som tok initiativ, og du i tillegg sa nei (eller ignorerte henne) når hun kom med forslag... Jeg hadde også blitt sur!

Tror du at dette kommer til å endre seg hvis dere blir venner igjen? Hvis ikke, tror jeg nok at det er liten vits i å ønske å få henne tilbake. Selv om dere blir venner igjen kommer dere sannsynligvis til å gå på det samme skjæret på nytt.

Jeg skjønner jo også at hun ble lei. Men for å forsvare meg selv; jeg sa ikke bare nei, og det var ofte jeg sa ja til ting som jeg egentlig ikke hadde lyst til. Og det hendte at jeg også tok initativ, men det var kun fordi jeg følte at jeg burde, ikke fordi jeg hadde lyst. Og sånn er det med alle vennskap jeg har, det er utrolig sjelden jeg kjenner at jeg har lyst til å være sosial, men jeg vet jo at jeg trenger litt sosial aktivitet, og med de andre vennene jeg har fungerer det greit, vi treffes en gang i blant, og aldri noen sure miner. Men hun spurte om å treffest flere ganger i uka, og det er rett og slett for mye for meg, og handler overhodet ikke om henne.

For meg er det egentlig mer en nok å være sosial en gang i uka, blir helt utmattet hvis det blir noe særlig mer enn det, så egentlig hadde jeg øsnket å treffe henne kanskje et par ganger i måneden, ikke flere ganger i uka sånn som hun ville.

Jeg synes også det er slitsomt denne forventningen om å være tilgjengelig hele tiden. Egentlig har jeg mest lyst til å slå av telefonen å la den være av i dagesvis, men jeg vet at folk blir så bekymret for meg av den grunn (pga tidligere hendelser). MÅ man virkelig svare på en hver henvendelse? (Jeg svarer stort sett, men noen ganger bruker jeg kanskje noen dager på å svare, men folk får nesten bestandig et svar).

Jeg liker jo å være sammen med henne, men ikke så ofte (og det har ingenting med henne å gjøre!).

Anonymous poster hash: 235f8...903

[AnonymBruker]

Men.. Er dét nok da ?

Anonymous poster hash: cbbc1...450

[Gjest anny]

Er du helt ærlig nå? Er det ikke noen episoder du har utelatt her? Der du sier en ting og gjør noe annet?

Slik du presenterer historien tror jeg denne venninna har det bedre uten en som deg. Men for all del, det må jo være en grunn til at du lurer på å oppta kontakten, så kjør på. Hvem veit?

[romtemperert]

Jeg skjønner jo også at hun ble lei. Men for å forsvare meg selv; jeg sa ikke bare nei, og det var ofte jeg sa ja til ting som jeg egentlig ikke hadde lyst til. Og det hendte at jeg også tok initativ, men det var kun fordi jeg følte at jeg burde, ikke fordi jeg hadde lyst. Og sånn er det med alle vennskap jeg har, det er utrolig sjelden jeg kjenner at jeg har lyst til å være sosial, men jeg vet jo at jeg trenger litt sosial aktivitet, og med de andre vennene jeg har fungerer det greit, vi treffes en gang i blant, og aldri noen sure miner. Men hun spurte om å treffest flere ganger i uka, og det er rett og slett for mye for meg, og handler overhodet ikke om henne.

For meg er det egentlig mer en nok å være sosial en gang i uka, blir helt utmattet hvis det blir noe særlig mer enn det, så egentlig hadde jeg øsnket å treffe henne kanskje et par ganger i måneden, ikke flere ganger i uka sånn som hun ville.

Jeg synes også det er slitsomt denne forventningen om å være tilgjengelig hele tiden. Egentlig har jeg mest lyst til å slå av telefonen å la den være av i dagesvis, men jeg vet at folk blir så bekymret for meg av den grunn (pga tidligere hendelser). MÅ man virkelig svare på en hver henvendelse? (Jeg svarer stort sett, men noen ganger bruker jeg kanskje noen dager på å svare, men folk får nesten bestandig et svar).

Jeg liker jo å være sammen med henne, men ikke så ofte (og det har ingenting med henne å gjøre!).

Anonymous poster hash: 235f8...903

Kanskje dere rett og slett er for forskjellige, da? Kan jeg spørre hvorfor du så gjerne vil ha henne tilbake som venn?

Når det er sagt, så kan dere sikkert få det til hvis begge er villige til å jobbe med vennskapet. Og du må være klar på hvor mye du orker å være sammen med henne, sånn at hun ikke blir skuffet og føler seg avvist (Jeg har vært i den andre enden, og det føltes som om det hadde noe med meg å gjøre, samme hva hun sa).

Men det enkleste er kanskje å spørre henne. Kanskje hun også vil ha vennskapet tilbake :-)

[AnonymBruker]

Kanskje dere rett og slett er for forskjellige, da? Kan jeg spørre hvorfor du så gjerne vil ha henne tilbake som venn?

Jeg vil ha henne tilbake som venn fordi de gangene vi var sammen hadde vi det gøy. Jeg vil jo ha venner, men har ikke noe ønske om å være sammen med de hele tiden, det blir jeg veldig sliten av.

Er du helt ærlig nå? Er det ikke noen episoder du har utelatt her? Der du sier en ting og gjør noe annet?

Slik du presenterer historien tror jeg denne venninna har det bedre uten en som deg. Men for all del, det må jo være en grunn til at du lurer på å oppta kontakten, så kjør på. Hvem veit?

Er helt ærlig, ja. Hva er det med en som meg som er så ille da? Jeg gjør jo ingenting galt, er bare ikke så veldig tilgjengelig bestandig. Og det er sånn jeg er, ingenting jeg kan forandre på. Altså, skal jeg presse meg til å være sosial flere ganger i uka når det tømmer meg for all energi? Er det ikke mulig å være venner, men ikke treffes så ofte? Hvilken forskjell blir det for henne? Nå treffes vi jo ikke det i det hele tatt, må det være alt eller ingenting?

Anonymous poster hash: 235f8...903

[Gjest anny]

"Er helt ærlig, ja. Hva er det med en som meg som er så ille da? Jeg gjør jo ingenting galt, er bare ikke så veldig tilgjengelig bestandig. Og det er sånn jeg er, ingenting jeg kan forandre på. Altså, skal jeg presse meg til å være sosial flere ganger i uka når det tømmer meg for all energi? Er det ikke mulig å være venner, men ikke treffes så ofte? Hvilken forskjell blir det for henne? Nå treffes vi jo ikke det i det hele tatt, må det være alt eller ingenting?"

Anonymous poster hash: 235f8...903

Du fremstår som en veldig uærlig person syns jeg. Sier en ting og gjør noe annet. Samt sier ja til ting du egentlig ikke vil. Altså, JEG ville ikke hatt en sånn som deg som en venn.

Men kjør no på da? Så ser du om hun er interessert i noe kontakt. Og et godt tips på veien: Ærlighet varer lengst!

[romtemperert]

Jeg vil ha henne tilbake som venn fordi de gangene vi var sammen hadde vi det gøy. Jeg vil jo ha venner, men har ikke noe ønske om å være sammen med de hele tiden, det blir jeg veldig sliten av.

Du får være ærlig med henne og si det du har sagt her, at det å være sosial sliter deg ut.Så får det være opp til henne om hun vil jobbe med vennskapet eller ikke.

Vi kan ikke vite om hun har lyst til å ta opp vennskapet deres igjen, men det er verdt et forsøk i alle fall!

[AnonymBruker]

"Er helt ærlig, ja. Hva er det med en som meg som er så ille da? Jeg gjør jo ingenting galt, er bare ikke så veldig tilgjengelig bestandig. Og det er sånn jeg er, ingenting jeg kan forandre på. Altså, skal jeg presse meg til å være sosial flere ganger i uka når det tømmer meg for all energi? Er det ikke mulig å være venner, men ikke treffes så ofte? Hvilken forskjell blir det for henne? Nå treffes vi jo ikke det i det hele tatt, må det være alt eller ingenting?"

Anonymous poster hash: 235f8...903

Du fremstår som en veldig uærlig person syns jeg. Sier en ting og gjør noe annet. Samt sier ja til ting du egentlig ikke vil. Altså, JEG ville ikke hatt en sånn som deg som en venn.

Men kjør no på da? Så ser du om hun er interessert i noe kontakt. Og et godt tips på veien: Ærlighet varer lengst!

Sier en ting men gjør noe annet? Hva da? Jeg er jo ærlig, og det å si ja til ting jeg egentlig vil er jo noe man burde gjøre i vennskap, og egentlig føler jeg at jeg burde gjøre det oftere...

Anonymous poster hash: 235f8...903

[Gjest gjest]

Jeg har ei tidligere venninne jeg har lyst til å bli venner med igjen. Vi er ikke direkte uvenner og har heller aldri kranglet. Men jeg vet at hun har vært irritert på meg på grunn av at jeg er veldig unnvikende, dårlig på å svare på meldinger osv.

Svar: Du bør kunne klare å svare på meldinger, og slutte med å være så unnvikende.

Da vi var venner var vi veldig mye sammen, det var stort sett hun som tok initativ, jeg tok svært lite initativ fordi jeg rett og slett ikke kjente behov for å være mer sosial enn det jeg var. Jeg har mye behov for å være alene, mer enn de fleste vil jeg tro, og derfor sa jeg også av og til "nei" da hun spurte om å finne på noe, eller rett og slett ikke svarte på meldingene. Jeg kunne også finne på å avlyse planer vi hadde lagt (men sa alltid i fra! Og det var ikke ofte).

Svar: Intiativ skal gå begge veier. Og å ikke å svare selv når du ikke har lyst til å bli med på forslaget, det er berre dumt.

At jeg er innadvent har aldri vært noe problem med mine andre venner, men med henne ble det jo det, og til slutt ble hun sur, og hun skrev til meg at hun ikke orket å være venn med meg lenger. Før hun sendte denne meldingen var alt normalt, vi var gode venner, og så måtte jeg avlyse en avtale, og da fikk jeg denne beskjeden, hun hadde aldri tidligere antydet at hun ønsket å avslutte vennskapet.

Svar: Syns du virkelig at du har oppført deg som en god venn?

Dette er noen måneder siden, jeg har ikke snakket med henne i det hele tatt siden da, jeg svarte selvsagt på meldingen, men fikk aldri noe svar tilbake. Jeg har beklaget at jeg er unnvikende, og jeg vet ikke helt hva mer jeg skal gjøre. Er det bare å glemme henne, eller er det noe håp for at vi kan bli venner igjen?

Anonymous poster hash: 235f8...903

[Gjest gjest]

Jeg skjønner jo også at hun ble lei. Men for å forsvare meg selv; jeg sa ikke bare nei, og det var ofte jeg sa ja til ting som jeg egentlig ikke hadde lyst til. Og det hendte at jeg også tok initativ, men det var kun fordi jeg følte at jeg burde, ikke fordi jeg hadde lyst. Og sånn er det med alle vennskap jeg har, det er utrolig sjelden jeg kjenner at jeg har lyst til å være sosial, men jeg vet jo at jeg trenger litt sosial aktivitet, og med de andre vennene jeg har fungerer det greit, vi treffes en gang i blant, og aldri noen sure miner. Men hun spurte om å treffest flere ganger i uka, og det er rett og slett for mye for meg, og handler overhodet ikke om henne.

Svar: Hvorfor gjør du det? Er det ikke bedre å vente til du kjenner du får lyst til å møtes?

For meg er det egentlig mer en nok å være sosial en gang i uka, blir helt utmattet hvis det blir noe særlig mer enn det, så egentlig hadde jeg øsnket å treffe henne kanskje et par ganger i måneden, ikke flere ganger i uka sånn som hun ville.

Jeg synes også det er slitsomt denne forventningen om å være tilgjengelig hele tiden. Egentlig har jeg mest lyst til å slå av telefonen å la den være av i dagesvis, men jeg vet at folk blir så bekymret for meg av den grunn (pga tidligere hendelser). MÅ man virkelig svare på en hver henvendelse? (Jeg svarer stort sett, men noen ganger bruker jeg kanskje noen dager på å svare, men folk får nesten bestandig et svar).

Svar: Ja men da sender du en tekstmelding til de viktigste personene og opplyser om at du slår av telefonen i 3 dager og at de kan finne deg hjemme hos deg om det skulle være noe viktig.

Jeg liker jo å være sammen med henne, men ikke så ofte (og det har ingenting med henne å gjøre!).

Svar: Så si dette da. Det skader ikke å bare si det som det er.

Anonymous poster hash: 235f8...903

[AnonymBruker]

Jeg er enig i at initativ skal gå begge veier, men som sagt så kjenner jeg aldri på behovet for å være sosial, derfor hender det at jeg tar initativ uten å egentlig ha lyst, nettopp fordi at initativet skal gå begge veier, så uansett hva jeg gjør, så blir det på en eller annen måte feil. Å aldri ta initativ blir for dumt, å presse meg til ting jeg ikke vil blir også feil.

Det var ikke sånn at jeg aldri svarte på meldinger, og at jeg alltid avlyste, og alltid sa nei, men når en person spør meg om å finne på ting nesten hver dag, og jeg ikke orker mer en en gang i uka, så sier det seg selv at jeg måtte si nei noen ganger. Og jo, jeg presset meg noen gang mer enn det som jeg egentlig orket, og det var ikke alltid jeg hadde noen "grunn" til å si nei, derfor lot jeg være å svare, for enkelte mennesker skal alltid ha en "forklaring", og jeg klarte rett og slett ikke få meg til å si at jeg ikke orket, fordi jeg følte at det var så "slemt" mot henne.

Hvordan skal jeg oppføre meg for å være "en god venn"? Uansett hva jeg gjøre går det jo på bekostning av enten vennskapet eller meg selv.

Anonymous poster hash: 235f8...903

[AnonymBruker]

"Er helt ærlig, ja. Hva er det med en som meg som er så ille da? Jeg gjør jo ingenting galt, er bare ikke så veldig tilgjengelig bestandig. Og det er sånn jeg er, ingenting jeg kan forandre på. Altså, skal jeg presse meg til å være sosial flere ganger i uka når det tømmer meg for all energi? Er det ikke mulig å være venner, men ikke treffes så ofte? Hvilken forskjell blir det for henne? Nå treffes vi jo ikke det i det hele tatt, må det være alt eller ingenting?"

Anonymous poster hash: 235f8...903

Du fremstår som en veldig uærlig person syns jeg. Sier en ting og gjør noe annet. Samt sier ja til ting du egentlig ikke vil. Altså, JEG ville ikke hatt en sånn som deg som en venn.

Men kjør no på da? Så ser du om hun er interessert i noe kontakt. Og et godt tips på veien: Ærlighet varer lengst!

Jeg sier ofte ja til ting jeg egentlig ikke vil, men ser ikke på meg som en uærlig person av den grunn. "Hei, vil du være med og vaske bilen med meg?" "Jada, kan godt det". Egentlig vil jeg svare "ehm, nei, hvorfor i alle dager skal jeg gidde og vaske din bil, med deg"... Men, jeg sier ja, og blir med. Er jeg uærlig av den grunn?

Sier en ting, gjør noe annet - fremdeles ikke uærlig. Mulig litt vinglete, ubesluttsom etc, men ikke uærlig.

Ville likt og truffet denne ENE personen, som sier NEI og JA, hver eneste gang, og aldri er "uærlig", men faktisk sier det som det er.

At det er kjipt med venner som er slik som TS, ja, til tider så er det det. Det vet jeg, for jeg får høre det ofte. Mobilen min har nå vært på "lydløs" i 3 dager, rett og slett fordi jeg ikke orker og være med folk, svare folk eller noe. Jeg kan også avlyse avtaler, om jeg kjenner jeg er for sliten i hodet. Jeg er sjeldent med mine venner, dog prater med dem. Men det er meg, jeg er slik som person, og det er faktisk ikke noe jeg vil forandre. Og det får mine venner godta, slik jeg godtar dem og deres sider.

Så nei, kan ikke si jeg ser på TS som en uærlig person. Og TS, om du vil få kontakt med denne venninnen igjen, så ja, ærlighet varer lengst, men jeg ville satset på det og være ærlig og prate med henne om hvordan du som person faktisk er, få henne til og forstå at det er deg. Om hun da velger og godta det, og respektere det, så flott. Om ikke, så vet jeg av GOD erfaring at et vennskap mellom to SÅ forskjellige personer ikke funker om dere ikke godtar hverandre.

Anonymous poster hash: ebc1f...4c6

[Hjordis]

Jeg slet meg ut på å holde på for mange venner. Føles veldig sårt å miste kontakten og føle at jeg ikke var god nok på å være en venn.

Statistikken sier at de fleste har en til tre nære venner. Facebook får folk til å tro at alle har det som folka i Friends..

Jeg har litt på følelsen av at du vil ha henne tilbake for å lette på vonde tanker rundt åssen dette vennskapet sluttet.

Skvær opp og fortell hvordan du er om du vil. Men jeg tror dere vil gli fra hverandre igjen om stunder. Og der er ikke krise. Mennesker kommer og går i livet. Dere kan fortsatt snakkes når dere møtes.

Om du har nok venner for din trivsel, hvorfor streve etter flere?

[Gjest Gjest]

Jeg har ei venninne som tar veldig lite initiativ, og som det siste året fte ikke svarer på mld mine. Nå har jeg bestemt meg for å ikke kontakte henne mer. Jeg føler meg ignorert. Det er greit at man ikke svarer med en gang, mange timer senere, dager senere for den del, men og ikke svare i det hele tatt på noe konkret jeg foreslår, synes jeg er dårlig, så jeg orker ikke bruke mer energi på henne. Så tenk litt neste gang du brae gir blaffen i å svare, hvis du vil bevare et vennskap. Det oppleves KJIPT!

[AnonymBruker]

Mye som er kjipt i verden. ^^

Anonymous poster hash: cbbc1...450

[AnonymBruker]

Vel, jeg kan ikke si jeg klandrer henne, jeg er nemlig selv i et vennskap med noen som ikke gidder. Vi har vært bestevenner i åtte år eller så, og vi har igrunn bare hatt hverandre, vi har begge andre venner, men ingen som er så nære. Vi har delt alt og vært sammen om alt, snakket sammen hver dag og så videre.

Hun har alltid vært dårlig på å ta kontakt, men nå det siste året har det vært helt ekstremt. Hun og jeg bor på hver vår kant av landet, har gjort det i fire år, men før snakket vi likevel sammen hver dag. Jeg skriver laange mailer, ringer, sender smser og i det hele tatt. Mailene får jeg som regel ikke svar på, og hvis jeg får det bare et par små avsnitt. Hun svarer på sms, men det er aldri hun som begynner. Ringer gjør hun aldri. Skal vi møtes er det jeg som må foreslå det. Skal vi chatte eller skype er det igjen jeg som foreslå det.

Hvis jeg ikke tar kontakt går det fort en uke uten at jeg hører noe som helst. Og før snakket vi sammen hver dag... Hun sier hun har såååå lyst til å tilbringe tid med meg, men det hun sier, og det hun gjør matcher jo ikke. Hun kommer med så dårlige unnskyldninger til hvorfor hun ikke kan møtes, at jeg jo selvsagt skjønner at det ligger noe annet bak, men det vil hun visst ikke fortelle meg. Har forresten tatt henne flere ganger i blank løgn også - "Jeg kan ikke snakke med deg i dag fordi jeg har så vondt i hodet" for at hun senere forsnakker seg "jeg var jo på kino med xxx den dagen" og sånne ting. Eventuelt hvis hun ikke svarer på en sms og jeg noen dager senere spør hvorfor, så "hadde det så travelt". Okay, ingen har det så travelt at man ikke har tid til å svare på en sms i løpet av dagen. Forventer ikke at hun skal slippe alt hun har i hendene liksom, men en gang i løpet av dagen burde det gå an å få svart...

Jeg vil jo egentlig kutte henne ut, fordi jeg føler meg ignorert og at hun egentlig ikke vil være sammen med meg, samtidig så betyr hun så utrolig mye for meg, og vi har delt så mye, så det er ikke lett å finne noen "erstatning" heller... Så det er vanskelig.

Det jeg egentlig prøver å si er at jeg skjønner godt at hun ikke gidder mer når du aldri tar initiativ. Hvis du tror du vil endre deg på dette, så kan du jo gi det ett nytt forsøk, men om ikke tror jeg rett og slett dere er for foreskjellige. Skal dere ta opp igjen vennskapet så bør du fortelle henne hva du føler. Jeg tror jeg hadde forstått min venninne bedre om hun hadde sagt at hun ble utslitt av å være sosial, framfor dårlige unnskyldninger og løgner og fraværende svar. Hvordan ellers skal jeg tolke det, enn at hun egentlig ikke har lyst til å snakke med meg og tilbringe tid med meg?

Beklager langt og bittert innlegg...

Anonymous poster hash: 18d5d...7c1

[~Akasha~]

Du kan jo kontakte henne igjen, og si at du savner henne.

Men, du bør nok være ærlig, og si at du blir veldig sliten av å være sosial, men at du ønsker kontakt igjen.

Videre bør du nok også ta initiativ til å treffes henne, svare på meldinger du får, og ikke avlyse avtaler du har gjort med henne.