Bekymret for min søster (psysisk nedbrytning)

[AnonymBruker]

Må ta denne som anonym.

Kort (som mulig) forhistorie:

Faren min mener han gjør alt riktig, det viktigste er penger, status og det å vise offentlig hvor vellykket man er. Da jeg bodde hjemme var ingenting bra nok for ham; jeg gikk allmenn vgs, hadde jobb ved siden av, krevende hobby og venner. Likevel var han alltid sur. Ikke var det ryddet bra nok, vasket godt nok, huset så alltid ut som et "dass", jeg var for mye hjemme, jeg var for lite hjemme...

Og jeg var et praktbarn med gode karakterer, gjorde aldri noe galt, snill, høflig, hjelpsom, men enda fikk jeg kjeft eller spydigheter hver eneste dag.

Det slet på meg psykisk, fikk alltid sure sms'er om at han var forbanna for et eller annet slik at jeg gruet meg til å dra hjem, om jeg hadde vært alene hjemme en dag så måtte jeg vaske hele huset ellers var han sur. Gjorde jeg noe feil truet han meg med å nekte meg å dra på øving eller se vennene mine.

Moren min er bedre, men hun orker ikke krangle med ham, fikk heller trøst i skjul.

Jeg slet enormt psykisk grunnet dette i flere år helt til jeg endelig kuttet ut pappa i voksen alder (er i slutten av tjueårene). Vi snakker ikke sammen i det hele tatt fordi jeg krever han skal respektere meg mens han ber meg dra til helvete (ja, han har sagt det).

Jeg har nå begynt å bekymre meg for min tenåringssøster som han har begynt akkurat likt med. Jeg møtte henne i går og hun satt med tårer i øynene mens hun fortalte at han kjefter hele tiden. Viste meg sms'ene med samme tone som han brukte mot meg. Hun driver med hest (som han har kjøpt) og om hun gjør noe han ikke liker så truer han henne med at hun mister hesten eller straffer henne med at hun ikke får dra på trening/stevne. Hun LEVER for den hesten, er der hver dag til tross for at hun er fjortis og har skole, venner...Hun får 5 og 6 i mange fag, men får hun 2 eller 3 så klikker det for ham og hun blir kjeftet på til hun gråter.

Han forteller henne at hun hører til moren og at yngstesøsteren vår er "hans" fordi at de matcher bedre. Jeg ser det sårer henne noe innmari, som hun sa det "Jeg er også hans unge, ikke bare "Lise"!.

Jeg flytter utenlands til høsten og jeg har så vondt inne i meg. Jeg har prøvd å snakke ordentlig med faren vår, jeg har kjeftet, jeg har skrevet brev...men ingenting går. Han er perfekt i hans øyne, gjør aldri noe feil.

Beklager at dette ble langt, men jeg begynte nesten å gråte når hun dro. Jeg vil ikke at hun skal bli så kald og psykisk nedbrutt som jeg var. Jeg har sagt at selv om jeg flytter så må hun bare ringe, jeg ordner taxi eller et sted for henne å sove om det blir for ille. Flere i slekta vet om dette og jeg tipset henne om at det bare var å ringe dem så får hun sove der.

Jeg blir så forbanna på ham fordi han behandler oss ungene som undersåtter når vi blir gamle nok til å motsi ham. Han er absolutt ikke mors beste barn selv men forventer at vi skal danse etter hans pipe.

Noen som har noen gode råd til hva jeg kan gjøre? Det jeg har fortalt er bare toppen på isfjellet. Jeg sa hun burde flytte ut med en gang hun blir 18, uansett hva han sier, jeg KAN ikke se helle bli så deprimert som jeg var - det er uaktuelt!!!

Moren vår er flink til å sette ham på plass, men hun orker jo ikke den konstante kampen heller og han er flink til å skjule det siden hun ofte jobber sent.

Etter å ha blitt psykisk nedbrutt av ham selv klarer jeg virkelig ikke å se at han ødelegger dem også.

NB: Må presisere at han aldri er voldelig, men det psykiske er ille nok. Søsteren min sa noe jeg alltid tenkte da jeg var yngre: "Noen ganger skulle jeg ønske han bare kunne slå meg og bli ferdig med det, det gjør mindre vondt enn at han alltid skal være så sinna på meg".

Jeg aner ikke hva jeg ber om her, måtte bare få det ut. Beklager for novellelangt innlegg.

Anonymous poster hash: bddd1...34c

[AnonymBruker]

Har ikke tid til å skrive masse til deg nå, men jeg skal gjøre det etterpå! Jeg vet hvordan du/dere har det! Først og fremst, ring barnevernet! Ingen burde bo sammen med en tyrann!

Anonymous poster hash: 130bd...e43

[AnonymBruker]

Har ikke tid til å skrive masse til deg nå, men jeg skal gjøre det etterpå! Jeg vet hvordan du/dere har det! Først og fremst, ring barnevernet! Ingen burde bo sammen med en tyrann!

Anonymous poster hash: 130bd...e43

Takk, setter pris på at du tar deg tid

Anonymous poster hash: bddd1...34c

[AnonymBruker]

Ingen andre som har noe å komme med? Alt hjelper!

Anonymous poster hash: bddd1...34c

[temolitus]

Jeg vet så utrolig godt hvordan det er å ikke være bra nok. Faren min var også sånn, helt til for ca 2 år siden da jeg var 12-13

Jeg sa rett og slett at jeg kommer ikke til å snakke med deg, se deg eller ha noen som helst kontak med deg hvis du ikke endrer deg. Han trodde vel jeg tullet først, men jeg sto på mitt og begynte å bo permanent hos mamma og sluttet å svare når han ringte, sendte meldinger osv... Det hjalp for meg og han endret seg, men situasjonen kan ikke helt sammenlignes da jeg har skilte foreldre

Hadde jeg vært deg hadde gjort som AB sier over her ; ring barnevernet.

[QueenOfTheSidewalk]

Be henne kontakte helsesøster på skolen og be henne forklare helsesøsteren dette. Jeg husker ikke hva det heter, men jeg ble sendt videre av helsesøster til en annen person på skolen som jobbet med barnevern og psykisk helse. Derfra ble jeg hjulpet med stort sett alt. Hun som jobbet meg der kjørte meg rundt, fylte ut søknader sammen med meg og vips så bodde jeg for meg selv og snakket med vanlig psykolog.

[tingelingen00]

Jeg veit at det høres voldsomt ut, men i dette tilfelle mener jeg det er helt riktig å kontakte barnevernet. Veien via helsesøster er også et alternativ men også mye lengere. Det faren deres driver med går under kategorien omsorgssvikt, og er straffbart. Vil du hjelpe henne raskest mulig bør du kontakte bv, et annet alternativ kan være å få noen andre til å ringe de for deg?

[AnonymBruker]

Tusen takk for svar dere, det betyr enormt mye for meg.

En venninne sa at barnevernet muligens bare gjorde vondt verre og at jeg måtte tenke meg grundig om.

Han er jo ikke SLEM, søstrene mine er bortskjemte på materielle goder og får jo en klem av ham i ny og ne, jeg vet jo han er glad i dem, jeg er bare ikke enig i all kjeftingen etc.

Anonymous poster hash: bddd1...34c