Det å være pårørende til en med kreftdiagnose

[Glis**_**]

Hei alle sammen!

Jeg har skrevet en del tråder rundt om kring her på KV ang lungekreft, siden min mor fikk påvist lungekreft i Januar.

Jeg vil opprette denne tråden der jeg kan dele mine følelser, opp og ned turer og hvordan det går med mamma, og selvfølgelig at hvis det er flere i en slik situasjon at vi kan være samlet på en tråd.

Som tidligere skrevet andre plasser har mamma fått diagnosen småcellet lungekreft og har spredning til hjernen, Hun har vært gjennom 4 cellegift behandlinger og 10 serier med stråling mot hjernen(den svulsten er nå borte). Hun har fått beskjed om at hun aldri vil bli frisk, og har per i dag to svulster i venstre lunge som er "innkapslet" Hun ha nylig vært på kontroll og tatt CT av lunger,lever og hodet, og vi går å venter på svar. Forhåpentligvis får vi disse på mandag.

Noen som har vært i samme situasjon?

Og det er virkelig tøft å være pårørende, det er mamma'n min!! Og i kveld så knakk jeg plutselig sammen, og har grått og nesten vridd meg i smerte og redsel, jeg veksler mellom å være fryktelig lei meg, sint og likegyldig. Og sitter faktisk å griner når jeg skriver dette, så dette blir en viktig tråd.

Jeg skal prøve å fortsette å dele mine tanker og håper andre også gjør det, for det er forferdelig å stå oppe i dette. Jeg bor også veldig langt unna familien min, har vært nedover 4 ganger siden januar, nylig i sommer. Skulle ønske jeg kunne være der hver dag hele tiden, men jeg har snart fagprøve så må prøve å fokusere på denne, og dette er noe mamma ønsker.. Mamma er i ok form nå, redusert og sover mer, men hun er flink!

Håper at andre som er i samme situasjon også vil skrive, så vi kan støtte,trøste og stå sammen på denne tråden.

Endret 18. august 2013 av Glis**_**

[ingtra]

Jeg har vært pårørende. Jeg mistet besteveninna mi da jeg var 8, bestemoren min til da jeg var 15 og det er mindre enn et år siden stefaren min døde. Alle tre hadde kreft. ifjor sommer flyttet jeg ca fem timer med buss, fly og bil unna, selvom jeg visste at stefaren min kom til å dø på de tiden. Det jeg gjorde var å ringe hjem hver dag og snakke med ham, det var min måte å være med dem uten at jeg fysisk var der. En uke før han døde ble han lagt inn på sykehuset, jeg valgte å ikke dra ned fordi jeg viste at det ville bli alt for vanskelig for meg. Jeg fortsatte å ringe og etterhvert ble det til at jeg sendte tekstmeldinger. Disse tekstmeldingene har jeg tatt vare på og kikker på dem når jeg føler for det. :-)

[Kiarapus]

Jeg var pårørende til kreftpasient i fjor. Det var min far, så jeg vet veldig godt hvordan det er når det er en forelder. Det føles jo rett og slett utrolig. Det KAN jo ikke være sant? En av de aller viktigste personen i livet vårt er syk!? Og alvorlig syk!? Og så er det så sårt. Å vite at de faktisk kjemper ett kamp mot en sykdom som faktisk ønsker å ta livet av de! Man føler seg så fortvilet og rådløs. Man ønsker liksom å hoppe inn å ta kampen for de, men vi kan ikke annet enn å sitte å se på. Og så har man jo så veldig mange tanker. En tanke sier at det vil gå bra. Det SKAL gå bra. Det finnes ikke noe annen mulighet enn at det skal gå bra. Og så har man selvfølgelig reddselen for at det skal gå galt. Og så vet man ikke helt hvordan man skal takle det hele. Skal man fortsette å oppføre seg som vanlig? Skal man forte seg å gjøre alt man ønsker før det er for sent? Skal man diskutere begravelse? Og alle disse tankene gjør så ekstremt vondt!

Glis, har din mor fått noe tid på hvor mange år hun har igjen? Har det tallet forandret seg i forhold til hva de sa i starten?

Da min far fikk diagnosen fikk han at det kunne ta alt fra 2 til 10 år. Så fikk han beskjed om 10 måneder til 2 år. Så fikk han beskjed om max ett par måneder. Det tok bare 5 uker fra han fikk diagnosen til han gikk bort.

Man blir gående i en slik boble når man er pårørende til en som er kreftsyk. Man ønsker jo bare å gjøre alt det beste for den som er syk. Og aller minst ønsker man å stresse den syke med sin egen sorg og redsel. Det er tøft å stå i denne boblen. Men når den til slutt sprekker, det er da hele verden forandres.