Skrive "bok" om seg selv til barna...

[AnonymBruker]

Jeg tenkte å starte et lite prosjekt der jeg skriver en bok om mitt og mannen min sitt liv, som skal gies til barn, og senere kunne gies videre til barnebarn, oldebarn osv. Jeg vet ihvertfall jeg selv hadde satt pris på å kunne lese om livet til mine oldeforeldre og hvordan ting var den gangen!

Men hva ville dere skrevet i en sånn bok? Jeg har skrevet den generelle livshistorien min med slektstre, og har også skrevet litt om noen store nyhetssaker og hvordan jeg opplevde det (22 juli og 9/11). Noen gode forslag til andre ting som gjerne kan være interessant å lese for mine etterkommere?

Anonymous poster hash: d5114...4b8

[Gjest Ploff]

Jeg har mistet begge mine foreldre og noe jeg savner å snakke med dem om er rett og slett hvordan de hadde det i tjueårene, hvilke håp og drømmer de hadde og hva som skjedde i den tida. Jeg vet jo en del, men langt fra så mye som jeg skulle ønske.

[AnonymBruker]

Har tenkt på å gjøre noe lignende, men får liksom så store hull når jeg skal utelate omsorgssvikten, vet ikke helt om mine etterkommere vil vite at foreldrene mine banka meg osv...:\

Men sånn ellers ville jeg nok delt barndomsminner, og spesielle hendelser(dåp, konfirmasjon etc.) Hvordan du er som person.

Anonymous poster hash: 2e06e...462

[Gjest Conradine]

Jeg så nettopp filmen, "Stories we tell".

En utrolig spesiell og gripende dokumentar som går nettopp på dette å fortelle familiens historie ved intervjuer med venner og familiemedlemmer - samt små filmklipp gjennom årenes løp.

Da jeg så filmen fant jeg ut at jeg skulle så gjerne hatt masse filmklipp fra mine foreldres oppvekst, min oppvekst osv ... Men dessverre så finnes det ikke noe sånt. Jeg har litt fra mine barn var små, men det er lite det og. Er nok enklere for folk i dag å dokumentere sitt liv.

Men å skrive ned så mye som mulig er lurt. Har også vurdert om jeg skulle skrevet en dagbok, men kommer liksom ikke i gang med det.

[Miss moneypenny]

Jeg har akkurat begynt på en "dagbok" til mine barn, der jeg skriver 1-2 dager i uka. Skriver hva vi har gjort den dagen, og tenker at de og eventuelle etterfølgere på den måten får en innsikt om hvordan jeg og pappaen er som personer, hvilke verdier vi har osv. Men hovedtanken er at barna skal sitte igjen med dokumenterte minner dersom noe skulle skje med meg eller pappaen. (Fælt å tenke sånn, men jeg syns det er viktig).

Jeg har også skrevet en oppsummering om hva vi har gjort i sommer, og supplerer med bilder

skal også skrive litt om meg og pappaen, som hvordan vi møttes, ting som har skjedd oss på ulike stadier i livet, hvilken utdannelse vi har valgt og hvorfor, våre første jobber, husbygging, osv.

[Kara W]

For et utrolig flott prosjekt! Jeg gav en gang en fin skrivebok til hver av besteforeldrene mine i håp at de skulle skrive ned nettopp slike ting, men dessverre fikk jeg ikke mer enn noen få sider igjen.

For min egen del er det de hverdagslige og familienære tingene jeg synes er spennende, ting som kommer til å være annerledes for dine etterkommere. Hvordan var skolehverdagen? Hva likte du å gjøre med vennene dine? Hvordan så rommet ditt ut og hva slags leker/ting hadde du? Fortelle om din første mobiltelefon (den store klossen som knapt kunne sende en tekstmelding, men gud så stolt man var ), eller andre ting som vil virke gammeldags på dem. Hvilke fremtidsdrømmer du hadde i ulike faser i livet.

Fortell også om familiebegivenheter. Hvordan du møtte mannen din, ditt første møte kommende svigerforeldre osv. Og selvfølgelig masse om tanker og håp rundt det bli gravid og føde barna.

[AnonymBruker]

Bok om seg selv? Jeg tenker at veldig mange mennesker har altfor høye tanker om seg selv som person, og sin betydning for omverdenen. Hva er galt med å snakke med barna om sin og familiens historie? Det er jo naturlig og dagligdags, og noe som gir glede og samhørighet i hverdagen. Også kan barna spørre underveis, hvis det er noe de ønsker utfyllende forklaringer på.

Anonymous poster hash: be9a8...46e

[Cosette]

Bok om seg selv? Jeg tenker at veldig mange mennesker har altfor høye tanker om seg selv som person, og sin betydning for omverdenen. Hva er galt med å snakke med barna om sin og familiens historie? Det er jo naturlig og dagligdags, og noe som gir glede og samhørighet i hverdagen. Også kan barna spørre underveis, hvis det er noe de ønsker utfyllende forklaringer på.

Anonymous poster hash: be9a8...46e

Åh, kom an. For det første er personlige nedtegnelser antakelig gull verdt for fremtidens forskere og historikere (vel lever vi i en digital tidsalder hvor mye av informasjonen om oss samles, men det finnes fremdeles informasjon som kun kan deles av den enkelte), og for det andre har vi mennesker ulike måter å uttrykke oss på. Noen har lett for å prate med sine nærmeste, andre er mer innadvendte og foretrekker å skrive privat, og så levere det videre når de er klare for å dele. Jeg har for eksempel langt lettere for å være helt ærlig og "meg selv" skriftlig enn verbalt.

For det tredje så tror jeg du tar feil når du sier at man overvurderer egen betydning. Vi betyr veldig, veldig mye for de vi setter til verden og senere etterlater oss. Jeg har selv fått lese noen nedtegnelser min mor gjorde da hun var i tyveårene, og det betød svært mye for meg. Å lese hennes refleksjoner fra da hun var på min alder, og å lese om det hun tenkte og følte om det som møtte henne i livet, var utrolig trøstende for meg. Jeg kjente meg så igjen, og fikk en sterk følelse av fellesskap og slektsskap som hjalp meg veldig. Jeg fikk lese ordene hun skrev idet hun faktisk opplevde disse hendelsene, og det fremsto som utrolig nært og spesielt.