Hvorfor er det så vanskelig å få litt jævla støtte eller oppmuntring fra foreldre?

[AnonymBruker]

Jeg fortalte mine foreldre at jeg vil forsøke å få en doktorgrad. Faren min lo, og min mor sa "Ikke alle kan få en doktorgrad, det er vanskelig." Jeg er ikke dum, jeg vet det er vanskelig, men jeg kan da forsøke. Jeg er smart, jeg har noe jeg er veldig flink i, og som jeg har stor interesse for. Jeg forstår at ikke alle blir PhD studenter, men jeg ser ikke noe gale i å jobbe hardt, og forsøke å oppnå denne drømmen. Hvis det ikke går, så skal det ikke være fordi jeg ikke prøvde.

Helt siden jeg var liten har alltid storebror vært smartingen i familien. Han var flink med realfag, og har en master. Jeg har alltid følt meg oversett når det kommer til skole. Det spilte aldri noe rolle hvor bra jeg gjorde det. Jeg kunne gjøre det kjempe bra, eller jeg kunne gjøre det dårlig, uansett fikk jeg ikke noe oppmerksomhet fra foreldrene mine for mine akademiske ferdigheter. Foreldrene mine har aldri kommet med noe som helst innspill. Jeg kunne lese og skrive da jeg begynte på skolen, og da var liksom deres jobb ferdig. Jeg fikk aldri hjelp til lekser. Jeg var den beste til å lese helt fra begynnelsen av, og syns egentlig i ettertid at jeg kunne fått flere utfordringer tidlig i utdanningen min.

Hvorfor kan ikke foreldrene mine se at jeg faktisk er flink? Hva er det som er så utrolig morsomt med at jeg har lyst på en doktorgrad? Hvorfor kan de ikke bare støtte og oppmuntre meg, isteden for å le av meg, og fortelle meg at "ikke alle kan bli stipendiat"? Selv om de tviler på at det kommer til å skje, hvorfor kan de ikke bare være glad for at jeg har noe som motiverer meg til å jobbe knallhardt?

Anonymous poster hash: 43eaa...4b9

[Marthe75]

Trist

Det positive er at når du står der med doktorgraden din, så er det ene og alene takket være din egen innsats og stå på vilje

La deg motivere av negativiteten, vis de at de tar feil!!!

Jeg er oppvokst med noe av det samme, og gjør alt jeg kan for å IKKE bli sånn mot mine barn!!!

Lykke til med doktorgraden din, du kan - viss du vil

[org]

Signerer gjerne den over - enig i hvert ord!

[AnonymBruker]

TS her. Takk for svar. Jo, jeg føler meg litt ekstra motivert fordi det er ingen som støtter meg. Jeg føler at jeg MÅ vise at dette kan jeg. Personlig så vet jeg at jeg kan. Jeg er veldig flink innenfor et felt, og har alltid vært det siden jeg var liten. Jeg interesserer meg ikke mye for realfag, men jeg er flink jeg også.

Noen ganger lurer jeg på om det har litt med at mine foreldre ikke har noe særlig utdanning. Pappa er utdannet tømrer, og mamma har ikke utdannelse i det hele tatt! De er jo veldig interessert i min brors mastergrad, og det har de vært hele veien. Jeg fikk ikke en gang råd om hva jeg burde studere. Hele veien har jeg vært alene i de valgene jeg gjør.

Anonymous poster hash: 43eaa...4b9

[AnonymBruker]

Kjenner meg litt igjen, TS, særlig i det med foreldre uten akademisk utdanning som ikke kan gi råd eller hjelp underveis, og som ikke gir forbilder og mål å strebe etter når en selv skal orientere seg i den akademiske verden.

Men jeg fikk doktorgraden min likevel! Og det kan du få også, bare du ikke gir deg. Tenk også på at det er befriende å slippe forventningspresset barn av professorer har i samme situasjon.

Anonymous poster hash: 747ba...6b2

[Marie90]

Gå for doktorgraden!

Jeg skjønner din situasjon og noen ganger kan foreldre være veldig rigide. Noen er t.o.m. mer oppmuntrende overfor gutters utdannelse enn jenters, hvor gammeldags det enn høres ut. Det som er enda mer vanlig er at de er "låst" i et visst tankesett og ikke klarer å akseptere at man vokser og utvikler seg. Slik er også mine foreldre og de har en idé om at slik jeg og storesøsteren min var da vi var mindre, er slik vi er. Siden hun begynte å spille gitar tidlig og tegne mer er HUN den kreative, altså er det "ikke meg" å se på kunsthistorie. Mamma er også overbevist om at det beste for meg er å komme hjem til Norge for master, hvor enn glad jeg er i å bo ute.

Det tar endel tid før man vokser opp og innser at ikke alt foreldre sier og tror er sant. Hvis du er motivert til å ta en Phd og du har stor interesse for faget ditt, så synes jeg du skal gjøre det.

[AnonymBruker]

Tusen takk dere.

Jeg er flink. Jeg har alltid vært best i dette. På skolen, i familien... jeg var(er) best i dette. Jeg vil gå så langt å si at jeg er unormalt flink og har en utrolig interesse for det jeg holder på med.

Dessuten handler det ikke bare om faget mitt. Egentlig så har jeg andre talenter. Jeg er også unormalt flink til å tegne. Jeg kan tegne en person slik at man kan se hvem det er med en gang. Hvis jeg viser foreldrene mine noe jeg har tegnet... enten det er en virkelig person, eller en manga/anime person (liker det veldig godt også), så ser de på det i to sekunder og sier "umh... ja," og så ser de vekk. Det virker som om de ikke greier å gi ros eller noe som helst oppmuntring.

Anonymous poster hash: 43eaa...4b9

[Melodiana]

Jeg kjenner flere gutter so tar eller har Doktorgrad. Kjenner ingen jenter. Kan tenke meg at jenter velger familie fremfor Doktorgrad. Det er ikke tid for barn planlegging når man er så opptatt av vitneskap.

[AnonymBruker]

Jeg kjenner flere gutter so tar eller har Doktorgrad. Kjenner ingen jenter. Kan tenke meg at jenter velger familie fremfor Doktorgrad. Det er ikke tid for barn planlegging når man er så opptatt av vitneskap.

Da må du oppdatere kunnskapene dine litt - det er faktisk flere kvinner enn menn som tar doktorgrad i dag:

http://www.bt.no/nyheter/lokalt/Flest-kvinner-tar-doktorgrader-2829051.html

Jeg er selv kvinne med doktorgrad. Mange småbarnsmødre tar til og med doktorgrad - tenke seg til!

Anonymous poster hash: 747ba...6b2

[AnonymBruker]

Jeg kjenner flere gutter so tar eller har Doktorgrad. Kjenner ingen jenter. Kan tenke meg at jenter velger familie fremfor Doktorgrad. Det er ikke tid for barn planlegging når man er så opptatt av vitneskap.

Herregud, hvilket tiår lever du i? 1950-årene? Holder selv på med doktorgrad og er gift og har ett barn. Går faktisk helt greit, det.

Anonymous poster hash: ddd01...ade

[AnonymBruker]

Men har du master? Hva med å begyne med det først, så kanskje de vil støtte deg mer? Du sier du er så flink i ditt feilt, men det høres ut som du er langt vekke fra en doktorgrad. Jeg tenkte selv at jeg ville ta doktorgrad men etter syv års studier var jeg møkklei og fant ut at jeg ikke hadde den utholdenheten som trengs for en doktorgrad.

Ja, det er trist når familie ikke støtter men noen ganger kan man også ha litt naive forventninger. Å være flink i sitt felt er noe langt langt unna en doktorgrad, da må man for eksempel kunne mye matte, statistikk, vitenskapelig metode etc.

Anonymous poster hash: 031a2...777

[AnonymBruker]

Men har du master? Hva med å begyne med det først, så kanskje de vil støtte deg mer? Du sier du er så flink i ditt feilt, men det høres ut som du er langt vekke fra en doktorgrad. Jeg tenkte selv at jeg ville ta doktorgrad men etter syv års studier var jeg møkklei og fant ut at jeg ikke hadde den utholdenheten som trengs for en doktorgrad.

Ja, det er trist når familie ikke støtter men noen ganger kan man også ha litt naive forventninger. Å være flink i sitt felt er noe langt langt unna en doktorgrad, da må man for eksempel kunne mye matte, statistikk, vitenskapelig metode etc.

Anonymous poster hash: 031a2...777

Det kommer da virkelig helt an på fagfeltet.

Anonymous poster hash: 747ba...6b2

[Daraya]

Skjønner ikke helt hvorfor foreldrene dine ikke er stolt av deg, virker jo som om det er stolt av broren din? Uansett, doktorgrad er jo en lang vei og slik jeg har skjønt det har du ikke begynt å studere en gang. Så ta det med ro, har du først bachelor og så mastergrad vil de nok se at du er flink nok til å ta doktorgrad også og det skal en del til å ikke være stolt da av sitt barn!

[AnonymBruker]

Herregud, hvilket tiår lever du i? 1950-årene? Holder selv på med doktorgrad og er gift og har ett barn. Går faktisk helt greit, det.

Anonymous poster hash: ddd01...ade

Det handler om hvem jeg kjenner ikke om tatistikk sjenerelt.

Anonymous poster hash: 87718...318

[AnonymBruker]

Men har du master? Hva med å begyne med det først, så kanskje de vil støtte deg mer? Du sier du er så flink i ditt feilt, men det høres ut som du er langt vekke fra en doktorgrad. Jeg tenkte selv at jeg ville ta doktorgrad men etter syv års studier var jeg møkklei og fant ut at jeg ikke hadde den utholdenheten som trengs for en doktorgrad.

Ja, det er trist når familie ikke støtter men noen ganger kan man også ha litt naive forventninger. Å være flink i sitt felt er noe langt langt unna en doktorgrad, da må man for eksempel kunne mye matte, statistikk, vitenskapelig metode etc.

Anonymous poster hash: 031a2...777

Nei, holder på med bachelor, og jeg gjør det ganske bra.

Alså... jeg har ikke satt meg helt in i hva jeg må kunne mye av, men jeg vil ha en doktorgrad innen humaniora. Jeg tror ikke jeg trenger mye matte i den retningen jeg tenker.

Anonymous poster hash: 43eaa...4b9

[AnonymBruker]

Liten oppdatering. Jeg konfronterte min mor. Vi var i bilen alene, og jeg tok det opp igjen. Hun sa at hun ville at jeg skulle tenke på å få meg et liv og flytte ut.

Ja, jeg bor hjemme (betaler husleie), men jeg tar studielån som jeg sparer mesteparten av + jeg jobber. Så jeg har planer om å flytte ut neste år. Men når jeg har nevnt å flytte ut, har hun sagt at jeg ikke burde, fordi det er så dyrt å bo i sentrum, og det er billigere å bo hjemme.

Jeg sa at det med å bli ferdig og få en jobb er jo ikke relevant i det hele tatt. Siden jeg ikke er garantert en bra jobb etter jeg har fått master, OG siden jeg vil få ganske bra betalt som stipendiat, som vil gi meg en doktorgrad!

Jeg sa at dette er et valg jeg kommer til å gjøre i fremtiden. Det er flere år til jeg må bestemme meg om dette er noe jeg vil, men jeg vil ikke ødelegge sjansene mine når, og ikke ta skole seriøst. Jeg sa at det er jo positivt at jeg har lyst å jobbe hardt og få gode karakterer. Min mor sa til meg... og dette er helt seriøst... at hun IKKE vil at jeg skal fokusere alt for mye på skole, men fokuserer på å skaffe meg et liv, så jeg kan flytte ut, og få meg en jobb. Det spiller ingen rolle om det er en jobb å være stipendiat antageligvis...

TS

Anonymous poster hash: 43eaa...4b9