Langtidssingle - er dere mye alene?

[AnonymBruker]

Jeg er blitt vant til å være alene en god del, da jeg ikke har så stor vennekrets, og heller ikke familie der jeg bor. Helgene tilbringer jeg ofte med meg selv. Det er likevel ganske naturlig for meg å ta initiativ overfor venner. Men hvis jeg merker at det bare er jeg som har tatt initiativ i det siste, så venter jeg heller på at de skal ta initiativ tilbake. Slik er det nå, at jeg var den siste til å ta initiativ, uten at de enda har tatt initiativ tilbake. Og det har resultert i at jeg ikke har truffet noen venner på fire uker. Er ikke dette litt spesielt - å tilbringe all fritid alene i fire uker? Nå er slikt blitt ganske vanlig i mitt liv, men jeg lurer på om det er spesielt sammenlignet med andre single. For jeg føler at det kanskje ikke er slik det burde være.

Anonymous poster hash: a4d59...d30

[Silfen]

Jepp.

Jeg har dessuten flyttet såpass mye og vært såpass elendig på å holde kontakt, at venner er spredd overalt og ikke så mange her hvor jeg er nå.

[Petra75]

Litt opp og ned. Det har blitt bedre når når ungene i omgangskretsen har blitt større, samt at flere har kommet i "skilsmissealderen".

.. Og det skal sies at jeg trives godt i eget selskap, og en alenehelg er ofte bare deilig

Endret 16. august 2013 av Petra75

[AnonymBruker]

4 på rad er muligens litt mange. Kan virke som om det kan greit at du tar initiativ.

Jeg er også mye alene.Særlig i hverdagen. Med unntak av barna da..

Anonymous poster hash: c3057...4a2

[AnonymBruker]

Synes det er så rart at livet mitt ble sånn. Ser ikke helt den naturlige grunnen til at det skulle bli slik. For jeg er egentlig ganske sosial. Og jeg synes jeg er en bra dame, men mennene lar meg være i fred også. Rart at jeg liker meg selv, mens så få andre tydeligvis gjør det. Kanskje jeg mangler totalt selvinnsikt? Ha ha.

Anonymous poster hash: a4d59...d30

Anonymous poster hash: a4d59...d30

[AnonymBruker]

4 på rad er muligens litt mange. Kan virke som om det kan greit at du tar initiativ.

Jeg er også mye alene.Særlig i hverdagen. Med unntak av barna da..

Anonymous poster hash: c3057...4a2

Poenget var at det har ikke vært mangel på initiativ fra min side. Jeg har vel egentlig ingen som bryr seg om meg på ordentlig der jeg bor. Føler at familien min bryr seg om meg, men de bor på en annen kant av landet. (Nei, jeg har ikke lyst å flytte dit.)

Anonymous poster hash: a4d59...d30

[Cordelia]

Altfor mye alene, men det er vel stort sett min skyld. Men når de fleste er spredd for alle vinder, eller opptatt med egen familie gjør det ikke bedre. Og det er overraskende vanskelig å få nye venner når en kommer i tredveåra. De fleste har seg og sine, og ønsker ikke flere. Jobb er ihvertfall ikke stedet har jeg funnet ut. De med småbarn er egentlig litt heldige i at de har barselsgruppe, barnehage og skole. Mye av tiden til gamle venner går jo naturlig og dit. De singles liv passer rett og slett ikke så godt inn i hverdagen.

Hadde jeg hatt råd skulle jeg flyttet til et nytt sted som var litt mer vennlig mht sosiallivet. For her er det rimelig traust selv om det er en ganske stor småby(rimelig motsigende men..).

Endret 16. august 2013 av Cordelia

[Gjest sophia21]

Dette har for min del variert mye. Da jeg begynte på universitetet følte jeg jeg hadde valgt feil studie, så hoppet av studiet og gikk på en skikkelig smell. Var ny i byen, de jeg kjente fra før viste seg ikke være gode venner, og som sykmeldt hadde jeg ingen arena hvor jeg kunne bli kjent med noen. Var derfor en lang tid jeg nærmest isolerte meg, jeg så kun kjæresten som jeg bodde sammen med.

Fikk etterhvert en stor omgangskrets og var mye sosial.

I fjor flyttet jeg til ny by hvor jeg hadde kun en venninne. Jeg var med i noen organisasjoner, så møtte jo mennesker, men ikke på samme vis når man møter venner så klart. Jeg ble kjent med ei jente på studiet, så da hadde jeg to venner i byen som jeg møtte av og til (de har vært flinke til å be meg med på ting altså), men satt mye alene hjemme. Selv om jeg liker å ha litt alenetid så synes jeg det ble veldig mye da.

Nå har jeg flyttet inn i kollektiv, fått en ny kompis og en kjæreste, så nå blir det ikke så mye alenetid.

Jeg er vel egentlig den personen som er dårligst på å invitere/foreslå å finne på noe, ikke fordi jeg ikke vil møte vennene mine, men vet de har mye å gjøre og går liksom ut fra at de tar kontakt om de vil møtes. Jeg har vel en slags sperre for å ta kontakt. Jeg må bli bedre på det, I know!

Så er jo ikke sikkert vennene dine tenker på samme vis som deg. Feks er det stort sett kjæresten som spør om vi skal møtes, og det vil jeg absolutt, selv om jeg ikke spurte.

Det er ikke unormalt å sitte mye alene i perioder om man trives i eget selvskap, men føler du deg ensom er det jo bare å spørre venner

[AnonymBruker]

Jeg er singel, og har to små barn. Jeg er sosial med andre ganske ofte, iallefall ukentlig. Bruker tiden sammen med mine venner som har småbarn når barna er hjemme, og sammen med mine barnløse venninner når jeg ikke har egne barn hjemme. Hender også at jeg ber mine barnløse venninner på middag sammen med barna og meg:) I tillegg har jeg mye familie, og er noen ganger med dem.

Jeg trives også godt i eget selskap, så hvis det blir litt mye noen ganger, trekker jeg meg litt tilbake og har noen dager alene.

Jeg synes fire uker hørtes veldig mye ut. Er ikke du og dine venner i samme livssituasjon i det hele tatt? Har du noen interesser du kunne brukt mer tid på, gjerne gjennom foreninger eller noe sånt? Da treffer man iallefall noen med samme interesse, og får kanskje nye venner der. Noe sosialt gjennom jobben?

Anonymous poster hash: 70f39...414

[Singha]

Er ganske mye alene, men har stort sett playdates minst en gang i uka med et par personer som har tilsvarende interesser som meg.

Som Cordelia sier virker det særs vanskelig å få nye venner når man først er i 30-årene.

[Knirke]

Når jeg er alene er det stort sett fordi jeg vil være alene, og jeg opplever ingen problemer med å finne nye venner selv om jeg er i 30-årene. Men jeg oppsøker såklart ikke folk med kjærester og barn, de er som regel uinteresserte i kontakt

[Inwe]

Jeg hadde gått på veggen om jeg hadde sittet alene i 4 uker. Jeg møter venninner iallefall 2-3 ganger i uka + at jeg både studerer og jobber vedsiden av, så veldig sjelden jeg sitter hjemme alene. Trives særs dårlig alene over lenger tid.

[Sapientia]

mye aleine ja. Venner og familie er spredt utover et stort geografisk område, så ser ikke de så ofte. Men jeg føler meg ikke ensom! (stort sett)

har mye kontakt via internett/tlf med de ulike vennene og familien. Så og si hver eneste dag med minst en av de.

Selvsagt er det hyggelig å møte folk, er ikke det. Men bor man ikke i nabolaget så blir det gjerne litt slik.

Dessuten jobber jeg også en del helger i løpet av et år, og mye kveld. Noe som resulterer i at jeg stort sett har fri når andre er på jobb.

[Gjest Gresshoppesang]

Jeg bor sammen med barna mine og er ikke ofte alene. Har fem venninner jeg treffer jevnlig, minst en gang i måneden, som oftest flere ganger i uken og har andre venninner jeg treffer dann og vann.

Synes kanskje jeg er for lite alene.

[Helinor]

Bor med barn her også, sitter jo gjerne alene på kvelden. Men etter en dag med jobb, barn og hus stell er det bare fint å slenge beina på bordet om kvelden med godteri skålen og en god film

Vil jeg være sosial kan jeg bare gå ut å møte folk, di finnes jo over allt!

[Steinar40]

For å si det sånn så er ikke det å være godt voksen mann uten barn noen stor fordel for det sosiale livet hehe

På den annen side så er det ikke akkurat bare fordeler med å være sosial heller hehe

[Gjest Emmanuelle]

Singel på 3. året, ikke mye alene. Er som regel den som tar initiativ og har blitt vant til det, gjør egentlig ingenting da jeg alltid får entusiastisk respons fra de det gjelder.

Mange i vennegjengen min er gift og har barn, men det er som regel null stress å få en kveld i uken bare jeg spør i god tid og de har sagt de er glade jeg tar så mye initiativ rett og slett fordi de ikke er gode til det selv (dette er folk jeg har kjent i 10-20 år, så jeg vet de faktisk vil møtes).

Studerer i tillegg til jobb og hektisk fritidsaktivitet, så setter enormt pris på de kveldene jeg faktisk kan ligge i senga og se å dustete serier - helt alene

[Cata]

Kjenner meg godt igjen ja.

Det er ikke det at jeg ikke har venner, de er bare plassert andre steder i landet (og verden for den del). Tilfeldighetenes spill sendte meg ut i bygdenorge ettersom det var her jeg fikk jobb en gang i tiden. Atter andre tilfeldigheter "hindret" meg fra å søke jobb i litt mer siviliserte strøk mens jeg enda var ung nok. Til en viss grad var dette selvpålagt naturligvis. Hadde jeg hatt litt mer guts der og da så hadde det vel ikke vært umulig.

Nå spørs det om jeg ikke er blitt for gammel til å flytte på meg. Vi er ikke helt kommet dithen enda at arbeidsgiverne ivrer etter å ansette oss "eldre" arbeidstakere, og jeg har fremdeles såpass mange år igjen i arbeidslivet at å flytte uten å kunne gå til en bedre jobb enn den jeg har i dag er uaktuelt.

Dermed er jeg bittelitt stuck i egen tilværelse. På plussiden så trives jeg for det meste med jobben, har gode kolleger og tjener bra. Og jeg har en leilighet jeg trives i, med supre naboer selv om vi ikke omgås så mye. Jeg tror kanskje ikke det å bo nærmere venner ville vært optimalt dersom det samtidig betydde å ta til takke med en mindre interessant jobb, dårligere lønn og muligens en leilighet jeg ikke likte så godt.

Så, tja, det var vel ikke helt sånn jeg så for meg at livet kom til å bli, men det kunne så definitivt vært verre.

[makkapakka]

Jeg har flyttet ganske mye på meg og etter at jeg fikk barn forsvant iallefall de vennene uten barn og som gjerne ville ha det. Ellers har jeg begynt på å prøve å bli kjent med småbarnsmødre men det er rimelig vanskelig. Så jeg ender faktisk opp med å være mye alene. Nå er jeg vandt til det og syns det er litt deilig med alenetid og fri og heller bestemme selv om jeg vil være sosial istedenfor før da jeg måtte være sosial og med på mye fordi jeg hadde ikke noen unnskyldning for å ikke være det, uten barn.

[Gjest Ozelot]

Nei. Å være alene i 4 uker og bare kose seg i sitt eget selskap er helt naturlig. Jeg ELSKER å bare være alene en stund. Jeg har alltid likt meg i mitt eget selskap, har aldri vært den personen som absolutt må finne på noe med venner hver helg f. eks.