Mamma, stemamma og kjæreste...Råd?

[tutta85]

...

Endret 16. august 2013 av tutta85

[tutta85]

trives ikke med livet og hjemmet eller noe, og ønsker å bruke tiden min på at babyen skal ha det godt, ikke på alt annet tull, som krangler, sjalusi, frekkheter osv..

Føler ikke jeg kan prate med noen om dette.. Og synes hele tiden så synd på han fordi han ikke har så mange rundt seg og vi har det jo veldig godt når vi har det godt...

[Dagoberta]

Jeg skjønner veldig godt at dette er en vanskelig (om ikke umulig) situasjon for deg. Hva med å la samboeren din lese dette? Det kan kanskje være en begynnelse på å finne løsninger som fungerer både for deg og resten av familien?

[tutta85]

Huff, det tør jeg ikke.. Vi har jo funnet ut at vi skal prøve å bo hver for oss når han har ungene, og se hvordan det går, men har ikke veldig tro på at det blir bedre.. huff, vet ikke hva jeg skal gjøre tenker på hvor trist han blir og...

[AnonymBruker]

Her er det vel ikke rollen din som stemor som egentlig er det store problemet slik jeg leser førsteposten din. Rollen som stemor er ikke lett, men alt som går galt i en familie med dine og våre barn er ikke stemors feil Dette med ferietid og slik er dessverre et puslespill når man har barn med forskjellige, og det påvirker også nye partnere.

Det er jo rett og slett forholdet til mannen din som ikke er noe bra. Han har prøvd å være utro, han har slått deg og han respekterer deg ikke det hele tatt.

18-åringen kan virke som om hun har et skikkelig ungdomsopprør. Kjenner flere som oppfører seg på samme måte. Og tenåringer viser sjelden takknemlighet!

Nå har dere bestemt dere til å bo frahverandre annenhver uke. Prøvd det er en periode og se om følelsene dine kommer tilbake. Det er ikke sjelden følelser forsvinner i babyperioden Men bestill gjerne også time hos en familieterapeut. Det kan være godt å snakke med noen utenforstående, som kan se ting med andre øyne. Enten bare du eller dere begge

Men om du ikke får igjen følelsene dine, ja da bør du flytte "hjem"

Anonymous poster hash: bd131...afe

[tutta85]

Tusen takk for svar :-) Er så frustrerende å sitte å tenke og prøve å finne løsninger uten å komme særlig langt.. Så vanskelig.. Har tenkt litt på en familieterapeut, men tenkte å prøve her først, og se om jeg får klarnet tankene :-)

Føles virkelig sånn å være stemor - er det noe galt er det jeg som kan for det, og er det noe bra har det ikke med meg å gjøre Blir skikkelig tappet av denne "situasjonen", og det føles som jeg snyter babyen min for kosetid på en måte, når jeg tapper meg på mistrivsel :.(

Er bare så fryktelig lei, og føler at jeg må ta ansvaret hele tiden for å holde oss sammen, mannen blir bare deppa, så må jeg finne ut av ting for oss... Det er så sårt å se han trist, men kan jo liksom ikke bli bare for det, kaste alle drømmer, ønsker og behov og bli i en tilværelse jeg misliker og mistrives i?