Kunne du vært lykkelig som uføretrygdet?

[Gjest Jon Are]

Hei alle sammen!

Som overskriften sier, tror du at du hadde klart å være lykkelig som uføretrygdet? Selv er jeg som dere kanskje vet ufør og har vært det i mange år. Stort sett er jeg lykkelig, selv om jeg selvsagt kunne ønske å bidra litt i arbeidslivet. Nå ble det ikke helt slik da, men prøver å gjøre det beste ut av dagene.

med hilsen fra Jon Are

[Hoppetaujenta]

Nå er en vel som regel ufør på grunn av noe og rett som det er gjør ting i kroppen vondt også, så om jeg hadde sittet i et smertehelvete og vært lykkelig - er tvilsomt, men hatt det sånn passe levelig og ganske bra, det kunne nok hende at jeg hadde kunnet.

Når jeg tenker på det; lav inntekt blir man heller ikke nødvendigvis lykkelig av, så det kom nok an på hva jeg feilte, fremtidsutsikter, hvordan jeg bodde og hadde det. Vanskelig å si eksakt.

[AnonymBruker]

Jeg går på AAP nå, og regner med at jeg ender opp på uføretrygd hvis jeg ikke dør før jeg kommer så langt. Jeg er rimelig sikker på at jeg aldri kan være lykkelig når jeg må leve med denne sykdommen, men jeg tror kanskje jeg kan klare å få til et ok liv som er verdt å leve. Men dit er det langt frem.

Anonymous poster hash: e119e...4c1

[Vera Vinge]

Nei, det tror jeg ikke. For meg er det viktig å ha en kropp som fungerer og å gi noe tilbake til samfunnet. Tror jeg hadde slitt om jeg hadde vondt i kroppen eller psyken, og jeg i tillegg ikke orket å være i jobb (og særlig om jeg heller ikke hadde orket å gjøre noe frivillig arbeid).

Det forskes jo på arbeid og psykisk helse om dagen, og jevnt over viser det seg at flere har bedre livskvalitet om de klarer å gjøre noen form for arbeid. Det er godt for de fleste mennesker å kjenne seg nyttige på et vis, og være i en situasjon hvor man kan få positive tilbakemeldinger på det man gjør. Samt ha jevnlig sosialt samvær med kollegaer. Håper derfor at det kan bli lettere å være gradert uføretrygdet framover, eller at flere som er 100% uføre klarer å delta i en eller annen form for aktivitet.

[Alja]

Nei, det tror jeg ikke. Det gjør noe med mitt selvbilde og selvfølelse å være med å bidra til fellesskapet som alle andre. Dersom jeg mot formodning ble uføretrygdet, hadde jeg i alle fall ordnet meg en plass jeg kunne vært med å bidratt. Blå kors, frelsesarmèn eller andre frivillige organisasjoner.

[Sugerøret]

Jeg er ufør ,men trives ikke.Er blitt bedre psykisk,men de første årene var det sykt hardt slag å bli ufør.
Har jobbet mye bevist for å bedre tankegang og hva jeg sier til meg selv.

Men lykkelig? Nei det kan jeg aldri bli. Men heller godta situasjonen.

[AnonymBruker]

prøver å gjøre det beste ut av dagene.

Det kommer jo selvsagt an på hvorfor du er ufør, men du har i det minste ikke mangel på tid til å få bra ting ut av dagene.

Om jeg kunne vært lykkelig som ufør, det kommer helt an på hva som hadde vært grunnen til uførheten.

Anonymous poster hash: ae333...f1b

[AnonymBruker]

Dersom jeg mot formodning ble uføretrygdet, hadde jeg i alle fall ordnet meg en plass jeg kunne vært med å bidratt. Blå kors, frelsesarmèn eller andre frivillige organisasjoner.

Men da hadde du ikke vært ufør, da.

Anonymous poster hash: ae333...f1b

[AnonymBruker]

med hilsen fra Jon Are

Hvorfor har du Ottar-sjefen på profilbildet?

Anonymous poster hash: ae333...f1b

[Alja]

Men da hadde du ikke vært ufør, da.

Anonymous poster hash: ae333...f1b

Selvsagt kunne jeg det. Det er ingen regler for å bidra med frivillig arbeid når man er uføretrygdet. Man kan faktisk tjene opp til 70 000 kroner som uføretrygdet. Min mor er det, jeg vet sånn nogenlunde hva jeg snakker om.

[Stormborn]

Jeg hadde vært lykkelig hvis jeg hadde fått utbetalt masse penger i måneden uten å jobbe. Kunne brukt alle pengene på dyra mine og ville hatt mer enn nok å gjøre

Om jeg hadde fått 15.000 i mnd. + hatt vondt i huet og raua hadde jeg nok neppe vært særlig lykkelig...

[AnonymBruker]

Selvsagt kunne jeg det. Det er ingen regler for å bidra med frivillig arbeid når man er uføretrygdet. Man kan faktisk tjene opp til 70 000 kroner som uføretrygdet. Min mor er det, jeg vet sånn nogenlunde hva jeg snakker om.

Du skjønte vel hva jeg mente. Jeg har ikke sagt at det er umulig å være ufør formelt sett og samtidig kunne jobbe. Det har jeg inntrykk av at gjelder for ganske mange av de som får uføretrygd.

Anonymous poster hash: ae333...f1b

[Gjest Magdalene]

Ja.

Jeg er delvis ufør (50%), og veldig lykkelig.

Jeg har store smerter hver eneste dag, men har bestemt meg for at det ikke skal knekke meg. Jeg kan jo ikke legge meg ned og gråte resten av livet. Jeg har to herlige barn, og en fantastisk mann, som er med å gjøre hverdagen så god som den får blitt.

Man får bare et liv, og man får gjøre det beste ut av tiden man har, uavhengig av handikap og smerter.

[Gjest Gresshoppesang]

Ja. Jeg er en fighter og hadde gjort det beste ut av situasjonen.

Mest sannsynlig hadde jeg funnet en måte å bruke restarbeidsevnen på, type frivillig arbeid. Jeg ser for meg at jeg hadde hatt NOE restarbeidsevne, slik at jeg kunne ha utført et eller annet noen timer innimellom.

[AnonymBruker]

Jeg er uføretrygdet. Er veldig lykkelig og har et kjempe flott liv Akkurat giftet meg, har både hus, hytte, båt og bil.

Anonymous poster hash: df87c...4ec

[AnonymBruker]

Jeg er uføretrygdet. Er veldig lykkelig og har et kjempe flott liv Akkurat giftet meg, har både hus, hytte, båt og bil.

Anonymous poster hash: df87c...4ec

Så det som gjør at du er uføretrygdet hemmer deg ikke så mye i hverdagen? Da er du heldig.

Anonymous poster hash: ae333...f1b

[Gjest Gjest]

Lykkelig som så sjuk at jeg trengte uføretrygd??? niks.

[AnonymBruker]

Jeg er uføretrygdet pga angst. Det er noe jeg har slitt med siden tenårene og aldri blitt kvitt, i stedet har det bare vokst og vokst. Jeg har prøvd behandling samtidig som jeg har prøvd flere jobber og utplasseringer. Jeg har gått i mange år til behandling, vært hos tre forskjellige psykologer og vært innlagt. Angsten er bare blitt verre og er i dag en personlighetsforstyrrelse, unnvikende/engstelig personlighetsforstyrrelse. Jeg har vanskelig for å så mye som komme meg ut av døren pga angst. Jeg er livredd for hvordan andre ser på meg, oppfatter meg. Selv om jeg VET, kognitivt, at folk har mer enn nok å bry seg om sine egne liv, så er følelsene der, angsten der, likevel. Noen ganger blir den så sterk at jeg nesten bryter sammen og bare vil krype sammen i fosterstilling og gråte. Angsten er helt grusom.

Nå har jeg søkt om støttekontakt for å ha noen som jeg kan gå turer med, fordi jeg kommer meg alt for lite ut. Med andre ord, jeg har søkt om å få kommunen til å kjøpe meg en venn.

Jeg er uføretrygdet og jeg er på ingen måte lykkelig.

Anonymous poster hash: a8619...1a4

[Ingeborg!]

Men da hadde du ikke vært ufør, da.

Anonymous poster hash: ae333...f1b

Hvorfor ikke?

[Petalouda]

Lykkelig ? Mnja, det kommer jo an på hvor man legger listen da. Jeg tenker at alle har i utgangspunktet mulighet for å bli og å være lykkelige, selv de som er født i en kropp som ikke fungerer hundre prosent. Og jeg tenker at selvom man blir syk på en eller annen måte og må uføretrygdes er ikke det ensbetydende med at man aldri kan bli lykkelig igjen. Man må bare lære seg å leve lykkelig på en litt annen måte enn før.