Hvordan håndtere stemorsrollen - hvordan balanserer dere menn med barn oppmerksomheten og tiden?

15. august 2013

Lurer på om jeg skal hoppe av denne karusellen eller bli værende. Jeg er 28 år. Elsker kjæresten min. Vi har vært sammen i 2 år. Han oppførte seg som om det bare var meg i hele verden i begynnelsen av forholdet. Han viet meg mye oppmerksomhet og flørtet mye med meg. Følte meg veldig lykkelig og droppet ut av en dating med en annen mann som virkelig behandlet meg bra. Fortalte at jeg var forelsket i min nåværende kjæreste og at jeg ikke kunne treffe han mer.

Har bodd sammen i ett år nå. Hans datter er 4.

Lurer på om jeg kan klare dette. De deler omsorgen 50%. Jeg vil ha barn selv og jeg føler at jeg ikke er der jeg ønsket å være som 28 åring. Jeg skulle jo ha barn, hus, hage, hund, reise og ha en mann som verdsetter meg, som gjengjelder kjærligheten jeg viser. Jeg er helt utsultet på kjærlighet også har jeg faktisk kjæreste. Helt idiotisk.

Jeg er ung, men ikke så ung at jeg vil kaste bort masse tid heller. Mange av mine venninner har barn og vel etablerte. Jeg lurer på hva i all verden jeg holder på med.

Kjæresten min har i i grunn ikke tid til meg nå. Så fort jeg flyttet sammen med han har tonen forandret seg. Jeg savner den romantiske perioden, savner oppmerksomhet og følelsen av å bli elsket.

Hva gjør dere menn som har barn for å balansere oppmerksomheten mellom barn og ny samboer?

Jeg tror at hvis han fortsetter sånn vil han stort sett for alltid være single. Det er kanskje det han vil..

Jeg synes ikke jeg forlanger mye. Jeg er i et forhold, men er på en måte alene. Han har ikke god råd og dropper å ta meg med ut på middag for å spare penger. Pengene går til leker og andre ting til datteren. Jeg spanderer ofte. Føler det helt jævlig mildt sagt. Ikke å spandere, men det at jeg ikke føler jeg får noe kjærlighet. Sitter og tvilholder på et slags håp om at vi en dag har barn, gift og har skaffet oss gode jobber. At det er en periode vi må komme oss igjennom. Men lurer nok bare meg selv er jeg redd. Vet han vil, men det hjelper jo ikke når jeg allerde føler meg så alene. Synes nesten det er flaut at foreldrene mine ser meg slave rundt og deretter betale regninga.

Jeg må ta et valg, og være sikker siden dette også påvirker datteren og han veldig. Hun skal ha det bra, jeg skal også ha det bra, og mannen min skal ha det bra. Det er som om han ikke forstår at en kvinne på 28 med eller uten barn ønsker oppmerksomhet, omsorg.

Han prøver, men synes ikke det er bra nok.

Har noen tips til hvordan jeg kan få øynene hans litt opp? Skal jeg bare trekke meg unna en periode? Skal jeg bare dra min vei? Jeg vil jo ikke dra heller, for jeg vil jo ha han, men jeg ønsker at han skal "forgude" meg litt....

Datteren er veldig snill. Hun er ingen trassunge og vi leker sammen og kan ha det gøy. Hun aksepterer meg. Jeg presser meg ikke på, men hun som kommer til meg. Har selv opplevd å ha stemor, men synes pappa var veldig flink til å ha orden i familien. Det var broren min og meg. Det var pappa og stemor. Vi ble behandlet helt normalt, men følte oss jo elsket av pappa. Samboern min er så overdrevet opptatt av å dulle med datteren.

15. august 2013

Lurer på om jeg skal hoppe av denne karusellen eller bli værende. Jeg er 28 år. Elsker kjæresten min. Vi har vært sammen i 2 år. Han oppførte seg som om det bare var meg i hele verden i begynnelsen av forholdet. Han viet meg mye oppmerksomhet og flørtet mye med meg. Følte meg veldig lykkelig og droppet ut av en dating med en annen mann som virkelig behandlet meg bra. Fortalte at jeg var forelsket i min nåværende kjæreste og at jeg ikke kunne treffe han mer.

Har bodd sammen i ett år nå. Hans datter er 4.

Lurer på om jeg kan klare dette. De deler omsorgen 50%. Jeg vil ha barn selv og jeg føler at jeg ikke er der jeg ønsket å være som 28 åring. Jeg skulle jo ha barn, hus, hage, hund, reise og ha en mann som verdsetter meg, som gjengjelder kjærligheten jeg viser. Jeg er helt utsultet på kjærlighet også har jeg faktisk kjæreste. Helt idiotisk.

Jeg er ung, men ikke så ung at jeg vil kaste bort masse tid heller. Mange av mine venninner har barn og vel etablerte. Jeg lurer på hva i all verden jeg holder på med.

Kjæresten min har i i grunn ikke tid til meg nå. Så fort jeg flyttet sammen med han har tonen forandret seg. Jeg savner den romantiske perioden, savner oppmerksomhet og følelsen av å bli elsket.

Hva gjør dere menn som har barn for å balansere oppmerksomheten mellom barn og ny samboer?

Jeg tror at hvis han fortsetter sånn vil han stort sett for alltid være single. Det er kanskje det han vil..

Jeg synes ikke jeg forlanger mye. Jeg er i et forhold, men er på en måte alene. Han har ikke god råd og dropper å ta meg med ut på middag for å spare penger. Pengene går til leker og andre ting til datteren. Jeg spanderer ofte. Føler det helt jævlig mildt sagt. Ikke å spandere, men det at jeg ikke føler jeg får noe kjærlighet. Sitter og tvilholder på et slags håp om at vi en dag har barn, gift og har skaffet oss gode jobber. At det er en periode vi må komme oss igjennom. Men lurer nok bare meg selv er jeg redd. Vet han vil, men det hjelper jo ikke når jeg allerde føler meg så alene. Synes nesten det er flaut at foreldrene mine ser meg slave rundt og deretter betale regninga.

Jeg må ta et valg, og være sikker siden dette også påvirker datteren og han veldig. Hun skal ha det bra, jeg skal også ha det bra, og mannen min skal ha det bra. Det er som om han ikke forstår at en kvinne på 28 med eller uten barn ønsker oppmerksomhet, omsorg.

Han prøver, men synes ikke det er bra nok.

Har noen tips til hvordan jeg kan få øynene hans litt opp? Skal jeg bare trekke meg unna en periode? Skal jeg bare dra min vei? Jeg vil jo ikke dra heller, for jeg vil jo ha han, men jeg ønsker at han skal "forgude" meg litt....

Datteren er veldig snill. Hun er ingen trassunge og vi leker sammen og kan ha det gøy. Hun aksepterer meg. Jeg presser meg ikke på, men hun som kommer til meg. Har selv opplevd å ha stemor, men synes pappa var veldig flink til å ha orden i familien. Det var broren min og meg. Det var pappa og stemor. Vi ble behandlet helt normalt, men følte oss jo elsket av pappa. Samboern min er så overdrevet opptatt av å dulle med datteren.

Ser det er flere som skriver om lignende tilfeller. Kan dere komme med tips? Del gjerne erfaringer.

15. august 2013

Tror du vet veldig godt selv hva du bør gjøre. Det blir ikke bedre.

Jeg angrer litt at jeg ikke ventet til jeg fant noen som kunne oppleve å få barn for første gang sammen med meg. Som kunne prioritere meg og barna våre i stedet for å måtte dele seg i to, eller tre - vi har jo en eks på slep også, som skal være med på alle avgjørelser ifht ferie +++++.

Snu mens du kan er mitt råd.

Anonymous poster hash: 030d9...a65

15. august 2013

Lurer på om jeg skal hoppe av denne karusellen eller bli værende. Jeg er 28 år. Elsker kjæresten min. Vi har vært sammen i 2 år. Han oppførte seg som om det bare var meg i hele verden i begynnelsen av forholdet. Han viet meg mye oppmerksomhet og flørtet mye med meg. Følte meg veldig lykkelig og droppet ut av en dating med en annen mann som virkelig behandlet meg bra. Fortalte at jeg var forelsket i min nåværende kjæreste og at jeg ikke kunne treffe han mer.

Har bodd sammen i ett år nå. Hans datter er 4.

Lurer på om jeg kan klare dette. De deler omsorgen 50%. Jeg vil ha barn selv og jeg føler at jeg ikke er der jeg ønsket å være som 28 åring. Jeg skulle jo ha barn, hus, hage, hund, reise og ha en mann som verdsetter meg, som gjengjelder kjærligheten jeg viser. Jeg er helt utsultet på kjærlighet også har jeg faktisk kjæreste. Helt idiotisk.

Jeg er ung, men ikke så ung at jeg vil kaste bort masse tid heller. Mange av mine venninner har barn og vel etablerte. Jeg lurer på hva i all verden jeg holder på med.

Kjæresten min har i i grunn ikke tid til meg nå. Så fort jeg flyttet sammen med han har tonen forandret seg. Jeg savner den romantiske perioden, savner oppmerksomhet og følelsen av å bli elsket.

Hva gjør dere menn som har barn for å balansere oppmerksomheten mellom barn og ny samboer?

Jeg tror at hvis han fortsetter sånn vil han stort sett for alltid være single. Det er kanskje det han vil..

Jeg synes ikke jeg forlanger mye. Jeg er i et forhold, men er på en måte alene. Han har ikke god råd og dropper å ta meg med ut på middag for å spare penger. Pengene går til leker og andre ting til datteren. Jeg spanderer ofte. Føler det helt jævlig mildt sagt. Ikke å spandere, men det at jeg ikke føler jeg får noe kjærlighet. Sitter og tvilholder på et slags håp om at vi en dag har barn, gift og har skaffet oss gode jobber. At det er en periode vi må komme oss igjennom. Men lurer nok bare meg selv er jeg redd. Vet han vil, men det hjelper jo ikke når jeg allerde føler meg så alene. Synes nesten det er flaut at foreldrene mine ser meg slave rundt og deretter betale regninga.

Jeg må ta et valg, og være sikker siden dette også påvirker datteren og han veldig. Hun skal ha det bra, jeg skal også ha det bra, og mannen min skal ha det bra. Det er som om han ikke forstår at en kvinne på 28 med eller uten barn ønsker oppmerksomhet, omsorg.

Han prøver, men synes ikke det er bra nok.

Har noen tips til hvordan jeg kan få øynene hans litt opp? Skal jeg bare trekke meg unna en periode? Skal jeg bare dra min vei? Jeg vil jo ikke dra heller, for jeg vil jo ha han, men jeg ønsker at han skal "forgude" meg litt....

Datteren er veldig snill. Hun er ingen trassunge og vi leker sammen og kan ha det gøy. Hun aksepterer meg. Jeg presser meg ikke på, men hun som kommer til meg. Har selv opplevd å ha stemor, men synes pappa var veldig flink til å ha orden i familien. Det var broren min og meg. Det var pappa og stemor. Vi ble behandlet helt normalt, men følte oss jo elsket av pappa. Samboern min er så overdrevet opptatt av å dulle med datteren.

Jeg er på vei til å bli stemor, men forskjellen fra deg og meg er at jeg også har barn fra før av og derfor forventer jeg heller ikke at han skal bruke all tid på meg, akuratt som at han ikke forventer at jeg skal bruke all tid på ham. Når man har barn, setter man barnet som nr 1 uansett, en ny kjæreste kan aldri ta fra barnet/barna den plassen.

Jeg sier ikke at jeg ikke forstår at du vil ha oppmerksomhet og omsorg, men jeg tror nok desverre at dere er på litt forskjellige stadier i livet om du skjønner? Å ha en partner som prøver å "konkurrere" om oppmerksomheten med barnet er slitsomt, det prøvde min eks på og det førte bare til at jeg trakk meg mer og mer bort fra ham, for meg er det noe "patetisk" over det.

Det er vanskelig å forstå hvor mye tid et barn krever før du har et selv, derfor er jeg veldig glad for at jeg nå har funnet en med barn fra før av, slik som meg, fordi vi forstår hverandre og vi ikke blir sjalu på barna, derimot fungerer vi som en familie, og for meg danker det ut romantiske middager for to lett. Alenetid har vi jo hver kveld etter barna har lagt seg.

Anonymous poster hash: d243f...adb

15. august 2013

Hus, hage, hund og reise, er det noe du definerer at mannen i ditt liv har plikt til å skaffe deg? Hva med å betale seg, eller slutte å beklage seg over at mannen (heller) ikke har råd til å finansere det nå?

Mange menn uten barn gjør det samme.

Det lurer jeg også på, jeg har også kjæreste med barn, og jeg synes ikke han løser det på en god måte for meg, og er usikker på hvor bevisst han er på det. Vi har mest alenetid pga 40% samvær og avstandsforhold, så det er ikke et hyppig problem enda.

Hvis han har dårlig råd, må han prioritere hva datteren trenger før han prioriterer romantiske utflukter. Det ville du også gjort for ditt barn. En kan ha mye kos som koster lite og ingenting, med litt fantasi.

Det er naturlig når man har bodd sammen i et år at en har oppdaget at hverken en selv eller samboeren er guder, om du forstår ;-). Du skriver at du får for lite oppmerksomhet, men lite om det faktiske omfanget av hva han gjør, og da er det vanskelig for oss andre å mene noe om det er forventningene som er litt for høye, eller mannen som er litt for slapp, som er problemet.

Anonymous poster hash: 2dc56...062

15. august 2013

Jeg synes du høres veldig kravstor ut TS, og at dette ikke er noe for deg. Samboeren din høres jo flott ut som prioriterer datteren sin og heller bruker penger på henne enn å ta deg med på romantiske ting. Sånn er familielivet vet du, og det må du bare venne deg til hvis du vil ha barn selv. Men sånn helt ærlig så høres det ikke ut som familielivet og barn er noe du egentlig ønsker.

Min samboer har også en sønn fra et tidligere forhold, og jeg har aldri følt det som deg. Kanskje det har noe med at jeg er veldig glad i barn. Jeg har siden starten vært veldig forsiktig med å ikke "stjele" for mye av pappas tid når han er hos oss. Når vi etterhvert ble bedre kjent var det helt naturlig å finne på ting alle tre, og nå har jeg og gutten en så godt forhold at det er ofte bare jeg og han som er sammen, like mye som han og faren. Jeg ble alltid kry i begynnelsen når jeg så hvor god en far samboer var mot sønnen sin. For min del var det en selvfølge at penger skulle bli brukt på han, og romantiske middager ute har det selvsagt blitt lite av, men vi koser oss hjemme som en familie vi.

Jeg synes du krever alt for mye, og det høres helt ærlig usunt ut og ha en partner som FORGUDER deg.

Endret 15. august 2013 av Suvana

15. august 2013

Ja, du har rett. Jeg synes kanskje det hadde vært lettere for han å finne seg ei med barn fra før av. Jeg later ikke som om jeg er bedre enn jeg er her. Jeg har ikke barn, jeg vet ikke hvordan det er. Han vet at jeg ikke har barn. Snakker veldig ærlig. Har du noen gang prøvd å være 28 år med en mann med barn som glemmer at du eksisterer? Patetisk kan det sikkert være, men hvorfor føler så mange som meg at det er vanskelig? Hvorfor vil dere egentlig ha en partner? Det er det jeg ikke forstår? Er det kun for sex og kos om kvelden og ha noen til å stelle huset. Er det patetisk å ønske noe mer?

Jeg er på vei til å bli stemor, men forskjellen fra deg og meg er at jeg også har barn fra før av og derfor forventer jeg heller ikke at han skal bruke all tid på meg, akuratt som at han ikke forventer at jeg skal bruke all tid på ham. Når man har barn, setter man barnet som nr 1 uansett, en ny kjæreste kan aldri ta fra barnet/barna den plassen.

Jeg sier ikke at jeg ikke forstår at du vil ha oppmerksomhet og omsorg, men jeg tror nok desverre at dere er på litt forskjellige stadier i livet om du skjønner? Å ha en partner som prøver å "konkurrere" om oppmerksomheten med barnet er slitsomt, det prøvde min eks på og det førte bare til at jeg trakk meg mer og mer bort fra ham, for meg er det noe "patetisk" over det.

Det er vanskelig å forstå hvor mye tid et barn krever før du har et selv, derfor er jeg veldig glad for at jeg nå har funnet en med barn fra før av, slik som meg, fordi vi forstår hverandre og vi ikke blir sjalu på barna, derimot fungerer vi som en familie, og for meg danker det ut romantiske middager for to lett. Alenetid har vi jo hver kveld etter barna har lagt seg.

Anonymous poster hash: d243f...adb

15. august 2013

Ja, du har rett. Jeg synes kanskje det hadde vært lettere for han å finne seg ei med barn fra før av. Jeg later ikke som om jeg er bedre enn jeg er her. Jeg har ikke barn, jeg vet ikke hvordan det er. Han vet at jeg ikke har barn. Snakker veldig ærlig. Har du noen gang prøvd å være 28 år med en mann med barn som glemmer at du eksisterer? Patetisk kan det sikkert være, men hvorfor føler så mange som meg at det er vanskelig? Hvorfor vil dere egentlig ha en partner? Det er det jeg ikke forstår? Er det kun for sex og kos om kvelden og ha noen til å stelle huset. Er det patetisk å ønske noe mer?

Siden jeg blir så tilsidesatt så undrer jeg meg over hvorfor han ønsker meg i livet sitt. Hadde jeg følt at jeg betydde noe så hadde jeg kanskje klart å forstå det hele bedre. Så diden du forstår, kanskje du kan fortelle meg hvorfor du ønsker en partner. Forelsker du deg på samme måte som før du fikk barn? Er en mann like viktig som før du fikk barn eller er det ikke så farlig for deg? Føler du savn? Hva forandret seg sånn med tanke på det å finne en å dele livet med nå og før? Er dette ønske og tomheten ved å være alene med et barn likt det ønske og tomheten man føler uten barn? Blir du sånn at du ser når han er trist for noe og bryr deg? Har dere tid alene av og til? Holder han hånden din når dere er sammen med barna?

Føler at jeg er overflødig og at han ikke trenger meg. At jeg kun er der for å hjelpe til, men ellers så kan jeg i grunn bare stikke.

15. august 2013

Føler at jeg er overflødig og at han ikke trenger meg. At jeg kun er der for å hjelpe til, men ellers så kan jeg i grunn bare stikke.

Det er fordi han har gått i samværspappa-fella, selv om dere har 50/50. Han føler at han på død og liv må prioritere 4-åringen, og det skal gå foran absolutt alt. Mange menn er veldig lite flinke til å sjonglere roller. De greier ikke vise kjærlighet til kona og gi barnet sitt oppmerksomhet samtidig. Når det er sånn er det selvfølgelig du som er taperen.

Jeg er stemor (og mor) selv og har ei søster som er stemor (og mor). Så nær som alle krangler og gnisninger vi har i forholdene våre dreier seg om problematikk rundt stebarn, og exer og roller. Min svoger er akkurat som du beskriver din mann. Barnet hans er voksen nå, og går fortsatt foran absolutt alt. Både henne og fellesbarna. Den evige dårlige samvittigheten.

Tenk deg om.

Anonymous poster hash: 030d9...a65

15. august 2013

Jeg er på vei til å bli stemor, men forskjellen fra deg og meg er at jeg også har barn fra før av og derfor forventer jeg heller ikke at han skal bruke all tid på meg, akuratt som at han ikke forventer at jeg skal bruke all tid på ham. Når man har barn, setter man barnet som nr 1 uansett, en ny kjæreste kan aldri ta fra barnet/barna den plassen.

Jeg sier ikke at jeg ikke forstår at du vil ha oppmerksomhet og omsorg, men jeg tror nok desverre at dere er på litt forskjellige stadier i livet om du skjønner? Å ha en partner som prøver å "konkurrere" om oppmerksomheten med barnet er slitsomt, det prøvde min eks på og det førte bare til at jeg trakk meg mer og mer bort fra ham, for meg er det noe "patetisk" over det.

Det er vanskelig å forstå hvor mye tid et barn krever før du har et selv, derfor er jeg veldig glad for at jeg nå har funnet en med barn fra før av, slik som meg, fordi vi forstår hverandre og vi ikke blir sjalu på barna, derimot fungerer vi som en familie, og for meg danker det ut romantiske middager for to lett. Alenetid har vi jo hver kveld etter barna har lagt seg. Anonymous poster hash: d243f...adb

Jeg har kjæreste med barn, avstandsforhold. Barnet er 13, har ikke nettverk i fars nabolag da det bor lite jevnaldrende der, og legger seg samtidig som oss i helger og ferier.

Jeg vet ikke hvordan trådstarters kjæreste er når barnet er der, men min kan skru av kjæresterollen helt, og det kan gå en hel dag uten et varmt blikk, en berøring, en fortrolig samtale. Det kan føles litt som å være med en fremmed som jeg oppfører meg nøytralt hyggelig mot, i stedet for en kjæreste. Når natten kommer er det unaturlig å tre inn i en kjæresterolle, jeg trekker med meg en følelse av å være avvist fra dagen. Han er naturligvis opptatt av å gi barnet det hun trenger, og da han ikke er übersosial av natur synes han nok at det krever nok av ham, slik at han ikke er oppmerksom på mine behov i tillegg.

For meg blir situasjonen litt forvirrende. Jeg er jo der i kraft av å være fars kjæreste, men det er vanskelig å finne en rolle ifht de to når han oppfører seg helt nøytralt når jeg er der. Jeg kan føle meg som 5. hjul på vognen, og er ikke kjæreste, ikke familie, men heller ikke gjest. Barnet her er stort nok til at det ikke er med far hele tiden i helger, men i ferier/på turer fungerer det ikke. Jeg trenger ikke å sitte oppå kjæresten min 24/7, jeg er jo mesteparten av måneden uten ham, men å føle seg ignorert hele tiden når vi er sammen, det er ødeleggende for forholdet og mine følelser. Hvis han vil ha både barn og kjæreste, må han også tilpasse seg at jeg har behov for å bli sett, og at jeg ser at han også bryr seg om hvordan jeg har det. Jeg trenger ikke så mye tid at det går ut over barnet hans, men jeg trenger at han er litt bevisst på hvordan ting er fra min side og gir meg litt oppmerksomhet, jevnlig, når vi er sammen. Det har jeg veldig vanskelig for å få ham til å skjønne. Han er overbevist om at det ville vært helt uproblematisk for ham å være sammen med en dame med barn fra før, selv om han aldri har forsøkt å f.eks feriere med en familie med deres barn, knapt vært på hytta samtidig som søsken med barn.

Jeg føler meg ikke sjalu på barnet, jeg er glad for å se at de har et godt og nært forhold. Når vi har bodd sammen i noen år er kanskje alt greit, men i fasen før man satser på felles hjem og den første etableringsfasen som familie, så er det nok flere enn trådstarter som trenger å i hvertfall føle seg som en god nr. 2, og ikke skjøvet fullstendig ut på sidelinjen fra sin kjæreste, for å bli trygg på ham og forholdet. Vi har jo ikke den erfaringen dere har om samliv i barnefamilie. (Og dere som er skilte foreldre, fikk det ikke til, men forventer likevel at vi ikke skal ha tilpasningsproblemer, eller at dere skal trenge å tilpasse dere noe...;-) )

15. august 2013

Takk, endelig noen som forstår meg! Det er så mye fokus på at det er vi som er "taperne" og at det er vi som må finne oss i at far er en god far og at vi blir tilsidesatt. Det er som om ingen skjønner at vi faktisk har svært lite å "tjene" på et sånt forhold og at ved å bli skjøvet ut vil de få flere samlivsbrudd gjennom årene. Det er alltid snakk og å gi og ta. Vi blir bedt om å forstå, men det skal jo også være gjensidig. Aldri følt meg som større dørmatte. Tror jeg må ta en skikkelig snakk med mannen min og høre hvorfor han ønsker at jeg skal være en del av livet sitt og hvordan han vil at ting skal være, for jeg er ikke lykkelig med situasjonen sånn den er.

15. august 2013

Lurer på om jeg skal hoppe av denne karusellen eller bli værende. Jeg er 28 år. Elsker kjæresten min. Vi har vært sammen i 2 år. Han oppførte seg som om det bare var meg i hele verden i begynnelsen av forholdet. Han viet meg mye oppmerksomhet og flørtet mye med meg. Følte meg veldig lykkelig og droppet ut av en dating med en annen mann som virkelig behandlet meg bra. Fortalte at jeg var forelsket i min nåværende kjæreste og at jeg ikke kunne treffe han mer.

Har bodd sammen i ett år nå. Hans datter er 4.

Lurer på om jeg kan klare dette. De deler omsorgen 50%. Jeg vil ha barn selv og jeg føler at jeg ikke er der jeg ønsket å være som 28 åring. Jeg skulle jo ha barn, hus, hage, hund, reise og ha en mann som verdsetter meg, som gjengjelder kjærligheten jeg viser. Jeg er helt utsultet på kjærlighet også har jeg faktisk kjæreste. Helt idiotisk.

Jeg er ung, men ikke så ung at jeg vil kaste bort masse tid heller. Mange av mine venninner har barn og vel etablerte. Jeg lurer på hva i all verden jeg holder på med.

Kjæresten min har i i grunn ikke tid til meg nå. Så fort jeg flyttet sammen med han har tonen forandret seg. Jeg savner den romantiske perioden, savner oppmerksomhet og følelsen av å bli elsket.

Hva gjør dere menn som har barn for å balansere oppmerksomheten mellom barn og ny samboer?

Jeg tror at hvis han fortsetter sånn vil han stort sett for alltid være single. Det er kanskje det han vil..

Jeg synes ikke jeg forlanger mye. Jeg er i et forhold, men er på en måte alene. Han har ikke god råd og dropper å ta meg med ut på middag for å spare penger. Pengene går til leker og andre ting til datteren. Jeg spanderer ofte. Føler det helt jævlig mildt sagt. Ikke å spandere, men det at jeg ikke føler jeg får noe kjærlighet. Sitter og tvilholder på et slags håp om at vi en dag har barn, gift og har skaffet oss gode jobber. At det er en periode vi må komme oss igjennom. Men lurer nok bare meg selv er jeg redd. Vet han vil, men det hjelper jo ikke når jeg allerde føler meg så alene. Synes nesten det er flaut at foreldrene mine ser meg slave rundt og deretter betale regninga.

Jeg må ta et valg, og være sikker siden dette også påvirker datteren og han veldig. Hun skal ha det bra, jeg skal også ha det bra, og mannen min skal ha det bra. Det er som om han ikke forstår at en kvinne på 28 med eller uten barn ønsker oppmerksomhet, omsorg.

Han prøver, men synes ikke det er bra nok.

Har noen tips til hvordan jeg kan få øynene hans litt opp? Skal jeg bare trekke meg unna en periode? Skal jeg bare dra min vei? Jeg vil jo ikke dra heller, for jeg vil jo ha han, men jeg ønsker at han skal "forgude" meg litt....

Datteren er veldig snill. Hun er ingen trassunge og vi leker sammen og kan ha det gøy. Hun aksepterer meg. Jeg presser meg ikke på, men hun som kommer til meg. Har selv opplevd å ha stemor, men synes pappa var veldig flink til å ha orden i familien. Det var broren min og meg. Det var pappa og stemor. Vi ble behandlet helt normalt, men følte oss jo elsket av pappa. Samboern min er så overdrevet opptatt av å dulle med datteren.

Jeg er selv mann, så jeg bør kanskje ikke uttale meg om akkurat dette, men jeg vil tro de fleste kvinner vil lære å sette bedre pris på en mann som tar ansvar for familien sin (i dette tilfellet barnet sitt) enn en som ikke gjør det. Du skriver lite om hva han faktisk gjør, så det blir litt vanskelig å kommentere syns jeg. Men tonen i det du skriver får meg til å tenke at du er en krevende partner. Litt som om han skal utøve samme omsorg for deg som for datteren.

Jeg er selv skilt med en datter. Man blir som mann svært fokusert på å gjøre hennes liv så godt som mulig, og nær sagt alt annet kommer i andre rekke. Dette må du tåle. Jeg har selv en kjæreste som jeg føler ikke forstår dette, og det er nok også naturlig. Du KAN ikke forstå det før du selv får barn. Men det kan være vanskelig for en mann å balansere dette, så gi han heller noen gode råd. Ikke sitt å forvent at du skal være prinsessa hans hele livet, slik du kanskje var når dere kom sammen. Ingen forhold er slik over tid. Jeg hater når dama setter sitt behov for oppmerksomhet i konkurranse med min oppmerksomhet mot datteren. Hun er 30 år og burde kunne forholde seg voksent til dette. Kjærester kan vi være når vi er alene, men selvsagt endres jo forholdets karakter når tiden går. Å si i 2013 at du forventer enn mann skal forgude deg virker nesten absurd. Og...døtre har et ekstremt sterkt eierforhold til pappaen sin. Iallefall de som har et godt forhold til dem.

15. august 2013

Takk, endelig noen som forstår meg! Det er så mye fokus på at det er vi som er "taperne" og at det er vi som må finne oss i at far er en god far og at vi blir tilsidesatt. Det er som om ingen skjønner at vi faktisk har svært lite å "tjene" på et sånt forhold og at ved å bli skjøvet ut vil de få flere samlivsbrudd gjennom årene. Det er alltid snakk og å gi og ta. Vi blir bedt om å forstå, men det skal jo også være gjensidig. Aldri følt meg som større dørmatte. Tror jeg må ta en skikkelig snakk med mannen min og høre hvorfor han ønsker at jeg skal være en del av livet sitt og hvordan han vil at ting skal være, for jeg er ikke lykkelig med situasjonen sånn den er.

han er kanskje ikke lykkelig med ditt ekstreme oppmerksomhetsbehov heller? hvorfor skal det alltid være "skikkelig snakk" (som jeg tolker som krangel/kjeft), hvorfor ikke få han til å forstå din side, og start med å si at du setter pris på at han er en god far, men viss han skal utvikle et godt og nært forhold til deg som kjæreste så må han være mer bevisst på dette?

Min kjæreste prater stort sett om hvor lite oppmerksomhet hun får, og jeg hører aldri et kvidder om hva hun mener om meg som far. Nei, hun "tjener" jo ikke noe på det som du skriver, men hva tjener han på deg? og har han i tillegg dårlig råd, er det klart han prioriterer datteren sin. Når du selv får barn, skal du se det motsatte kanskje, at han føler seg tilsidesatt av barnet dere får sammen. Tenk litt på det, for slik har han det nå.

15. august 2013

Jeg er på vei til å bli stemor, men forskjellen fra deg og meg er at jeg også har barn fra før av og derfor forventer jeg heller ikke at han skal bruke all tid på meg, akuratt som at han ikke forventer at jeg skal bruke all tid på ham. Når man har barn, setter man barnet som nr 1 uansett, en ny kjæreste kan aldri ta fra barnet/barna den plassen.

Jeg sier ikke at jeg ikke forstår at du vil ha oppmerksomhet og omsorg, men jeg tror nok desverre at dere er på litt forskjellige stadier i livet om du skjønner? Å ha en partner som prøver å "konkurrere" om oppmerksomheten med barnet er slitsomt, det prøvde min eks på og det førte bare til at jeg trakk meg mer og mer bort fra ham, for meg er det noe "patetisk" over det.

Det er vanskelig å forstå hvor mye tid et barn krever før du har et selv, derfor er jeg veldig glad for at jeg nå har funnet en med barn fra før av, slik som meg, fordi vi forstår hverandre og vi ikke blir sjalu på barna, derimot fungerer vi som en familie, og for meg danker det ut romantiske middager for to lett. Alenetid har vi jo hver kveld etter barna har lagt seg.

Anonymous poster hash: d243f...adb

kunne ikke sagt det bedre selv. Jeg blir enda mindre sosial og oppmerksomhetsgivende når jeg opplever stadig krav om det, og i tillegg føler konkurreres med min oppmerksomhets mot datteren min. Ja jeg har ingen problemer med å forstå at det kan av og til føles som et 5. jul på vogna, men heller at du føler det enn at datteren føler det samme. Hun har jo ikke samme evne til å skille disse tingene. Og jeg er enig....det er patetisk og litt barnslig.

15. august 2013

Jeg har et godt forhold til faren min! Han og jeg har aldri dullet og har aldri orket sånn type forhold til faren min. Han har jobbet veldig mye og for meg er det mamma som er selve omsorgspersonen, men vi har heller aldri dullet. Sier ikke at vi elsker hverandre osv. Trenger ikke si det når man merker det. Pappa skjemmet meg aldri bort. Med ting, kanskje, men aldri med oppmerksomhet. Var med han på møter, lekte med verktøy i bilen hans og underholdt meg selv mye. Han snakket mye i telefonen pga. jobben og kjøpte is til meg og da var jeg jo grei å ha med å gjøre. Var han med kona si satte han henne først, tror jeg. Synes nå alltid at det er slik den typiske familien skal være. Barna skal da ikke komme først i alle sammenhenger. Har kun hatt et kjæreste i mitt liv, og det er han jeg er sammen med nå. Har alltid vært sevstendig og reist rundt alene, opplevd mye. Vil snart etablere meg. Synes selv jeg hadde en god barndom, uten krangling eller konflikter. Hadde på en måte to solide hjem. Alle skal jo ha sin plass og alle skal føle seg hjemme. Hadde jo vært fint å bevare litt "passion" i forholdet selv om man er 40,50,60 eller 70. Blir veldig rart å skulle ha sex etter en dag uten blikkontakt med kjæresten. Får jeg ikke mer kjærlighet kan en like gjerne skaffe seg barn på en helt annen måte. Like personlig. Nå setter jeg ting veldig på spissen selvsagt. Tror det krever mye av begge parter, ikke bare av den nye kona, eller samboern. Det er ikke lett for noen. Kjæresten vil ikke at jeg forstyrrer han når han duller med datteren, så om jeg føler meg uvel så burde jeg helst holde kjeft. I går var jeg opptatt og da ringer han og forteller at jeg må komme hjem og skjemme han bort fordi han er syk. Han spør meg hvorfor jeg ikke bryr meg??:...........hvem er det som ikke bryr seg. Har da vært syk og tatt vare på meg selv fordi han er sammen med datteren, da kan da han ta vare på seg selv når jeg er på besøk hos pappa. Han ser liksom ikke seg selv. Han bare krever.

Mangler bare at han tatoverer navnet på den dårlige samvittigheten i hele panna. Det tar virkelig av.

15. august 2013

"kan like godt få barn på annen måte"......ærlig talt. Er du sammen med ham for å få barn, eller er du sammen med ham fordi du elsker/er glad i ham? og du prater akkurat som en oppmerksomhetskrevende klengejente. De fleste som er slik har et sterkt savn fordi de ikke fikk det av sin egen far. Det samme gjelder min kjæreste. Hun hadde et svært avmålt forhold til faren sin gjennom hele oppveksten. Og det er IKKE slik et normalt datter/pappa forhold skal være. Men slik blir det som regel alltid når man bor med barnets mor. Det er når du blir alenepappa slike ting/forhold utvikler seg. Du skriver man trenger ikke si det når man merker det, kanskje han ikke føler han trenger å vise det når han sier det? eller når han er sammen med deg? Hvorfor skal han forstå alt om hvordan du har det, mens du ikke bruker en kalori på å forstå hvordan han har det?

15. august 2013

han er kanskje ikke lykkelig med ditt ekstreme oppmerksomhetsbehov heller? hvorfor skal det alltid være "skikkelig snakk" (som jeg tolker som krangel/kjeft), hvorfor ikke få han til å forstå din side, og start med å si at du setter pris på at han er en god far, men viss han skal utvikle et godt og nært forhold til deg som kjæreste så må han være mer bevisst på dette?

Min kjæreste prater stort sett om hvor lite oppmerksomhet hun får, og jeg hører aldri et kvidder om hva hun mener om meg som far. Nei, hun "tjener" jo ikke noe på det som du skriver, men hva tjener han på deg? og har han i tillegg dårlig råd, er det klart han prioriterer datteren sin. Når du selv får barn, skal du se det motsatte kanskje, at han føler seg tilsidesatt av barnet dere får sammen. Tenk litt på det, for slik har han det nå.

Du har jo ei dame som du har sex med da? Også vasker hun og hjelper deg med datteren?

Synes et godt tips du gir er å rose han litt. Det har jeg ikke vært flink nok til. Det er jo fint å se at han er en god far.

15. august 2013

"kan like godt få barn på annen måte"......ærlig talt. Er du sammen med ham for å få barn, eller er du sammen med ham fordi du elsker/er glad i ham? og du prater akkurat som en oppmerksomhetskrevende klengejente. De fleste som er slik har et sterkt savn fordi de ikke fikk det av sin egen far. Det samme gjelder min kjæreste. Hun hadde et svært avmålt forhold til faren sin gjennom hele oppveksten. Og det er IKKE slik et normalt datter/pappa forhold skal være. Men slik blir det som regel alltid når man bor med barnets mor. Det er når du blir alenepappa slike ting/forhold utvikler seg. Du skriver man trenger ikke si det når man merker det, kanskje han ikke føler han trenger å vise det når han sier det? eller når han er sammen med deg? Hvorfor skal han forstå alt om hvordan du har det, mens du ikke bruker en kalori på å forstå hvordan han har det?

Jeg prøver veldig. Derfor jeg spør her i tråden hvordan de med barn føler det etter å ha fått barn. Kjenner de samme savn etter en partner som før de fikk barn? Blir dere lei dere og kan få kjærlighetssorg? Sikkert dumme spørsmål, men virker ikke som om kjæresten har følelser for meg og ut fra det jeg leser har som regel de med barn et rimelig kynisk syn på det med kjærlighet og hvordan dyrke den over tid. Hvorfor vil de ha noen hvis de ikke har plass eller hjerterom for en partner. Hvis de vet de ikke kommer til å anstrenge seg det minste for å gi litt i forholdet? Derfor jeg spør om det er noe gode historier hvor alles behov blir møtt? Hva kan være tips?

15. august 2013

OG til den som påstår at det er stakkars meg for ikke å ha vært elsket av min far! Det er handling som teller, ikke tomme ord!

I forholdet jeg har med kjæresten har han vært vel så oppmerksomhetskrevende, men bare når datteren ikke er det. Dersom jeg er opptatt en dag så ringer han og spør han hvorfor jeg overser han. Jeg blir aldri sint av den grunn. Dersom jeg ringer derimot og han er med datteren så har han all rett til å bli sur, kjip og legge på. Nesten så jeg må unnskylde meg for å ringe å gi en beskjed. Eller unnskylde meg for å avbryte han når han er midt i dullingen.

15. august 2013

Jeg er selv mann, så jeg bør kanskje ikke uttale meg om akkurat dette, men jeg vil tro de fleste kvinner vil lære å sette bedre pris på en mann som tar ansvar for familien sin (i dette tilfellet barnet sitt) enn en som ikke gjør det. Du skriver lite om hva han faktisk gjør, så det blir litt vanskelig å kommentere syns jeg. Men tonen i det du skriver får meg til å tenke at du er en krevende partner. Litt som om han skal utøve samme omsorg for deg som for datteren.

Jeg er selv skilt med en datter. Man blir som mann svært fokusert på å gjøre hennes liv så godt som mulig, og nær sagt alt annet kommer i andre rekke. Dette må du tåle. Jeg har selv en kjæreste som jeg føler ikke forstår dette, og det er nok også naturlig. Du KAN ikke forstå det før du selv får barn. Men det kan være vanskelig for en mann å balansere dette, så gi han heller noen gode råd. Ikke sitt å forvent at du skal være prinsessa hans hele livet, slik du kanskje var når dere kom sammen. Ingen forhold er slik over tid. Jeg hater når dama setter sitt behov for oppmerksomhet i konkurranse med min oppmerksomhet mot datteren. Hun er 30 år og burde kunne forholde seg voksent til dette. Kjærester kan vi være når vi er alene, men selvsagt endres jo forholdets karakter når tiden går. Å si i 2013 at du forventer enn mann skal forgude deg virker nesten absurd. Og...døtre har et ekstremt sterkt eierforhold til pappaen sin. Iallefall de som har et godt forhold til dem.

Du svarte bedre på spørsmålet hennes enn du antagelig hadde tenkt.

En kvinne er ikke en del av familien, ikke engang en samboer.

Logg inn

Hvordan håndtere stemorsrollen - hvordan balanserer dere menn med barn oppmerksomheten og tiden?

Anbefalte innlegg

Gjest Stepmom

Videoannonse

Gjest Stepmom

AnonymBruker

AnonymBruker

AnonymBruker

Kassiopeia

Gjest Stepmom

Gjest Stepmom

AnonymBruker

Gjest Gjest

Gjest Stepmom

Gjest mann

Gjest mann

Gjest mann

Gjest stepmom

Gjest mann

Gjest stepmom

Gjest stepmom

Gjest stepmom

Gjest Gjest

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Opprett konto

Logg inn

Meny

Mine aktivitetsstrømmer