Ensom. Finnes et ord; FAEN!

[AnonymBruker]

Jeg har valgt å leve ulykkelig, eller jeg tok vel ikke valget selv. Akkurat nå er jeg langt ifra lykkelig over hvordan ting er i livet mitt. Jeg ble forelsket, plutselig var vi samboere og jeg gravid. Jeg venter nå et lite barn, det ene som faktisk gjør meg lykkelig. Etter noen måneder ut i graviditeten valgte min daværende samboer å forlate meg. For en yngre, og han vil ikke ha kontakt med verken meg eller den lille som snart kommer. Så sitter jeg her alene. Jeg mistet kontakten med mine venner da vi ble sammen og nå har de felles vennene vi hadde valgt å være Hans venn. Dermed kan de ifølge Han og de ikke være mine venner. Mesteparten av dagen min går til jobb, en tur på butikken, spise og tilbringe kvelden forand dataen eller TV. Jeg legger meg med tårene i øynene hver kveld. Ikke det at de ikke alltid forblir der for de fleste kvelder er puten helt våt av tårer når jeg sovner. Jeg har prøvd å få kontrakt med nye mennesker, men i den lille byen jeg bor i er ikke dette lett. Alle kjenner alle på en måte, og de fleste på vår alder er Venn med min eks og kan dermed ikke ha kontakt med meg. Jeg lurer på hvordan livet skal bli.. Ikke liker jeg å være alene. Med andre ord er det forferdelig. Sovne alene, spise, våkne alene- Ja, jeg hater det rett og slett.. Jeg har selvfølgelig familie, men alle er litt opptatte med hvert sitt og jeg hverdagen flyr fort forbi.

Jeg er ensom.. Hvorfor skal akkurat jeg være alene? hvorfor skulle akkurat jeg bli forlatt? Hva har JEG gjort for å fortjene det? Jeg gleder meg mer enn noe til den lille kommer, håper hverdagen blir mer fylt og lettere for både den lille og meg Da. Uansett føler jeg vel at jeg ikke vet hva jeg skal gjøre mer. Trist, deprimert og lei.. Lei av ensomheten. 20 år og alene.. Nå ser jeg nesten for meg et liv med denne hverdagen hver dag, et liv jeg ikke trodde jeg ville ha. Jeg vil ha noen å dele livet med. noen som vil ha meg nå, men mest av alt den lille og meg..

Anonymous poster hash: e1f94...4ed

[Gjest Sebraen]

.

Endret 5. januar 2014 av Sebraen

[Silfen]

Ta kontakt med dine gamle venner. Er de noe å samle på så forstår de din situasjon.

[AnonymBruker]

Jeg har prøvd og kontakte gamle venner, trodde det gikk kjempe fint helt til jeg fant ut at da to venninner hadde vært i min leilighet tre dager mens jeg var på kurs med jobben hadde de tatt med mine ekser inn i min leilighet, og det var ikke greit. Noe jeg på forhånd hadde gitt beskjed om..

Anonymous poster hash: e1f94...4ed

[Silfen]

Har de Amathea i nærheten? De har gjerne svangerskapskurs for enslige, der du kan treffe noen i samme situasjon som deg. Eller hva med helsestasjonen? Kanskje de kan starte en barselgruppe med unge og/eller enslige mødre?

[Gjest Snørev]

Du kommer ikke til å være alene resten av livet eller veldig lenge. Du er 20 år de fleste om ikke alle har blitt for voksne til å fryse deg ut.

Det må du si til deg selv også. Når man gråter pga ensomhet har ting gått for langt og du bør vurdere å lufte tankene hos legen.

[AnonymBruker]

Hvor bor du? Jeg kan godt bli din venn og stille opp for deg hvis du bor ikke så langt unna Oslo

Anonymous poster hash: 03540...68e

[Cordelia]

Uff da, Kan desverre ikke bidra med noe annet fornuftig enn å gi eksen din en real mental bitchslap.

Ellers synes jeg Silfen hadde noen gode forslag.

Har de Amathea i nærheten? De har gjerne svangerskapskurs for enslige, der du kan treffe noen i samme situasjon som deg. Eller hva med helsestasjonen? Kanskje de kan starte en barselgruppe med unge og/eller enslige mødre?

Endret 16. august 2013 av Cordelia

[Nettinettet]

Jeg måtte bygge opp et helt nytt nettverk for mange år siden, så jeg vet hvordan du har det. Jeg har alikevel ett nytt ord å komme med til deg og det er MULIGHETER.

Se på dette som din mulighet til å gjøre ting rett og velge rett fra og med NÅ. Ta kontakt med helsestasjonen og fastlegen din og forklar situasjonen du har kommet opp i. Barneværnet bør også kontaktes fordi du har krav på avlastning på den lille når du ikke har barnefar eller familie som kan stille opp.

Hør også om de har noe som heter "Livskrisehjelpen" via legevakten eller legen din, fordi det er et unikt tilbud som hjelper deg med å komme deg på bena igjen etter en livskrise som jo dette er.

Fremtiden er ikke så svart som den kanskje virker nå, bare du tar steget ut og ser mulighetene som er der ute for at du og den lille skal få det livet dere fortjener.

[AnonymBruker]

Vet det er tøft nå men _prøv_ å se det positive i det selv om det er lettere sagt enn gjort. En mann som ikke en gang vil ha kontakt med sitt eget barn kommer du ikke til å ønske å ha i livet ditt selv om det er tøft rett etter bruddet. Barnslige venner som tar parti og ikke vil være venn med deg fordi de vil være venn med han er barnehagementalitet og de har på den måten vist at de ikke var ekte venner, for slikt gjør man ikke mot hverandre.

Det er selvfølgelig trist for det kommende barnet at hans/hennes egen far ikke vil ha kontakt, men det er også stor sannsynlighet for at han kommer til å angre hardt på dette den dagen barnet fatter greia. Har sett eksempler på flere mødre/fedre som slå opp, ikke har kontakt med barnet, men som angrer senere i livet og ønsker å oppta kontakten med sønnen/datteren igjen. Men da er det ofte for sent og han velger sannsynligvis bort å bli pappa på livstid gjennom de valgene han tar nå, hvilket kan bli en dyrekjøpt erfaring for han senere i livet.

Det du bør gjøre er å sørge for deg selv. Ta tiden til hjelp i forhold til å komme over bruddet, men meld deg inn i en forening, få en hobby, begynn å trene på en måte som gjør at du kommer i kontakt med nye mennesker. Eventuelt er det kanskje en utdanning du ønsker å ta? Eller en ny jobb et annet sted? Å miste nettverket rundt seg er tungt, men det kan også åpne muligheter da det er en anledning til å starte på nytt et annet sted, enten det gjelder utdanning eller jobb. Du står ved en litt tung korsvei nå, men det kan også være en mulighet til å dreie livet i en annen retning.

Anonymous poster hash: df4b9...e59