Hva gjør man overfor en mann i dyp sorg?

[Gjest Pjusk]

Jeg har en god arbeidskollega som sannsynligvis ikke har lang tid igjen å leve pga. alvorlig sykdom. Han har sittet en meter fra meg i flere år og vi er jo naturligvis godt kjent. Nå har i tillegg to av hans nærmeste dødd i en fryktelig ulykke - bla. et lite barn.

Jeg har så medfølelse med ham og hans famile at jeg nesten blir fysisk dårlig av dette. Han er helt nedbrutt av egen sykdom, og opplever dette i tillegg. At han i det hele tatt klarer å gå oppreist er meg en gåte.

Når jeg sitter å snakker med ham, føler jeg meg så hjelpesløs. Jeg kan jo ikke hjelpe på noen måte. Lurer derfor på om det er noen som har tips om en vakker bok, et dikt eller lignende jeg kan gi ham. Blomster osv. er helt uaktuellt - det vet jeg han ikke ville sette pris på i denne situasjonen.

:cry: :cry: :cry: :cry: :cry: :cry: :cry: :cry: :cry:

[Gjest Anonymous]

huff da, det var en veldig lei situasjon. Stakkars.

Det er utrolig vanskelig å gi råd- men jeg tror det eneste du kan gjøre for han er å være der, la han snakke om tingene han tenker på.

Det er jo ikke noe du kan gjøre som verken kan gjøre han frisk eller få familien sin tilbake, men det er altid godt å ha en skulder og gråte på.

Få ha ntil å føle at du vil være der hvis han trenger utløp for følesene sine :-(

[Quinden]

Fy fader... noen får liksom alt i livet. Vær der for ham ja... du trenger ikke alltid å gjøre så mye, bare han vet han kan snakke med deg ved behov. Ikke greit å være deg i denne situasjonen heller.

Lykke til!

[LilleBille]

Av og til virker det som om noen får urimelig mye.

Og det er vanskelig å stå på utsiden å "hjelpe"...

Ofte trenger man ikke å gjøre noe .. annet enn å vise at "her er jeg..- om du trenger meg"..

Det å vite at man har noen å snakke med kan være nok.

[Suzy]

Hva med å gi ham en hånd å holde i Pjusk...?

Rekk ham hånda og fortell ham at du tenker på han, føler med ham og vil hjelpe til med hva det måtte være han trenger. Det holder det.

[Gjest 1111]

Livet er så urettferdig noen ganger.. :cry: Får vondt inni meg når jeg leser.

Fortell ham at du er der for ham, noen trøstende ord kan bety mye i hans situvasjon. Og si det rett som det er, at du ikke vet hva du kan si, men at du bryr deg.

[*Shira*]

Stakkars mann :cry: Gi ham oppmerksomhet og litt av din tid. Vi travle mennesker glemmer å bare sitte å lytte.

[Gjest Pjusk]

Takk for svar!

Vi snakker masse sammen og han vet at jeg bryr meg veldig mye om ham.

Men jeg føler meg likevel så hjelpesløs. Han skjelver sånn på hendene som følge av sykdommen (kreft) og er så tynn og sliten. Han ble "gammel" og svak på så kort tid og har vært gjennom så mye smerte og fortvilelse. Likevel var det ikke nok. Etter å ha vært erklært for "sannsynligvis frisk" i tre måneder og han begynte å tro på livet igjen fikk han for noen uker siden beskjed om at kreften er like kraftig tilbake. Og det er sannsynligvis ikke særlig håp....

Og nå får han denne nye sorgen og skal i tillegg prøve å være sterk for sin nærmeste slektning som er i bunnløs sorg.

Vi snakker som sagt mye om det, men det er også vanskelig. Innimellom skjelver han i leppa og konsentrerer seg om ikke å gråte, og jeg må innrømme at jeg blir nesten redd for hvilke følelser som event. slippes løs.

Huff, dette er bare så grusomt... Skulle ønske jeg kunne svinge tryllestaven!

[Gjest Anonymous]

Vi snakker som sagt mye om det' date=' men det er også vanskelig. Innimellom skjelver han i leppa og konsentrerer seg om ikke å gråte, og jeg må innrømme at jeg blir nesten redd for hvilke følelser som event. slippes løs. [/quote']

Livet er ikke rettferdig :-(

Du - neste gang han nesten-gråter, så kjør stolen din bort til han - sett deg inntill han og hold rundt han.............. La han få slippe gråten løs litt........... han blir ikke frisk av det - men det "letter trykket" en stund.

Ikke vær redd for å gråte sammen med han heller.........

Jeg opplevde dette selv fra en kollega iforb. med min mors død - og det gjorde veldig godt.

Vær der for han Pjusk - det er den beste "gaven" du kan gi han :klem2:

[:-) anna]

Bare la ham vite at du er der. Jeg tror det viktigeste er at han føler at folk stiller opp og ikke blir så redd for sorgen at man trekker seg unna.

La ham få vite at du stiller opp om det er noe. Det kan være små praktiske ting eller å jobbe litt ekstra for ham slik at han kan gå litt før en dag.

Hva med å lage ham en god lunsj en dag. Og så spise sammen med ham og snakke om hva som helst han har lyst til. Det kan jo hende han trenger å snakke om alt annet enn det som fyller resten av livet hans for tiden.

[Gjest Myumi]

Jeg må spørre; hva i all verden gjør han på jobb?

[Gjest Pjusk]

Jeg må spørre; hva i all verden gjør han på jobb?

Han er på jobb fordi livet hans er så jævlig at han ikke makter å sitte i sofaen hjemme. Han er livredd for å bli passiv og depressiv. og har jobbet gjennom hele sykdommen når de fleste hadde gitt opp for lengst.

[Gjest Pjusk]

Bare la ham vite at du er der. Jeg tror det viktigeste er at han føler at folk stiller opp og ikke blir så redd for sorgen at man trekker seg unna.

Vi er flere som kjenner ham godt her på jobben og han vet vi er der. Vi snakker mye sammen.

La ham få vite at du stiller opp om det er noe. Det kan være små praktiske ting eller å jobbe litt ekstra for ham slik at han kan gå litt før en dag.

Han velger selv å være her. Han vet han kan reise seg å gå når som helst. Jeg kan ikke hjelpe ham med jobben hans. Han jobber med prosjekter det er umulig å steppe inn i.

Hva med å lage ham en god lunsj en dag. Og så spise sammen med ham og snakke om hva som helst han har lyst til. Det kan jo hende han trenger å snakke om alt annet enn det som fyller resten av livet hans for tiden.

Stort sett foretrekker han å snakke om vær og vind. Vi er en avdeling som "mobber" og ler masse i løpet av en dag.

Han spiser veldig lite - om noe i perioder - pga. smerter og kvalme fra medisinene. Mat har begynt å by ham i mot. Jammen ikke lett dette her....

[Gjest Pjusk]

Jeg er helt enig med deg. Men jeg vet han ikke alltid ønsker å gråte, da vi sitter i store kontorlandskap eller i en kantine. Selv om vi kan sitte litt for oss selv, blir dette likevel vanskelig for ham.

[Gjest Embla s]

Så utrolig trist. Kjenner du han godt på et personlig plan? Vet du om han har noen som støtter og hører på ham (og ikka bare omvendt, at han støtter andre)?

Jeg tenker litt på det du skriver om at han kanskje ikke har lyst til å gråte på jobb. Også tenker jeg litt at det kan hende (som du også er inne på) at jobben er et "fristed" hvor han kan (prøve) å konsentrere seg om hverdagslige, trivielle ting. Et slags pusterom/pauserom i en hverdag fullt av tristhet, sykdom, smerter og tap.

Det jeg prøver å si, er at det kan hende det han trenger, er å ha et sted hvor alt er som før, hvor det fleipes og "ertes", hvor han kanskje kan få fri fra alle vonde tanker. Hvis privatlivet hans består av tap og smerte, med fokus på alt som har skjedd, kan det hende han trenger et sted hvor det ikke fokuseres på dette.

Her kommer det også inn hvor nære dere er. Hvis dere alltid har snakket veldig åpent sammen og vært fortrolige kontra om dere har hatt/har et varmt og godt forhold uten den intime fortroligheten. Det er mao ikke sikkert han ønsker trøst og fokus på dette mens han er på jobb, og som du er inne på, det kan hende at for ham blir det veldig feil å komme i en situasjon der han bryter sammen i et åpent kontorlandskap, selv om han er omgitt av gode og varme kollegar som er glad i ham og som vil være der for ham.

Jeg skjønner utrolig godt ditt behov for å gjøre noe for ham og at du ønsker å gi ham noe som bevis på at du bryr deg, men det viktigste blir jo å finne ut hva han trenger. Kanskje trenger han en skulder å gråte på, eller en oppmerksomhet, eller kanskje han trenger at du er som du alltid har vært mot ham.

[Gjest Pjusk]

Så utrolig trist. Kjenner du han godt på et personlig plan? Vet du om han har noen som støtter og hører på ham (og ikka bare omvendt, at han støtter andre)?

Han har famile som støtter ham. Nå er det jo skjedd noe så tragisk at han har mistet to av sine aller nærmeste (svigerbarn og barnebarn), så fokuset i familien har nok blitt forskjøvet. Og han sier han klarer ikke helt å være sterk for andre nå. Noe som er veldig forståelig. Men har iallefall både familie og gode venner. Vi er bare arbeidskollegaer, ikke venner på fritiden. Men vi har jo kjent hverandre noen år.

Jeg tenker litt på det du skriver om at han kanskje ikke har lyst til å gråte på jobb. Også tenker jeg litt at det kan hende (som du også er inne på) at jobben er et "fristed" hvor han kan (prøve) å konsentrere seg om hverdagslige, trivielle ting. Et slags pusterom/pauserom i en hverdag fullt av tristhet, sykdom, smerter og tap.

Ja, jeg tror det. På jobben er jo verden "normal"..

Det jeg prøver å si, er at det kan hende det han trenger, er å ha et sted hvor alt er som før, hvor det fleipes og "ertes", hvor han kanskje kan få fri fra alle vonde tanker. Hvis privatlivet hans består av tap og smerte, med fokus på alt som har skjedd, kan det hende han trenger et sted hvor det ikke fokuseres på dette.

Her kommer det også inn hvor nære dere er. Hvis dere alltid har snakket veldig åpent sammen og vært fortrolige kontra om dere har hatt/har et varmt og godt forhold uten den intime fortroligheten. Det er mao ikke sikkert han ønsker trøst og fokus på dette mens han er på jobb, og som du er inne på, det kan hende at for ham blir det veldig feil å komme i en situasjon der han bryter sammen i et åpent kontorlandskap, selv om han er omgitt av gode og varme kollegar som er glad i ham og som vil være der for ham.

Jeg ønsker iallefall ikke å gråte for egen sykdom og andres død når jeg er på jobb. Det ville blitt en for stor påkjenning. Og det ville blitt for privat.

Jeg skjønner utrolig godt ditt behov for å gjøre noe for ham og at du ønsker å gi ham noe som bevis på at du bryr deg, men det viktigste blir jo å finne ut hva han trenger. Kanskje trenger han en skulder å gråte på, eller en oppmerksomhet, eller kanskje han trenger at du er som du alltid har vært mot ham.

Alle oppfører seg som før mot ham - kanskje bortsett fra ledelsen som kommer å gir ham et klønete klapp på skulderen inneimellom. Han får ingen særbehandling.

[Gjest Pjusk]

Min arbeidskollega er nå desverre død!

:cry:

[Sheba]

Det var vondt å høre Pjusk. :cry:

Livet er blodig urettferdig noen ganger, det er helt sikkert.

Sender mine tanker til deg og alle andre som var glad i og brydde seg om han som nå er borte. :dagensrose:

[Mitzi]

Det var leit å høre, Pjusk! Jeg leste tråden først nå, og ble så trist av å høre hvor urettferdig livet kan være noen ganger. Stakkars mann. Nå har han forhåpentligvis fred, og er på et bedre og lykkeligere sted.........

Trøsteklem fra meg :trøste:

[Gjest Anonymous]

du kunne jo invitere han hjem eller noe sånt også? Lettere å føre en sammenhengende samtale der enn på arbeidsplassen. Ellers er det nok også greit for han å ha noe annet enn alt det kjipe å konsentrere seg om, så nødvendigheten av å praaaate om alt er kanskje litt overdrevet. Men selvsagt - man bør kunne snakke om DET også.

Stakkars fyr. Jeg kjente såvidt en som døde av kreft for et år siden, 26 år gammel. Han sa at noe av det han hadde lært av å være syk, var at han så hvor glad folk var i han, hvor mye de brydde seg om han (dette sa han riktignok FØR han visste hvor alvorlig tilbakefallet var. Jeg regner med han sleit ganske seriøst for å holde humøret oppe etterhvert).