Uenig om å få barn

[Gjest Anonymous]

Nå er jeg fortvilet...

Kjæresten min og jeg er begge 25 og har et godt forhold. Men han er helt 100 % tydelig på at han IKKE vil ha barn, verken nå eller om 10 år. Med andre ord, aldri. Grunnen vil jeg ikke oppgi her, men det er iallfall slik at jeg vet han mener det han sier og at han ikke kommer til å endre mening. Men da jeg gikk inn i forholdet for tre år siden trodde jeg seriøst jeg kunne få han til det, dum som jeg var. Men det gikk ikke.

Og så er det meg da, som veldig gjerne vil bli mor. Ikke akkurat nå kanskje, men jeg vet at en gang vil jeg ha barn. Jeg gråter nesten hver gang jeg hører om venninner og bekjente som blir gravide, for jeg skjønner jo at det neppe blir min tur noen gang.

Dump han, vil nok mange si. Jo takk, jeg har prøvd. Da begynte han å gråte og sa at det kunne jeg ikke gjøre, for han har jo bare meg. Jeg er jo veldig glad i han, og når han så åpenlyst trenger meg kan jeg jo ikke akkurat dumpe han heller.

Hvis jeg gjør det slutt, ødelegger jeg livet hans, for han har som han sier bare meg. Og hvis jeg blir, tar jeg fra meg selv muligheten til å få bli mor.

Hjelp.....

[Gjest Anonymous]

Forstår jeg deg rett når du sier at du ikke vil dumpe han fordi du ødelegger hans liv? Selvfølgelig vil han si det! Men hvis du sier til han at han ødelegger ditt liv hvis han ikke vil ha barn med deg, hva sier han da?

Du kommer alltid til å ville få barn hvis du allerede nå tenker så mye på det. Det vil komme til å bli et større og større problem i forholdet deres. Er det noe alternativ? Hvis du er sikker på at du vil ha barn og han ikke vil ha, så er min mening at det beste for begge er å gjøre det slutt.

Masse lykke til!

[Gjest gjest1]

Eg er enig med Gjest her, dersom det viktigaste for deg ikkje er sjølve forholdet, men det å få barn - bør du nok tenke på å bryte ut, ja.

Ønsker deg lukke til, eg også..

[nat26]

Har du prøvd å fortelle ham hvor viktig det er for deg?Nå vet vi ikke grunnen til det men kanskje han har en god grunn!Jeg synes uansett ikke at du skal gi opp drømmen din for han,hvis du tenker på å få barn nå så blir ikke tankene dine borte,du får sterkere og sterkere behov for det etter som årene går.

Lykke til

[lille mor]

Hvis jeg gjør det slutt, ødelegger jeg livet hans, for han har som han sier bare meg. Og hvis jeg blir, tar jeg fra meg selv muligheten til å få bli mor.

Hjelp.....

[Gjest Estrela]

Hvis du virkelig vil ha barn, og vet det innerst i hjertet; ikke la en mann stå i veien for det.

Finn deg heller en mann som vil ha barn med deg.

Hvis du får barn med en mann som ikke vil ha det, risikerer du å såre ungen veldig mye. Vil tro det må være forferdelig å skulle forholde seg til en pappa som ikke vil vite av en... Og mannen vil være antakeligvis forbli bitter, to the end.

[Gjest Anonymous]

Å gjøre det slutt med ham vil gi både deg og han en vanskelig tid. Dere er jo glad i hverandre, så da er det langt ifra lett å skulle gå fra hverandre. Men du kan ikke bli i forholdet fordi han får det vanskelig om du går fra ham. Og dersom du vet at det ikke blir noen barn om det fortsetter å være dere, ja da er jeg enige med de andre her om at du må finne deg en annen.

Forklar ham hvor viktig det er for deg med barn, og at det er så viktig at om ikke han er villig så ønsker du å finne en annen.

Det er vanskelig, men det må til!

Lykke til!

[Gjest Balenciaga]

Dump han, vil nok mange si. Jo takk, jeg har prøvd. Da begynte han å gråte og sa at det kunne jeg ikke gjøre, for han har jo bare meg. Jeg er jo veldig glad i han, og når han så åpenlyst trenger meg kan jeg jo ikke akkurat dumpe han heller.

Hvis jeg gjør det slutt, ødelegger jeg livet hans, for han har som han sier bare meg. Og hvis jeg blir, tar jeg fra meg selv muligheten til å få bli mor.

Hjelp.....

Hvor dumsnill går det an å bli?! :o

Når skal kvinner lære seg å ikke ligge under for menn og deres idiotiske behov og avhengighet?

Eller er det du som er avhengig? Kanskje av redsel for å være alene? Skal du være martyr og ulykkelig resten av livet fordi du bor sammen med en feiging som prøver å kontrollere en situasjon fordi han er ute av stand til å skaffe seg et sosialt liv og et nettverk?

Makan til tull skal man lete lenge etter.

Ta mot til deg og forlat denne gjøken av en mann. Det er vondt men det blir bedre etterhvert.

Finn deg en mann med et eget liv som ikke klamrer seg til deg for å tilfredstille sine egne behov.

Det er nok av menn der ute som du har mer til felles med.

Nå har du lært å ikke være naiv. Diskuter ting igjennom hva dere vil på forhånd.

[Doo Wop]

Du kan ikke mene at grunnen til at du ikke dumper han er fordi han trenger deg? :o

På grunnlag av en så viktig uenighet, synes jeg det er helt riktig av deg å gjøre det slutt.

Hvis du virkelig har et ønske om å få barn vil du sannsynligvis bli bitter på han når det en gang blir for sent for deg å få barn.

Kankje er han bare umoden enda eller kanskje han har en god grunn til ikke å ville ha barn. Det blir feil av deg å prøve å overtale han til noe han ikke vil uansett.

[:-) anna]

Unnskyld meg men nå blir jeg litt provosert. Hvorfor er det han som kan bestemme hvordan livet deres skal være og så må du velge om du vil leve med det eller ikke. At han ikke vil ha barn er noe han kan mene. Men ditt ønske om barn skal telle like sterkt.

Visst er det et vanskelig dillemma når en vil ha barn og den andre ikke vil ha barn. Men dine følelser er like viktige som hans. Om dere to skal være sammen må en av dere endre mening. Og det er ikke automatisk deg. Da er spøsmålet: hvem har størst beveggrunner. Klarer du å leve uten barn, eller klarer han å leve med barn. Dette er faktisk ikke et valg som bare skal være opp til deg.

For meg høres det temmelig respektløst ut av ham å (indirekte) si at: Jeg vil ikke ha barn, det er ikke mer å diskutere, og det må du bare leve med for om du går fra meg blir jeg lei meg.

Hvorfor har ikke han sjelekvaler over hva det vil gjøre med livet ditt å ikke få barn? Hvorfor har han lagt hele ansvaret på deg? Det er ikke ditt ansvar at han skal være lykkelig.

Jeg synes ikke at du automatisk skal gi deg her. Snu hele greia rundt. Si at du ikke kan leve livet ditt uten barn, og at om han velger å bli hos deg når han vet det så regner du det som at han også vil ha barn.

(Beklager å måtte si det men det høres ut som om han synes det er strålende om du kan være litt mamma for ham, i alle fall) Hvorfor er det ditt ansvar at han skal være lykkelig?

[Gjest Maetzii ii]

(Beklager å måtte si det men det høres ut som om han synes det er strålende om du kan være litt mamma for ham, i alle fall) Hvorfor er det ditt ansvar at han skal være lykkelig?

Er ikke hele poenget med å ha en kjæreste å gjøre hverandre lykkelige? :o

[Gjest Balenciaga]

Er ikke hele poenget med å ha en kjæreste å gjøre hverandre lykkelige? :o

Jeg tror Anna mente at det den ene ikke skal ofre alt for at den andre skal være lykkelig.

Vektfordeligen i et slikt forhold blir feil og destruktivt.

[Gjest Madam Felle]

Er ikke hele poenget med å ha en kjæreste å gjøre hverandre lykkelige? :o

Du sa det selv, gjøre hverandre lykkelig. Men her er det bare han som skal være lykkelig, og tenker ikke på henne i det hele tatt, og da stiller alt seg annerledes. For du kan vel ikke mene at hun skal ofre sin egen lykke for at han skal være lykkelig?

[Gjest Maetzii ii]

Du sa det selv, gjøre hverandre lykkelig. Men her er det bare han som skal være lykkelig, og tenker ikke på henne i det hele tatt, og da stiller alt seg annerledes. For du kan vel ikke mene at hun skal ofre sin egen lykke for at han skal være lykkelig?

Nix. Men jeg mener fremdeles at man skal gjøre HVERANDRE lykkelige, og altså skal ikke hans lykke ofres heller.

Men når det gjelder dette forholdet virker det som om hun allerede kun er i det fordi hun ikke vil såre ham ved å gå - og da er det vel ikke stort å diskutere uansett? Man skal ikke bli værende i et forhold bare fordi en av partene er redd for å bli ensom..

[:-) anna]

Jo man skal gjøre alt man kan for å gjøre hverandre lykkelige.

Men man har ikke ANSVAR for at den andre er det.

Om ikke mannen min tar ansvar for sitt eget liv og sin egen lykke er det desverre lite jeg kan gjøre med det.

Jeg tror det er en typisk damegreie å ta ansvar for andres lykke i alt for stor grad. Det blir litt som barn som tar ansvar for at foreldrene krangler.

Man har ikke ansvaret der man ikke kan ta avgjørelsene. Folk har selv ansvaret for å skape seg det livet de ønsker.. de har ikke rett til å legge ansvaret på noen annen.

[Gjest Maetzii ii]

Jo man skal gjøre alt man kan for å gjøre hverandre lykkelige.

Men man har ikke ANSVAR for at den andre er det.

Nei, man har ikke ansvar for at andre er lykkelige. Men dersom ikke begge parter går inn for å gjøre den andre lykkelig, så er det er dårlig forhold.

Så løsningen her bør vel bli at kvinnen sier "ok, jeg skjønner at du ikke vil ha barn, og du er viktigere for meg enn et barn jeg enda ikke har møtt, så da får vi ingen barn" og så kan mannen si feks "jeg skjønner godt at du har lyst til å ha barn også, kan vi ikke isteden feks adoptere et barn / bli fosterforeldre / noe sånt?".

Evt damen: få deg en katt mye morsommere enn unger.

[Sheba]

Jeg tror som de fleste andre her at du bør gå ifra denne mannen. Jeg lurer på om noe av grunnen til at han reagerer som han gjør er at du når dere ble sammen samtykket i og aksepterte at dere aldri skulle ha barn? I så fall føler han seg rimeligvis skuffet når du ønsker å gå tilbake på den avtalen 3 år etterpå. En kardinalfeil alt for mange damer gjør er at de de lukker ører og øyne for ting de ikke liker/ikke vil høre, og så tror de at de skal klare å forandre en mann til å bli slik de selv ønsker. Mange forhold rundt omkring som har gått i vasken pga damers "endringsiver", det være seg det gjelder barn, fotballkamper, pubturer eller hva det måtte være.

Men som sagt, dersom du vet i hjertet ditt at ditt fremtidige liv på et eller annet tidspunkt må inkludere barn for at du skal lykkelig, så må du faktisk forlate kjæresten din. Og han har selv et ansvar for sitt eget liv. Du kan ikke ta det ansvaret for han. Det vil garantert ende med at dere blir bånn ulykkelige begge to. Beklager, men thats life...

[Gjest Anonymous]

Det at han aldri vil ha barn, betyr at han kan sterilisere seg. GUD så deilig å slippe å ta p-piller da gitt.

[aline]

...Dump han, vil nok mange si. Jo takk, jeg har prøvd. Da begynte han å gråte og sa at det kunne jeg ikke gjøre, for han har jo bare meg. Jeg er jo veldig glad i han, og når han så åpenlyst trenger meg kan jeg jo ikke akkurat dumpe han heller.

Hvis jeg gjør det slutt, ødelegger jeg livet hans, for han har som han sier bare meg. Og hvis jeg blir, tar jeg fra meg selv muligheten til å få bli mor.

Hjelp.....

:cry: Jeg gråter nesten når jeg leser det du skriver!!!

Jeg var selv i ett forhold som ikke var levbart, der vi ikke var kompatible og det gikk utover meg fordi han bare tenkte på seg selv og sin lykke.

Jeg var så svak for hans bedende gråt når jeg forsøkte å forlate forholdet, klarte ikke å gå fordi han fikk "nervøse sammenbrudd", "han hadde jo bare meg", han elsket meg og han trengte meg for ikke å klikke helt.... :o Og jeg SÅ ikke hvor sykt det var, jeg SÅ ikke at den eneste som jobbet for en felles lykke var MEG!!!

Jeg fikk ikke gå, fordi han da ble totalt knust!! Men han ville ikke hjelpe meg å få ett godt forhold sammen med ham, han var som han var, ville slik han ville og det kom han ikke til å endre på!!! Basta!! men ikke søren om jeg fikk ta valget om å finne meg i det, for fant jeg meg ikke i det så ble han knust!! :evil:

Jeg endte opp med to nervøse sammenbrudd selv, black-out som kunne endt med død dersom jeg ikke hadde våknet i rett tid, dersom jeg ikke hadde sett DA hva som faktisk foregikk!!

Når jeg leser hvordan han manipulerer deg til å gi bort din egen lykke totalt, slik at han får ting på sin måte, så minner det meg om dette forholdet!! Det var vondt, det var grusomt!!

GÅ!!!! Deres liv er ikke kompatible!! Han vil ikke ha barn, du vil ha barn. Dette med barn er såpass viktig at dere MÅ se at dere ikke har en fremtid sammen med så ulike ønsker og behov!!!! Dersom du tvinger igjennom å få barn, så vil det med stor sannsynlighet gå utover barna!! Blir du i forholdet og oppgir sjansen til å bli mor, noe du ønsker deg å bli, så vil du bli bitter på ham og dine egne valg, og det vil i lengden ødelegge forholdet uansett!!

DU er herre og ansvarlig for DITT liv, HAN er hovedansvarlig for SITT liv!! DU kan ikke ødelegge ditt liv og dine drømmer fordi han er redd for å bli alene!!!

Vær så snill å gjør det du allerede har forsøkt, gå, når det er det som er rett for DEG!! :cry:

[Gjest Tingeling (ikke innlogget]

Kanskje dette ikke er så dramatisk. Husk at menn ofte ligger noen år etter oss jenter når det gjelder slikt som barn. Og hvis man husker på hvordan mange menn er når det for eks gjelder mat ("nei, er ikke sulten, vi trenger ikke å handle" og så en halv time senere "er SÅ SULTEN, MÅ HA MAT NÅ!!!"), så vet man også at det de ikke har lyst på akkurat nå kan virke helt uaktuelt.

Har vennene hans barn? Og hvordan er han evt rundt omkring dem?

Min samboer er 28 nå og har kommet dithen at han har begynt å legge merke til barn. For ett år siden sa han nøyaktig det sammen som din kjæreste helt til jeg gjorde det klart for ham at det gjorden meg svært usikker på oss to. Da modererte han seg til at han ikke ønsker barn nå, men helt sikkert en gang i fremtiden.

Tingeling