Er jeg urimelig hvis...?

[AnonymBruker]

Jeg har en sønn på 3 1/2 måned. Da jeg var halvveis i svangerskapet ble det slutt mellom meg og faren til barnet. Han har sviktet meg gjennom hele svangerskapet, og fremdeles til gode å besøke oss for å se sønnen sin.

Faren til barnet bor i et annet Europeisk land.

Han har ikke "meldt" seg som eller skrevet under på farskapspapirene. Han ønsker heller ikke å gjøre det grunnet dårlig økonomi.

Vi har delvis kontakt. Faren til barnet sier at han vil se oss. Han sier i tillegg at han vil betale penger når han får råd, men ønsker ikke å gå gjennom Nav og vanlig bidrag.

Neste uke skal jeg på mekling. Faren til barnet kommer ikke til å bli med på dette.

På grunn av at han har skuffet meg så forferdelig gjennom hele denne tiden, hadde jeg helst sett at han ikke har kontakt med oss i det hele tatt. Jeg vil at barnet skal ha kontakt med besteforeldre og tanter/onkler som er villige til å se han. Men siden jeg har gått gjennom hele svangerskapet og barselstiden uten noe som helst støtte fra barnets far, og at denne mannen aldri har holdt løftene sine, er jeg fristet til å holde barnet helt borte fra faren så lenge han nekter å betale bidrag.

Høres dette urimelig ut i dine ører? Jeg føler meg fæl som ønsker å nekte han kontakt med barnet sitt, men jeg har ærlig talt hele mannen i vrangstrupen på grunn av måten han har vært på mot meg og barnet..

Anonymous poster hash: ee1f2...5ef

[Lady Stardust]

Det er vel ikke nødvendigvis (bare) barnefar du er urimelig mot, hva med barnet? Det er ikke barnets skyld at barnefaren sviktet deg under og etter svangerskapet, syns uansett far burde ha noe kontakt med sin sønn gjennom hele oppveksten. For barnets skyld. Ikke fars og ikke din.

Edit: Skrivefeil.

Endret 13. august 2013 av Lady Stardust

[AnonymBruker]

Det er vel ikke nødvendigvis (bare) barnefar du er urimelig mot, hva med barnet? Det er ikke barnets skyld at barnefaren sviktet deg under og etter svangerskapet, syns uansett far burde ha noe kontakt med sin sønn gjennom hele oppveksten. For barnets skyld. Ikke fars og ikke din.

Edit: Skrivefeil.

Men er han en god far for barnet når han hittil ikke har hatt tid (giddet) å se han? Når han ikke vil støtte oss økonomisk (han har sagt han skal gjøre det i nesten et år, ingenting har skjedd enda). Jeg har tro på at barnet mitt trenger gode omsorgspersoner. Ikke en biologisk far som mest sannsynlig kommer til å lyve, lure og skuffe han i oppveksten. Hvis faren virkelig hadde et oppriktig ønske om å stille opp som far hadde han kanskje gjort det også?

Anonymous poster hash: ee1f2...5ef

[Lady Stardust]

Men er han en god far for barnet når han hittil ikke har hatt tid (giddet) å se han? Når han ikke vil støtte oss økonomisk (han har sagt han skal gjøre det i nesten et år, ingenting har skjedd enda). Jeg har tro på at barnet mitt trenger gode omsorgspersoner. Ikke en biologisk far som mest sannsynlig kommer til å lyve, lure og skuffe han i oppveksten. Hvis faren virkelig hadde et oppriktig ønske om å stille opp som far hadde han kanskje gjort det også?

Anonymous poster hash: ee1f2...5ef

Han er kanskje ikke en god far på akkurat det området, men det utelukker ikke at barnet ditt mest sannsynlig har mer glede av å kjenne han og å ha tilbrakt tid med han, enn å ikke vite hvem sin far er.

Jeg tror ikke din sønn vil sette pris på at du tok den avgjørelsen for han når han blir eldre, bare fordi du var redd faren ville skuffe han i fremtiden. Du får heller passe på at han ikke får den muligheten, i alle fall så godt det går.

[Yesterday]

Noen menn bruker tid på å skjønne at de har blitt pappa når avstanden er stor så jeg ville ikke avvist faren, bare gitt han tid for barnet sin skyld. Selv om han har vist null interesse så langt.

[Lipstick]

slettet

Endret 13. august 2013 av Lipstick

[AnonymBruker]

Han er kanskje ikke en god far på akkurat det området, men det utelukker ikke at barnet ditt mest sannsynlig har mer glede av å kjenne han og å ha tilbrakt tid med han, enn å ikke vite hvem sin far er.

Jeg tror ikke din sønn vil sette pris på at du tok den avgjørelsen for han når han blir eldre, bare fordi du var redd faren ville skuffe han i fremtiden. Du får heller passe på at han ikke får den muligheten, i alle fall så godt det går.

Vel. Jeg er overbevist om at min sønn kommer til å være nysgjerrig og ha interesse av å bli kjent med sin far. Egentlig er det mest for min egen del at jeg ikke vil ha kontakt. Skal de to treffes må jeg nesten være med, hvis det skjer mens barnet er ungt. Jeg lar han absolutt ikke ha barnet alene. Faren har lovet og lovet og lovet gjennom hele svangerskapet og barselstiden - men han har brutt absolutt alle løftene. Tilliten jeg en gang hadde til mannen er borte.

Han har formelt sett ingen rettigheter overfor barnet når han ikke bekrefter farskapet. Han har fått tilsendt en haug med bilder og truffet oss via Skype noen få ganger. Det er ingen tvil om at det er hans barn.

Jeg sitter og lurer på om jeg ville hatt noe med min egen far å gjøre hvis jeg hadde en far som ikke ønsket å stille opp for meg.

Noen menn bruker tid på å skjønne at de har blitt pappa når avstanden er stor så jeg ville ikke avvist faren, bare gitt han tid for barnet sin skyld. Selv om han har vist null interesse så langt.

Tro meg, han har vært klar over det siden vi stod med en positiv test for snart ett år siden. Han var også med på ultralyd og har sett bilder av barnet og sett barnet sitt på skype.

Kanskje er det jeg selv som må endre oppførsel. Men jeg sliter med å være "snill" mot han. Han har blitt gitt sjanser i bøtter og spann dette året, men har virkelig ikke stillt opp. Hvor mye ville du selv funnet deg i før du satte foten ned?

Greit at barnet trenger en far, men for en hver pris?

Anonymous poster hash: ee1f2...5ef

[Yesterday]

Vel. Jeg er overbevist om at min sønn kommer til å være nysgjerrig og ha interesse av å bli kjent med sin far. Egentlig er det mest for min egen del at jeg ikke vil ha kontakt. Skal de to treffes må jeg nesten være med, hvis det skjer mens barnet er ungt. Jeg lar han absolutt ikke ha barnet alene. Faren har lovet og lovet og lovet gjennom hele svangerskapet og barselstiden - men han har brutt absolutt alle løftene. Tilliten jeg en gang hadde til mannen er borte.

Han har formelt sett ingen rettigheter overfor barnet når han ikke bekrefter farskapet. Han har fått tilsendt en haug med bilder og truffet oss via Skype noen få ganger. Det er ingen tvil om at det er hans barn.

Jeg sitter og lurer på om jeg ville hatt noe med min egen far å gjøre hvis jeg hadde en far som ikke ønsket å stille opp for meg.

Tro meg, han har vært klar over det siden vi stod med en positiv test for snart ett år siden. Han var også med på ultralyd og har sett bilder av barnet og sett barnet sitt på skype.

Kanskje er det jeg selv som må endre oppførsel. Men jeg sliter med å være "snill" mot han. Han har blitt gitt sjanser i bøtter og spann dette året, men har virkelig ikke stillt opp. Hvor mye ville du selv funnet deg i før du satte foten ned?

Greit at barnet trenger en far, men for en hver pris?

Anonymous poster hash: ee1f2...5ef

Joda han har vist det lenge, men det er de som har vist om det i 5-10 år og som ikke tar kontakt med barnet før da, og blir en kjempe god far selv om det er avstand. Jeg ville ikke kuttet kontakten med han for barnet sin skyld, ikke for min egen skyld. Du trenger jo ikke "mase" på han, du kan slutte med det, bare la han være i fred og minn han på et par ganger i året at han har en sønn, kanskje maile et bildet. Trur ikke at du vil at sønnen din skal klandre deg om 20 år fordi du kuttet ut kontakten med faren. Men du trenger selvsagt ikke å ta kontakt med faren årlig i 20 år, men iallefall i noen år til. Jeg ville ikke gitt opp iallefall, igjen for barnet.

[AnonymBruker]

Joda han har vist det lenge, men det er de som har vist om det i 5-10 år og som ikke tar kontakt med barnet før da, og blir en kjempe god far selv om det er avstand. Jeg ville ikke kuttet kontakten med han for barnet sin skyld, ikke for min egen skyld. Du trenger jo ikke "mase" på han, du kan slutte med det, bare la han være i fred og minn han på et par ganger i året at han har en sønn, kanskje maile et bildet. Trur ikke at du vil at sønnen din skal klandre deg om 20 år fordi du kuttet ut kontakten med faren. Men du trenger selvsagt ikke å ta kontakt med faren årlig i 20 år, men iallefall i noen år til. Jeg ville ikke gitt opp iallefall, igjen for barnet.

Vel, jeg har vanskelig for å tenke at han noensinne vil bli noen god mannlig rollemodell for min sønn. Fyren er 29, ikke 15. Hadde han vært veldig ung, hadde jeg kanskje forstått hvorfor han er så uansvarlig. Men han er 29 og vi var kjærester en stund før jeg ble gravid. Han har visst om barnet like lenge som meg selv, og fortsatt ikke giddet å stå frem som far.

Akkurat for øyeblikket er jeg så skuffet over han at jeg tenker at jeg skal besøke besteforeldre, onkler og tanter på hans side (de bor i et annet land enn faren igjen), men faren kommer jeg ikke til å anstrenge meg for å besøke. Barnet mitt får heller bli kjent med besteforeldre og øvrig slekt, så får faren anstrenge seg litt selv hvis han vil ha kontakt med sønnen sin.

Anonymous poster hash: ee1f2...5ef

[Yesterday]

Vel, jeg har vanskelig for å tenke at han noensinne vil bli noen god mannlig rollemodell for min sønn. Fyren er 29, ikke 15. Hadde han vært veldig ung, hadde jeg kanskje forstått hvorfor han er så uansvarlig. Men han er 29 og vi var kjærester en stund før jeg ble gravid. Han har visst om barnet like lenge som meg selv, og fortsatt ikke giddet å stå frem som far.

Akkurat for øyeblikket er jeg så skuffet over han at jeg tenker at jeg skal besøke besteforeldre, onkler og tanter på hans side (de bor i et annet land enn faren igjen), men faren kommer jeg ikke til å anstrenge meg for å besøke. Barnet mitt får heller bli kjent med besteforeldre og øvrig slekt, så får faren anstrenge seg litt selv hvis han vil ha kontakt med sønnen sin.

Anonymous poster hash: ee1f2...5ef

Greia er at du vet jo aldri hva som skjer. Folk kan endre seg uansett alder, mener jeg da Klart at han bør anstrenge seg, men kanskje skjønner det dessverre ikke

[miramis]

Skaff deg iallefall barnebidrag igjennom staten, ellers blir det bare krøll. Ikke vær naiv, han vil ikke ta det igjennom nav fordi han planlegger å sluntre unna, og sikkert komme med trusler om at du ikke får en øre hvis han ikke kan være med barnet.

Uansett, hvorfor bringte du et barn til verden i et så ustabilt forhold?!

[Redbull]

Uansett, hvorfor bringte du et barn til verden i et så ustabilt forhold?!

"Da jeg var halvveis i svangerskapet ble det slutt med barnefar" skrev ts i sitt start innlegg.

Hadde forresten ikke tatt abort om jeg ble gravid i ett ustabilt forhold. Noen er ikke for abort.

[Gjest Marmot]

Jeg sitter og lurer på om jeg ville hatt noe med min egen far å gjøre hvis jeg hadde en far som ikke ønsket å stille opp for meg.

Dette er noe du kan tenke på og bestemme, for deg selv. Ikke for barnet ditt. Sønnen din må få ta sitt eget valg når han blir gammel nok til det. Så ja; du er urimelig. Veldig urimelig.

[AnonymBruker]

Greia er at du vet jo aldri hva som skjer. Folk kan endre seg uansett alder, mener jeg da Klart at han bør anstrenge seg, men kanskje skjønner det dessverre ikke

Joda, og hvis han virkelig vil, og viser at han vil, så skal jeg ikke nekte han å se sønnen. Men hittil har han altså ikke hjulpet oss med noe. Han vil ikke betale, vil ikke skrive under på noe som sier at han er far til barnet (fordi da må han betale) og han ville ikke at foreldrene hans skulle få vite om barnet. Det er straks 4 måneder siden barnet ble født, og han har ingen planer om å komme å treffe oss.

Skaff deg iallefall barnebidrag igjennom staten, ellers blir det bare krøll. Ikke vær naiv, han vil ikke ta det igjennom nav fordi han planlegger å sluntre unna, og sikkert komme med trusler om at du ikke får en øre hvis han ikke kan være med barnet.

Uansett, hvorfor bringte du et barn til verden i et så ustabilt forhold?!

Han kommer garantert ikke til å behøve å betale bidrag likevel. Han har laget en "falsk" hjemmeside for et liksomfirma hvor han fremstår som kvinne. Jeg har på følelsen han skal henvise til dette og be en kvinne om å svare på telefonen hvis han blir kontaktet av nav utland. Jeg vet at det høres latterlig ut, men han gjør mye dumt for å unngå betaling. Da vi gikk til legen etter at jeg ble gravid ville han jeg skulle si at jeg ikke visste hvem faren til barnet var (at han selv bare var med som venn), fordi da kunne jeg få gratis bolig i det landet vi bodde i da, mente han... Jeg syntes ikke det var rett å fortelle løgner.

"Da jeg var halvveis i svangerskapet ble det slutt med barnefar" skrev ts i sitt start innlegg.

Hadde forresten ikke tatt abort om jeg ble gravid i ett ustabilt forhold. Noen er ikke for abort.

Nei, jeg hadde ikke klart å ta abort. Dessuten var vi veldig forelsket da jeg ble gravid og han lovet å stille opp for meg.

Dette er noe du kan tenke på og bestemme, for deg selv. Ikke for barnet ditt. Sønnen din må få ta sitt eget valg når han blir gammel nok til det. Så ja; du er urimelig. Veldig urimelig.

Jada, han skal få lov til å velge når han blir eldre. Men at jeg skal arrangere møter sammen med den mannen der mens gutten er baby og det er tydelig at faren ikke gidder å bry seg - DET synes jeg blir feil. Tror neppe ungen min vil takke meg for akkurat det heller. Så nei.

Anonymous poster hash: ee1f2...5ef

[AnonymBruker]

Nekter du kontakt mellom far og barn kan du risikere at barnet tar avstand fra deg den dagen h*n blir gammel nok til å ta stilling til det hele. Just sayin'...

Anonymous poster hash: b23c4...857

[AnonymBruker]

Jada, han skal få lov til å velge når han blir eldre. Men at jeg skal arrangere møter sammen med den mannen der mens gutten er baby og det er tydelig at faren ikke gidder å bry seg - DET synes jeg blir feil. Tror neppe ungen min vil takke meg for akkurat det heller. Så nei.

Anonymous poster hash: ee1f2...5ef

Synes du har ditt på det rene her, nå som han er baby og ikke får noe ut av møte. Saken blir anderledes når gutten bli 2/3 år og nyskjerrig på pappa..

Anonymous poster hash: 5982f...1a0

[Yesterday]

Du vet jo ikke om han ringer i morgen fra Gardermoen på vei til dere(selv om det er tvilsomt), eller om 2 mnd eller om 2 år. Jeg hadde ikke brutt kontakt med han helt, men heller ikke jobbet hard fremover så han skal bry seg. Som jeg sa før så hadde jeg kanskje minnet han på et par ganger i året at han har en sønn, for da har du iallefall prøv. Han høres veldig ut som en dust ja, men ingen vet hva fremtiden vil bringe.

Endret 17. august 2013 av Yesterday

[AnonymBruker]

En trenger ikke være far for å bli en god pappa. Siden han tydeligvis blåser i dere, synes jeg at det ville vært det beste om du bare hadde latt han seile sin egen sjø, uten å si noe til sønnen din om hvordan faren oppfører seg mot dere.

Anonymous poster hash: db571...7df

[AnonymBruker]

Dess mer du forteller om barnefar, dess mer tvilsom høres hele fyren ut.

Kan ikke så mye omkring det juridiske med barn og foreldreskap, men ville sørga for å være sikra der. Hva om han fyren plutselig finner på at han kan tjene på å ha ungen? (siden du nevner mulig gratis bolig i et annet land ol.) Om han ombestemmer seg tror jeg ville vært veeeldig tilbakeholden med å la faren få treffe ungen alene, ville insistert på å være tilstede. Mulig jeg er litt paranoid, men fyren høres suspekt ut.

Anonymous poster hash: 34ccc...90c

[AnonymBruker]

Nekter du kontakt mellom far og barn kan du risikere at barnet tar avstand fra deg den dagen h*n blir gammel nok til å ta stilling til det hele. Just sayin'...

Anonymous poster hash: b23c4...857

Når han blir gammel nok til å ta stilling til dette kommer jeg også til å fortelle han om hvorfor jeg gjorde som jeg gjorde. Håper han kan forstå meg litt også. Hvis faren hans hadde vært ivrig på å treffe og støtte oss og virkelig ønsket å være en del av sin sønns oppvekst, er jeg helt overbevist om at han hadde oppført seg annerledes enn det han nå gjør. Jeg har gitt han veldig mange sjanser. Så om min sønn blir sint på meg fordi jeg ikke reiste til det landet faren bor i og tvang han til å tilbringe tid sammen med oss, tror jeg egentlig ikke det er meg sønnen min er sint på - men at han synes det er urettferdig at han ikke fikk en god pappa som var der for han i oppveksten sin.

Synes du har ditt på det rene her, nå som han er baby og ikke får noe ut av møte. Saken blir anderledes når gutten bli 2/3 år og nyskjerrig på pappa..

Anonymous poster hash: 5982f...1a0

Ja, og da kommer han garantert til å få lyst til å treffe pappaen sin. Jeg ser den.

Du vet jo ikke om han ringer i morgen fra Gardermoen på vei til dere(selv om det er tvilsomt), eller om 2 mnd eller om 2 år. Jeg hadde ikke brutt kontakt med han helt, men heller ikke jobbet hard fremover så han skal bry seg. Som jeg sa før så hadde jeg kanskje minnet han på et par ganger i året at han har en sønn, for da har du iallefall prøv. Han høres veldig ut som en dust ja, men ingen vet hva fremtiden vil bringe.

Hittill har vi snakket sammen på telefonen ca annenhver uke. Jeg har mailet en masse bilder til han av gutten, og vi har skypet i lag to ganger hvor han også har fått se babyen. Vi har litt kontakt og jeg sender han en sms hvis det er noe spesielt som har skjedd. Av og til svarer han, av og til ikke. Men selv om vi kan snakke normalt sammen om gutten, har vi et fryktelig anstrengt forhold. Skal på meklingsmøte alene på mandag, for å kunne søke om utvidet barnetrygd og bidrag. Han fikk også invitasjon til å bli med på møtet, men det ville han ikke.

Som du sier er det ingen som vet hva fremtiden bringer. Men jeg er bitter og jeg er utålmodig. Det er helt fantastisk å være mamma, men det er intenst og krevende også. 24/7, non stop med bæring og byssing og vasking og koking av flasker og mating og skifting og lek og kos. av og til skulle jeg ønske det var en annen person der som kunne ta over i 5 minutter, slik at jeg kunne spist middagen min mens den er varm. Jeg har også utrolig dårlig råd, og har ikke fått ekstra støtte som aleneforsørger enda. Alt til babyen har jeg kjøpt selv (bortsett fra gaver fra venner og familie, men ingenting fra han). Hver dag han ikke hjelper oss, er et svik. Han unnskylder seg ofte også, men så lenge han ikke endrer oppførsel, blir det bare tomme unnskyldinger. Jeg har mer lyst til å dælje til han med en stekepanne enn å tilgi han.

En trenger ikke være far for å bli en god pappa. Siden han tydeligvis blåser i dere, synes jeg at det ville vært det beste om du bare hadde latt han seile sin egen sjø, uten å si noe til sønnen din om hvordan faren oppfører seg mot dere.

Anonymous poster hash: db571...7df

Det er det jeg lurer litt på også. :/

Anonymous poster hash: ee1f2...5ef