Min datter er så reservert, det er så vondt å være vitne til..

[AnonymBruker]

Jeg har en datter som er 6 år, og begynner på skolen nå snart. Hun har alltid vært reservert. Det var ikke like tydelig når hun var 1- 2 år, siden hun er eldst og jeg hadde ingen å sammenligne med. Nå har jeg et barn til og jeg ser jo tydelig at det minste barnet er helt forskjellig i væremåte enn min eldste var da hun var mindre.

Hjemme er min datter som et hvilket som helst barn. Hun snakker i vei (til tider som en foss), roper, løper, osv. Men med en gang hun kommer et sted der det er mange ukjente (f eks SFO) stivner hun. Hun blir reservert både i språket (snakker kun med de som snakker til henne, og ikke alltid med de heller) og i kroppsspråket (hun løper ikke, vil ikke være med på leker eller sparke ball, osv). Problemet er jo at hun har jo lyst, det vet jeg, men hun tør ikke.. Hun har trekk som minner om selektiv mutisme, og det at hun faktisk snakker når folk snakker til henne er et enormt fremskritt sånn tatt i betraktining sånn hun har vært før.

Jeg var på en tur sammen med barna mine en dag, og da var det en jente som kjente min eldste datter fra barnehagen som sa "hei" til henne. Da min datter faktisk sa"hei" tilbake holdt jeg på å få hakeslepp, så glad ble jeg.. så det sier noe om hvor reservert hun er.

Uansett er det utrolig vondt å være "vitne" til at min datter sitter på sidelinjen når de andre barna leker. Det er jo ikke noe jeg kan gjøre med det heller. Skolen er klar over hvordan hun er og prøver å få henne med, men hun vil ikke. Hun er ekstremt perfeksjonistisk og føler hun må gjøre alt riktig med en gang, og hvis hun ikke tror hun får det til så gjør hun det ikke. Jeg prøver selvsagt å snakke med henne, og prøver å ta livet av det der som sier at hun må mestre alt med en gang.. Men jeg vet ikke hva mer jeg kan gjøre for henne.

Frykten er at hun skal bli ertet/mobbet/holdt utenfor, og at hun tilbringe hele barndommen med å se på de andre skolebarna ha det gøy uten at hun tør å delta.

Jeg måtte bare få ut litt frustrasjon.. Jeg har så mange bekymringer knyttet til henne. Jeg skulle sånn ønske at hun hadde fungert normalt sånn sosialt. For hennes del. Det er jo hun selv som saboterer sin egen barndom egentlig, men hun er jo for liten til å skjønne det.

Jeg har forresten personlig erfaring. Jeg var som henne når jeg var liten, og jeg trivdes ikke på skolen. Jeg var faglig dyktig, men sosialt var jeg utenfor. Når jeg tenker på barndommen min så er det vondt å tenke på at jeg stort sett var en tilskuer til alt som foregikk. Og det bare pga at min egen psyke holdt meg nede. Jeg vet akkurat hvordan min datter har det, og hva som foregår i hodet hennes, likevel er jeg totalt hjelpeløs når det kommer til å hjelpe henne.

Anonymous poster hash: 13554...81b

[AnonymBruker]

Har du gjennom oppveksten vært flink til å sosialisere henne? F.eks. invitere andre barn over på besøk, avtale såkalte "play dates", tatt henne med på lekeplassen, unngått å svare for henne når hun blir spurt om noe (før det ble slik det er nå, selvfølgelig) etc?

Anonymous poster hash: d0aae...c75

[AnonymBruker]

Har du gjennom oppveksten vært flink til å sosialisere henne? F.eks. invitere andre barn over på besøk, avtale såkalte "play dates", tatt henne med på lekeplassen, unngått å svare for henne når hun blir spurt om noe (før det ble slik det er nå, selvfølgelig) etc?

Anonymous poster hash: d0aae...c75

Jeg tror ikke det er et miljøskapt problem. Jeg tror det rett og slett er noe i personligheten (jeg har jo det samme, og opplever ikke at det er miljøskapt).

Da hun var liten var hun i barselgruppe, på babysang, babysvømming ++. Hun begynte i barnehage da hun var akkurat 1 år. Der har hun gått i 5 år, og hatt fulltidsplass 5 dager i uken. Hun har hatt besøk av jevnaldrende og de leker fint sammen. Hun er ofte på lekeplassen og kan leke litt med en av naboungene. Jeg har tatt henne med på danseskole, men hun torde ikke danse. Jeg har vært veldig bevisst på å sosiaisere henne så hun ikke skulle bli reservert som jeg var. Problemet er jo selektiv mutisme. Hun snakker mye med de hun er trygg på og oppfører seg kroppslig helt normalt. Så kommer det noen hun ikke er trygg på, og vips - hun går i vranglås og "mister" evnen til å snakke og bevege seg normalt.

ts

Anonymous poster hash: 13554...81b

[AnonymBruker]

Her er en link som kanskje kan gjøre det litt forståelig hva hun sliter med.

ts

Anonymous poster hash: 13554...81b

[super-s]

Har dere vært i kontakt med bup? Jeg må innrømme at jeg ikke vet hva selektiv mutisme er, så jeg vet ikke om det er det hun har, hvordan det behandles eller om det er mulig å behandle det, men jeg synes det høres ut som at hun sliter med sosial angst. Fastlegen kan sikkert henvise dere til bup så hun kan få en utredning!

[Gjest A-en]

Jeg var akkurat sånn som barn (er litt sånn enda, faktisk - det er på en måte fysisk umulig å snakke med mindre noen tar initiativ, men heldigvis skal det ikke mer enn det til før det løsner).

Spør som over, har dere vært i kontakt med Bupp? For meg bedret det seg en del da jeg fikk medisiner mot angst og tvang da jeg var i ungdomsskolealder. Tror den medisinen jeg fikk kan brukes på små barn også, men det skal jo en god del til før man går så drastisk til verks. Anbefaler uansett å kontakte en psykiater, før det utvikler seg til sosial angst og situasjonen blir enda verre.

[AnonymBruker]

Det er viktig at din datter får hjelp. Det finnes behandlingsmetoder. I værste fall medisinering...

Selektiv mutisme er en ekstrem form for angst.

Jeg hadde dette selv som barn, og ble mobbet. Foreldrene mine skjønte aldri hvor ille det faktisk var...tror ikke de ville innse at det var et problem...

Jeg håper datteren din får den hjelpen jeg aldri fikk. Jeg er voksen nå, men dette preger meg den dag i dag. Jeg har et godt liv men det er i hovedsak fordi jeg nå velger hvem jeg omgås - og kan velge folk jeg klarer å prate med.

Det er viktig å huske på at barn som sliter med dette ØNSKER å prate, de ØNSKER å være som andre barn - men de klarer det ikke. De blir så full av angst at selv musklene rundt stemmebåndet snører seg sammen, og de får ikke frem en lyd.

Et tips: ikke ros datteren din om hun prater. (for eksempel når hun sa hei til venninnen). Ingenting er mer ydmykende. Det beste er å late som ingenting - det skal være en selvfølge at man sier hei til noen.

Lykke til

Anonymous poster hash: c8444...feb

[AnonymBruker]

Jeg var som din datter når jeg var liten. Og jeg sier bare: Skaff henne hjelp! Ikke press henne eller få henne til å føle seg rar, selvsagt, men skaff henne noe ordentlig hjelp. Foreldrene mine mente jeg bare var sjenert og at jeg sikkert vokste det av meg, noe jeg gjorde etter MYE dritt, men det har vært så jævlig vondt. Det føltes som om jeg ble kvalt hver gang jeg ville si noe, men ikke fikk det til. Jeg kan veldig lite i dag siden jeg aldri turte å være med på aktiviteter. Jeg har ingen gode minner fra barneårene, heller. Det er et kapittel i livet mitt jeg ikke ser tilbake på med mindre jeg må.

Folk synes gjerne det er søtt med barn som er sjenerte, som holder seg i bakgrunnen og den slags. Og jeg skal ikke si det er vondt for alle, men for svært mange av de "søte stille" som ikke virker som de har et problem (og nei, man skal ikke diagnostisere hele bunten med alskens fjas heller!) men bare er litt sjenerte, er det så innmari vondt å ikke klare å gjøre det man egentlig vil. For meg føltes det som å bli kvelt, som å være fanget i min egen kropp, som at skinnet mitt var for trangt for meg. Det var grusomt. Men folk så det ikke, de tenkte jeg bare var sjenert, og joda, jeg var sjenert, men det var så mye mer enn folk trodde...

Ikke meninga å skremme deg nå, altså, men jeg er så lei folk som sier det ikke er et problem og at ungene må få bestemme selv. Om ungen er så sjenert at hun ikke klarer å gjøre ting hun egentlig vil, da er det ikke hun som bestemmer! Ta dette fra en som har vært der selv. Det sluker all livsgnist å ikke en gang tørre å rekke opp hånden i klassen fordi halsen kjennes ut som opphovna sandpapir..

Anonymous poster hash: a853b...fb0

[AnonymBruker]

jeg var ganske sånn da jeg var liten. var ekstremt sjenert . jeg turte ikke å be om den maten som sto på andre siden av bordet engang. jeg likte å leke mest alene også.selv om jeg har en tvilling bror som jeg kunne leke med. men han var en vill mann.

men jeg vokste det fra meg jo eldre jeg ble. og nå er jeg voksen å snakker med alle! om alt mulig. jeg har en jobb hvor jeg må snakke med fremmede mennesker daglig,på tlf og ansikt til ansikt . går strålende. når jeg sier til folk at jeg engang var kjempe sjenert så er det ingen som tror på meg.

Anonymous poster hash: e03fc...7c2

[AnonymBruker]

Vi er ikke i kontakt med bup, men vi er i kontakt med ppt. Kan jeg bli henvist til bup selv om vi er i kontakt med ppt?

Det jeg er litt redd for er at det blir et veldig fokus på det at hun ikke snakker hvis jeg drar henne med til fastlegen osv. Sånn som det er nå jobbes det rundt henne, og ikke med henne om dere skjønner. Dvs at de voksne som omgås henne prøver å håndtere "problemet" best mulig uten at hun er klar over det. Jeg frykter at dersom hun selv blir klar over at jeg og andre ser på det at hun ikke snakker som problematisk kan dette føre til enda mer angst og at hun lukker seg mer. Men samtidig vil jeg hjelpe henne. Jeg regner med at de på bup har kompetanse til å takle det, men må jeg ha med meg henne på en legetime, eller er det nok at jeg er der og forteller om problemet? Jeg kan jo ikke snakke uhemmet når datteren min sitter og hører på. Det kommer isåfall ikke til å få henne til å føle seg bedre.

ts

Anonymous poster hash: 13554...81b

[Gjest A-en]

Ja, og jeg tror at PPT også kan hjelpe til med henvisningen, men mulig jeg tar feil. Du kan jo høre med dem

Jeg har hørt om flere som har hatt med en annen person til legen som kan gå ut med barnet etter at legen har fått hilse på det. Eventuelt kan du kanskje ta med et brev? Slik at du slipper å gå så detaljert inn i det mes hun hører på.

Endret 13. august 2013 av A-en

[AnonymBruker]

Ja, og jeg tror at PPT også kan hjelpe til med henvisningen, men mulig jeg tar feil. Du kan jo høre med dem

Jeg har hørt om flere som har hatt med en annen person til legen som kan gå ut med barnet etter at legen har fått hilse på det. Eventuelt kan du kanskje ta med et brev? Slik at du slipper å gå så detaljert inn i det mes hun hører på.

Jeg kan ta å høre med dem ja, og det med brevet var lurt Folk er jo stort sett på jobb når legekontoret er åpent, så det er kanskje ikke like lett å få noen til å komme og bli med.

ts

Anonymous poster hash: 13554...81b

[Gjest Gjest]

Jentungen er altså da en introvert, vel da er det siste du skal gjøre å tvangssosialisere henne, for det vil bare slite henne ut.

[AnonymBruker]

Leser så mange so at de var slik selv i barndomen og vokste ut av det. Om jenta di har selektiv mutisme, blir ting ikke bedre av seg selv. Jeg kjenner en gutt med den diagnosen. Han er 14. Har aldri hørt han si noe, men foreldre menner at han prater. Har smiler og nikker og "kommuniserer" (det vil si forstår spørsmål) men kan vise svar uten å si noe. Han er knyttet til en klasse på skolen men har ingen timmer med de andre. Han studerer med en annen lærer individuelt. Flink i matte og andre fag, fritatt fra deler av språkfag som krever muntlig presentasjon.

Om det er mer en at jenta er sjennert, kontakt legen og få hjelp med tilrettelegging på skolen.

Anonymous poster hash: 9963b...80e

[AnonymBruker]

Jentungen er altså da en introvert, vel da er det siste du skal gjøre å tvangssosialisere henne, for det vil bare slite henne ut.

Mulig hun er introvert også ja, men å være introvert er ingen diagnose og behøver ikke være et problem. Men å ikke klare å snakke med andre selv om man vil ER et problem og VIL gå utover videre sosialt liv og skolegang/trivsel.

Snakker av erfaring.

Anonymous poster hash: c8444...feb

[AnonymBruker]

Jentungen er altså da en introvert, vel da er det siste du skal gjøre å tvangssosialisere henne, for det vil bare slite henne ut.

Man er ikke nødvendigvis sjenert selv om man er introvert.

Anonymous poster hash: c8444...feb

[Gjest Gjest]

Mulig hun er introvert også ja, men å være introvert er ingen diagnose og behøver ikke være et problem. Men å ikke klare å snakke med andre selv om man vil ER et problem og VIL gå utover videre sosialt liv og skolegang/trivsel.

Snakker av erfaring.

Anonymous poster hash: c8444...feb

Men vil hun det da?

Man er ikke nødvendigvis sjenert selv om man er introvert.

Anonymous poster hash: c8444...feb

Skrev jeg det?

[AnonymBruker]

Men vil hun det da?

Skrev jeg det?

Hun skriver jo at datteren har lyst, men tør ikke.. Å "stivne" i kroppspråket er også et tydelig tegn på at ungen mistrives, og ikke bare "trives i bakgrunnen".

At du ubetydelig gjør et problem som det tydelig kommer frem at dette barnet har, med å si at hun bare er introvert, tyder bare på at du ikke vet hva du prater om.

Anonymous poster hash: c8444...feb

[Kontormus]

Min nevø på 6 var akkurat likedan. Foreldrenes bekymring var tilsvarende dine. Året før skolestart fikk de hjelp fra BUP, og i løpet av noen få måneder var ikke gutten til å kjenne igjen. Han begynner nå i 2. klasse og det første året gar gått over all forventning. Han har fått venner på skolen og i SFO.

Begge foreldrene var veldig tilbakeholdne og sjenerte som barn, så jeg tror du er inne på noe hvis du mener du hadde slike tendenser selv. Trøsten er at begge disse vokste det av seg, og det ser ut til at sønnen er i ferd med å gjøre det også. De har et yngre barn også, men dette har ikke vært i nærheten av slik atferd. Det er noe med førstefødte og gener... men det er nå min teori.

Kontakt BUP og hør hvordan de kan hjelpe. Lykke til, håper det ordner seg for dere.

[Gjest Gjest]

Hun skriver jo at datteren har lyst, men tør ikke.. Å "stivne" i kroppspråket er også et tydelig tegn på at ungen mistrives, og ikke bare "trives i bakgrunnen".

At du ubetydelig gjør et problem som det tydelig kommer frem at dette barnet har, med å si at hun bare er introvert, tyder bare på at du ikke vet hva du prater om.

Anonymous poster hash: c8444...feb

Men jentungen kan være en introvert for det.