Kritikk i forhold- gå fra hverandre eneste utvei?

[Gjest TS]

Det har seg slik at jeg er sammen (vi har tatt pause) med en mann som er av kritisk natur. Han kommer fra en familie hvor jeg merker at de andre familiemedlemmene også er veldig kritiske til alt og alle. Og han har kritisert meg fra så og si dag 1 for alt mulig. Måten jeg vasker opp på, måten jeg spiser på (wtf?), måten jeg ordlegger meg på, måten jeg kler meg osv. Han belærer meg og behandler meg som et barn. Men han har hele tiden gjort det på en "nedtonet" måte som gjør at det tok lang tid for meg å forstå at det faktisk er kontroll og kritikk det dreier seg om, og at det ikke er meg alt er galt med (noe jeg trodde i lang tid. Han har også prøvd å fremstille meg som særdeles sensitiv og at "det går ikke an å si noe som helst til meg", noe som er bare tull selvfølgelig. Jeg har hatt forhold før og omgås mange andre menensker hver dag og skjønner forskjellen på hva som er ok og ikke ok å si. Dette har heller aldri vært en issue i mine tidligere forhold og mine tidligere kjærester har ikke gått på nåler rundt meg).

Han gjør det heller hele tiden men regelmessig. Det er ikke en bølge av kritikk fra morgen til kveld, men en "uskyldig" kommentar her og der...

Spørsmål til dere med litt livserfaring og som har vært i lignende forhold- er dette noe som kan bli bedre med f.eks. terapi? Han sier at han er klar over at han gjør det, men at han ikke merker det når han faktisk gjør det og at han ikke er ute etter å såre meg. Jeg har mine tvil om hvorvidt dette lar seg fikse, man kan ikke endre et menneske har min erfaring vist iallefall. Men kanskje jeg tar feil? Kanskje noen har erfaringer med dette hvor det har gått bra etetr at man virkelig har tatt tak i problemet?

Jeg vil gjerne være med denne mannen, da alt annet i ham passer meg utmerket (ja, han har svært mange gode sider også), men slik som ting er nå er det helt uaktuelt å fortsette... Jeg er 30, han er 35.

[AnonymBruker]

Hvis du spiser stygt så prøver han bare å hjelpe deg ved å lære deg folkeskikk. Det er utrolig mange nordmenn som spiser med albuene ut til siden, slikker på kniven og ikke bruker serviett. Det er rett og slett pinlig.

Anonymous poster hash: 85b06...f0d

Anonymous poster hash: 85b06...f0d

[Gjest ts]

Hvis du spiser stygt så prøver han bare å hjelpe deg ved å lære deg folkeskikk. Det er utrolig mange nordmenn som spiser med albuene ut til siden, slikker på kniven og ikke bruker serviett. Det er rett og slett pinlig.

Anonymous poster hash: 85b06...f0d

Anonymous poster hash: 85b06...f0d

Du misforstår poenget, og nei jeg spiser ikke stygt og har ikke dårlig folkeskikk. Det gjaldt mer at jeg f.eks. spiser løk før potet og det er ikke slik han gjør det, så da er det feil..

[AnonymBruker]

Seriøst......?

Det hørtes rent og helt genuint sinnsykt ut.

Og å engang ikke ligge merke til det selv heller? Hvordan er det mulig..?

Hjernevasket? Hvis ikke miljø, hva med arv..? Eller bare.. Wow. Jeg aner virkelig ikke.

Anonymous poster hash: 3ff97...8ec

[Trønderberte]

Jeg er i et forhold nå med en som

VAR noe lignende. Det var sånn jævla hakking på småting som irriterte meg.

Hvis vi spilte volleyball freks- så måtte han kommentere hvordan jeg håndterte ballen osv. Hvordan jeg vaska, hvor "forbanna lang tid" jeg brukte på å stelle meg (6 min i dusj og 10 min på sminke/hår) osv.

Jeg er ikke av den sjenerte typen som bare nikket når han sa slikt, jeg freste som regel tilbake og det gjorde han bare værre. Men han skjønte selv hvordan han var å unnskyldte seg med at faren var lik (noe som stemmer). Til slutt fant jeg ut at i stede for å klikke, så konfronterte jeg han - men på en litt bedre måte. Da han kommenterte hvordan jeg stekte egg freks, så tilbydde jeg han å gjøre det selv eller at han kunne lære meg å gjøre det på hans måte. Da følte han seg ofte utakknemlig for at jeg lagde mat til han at han sa unnskyld- og at han ikke mente det på vondt vis. Jeg nevnte også for vær gang han kommenterte frekt at det hadde vært mye kosligere om han roset meg og sa noe fint i stede for den hakkingen og klagingen som fikk meg til å tvile på forholdet med.

Det hjalp, han har noe av det enda, men mye bedre enn det var.

[Gjest]

Jeg er veldig skeptisk her.

Selv om han sier nå at han ønsker å forandre seg, så er det ikke realistisk at den forandringen stikker veldig dypt med mindre han gjennomgår en omkalfatrende krise ved å miste deg.

Og hvor mange flere år skal du bruke på å prøve han ut? Du blir jo ikke yngre du heller.

Vil du at dine fremtidige barn utsettes for stadige drypp med kritikk? Er jo en grunn til at mannen er som han er, tydeligvis gjennomsyrer dette hele hans familie.

For meg ville stadig kritikk være likestilt med psykisk terror, og en absolutt dealbreaker.

[Gjest]

Og å engang ikke ligge merke til det selv heller? Hvordan er det mulig..?

Det begynner jo ikke med massiv kritikk dag 1.

Sånt kommer snikende, i små pakker.

Tar tid før man faktisk ser sammenhengen.

[AnonymBruker]

Du vil aldri klare å få han til å bli annerledes når resten av familien har likens oppførsel. Det ligger i noen familier å være slik. Enten får du venne deg til det, eller forlate han.

Anonymous poster hash: 339bf...be8

[AnonymBruker]

Det begynner jo ikke med massiv kritikk dag 1.

Sånt kommer snikende, i små pakker.

Tar tid før man faktisk ser sammenhengen.

Ja, jeg vet.. Samme lekse hver gang det der. For dem rundt da.

Jeg tenkte egentlig for hans del. Hvordan han selv ikke engang registrerer det.

Anonymous poster hash: 3ff97...8ec

[Cannavaro]

Det er forståelig at dette kan være anstrengende i et forhold. Selvsagt kan det være negativt på selvbildet til en person også å bli kritisert på den måten til stadighet. Ser dog ut til at du håndterer dette greit, og er bevisst på hans oppførsel. I lengden kan vel dette være nærmest umulig å leve med eller hva ?? Da betyr det bare en ting : at han endrer væremåte og oppførsel overfor deg ?? Hva er sannsynligheten for det ??

Du vet best. Hva med barn ?? Har dere barn nå (virker ikke sånn utfra det du skriver) ?? ok, jeg antar dere ikke har barn nå, men ønsker du barn med ham en gang i fremtiden ??? Har du tenkt på hvordan det blir med barnestell og pleie, barneoppdragelse o.s.v da ??? I familiesituasjon med barn er det ganske greit at paret er enige om oppdragelse og grensesetting m.m. Kan det ligge enda flere problemer og konflikter på lur da foran deg, med en mann som dette ??? Tenk litt på det også, dersom du skal ta en viktig avgjørelse for fremtiden her. Han har sikkert andre gode sider ved seg som du skriver her, men vil ballongen en dag sprekke for deg dersom han ikke endrer adferd tror du ?? Eller så blir det sannsynlighetsberegning om hva du tror om han endrer seg eller ikke da.......vanskelig for en leser her å analysere den biten. Terapi kan jo være en ide', og la ingenting være uprøvd om du virkelig vil gjøre et forsøk.

Lykke til med en vanskelig beslutning ihvertfall

[AnonymBruker]

Han vil aldri forandre seg. Det er så bakt inn i ryggraden, det merkes jo ikke en gang.
Og hvis man er blind for noe. Hvordan ta det bort? Hvordan vite at det eksisterer?

Hva mener du, er det ikke borte da?

Anonymous poster hash: 3ff97...8ec

[AnonymBruker]

Den oppførselen er psykisk umulig å leve med over tid. Så hadde jeg vært deg hadde jeg latt pausen bli for godt.

En som konstant hakker på deg, kritiserer for ingenting - og i tillegg vet om det? Nei vet du hva, kom deg vekk før dere får barn sammen.

Når han ser det selv og er klar over det, du har sagt at du ikke liker det. Likevel gjør han ingenting for å forandre seg, men sier at det bare er sånn. Det kommer aldri til å bli bedre. Han har hatt 35 år til å forandre seg.

Vet du om han har hatt tidligere forhold og hvorfor de eventuelt slo opp? Har han vært slik mot andre?

Om dere skulle få barn sammen kan jeg garantere at svigerfamilien kommer til å gjøre det samme mot deg også. Ingenting du gjør med barnet vil være bra, små stikk konstant. Og de kommer til å være slik mot barna, og ingen barn fortjener det!

Kom deg vekk før det er for sent og før du blir helt ødelagt.

Anonymous poster hash: 07598...39b

[elrania]

Dette høres nøyaktig ut som min eks (håper for din del at det ikke er det..) Det tok meg lang tid før jeg skjønte at det ikke var meg det var noe galt med, men at det var han som fullstendig manglet sosial intelligens. Eller god gammeldags folkeskikk.

Det var vel først etter at jeg ble kjent med familien hans, og da spesielt moren, at jeg forstod hvorfor han oppførte seg som han gjorde. ALT ble kritisert, eller gjort narr av på en slik måte at man ikke skjønte det umiddelbart. Det var gjentatte stikk på stikk rett og slett. Jeg fikk også høre at jeg var for ømfintlig, tålte ingenting, tok meg nær av alt etc. Den værste kommentaren var følgende; "Det er hjemme man må tåle å bli mobbet, slik at man er rustet for å håndtere den store, stygge verden utenfor". Da gikk lyset opp for meg at det her er fullstendig på trynet. Man skal ikke finne seg i å bli mobbet, for det var det det var, av samboeren sin!

Det endte med brudd for vår del, når jeg endelig klarte å bygge opp selvtilliten min nok til å gjennomføre det. Jeg som egentlig er en sterk jente med bein i nesa, og som virkelig ikke tar meg nær av ting, var helt ødelagt etter dette forholdet. Konsekvent mobbing gjør det med deg til slutt. Dog var det mange andre ting som førte til dette bruddet også, men jevnlig kritisering og påpeking av at jeg ikke var bra nok var en stor, stor del av grunnen. Min eneste anbefaling er å komme deg unna. Han ER sånn, og han vil nok ikke forandre seg med det første heller...Jeg brukte flere år på å forsøke å lære han at det er unødvendig, sårende, tankeløst og rett og slett ondskapsfullt. Reaksjonen hans? JEG var problemet selvsagt.

[AnonymBruker]

Fy faen så banalt.

"Det er hjemme man må tåle å bli mobbet, slik at man er rustet for å håndtere den store, stygge verden utenfor".

Dette er så bakvendt og tilbakestående at jeg får frysninger av det.

Hjemme skal man finne støtte og oppløftning. Og ikke nedpsyking, trakkasering, mobbing og drittslenging.

Og tenk hvis det blir involvert små barn inn i noe sånt. Så åpen for det, og tror fort at det er slik det skal være da.

Nei, dra til helvete, er det mulig å bli så destruktiv..? Der har du en fin arv som er verdt å ta vare på da!

Anonymous poster hash: 3ff97...8ec

[Gjest ts]

Dette høres nøyaktig ut som min eks (håper for din del at det ikke er det..) Det tok meg lang tid før jeg skjønte at det ikke var meg det var noe galt med, men at det var han som fullstendig manglet sosial intelligens. Eller god gammeldags folkeskikk.

Det var vel først etter at jeg ble kjent med familien hans, og da spesielt moren, at jeg forstod hvorfor han oppførte seg som han gjorde. ALT ble kritisert, eller gjort narr av på en slik måte at man ikke skjønte det umiddelbart. Det var gjentatte stikk på stikk rett og slett. Jeg fikk også høre at jeg var for ømfintlig, tålte ingenting, tok meg nær av alt etc. Den værste kommentaren var følgende; "Det er hjemme man må tåle å bli mobbet, slik at man er rustet for å håndtere den store, stygge verden utenfor". Da gikk lyset opp for meg at det her er fullstendig på trynet. Man skal ikke finne seg i å bli mobbet, for det var det det var, av samboeren sin!

Det endte med brudd for vår del, når jeg endelig klarte å bygge opp selvtilliten min nok til å gjennomføre det. Jeg som egentlig er en sterk jente med bein i nesa, og som virkelig ikke tar meg nær av ting, var helt ødelagt etter dette forholdet. Konsekvent mobbing gjør det med deg til slutt. Dog var det mange andre ting som førte til dette bruddet også, men jevnlig kritisering og påpeking av at jeg ikke var bra nok var en stor, stor del av grunnen. Min eneste anbefaling er å komme deg unna. Han ER sånn, og han vil nok ikke forandre seg med det første heller...Jeg brukte flere år på å forsøke å lære han at det er unødvendig, sårende, tankeløst og rett og slett ondskapsfullt. Reaksjonen hans? JEG var problemet selvsagt.

Jeg er TS.

Ja dette er som å lese om meg og oss. Min sier også lignende ting: "Prøver bare å forbedre deg slik at du kan fungere bedre ute i verden!" Har ikke hatt problemer med å fungere ute i verden før ham og hvem faen tror han at han er som skal forbedre meg og hjernevaske meg om at jeg ikke er god nok? Jævla rasshøllll!

Jeg gikk også inn i dette forholdet med bøttevis med selvtillitt som det bare er en brøkdel av igjen..

Og familien hans- overfladisk hyggelige, men gjør narr av alt og alle. "B er patetisk som kler seg slik (han kler seg helt vanlig) i en alder av 38. Tragisk.", "K snakker som om han er funskjonshemmet (det gjør han aldeles ikke!)". Ekkelt å høre på. ""Jeg sa til henne på en pen måte at hun var blitt for kraftig og at jeg ikke ville bli sett med henne mer ut"- sier søsteren til min sambo som selv er bælfeit om en bekjent...Kan dere tro det? Tror hele familien mangler ekte selvtillit. Det verste er at jeg også blir litt sånn når jeg er sammen med dem.

Og til deg som lurte på om han har vært slik mot andre- JA! Han sier at han hadde dette problemet med 1 annen, men det var selvfølgelig hennes feil, hun tålte ingenting, men jeg mistenker at det gjaldt alle.

Har vel gentlig bestemt meg for lengst at det er over, men pga dårlig selvtillit ikke klart å komme meg unna før nå. Og pluss, alle de "gode" periodene, når vi har hatt det supert, ga meg falske forhåpninger..

Takk for støtten