Hjelp til oppfarende/voldelig samboer!

[AnonymBruker]

Jeg vil innlede med at dette ikke gjelder den klassiske sjalu og kontrollerende og nærmest ondskapsfulle mannen som slår og manipulerer og psyker ned kvinnen. Slíke tilfeller har jeg vært borti før, og avsluttet forholdet.
Jeg er en erfaren og sterk dame, og derfor ikke ute etter sympati og råd om å "komme meg vekk" fra slike klassiske tilfeller. Jeg er ute etter å høre erfaringer fra folk i samme situasjon, råd fra noen som har taklet det bra, og om noen forstår såpass psykologi at de vet hva som må til for å hjelpe min samboer.

Vi har bodd sammen i 4 år. Jeg i 30-årene, han i 20-årene. Vi har det veldig bra sammen på mange måter, kjenner hverandre ut og inn og vil ha en felles fremtid.

Men skåret i gleden er at han er en litt "plaget" person som ofte er sur, overreagerer på ting og har kort lunte. Med overreaksjoner mener jeg at han blir oppkavet og hever stemmen i tilfeller hvor folk normalt sett ville vært mye mildere i tonen, eller ikke frustrert i det hele tatt. F.eks. velter han noe som står i veien, så hever han stemmen til meg for at jeg satte det der. Eller blir det et eller annet kluss med noe, helt normale og ubetydelige utfordringer i hverdagen, så lager han stor sak av det. Tåler liksom ingenting.

Jeg er ikke typen som "seiler med vinden" og som tier stille når han overreagerer på ting. Jeg sier i fra når jeg mener han går for langt med oppkavelse/overreagering og når jeg mener han krangler for ingen grunn, ja for enkelte ting er virkelig til å heve øyenbrynene av og da klarer jeg ikke tie stille, og da blir han selvfølgelig enda mer oppkavet.... Det kan ende med at tapper seg for energi med å rope og være sint, eller at han slår i vegger, dører eller i verste fall i meg. Sånn går mønsteret igjen og igjen.
-Han overreagerer.
-Jeg sier i fra.
-Han blir enda mer sint.

Så løsningen burde jo kanskje vært at jeg skulle holdt kjeft, men det klarer jeg bare ikke akseptere. Det finnes da måte på. Synes heller løsningen skal være at han går inn i seg selv å forsøker å endre reaksjonsmønstrene sine.

Han vet at dette ikke er godt for oss, eller riktig av han å bli aggressiv, men han får ikke til å omstille seg til å reagere på annen måte. Vi har søkt hjelp hos en tredjeperson, en med pedagosisk utdannelse, som også har bekreftet at det bare er detaljer min samboer blir sint for, og at det må kunne la seg ordne. Men i ventetiden på at ting skal bli bedre, skjer det jo nye ting hver uke.

Blir litt frustrert av dette. Mitt glade humør, blir ødelagt av denne surpompen, og vi vil så gjerne få dette til å gå.

Hva tror dere? Noen med råd? Er han koblet slik at umulig kan endre mønstrene sine? Kanskje vi burde gå til en med skikkelig psykiatri/psykologiutdannelse. Vil jo virkelig finne ut av dette....

Anonymous poster hash: addaa...3a9

[AnonymBruker]

Jeg mener du bare skal gå. Du gjentar ditt mønster igjen og igjen og dette kommer ikke til å bli bedre.

Men siden du aboslutt skal ha et tips så får du sende han til psykolog da.

Anonymous poster hash: e9bca...0fe

[AnonymBruker]

Til Anonymbruker i nr. #2.

Hvordan er du så sikker på at dette ikke kommer til å bli bedre? Det kan så hende, men jeg lurer på hva dine forutsetninger for en slik uttalelse er.

Anonymous poster hash: addaa...3a9

[Invicta]

Anbefaler dere å kontakte: http://atv-stiftelsen.no/

I tillegg bør han få henvisning til psykolog/psykiater av fastlegen og jobbe med sinnet sitt. Jeg vil gjerne understreke at dette må være hans jobb, ikke din. Ønsker han selv å forandre seg? Hvis ikke, tror jeg dessverre at det er ganske fåfengt.

[AnonymBruker]

Til Anonymbruker i nr. #2.

Hvordan er du så sikker på at dette ikke kommer til å bli bedre? Det kan så hende, men jeg lurer på hva dine forutsetninger for en slik uttalelse er.

Anonymous poster hash: addaa...3a9

Fordi du gjentar ditt eget mønster. Du skriver selv at dette ikke er første gang du er et voldelig forhold. Folk som har vært i et voldelig forhold har en tendens til å gjenta det samme om og om igjen. Og det ender ikke bra.

Anonymous poster hash: e9bca...0fe

[Gjest]

Du setter jo ganske store sperrer på de som skal svare deg når du bare vil ha en spesifikk type svar.

Jeg har ikke vært i din situasjon, og jeg er ikke psykolog.

Det eneste jeg kan konkludere med er at dere har et negativt mønster som begge er med på å opprettholde.

Hva slags konsekvens har det om han utagerer og går av skaftene?

Jeg har videre sett et forhold i vennekretsen der hun er stabil, med alt i rute og han er noen år yngre, med rotløs barndom og mye styr. De sliter. Hadde det ikke vært for ungene, så vet jeg at hun hadde gitt opp for lengst. Han har masse problemer som ikke løses på tross av psykologer og terapi. Heldigvis er han ikke utagerende. I deres tilfelle så tror jeg at han søkte en eldre dame for å få stabilitet og et hjem. Er det aktuelt i din situasjon?

Dere kan gå til en privat terapaut, om du finner en som er skikkelig og flink.

Men jeg synes du skulle sette en tidsfrist for deg selv. Hvor lenge du skal være i forholdet om det ikke bedrer seg. Plutselig har mange år gått.

Videre må du tenke etter hva han tilfører livet ditt av positive verdier, og om du hadde vært mer eller mindre lykkelig alene.

[-Jiinxs-]

Du skriver du har bodd sammen i 4 år, har det alltid vært slik eller hvor lenge har han vært så hissig?

[Gjest Gjest]

Slíke tilfeller har jeg vært borti før, og avsluttet forholdet.

Anonymous poster hash: addaa...3a9

Du har vært borti tilfeller før... Du er nok inne i et mønster du ikke ser selv engang. Jeg tror du hadde hatt godt av å snakke med profesjonelle om hva som gjør at du faller for menn som ikke er bra for deg. Det er ikke meningen å være "sterk" og takle en fyr som hever stemmen, slår i veggen, slår deg!

Å bli hos han er langt ifra å være sterk etter min mening.

Jeg har sett flere damer som går inn i det ene grusomme forholdet etter det andre, de vet rett og slett ikke hvordan en bra mann oppfører seg, og hvor bra man faktisk kan ha det i et godt forhold.

[AnonymBruker]

Problemet ligger sannsynligvis i temperamentet, tenker jeg.

Også muligens litt problemer med å bearbeide (les: forstå) følelsene sine, fordi en trykker dem ned i stedet.

Og da skal det ikke mye til heller, før det koker over igjen.
Og hvor stabilt blir det egentlig da, når det skal så lite til ?
Det får ikke stabilisert seg i det hele tatt, fordi følelsene bare ligger å sure til sinnet,

som et "forstyrrende" element eventuelt, som ligger å lurer i bakgrunnen og påvirker.

Garantert psykoligi-mat for det kan jo stamme fra hva som helst.

Å bli voldelig og da, er jo kjempepositivt.

Anonymous poster hash: 18d30...1c2

[AnonymBruker]

Høres litt ut som kjæresten min, bortsett fra at min aldri har rørt meg, men han har slått i dører ol. Kjæresten min har en sterk grad av ADHD, kanskje det kan være noe din bør utredes for?

Anonymous poster hash: 697a2...e1e

[AnonymBruker]

Høres litt ut som kjæresten min, bortsett fra at min aldri har rørt meg, men han har slått i dører ol. Kjæresten min har en sterk grad av ADHD, kanskje det kan være noe din bør utredes for?

Anonymous poster hash: 697a2...e1e

Neppe. Og ADHD kan ikke utredes. Det kan bare justeres.

Anonymous poster hash: 18d30...1c2

[Gjest xMarina]

Tusen takk til alle som har svart. Skal prøve å svare på alt i ett innlegg.


Ja, han vil ha hjelp til dette selv. Det er jo første bud, så bra er jo det....

Jeg kan ikke akkurat si han søkte etter noe eldre dame for å få et stabilt hjem. I utgangspunktet var det nok forelskelsen som tok av den gangen fra begges side.

Men det skal sies at det er jeg som har hus og som har "livet på stell" når jeg bor alene. Når han bor alene tiltrekkes han lett rus og feile miljøer, og var rusmisbruker (tung hasjmisbruker + festligheter med amfetamin) før vi ble sammen. Han har prøvd å bo alene da vi etter to år hadde et brudd, og da havnet han i gamle baner igjen. Ruset seg og hang i feile miljøer. Han har aldri víst at han har klart å holdt seg nyktern og "voksen" som eneboer, da blir liksom livet meget ungkars-rotete og meningsløst, men når han bor med meg så går det bra, for da ser han vel en mening og et lys med livet...

Han er veldig familiær og omsorgsfull og nå er det også et barn på vei, noe han har hatt et sterkt ønske om lenge. Jeg er ikke i tvil om at han vil være en god far, for han er veldig glad i barn og ansvarsfull rundt dem og er veldig seriøs med dette.

Da vi planla dette barnet var han i jobb, og trudde det skulle være enkelt å bytte jobb da det tok slutt med ressurser på den forrige, men nå har han gått uten jobb i 5 mnd (!) og jeg kjenner jeg er utålmodig.
En ting er at barnet er på vei og at vi har godt av stabile inntekter istedet for å tulle med NAV, men en annen ting er rastløsheten og energien som hoper seg opp i han når han går ledig. Han er en stor mann som trenger å være aktiv for å ha det bra. - Denne pedagogen vi går til mener at det er lediggangen som er årsaken til surhet og irritasjon, - i hvertfall en medvirkende årsak. Så jeg håper han finner en jobb ganske snart, noe å henge fingrene i. Eneste jobben han har i vente starter ikke før i januar, og det er lenge å vente.

I det siste har han vært dårlig til å lete etter jobb også. Han mener at han er sosialt mislikt og har vanskelig for å tilpasse seg (noe som til en viss grad er sant), så det skremmer han i å spørre etter jobb. Har jo forståelse for det, men det sliter.... Han burde prøve hardere.

Hans bakgrunn og hovedroten i problemer er veldig vanskelig barndom. ADHD-diagnose og personlighet som den gang ikke ble tatt særlig hensyn til. Opplevd mye svik fra foreldre, skole og omsorgspersoner, noe som gjorde han til både rusmisbruker og ungdomskriminell, noe som skulle vært snakket ut om og løst opp i hos profesjonelle folk for lengs.... Men det har aldri blitt gjort, så det er masse følelsesmessige opphopinger hos han, og veien til å bli voksen har vært vanskelig. Men det kommer seg, og til og med sinneproblemene har kommet seg de siste 4 årene, helt til denne arbeidsledigheten nå......da har mye kommet tilbake igjen.

Det hjelper egentlig å bare skrive dette og lese igjennom, for jeg ser jo mye av hele bildet bare ved å lese hva jeg selv skriver! Tusen takk for innspillene deres. Det gjør godt.

_______________________

! Ja, det er interessant det der med at jeg har vært i flere voldelige forhold. Hva er det jeg gjør feil? Eller, kanskje rettere sagt, hvorfor tiltrekkes jeg ubevisst slike folk? Og alle har vært oppfarende og voldelig av helt forskjellige grunner. Helt forskjellige bakgrunner og personligheter, så det er ikke det at jeg lar meg styre av sterke menn, for jeg lar meg ikke styre og dem er jo langt fra sterke.... Kanskje det er fordi jeg sier i fra og ikke holder kjeft når jeg "burde"? Slik at dem bare provoseres? Men jeg vet jo at det er dem som er urettferdig og har lunte-/reaksjonsproblemer in the first place, så hvorfor skal jeg måtte gå på tå hev og finne meg i alt det rare? (Retorisk spm.)

Kanskje noe henger sammen med min egen familiebakgrunn. Jeg har en veldig spesiell far. Ikke voldelig, men kan være meget eksplosiv og overreagerende. Hardt arbeidende kar født i nitten åttogfør, gammeldags og svart-hvit, dårlig (til å vise) empati og ikke verdens flinkeste til å kommunisere med oss jentene. Vi er 2 søstre som har reist oss mang en gang gråtende fra middagsbordet fordi "pappa ikke forstår", er krass og uvennlig i tonen.
Han er samtidig verdens snilleste pappa, men har disse surpomp-issuene som har gått mye utover oss. Som igjen henger igjen fra háns krevende arbeider-barndom.
Mamma oppi alt dette? Hun vet å tie stille for husfredens skyld. Hun har lært seg å leve med ham, og det er vel derfor de har vært gift i 40 år. Hun har akseptert han som menneske og lært seg hvordan han fungerer. Kanskje det er det jeg også er i ferd med å gjøre....

Endret 12. august 2013 av xMarina

[AnonymBruker]

Om det er et barn på vei bør du ihvertfall avslutte dette. Barnet fortjener et hjem der det ikke trenger å være redd for at pappa skal bli sint og voldelig. Huff, dette er bare så gale.

Anonymous poster hash: e9bca...0fe

[Gjest xMarina]

Til Anonym i innlegg #13.

Ja, vet. Jeg ville aldri latt mitt barn bo under forhold hvor forelder kunne skade barnet.

[Gjest Gjest]

Du skal redde han fra seg selv, og attpå til er du gravid. Supert....

[AnonymBruker]

Dette kommer til å gå utover en liten uskyldig part også. Uff kom deg unna før han blir verre.

Anonymous poster hash: 37625...077

[Gjest]

Jeg vil så gjerne si noe positivt nå.

Men jeg aner ikke hva.

Det kjennes ut som om mannen er restaureringsprosjektet ditt. Han funker når han er sammen med deg, så det er best sånn.

Han må stå på egne bein og være selvstendig!

Om han ruser seg alene, så er han heller ikke så veldig bra å ha som helgepappa.

Videre har ADHD en høg grad av arvelighet.

Han har masse problemer fra oppvekst og voksenliv.

Du har en vanskelig barndom som driver deg til merkelige avgjørelser og forhold, og som får deg til å godta ting du ikke må godta.

Du kan ikke gå resten av livet og balansere på stram line for å unngå utbrudd fra han!

Om barnet som kommer ikke er motivasjon nok for han til å få ting på stell, hva er det da?

Jeg får en uggen følelse av at han føler at han ikke trenger å streve mer, for etter at han har "satt barn på deg" så har han sikret seg mot å bli lempet ut av livet ditt. Men det er kanskje urettferdig tenkt av meg.

I forhold til det jeg refererte med mine bekjente: sier ikke at det er samme case, men det har visse likhetstrekk.

[Gjest xMarina]

Jeg har ikke hatt noen vanskelig barndom selv om faren min var dårlig til å kommunisere. Jeg har hatt en generell trygg barndom, men det er jo klart at det jeg nevnte ikke er bra, og at det kanskje gjenspeiles i hva jeg aksepterer nå senere i livet.

"Restaureringsprosjekt", det ordet tror jeg lett kan bli feil ladet. Folk tiltrekkes av forskjellige grunner og noen gang blir utfordringene store og man ønsker jo å takle dem der man tror det finnes håp. ​Han har jo selv endret seg mye på alle disse årene, og han sa sist i går at han har tenkt å kontakte noen profesjonelle for samtaler, i tillegg til han pedagogen vi går til nå. Så jeg kan jo pushe han på den å få han til å ringe lege allerede i mårra. Tiden flyr i fra oss, tid er gull verd, det er jo ingenting å vente på.

Ikke alltid er gresset grønnere på den andre siden heller. I et opphold av vårt forhold hadde jeg sjangsen til å involvere meg med en svigermors drøm av en mann. Men problemet der var at han var alt for snill, alt for perfekt, alt for lite utfordrende, ja så "rosa" at det ble ikke tiltrekkende nok, men heller sjelelig ikke-utfordrende. Så vi ble forble venner. Noe jeg ikke angrer på. Så jeg tok heller opp tråden med han gamle igjen... (Kanskje vi trenger hverandre mer?)

Jeg håper det er lediggangen hans i det siste som har gjort han irritabel igjen, men jeg får bare motbør når jeg forsøker å ta arbeidssituasjon opp med ham. Det er ikke fordi han ikke vil jobbe, han ønsker jo det, men han ikke vet om noe som passer. Jeg foreslo å spørre etter vikarjobb i barnehage, da det er noe helt annet enn de mannlige yrkene han har hatt før. En plass jeg tror han vil trives og beherske bra. Men barnehage var for flaut, mente han... Det vil ødelegge stoltheten. Da vil jeg si det er flauere og bare sitte i ro, og ikke gidde å gjøre det for ungen engang....! Ikke sant....? Jeg skal forsøke mer på den...

Endret 12. august 2013 av xMarina

[Gjest Gjest]

Jeg vil innlede med at dette ikke gjelder den klassiske sjalu og kontrollerende og nærmest ondskapsfulle mannen som slår og manipulerer og psyker ned kvinnen. Slíke tilfeller har jeg vært borti før, og avsluttet forholdet.

Jeg er en erfaren og sterk dame, og derfor ikke ute etter sympati og råd om å "komme meg vekk" fra slike klassiske tilfeller. Jeg er ute etter å høre erfaringer fra folk i samme situasjon, råd fra noen som har taklet det bra, og om noen forstår såpass psykologi at de vet hva som må til for å hjelpe min samboer.

Vi har bodd sammen i 4 år. Jeg i 30-årene, han i 20-årene. Vi har det veldig bra sammen på mange måter, kjenner hverandre ut og inn og vil ha en felles fremtid.

Men skåret i gleden er at han er en litt "plaget" person som ofte er sur, overreagerer på ting og har kort lunte. Med overreaksjoner mener jeg at han blir oppkavet og hever stemmen i tilfeller hvor folk normalt sett ville vært mye mildere i tonen, eller ikke frustrert i det hele tatt. F.eks. velter han noe som står i veien, så hever han stemmen til meg for at jeg satte det der. Eller blir det et eller annet kluss med noe, helt normale og ubetydelige utfordringer i hverdagen, så lager han stor sak av det. Tåler liksom ingenting.

Jeg er ikke typen som "seiler med vinden" og som tier stille når han overreagerer på ting. Jeg sier i fra når jeg mener han går for langt med oppkavelse/overreagering og når jeg mener han krangler for ingen grunn, ja for enkelte ting er virkelig til å heve øyenbrynene av og da klarer jeg ikke tie stille, og da blir han selvfølgelig enda mer oppkavet.... Det kan ende med at tapper seg for energi med å rope og være sint, eller at han slår i vegger, dører eller i verste fall i meg. Sånn går mønsteret igjen og igjen.

-Han overreagerer.

-Jeg sier i fra.

-Han blir enda mer sint.

Så løsningen burde jo kanskje vært at jeg skulle holdt kjeft, men det klarer jeg bare ikke akseptere. Det finnes da måte på. Synes heller løsningen skal være at han går inn i seg selv å forsøker å endre reaksjonsmønstrene sine.

Han vet at dette ikke er godt for oss, eller riktig av han å bli aggressiv, men han får ikke til å omstille seg til å reagere på annen måte. Vi har søkt hjelp hos en tredjeperson, en med pedagosisk utdannelse, som også har bekreftet at det bare er detaljer min samboer blir sint for, og at det må kunne la seg ordne. Men i ventetiden på at ting skal bli bedre, skjer det jo nye ting hver uke.

Blir litt frustrert av dette. Mitt glade humør, blir ødelagt av denne surpompen, og vi vil så gjerne få dette til å gå.

Hva tror dere? Noen med råd? Er han koblet slik at umulig kan endre mønstrene sine? Kanskje vi burde gå til en med skikkelig psykiatri/psykologiutdannelse. Vil jo virkelig finne ut av dette....

Anonymous poster hash: addaa...3a9

Hei!

Noen tanker som slår meg:

Kvinner eller menn som blir sammen med en partner som de skal redde, kommer ofte fra dusfunksjonelle hjem. Man kan få mange mange mønster av å vokse opp i dysfunksjonelle hjem.

Å vokse opp i et dysfunksjonelt hjem:

Noen vokser opp med foreldre som har alkoholmisbruk, andre vokser opp med vold eller foreldre som er "humørsyke" eller som er alvorlig psykisk syke.

Jeg råder TS til å ta kontakt med en alanon eller vba gruppe, eller å lese om det. Alanon er for de som lever med eller har levd med en dysfunksjonell person (det trenger ikke å være alkohol eller annen rus med i bildet, men det kan være en annen dysfunksjonalitet. VBA (voksne barn av alkoholikere) er gruppe for de som har vokst opp med dysfunksjonalitet i hjemmet (alkohol, annen rus og/eller annen dysfunksjonalitet.

Det finnes VBA-grupper og Alanon grupper mange steder i landet.

Bytt ut ordet alkoholisme med dysfunksjonellt, når du leser dette, dersom det ikke var alkoholisme i bildet i din oppvekst.

http://www.acanorge.org/

http://www.acanorge.org/noeformeg/

http://www.acanorge.org/problemet/

http://www.acanorge.org/losningen/

Les også gjerne om medavhengighet (Ordet kan misforstås, men det forklares i teksten)

http://rosenbehandling.com/medavhengighet-barn-av-alkoholikere-rusmisbrukere-og-psykisk-syke-foreldre/

[Gjest]

Jeg kan bare kommentere det lille jeg leser her.

Selvsagt kan ting bli feiltolket, for det basserer seg på små bruddstykker av informasjon som du selv lar komme fram.

Det som er interessant med det du skriver er at du har vektlagt tingene nok til å skrive om de her.

Min tolkning skjer også gjennom mine filtre og rammer, og vi er sikkert ikke enige om definisjoner.

Jeg på min side ville heller ha en "svigemorsdrøm" som du sier er "kjedelig" enn en hissig mann som er voldeliig når det passer han, arbeidsledig, missbruker narkotika når han har mulighet, er totalt ubrukelig på egen hånd, har ADHD, er arbeidssky (ellers hadde han tatt hva som helst!) og en såkalt "mannemann".

Mannen du ikke ville ha fordi han var for snill håper jeg finner seg en skikkelig dame som vet å sette pris på han.

Du høres ut som om du heller vil ha en skikkelig utfordring, og det har du visst fått.

Veldig utagerende adferd og vold er en absolutt dealbreaker for de fleste som har et relativt normalt og sundt syn på livet. Hvorfor det ikke er det for deg må du ta med en terapaut.

Det høres ut som om du har en hang til "BadBoys", og sånn er jo noen damer. Om det er lurt av deg får du ta med deg selv.