Begge foreldrene mine borte, iløpet av få år..

[AnonymBruker]

Har allerede mistet en av foreldrene mine. Nå er den andre alvorlig syk, det er ingenting som kan helbrede, så det kommer ikke til å ta lang tid før livet er over.

Det er ikke mer enn et par år siden det første dødsfallet. Jeg hadde ikke helt forstått at det skjedde, før denne sykdommen rammet...

Jeg er 24 år, føler jeg må være "voksen" og takle dette. Men aner ikke hvordan jeg skal få det til.

Føler meg sint.. Redd.. Trist.. Hjelpeløs.. Vet ikke hva jeg bør si til den som er syk, hvordan vise hvor mye jeg bryr meg..

Og hvordan skal alt bearbeides?

Anonymous poster hash: 2fd71...131

[AnonymBruker]

Man sørger ofte på forskjellige måter, så hvordan det skal bearbeides er strengt tatt op til hver enkelt. Veien blir til mens du går, og dine reaksjoner er helt normale

Anonymous poster hash: 102c2...8fa

[AnonymBruker]

jeg tenker at du kanskje trenger litt profesjonell hjelp til å takle dette? 24 år er veldig ungt i forhold til å ha mistet begge foreldrene sine

Anonymous poster hash: 3c30d...033

[AnonymBruker]

Har du søsken som du kan støtte deg til? Så du ikke her helt alene. Veldig trist, TS at du mister begge foreldrene dine i så ung alder. Håper du har venner som støtter deg iallefall

Anonymous poster hash: 81204...670

[Alvina]

prat med dette med fastlegen din og bli henvist til psykolog, det tror jeg kan hjelpe deg mye nå. Å prate med en prest (hvis man liker presten, man trenger ikke være kristen og ok prester er vant til at ikke alle er religiøse)

Det er forferdelig vanskelig det du går gjennom nå, du har nettopp mistet en, og nå er den andre av dine forelder alvorlig syk.

Jeg har vært borti det samme, heldigvis ble min mor frisk igjen, men jeg er nesten dobbel så gammel som deg, men alder hjelper ikke, for når man mister en av sine foreldre er det som en vegg faller ned. Man står alene. De er de eneste man har kjent hele livet, de har vært der hele tiden.

Man må også innse at livet er forgjengelig og får det som et takras innover seg... Men det er så mye, jeg klarer ikke skrive om alt her.

Kondolerer på det varmeste. Ta vare på din mor, støtt henne, men husk at du ikke må glemme deg selv nå, hvis du skal stå sterkt for henne, må du ta vare på deg selv. Og du trenger ikke prate om sykdom og død, det må være vanskelig for henne også, og kanskje - jeg bare lufter tanken, har hun lyst til å dø siden hennes mann døde. Det er ofte slik fatt, snakk med henne, spør henne hvilke tanker hun har. Men om hun har en sykdom som kan vare i ti-femten år, ville jeg heller forsøkt å få et fast hjelpeapparat rundt henne. Dette kan ingen takle alene. Kontakt helfo, kommunen og for din del, prat med legen din og få en å prate med. Dette tror ikke jeg hadde taklet når jeg var 24 år, ikke alene.

[AnonymBruker]

Håper det går bra, mine tanker går til deg TS.

Anonymous poster hash: 83830...cdf

[AnonymBruker]

Har du søsken som du kan støtte deg til? Så du ikke her helt alene. Veldig trist, TS at du mister begge foreldrene dine i så ung alder. Håper du har venner som støtter deg iallefall

Har en halvsøster (vår felles forelder er død). Vi vokste ikke opp sammen, og har ikke så mye kontakt nå. Bor langt unna hverandre.

Har ikke noen veldig nære venner. Har et par jeg kan snakke med, men har ikke så mye kontakt med dem heller.

Alvina, jeg er veldig skeptisk til psykolog.. Sitter man ikke bare å prater. Mens psykologen nikker, "forstår", men sier lite?

Men kan snakke med fastlegen, som kanskje har noen råd.

Jeg skrev ikke noe om hvem av foreldrene mine som er syk nå.. Uansett, de ble skilt da jeg var lita, så den som fortsatt lever vil ikke dø fordi ektefellen er borte...

Vedkommende har faktisk en veldig appetitt på livet, og ønsker å leve.

Anonymous poster hash: 2fd71...131

[Syrinduft]

Føler veldig med deg. Har selv mistet begge to nå, etter at pappa gikk bort tidligere i år. Og er enebarn. Men så mye tips har jeg vel ikke 😔 Det jeg hvertfall selv skulle ønske, er å snakke med/møte noen andre i samme situasjon. Føles så utrolig ensomt å oppleve slikt, selv om jeg er noe eldre enn deg (er i 30-årene), for ingen i min vennekrets, eller noen jeg vet om har opplevd å miste begge to allerede. Eller de par stk jeg vet om har søsken som står dem nær da. Føler at mange synes synd på meg og sånn, og har mange venner, men dog kan vel ikke forstå det fullt og helt, for det er en overveldende og trist situasjon man vanskelig kan forestille seg. Og det å sitte ved sykesengen til en forelder man vet snart skal dø opplevde jeg også. Mamma fikk kreft og døde langsomt, mens min far døde brått . Håper du har noen nær du kan prate med selv om de ikke fullt og helt kan forstå hvordan det egentlig føles... Og viktig å prøve å holde seg 'i farta' og gjøre litt i hverdagen av hyggelige ting selv om man tror man ikke orker. Hvordan snakke med den døende er vanskelig å si, for folk er jo så ulike der. Mamma kunne jeg ikke snakke om døden med, hun stakk på en måte hodet i sanden og ville ikke høre prat om det i det heletatt, selv om hun var uhelbredelig syk. (Selv var jeg 21 år da hun døde, og diagnosen uhelbredelig kreft fikk hun nesten 2 år før hun gikk bort..)

Har lurt på å snakke med psykolog selv, men ikke fått ut fingeren. Vet ikke helt om det er det rette for meg heller, og om det ville hjelpe noe.. Er som du sier, de sier vel ganske lite. En bare 'tømmer hodet sitt' der mens de sitter og nikker tror jeg..

Ønsker deg all styrke det går an å få i tiden fremover! Er bare å sende meg privat melding om du ønsker å prate også. Klem 💜

[AnonymBruker]

Stor klem til deg ts!

Min bestevenn mistet moren sin da hun var 12, og faren da hun var 15.
Begge to døde av kreft.

Det samme med en annen, som nå mistet begge foreldrene i løpet av to år.

23år.

Det er trist, men stå på!

Anonymous poster hash: 8e7c9...e07

[Sofie1]

Klem til deg. Jeg har mistet begge foreldrene mine, men det gikk en del år i mellom.

Jeg vil anbefale deg og ta kontakt med ett sorgstøttesenter. noen år siden. Jeg hadde der en del timer med samtale med en person og begynte etter litt i en sorggruppe. Dette hjalp meg utrolig, og også å treffe andre som var i samme situasjon som meg.

Sjekk på nettsidene til sykehuset du tilhører så kanskje du finner noe her. Etter at sorggruppen var over startet jeg i en ny gruppe som het "veien videre" som også var til god hjelp.

[AnonymBruker]

Jeg mistet begge mine foreldre i løpet av få uker, etter flere års sykdom, da jeg var i 20-årene. Det er 5 år siden nå, men jeg er fortsatt litt i "limbo" i livet mitt. Det kan være tungt å gå videre. Jeg føler meg så alene. Alle tar det som en selvfølge å ha familie, føler jeg. Men vi er jo ikke de eneste, det ser man bare her på tråden. Folk opplever sånt hver dag.

Og tro meg; du er voksen nok. Er det en ting jeg har skjønt, så er det at man blir ikke bedre til å takle slike ting bare av å få flere år på baken. Man takler det man må, når man må det. Jeg har hørt damer i 50 årene sutre i veg om syke gamle foreldre, før de overbærende informerer meg om at dette vet jo ikke jeg noe om. Mens jeg vet at jeg tok meg av mine døende foreldre som en ung kvinne uten deres ressurser og nettverk.

Fortsett å lufte tankene dine inne her og se om du kan finne noen andre å snakk med. Gode tips lengre oppe i tråden, så jeg gjentar ikke..

Anonymous poster hash: c8b3f...6f9

[Trulte1234]

Stakkar deg , mistet begge mine da jeg var 25 år jeg , og det tok lang tid og bearbeide