Skal jeg tilgi han? Utro?

[Gjest Tristogusikker]

Håper på deres synspunkter på en ting, jeg ønsker ikke å fortelle vennine mine om dette, for jeg orker egentlig ikke å prate med dem om det, og ønsker ikke at de dømmer forholdet vårt pga dette...

Here it is.

Jeg og min kjære har vært sammen noen år nå. Vi møttes, og det tok noen uker før vi begynte og date, men for meg har det vært han fra den dagen vi møttes. Vi har også satt det som en dato for den dagen vi ble sammen osv. "Feiret" det i årene etterpå.

Nå fant jeg ut denne uken at to mnd etter vi møttes dro han på date/ferie"weekendtur med en annen dame. Ei han hadde hatt endel kontakt med før meg, og han forklarer det med at han måtte finne ut av ting med henne før han slo seg til ro med henne. De hadde kontakt i et par mnd etter dette. Altså ca 4 mnd ut i vårt forhold. Han sier at de ikke hadde sex da...

Jeg ble såklart kjempe lei meg, og hele denne perioden der jeg var nyforelsket, de fine treffene vi hadde, at han var forelsket i meg osv... den første tiden som dere alle kjenner til... alt det falt i grus for meg.

Nå aner jeg ikke hva å gjøre, syns jeg dette er ok? Vi har det veldig fint, og han er joman her med meg, ikke med henne... Jeg har igrunn ikke lyst at alle disse årene skal være bortkastet pga dette, men jeg vet ikke om jeg takler det. Jeg tenker på det hele tiden.

Han løy til meg hvor han skulle den helgen, jeg satt hjemme og var kjempe lei meg. Han kom hit samme dagen han kom hjem og var sammen med meg. Hadde kjøpt gave til meg. Å tenke på alt dette gjør meg veldig veldig kvalm.

Hva hadde dere gjort/tenkt i en slik situasjon???

Takk for dere tok dere tid til å lese

[Gjest Tristogusikker]

Håper på deres synspunkter på en ting, jeg ønsker ikke å fortelle vennine mine om dette, for jeg orker egentlig ikke å prate med dem om det, og ønsker ikke at de dømmer forholdet vårt pga dette...

Here it is.

Jeg og min kjære har vært sammen noen år nå. Vi møttes, og det tok noen uker før vi begynte og date, men for meg har det vært han fra den dagen vi møttes. Vi har også satt det som en dato for den dagen vi ble sammen osv. "Feiret" det i årene etterpå.

Nå fant jeg ut denne uken at to mnd etter vi møttes dro han på date/ferie"weekendtur med en annen dame. Ei han hadde hatt endel kontakt med før meg, og han forklarer det med at han måtte finne ut av ting med henne før han slo seg til ro med henne. De hadde kontakt i et par mnd etter dette. Altså ca 4 mnd ut i vårt forhold. Han sier at de ikke hadde sex da...

Jeg ble såklart kjempe lei meg, og hele denne perioden der jeg var nyforelsket, de fine treffene vi hadde, at han var forelsket i meg osv... den første tiden som dere alle kjenner til... alt det falt i grus for meg.

Nå aner jeg ikke hva å gjøre, syns jeg dette er ok? Vi har det veldig fint, og han er joman her med meg, ikke med henne... Jeg har igrunn ikke lyst at alle disse årene skal være bortkastet pga dette, men jeg vet ikke om jeg takler det. Jeg tenker på det hele tiden.

Han løy til meg hvor han skulle den helgen, jeg satt hjemme og var kjempe lei meg. Han kom hit samme dagen han kom hjem og var sammen med meg. Hadde kjøpt gave til meg. Å tenke på alt dette gjør meg veldig veldig kvalm.

Hva hadde dere gjort/tenkt i en slik situasjon???

Takk for dere tok dere tid til å lese

*Før han slo seg til ro med MEG!!!

[Gjest Gjest]

*Før han slo seg til ro med MEG!!!

Hvordan fant du det ut?

Var det han selv som plutselig begynte å fortelle om det, eller hadde du hørt rykter fra andre?

Jeg synes at det hadde vært vanskelig å stole på en mann dersom han har løyet til meg før.

[Gjest snoopy_93]

Jeg fant ut det samme når jeg var sammen med eksen min.. Jeg viste det innerst inne og han løy til meg om det i mange, mange år før jeg igjen spurte han og da fikk jeg et "ja, det er den største feilen jeg har gjort" Det gnagde på meg i lang tid og jeg har ikke klart å tilgi han for det.
Hadde faktisk vært lettere om han sa det da det hadde skjedd i stede for å si det mange år etter. Har vanskeligheter med å stole på han etter det.

Glemte jo helt å svare mens jeg var i farta.

Jeg tror jeg ville fortsatt og tilgitt, men dersom jeg finner ut mer (at det er info han har latt være å fortelle) så ville jeg gjort det slutt uten å se meg til bake EVER.

Endret 10. august 2013 av snoopy_93

[Gjest Tristogusikker]

Hvordan fant du det ut?

Var det han selv som plutselig begynte å fortelle om det, eller hadde du hørt rykter fra andre?

Jeg synes at det hadde vært vanskelig å stole på en mann dersom han har løyet til meg før.

Jeg visste allerede den helgen at det var noe, noe som ikke stemte. Så jeg har vel hatt mistanker hele tiden. Så kom jeg over en mail han hadde sendt, spurte hva dette var så fortalte han det...

Jeg har i utgangspunktet problemer med å stole på folk, og dette gjør det veldig vanskelig. Han utelot å fortelle det fordi han ville være sammen med meg...

Jeg kommer nok aldri til å glemme det nei, men usikker på om jeg i det hele tatt kan tilgi han for det. Føler meg liksom som et andre valg, fordi han ikke fikk henne eller hva var det?

Frister veldig å sende henne en melding, men jeg MÅ la være. Dette er jo kjempe lenge siden.

Å det går rundt rundt i hodet mitt!!!

SÅ lei meg

[Gjest Tristogusikker]

Jeg fant ut det samme når jeg var sammen med eksen min.. Jeg viste det innerst inne og han løy til meg om det i mange, mange år før jeg igjen spurte han og da fikk jeg et "ja, det er den største feilen jeg har gjort" Det gnagde på meg i lang tid og jeg har ikke klart å tilgi han for det.

Hadde faktisk vært lettere om han sa det da det hadde skjedd i stede for å si det mange år etter. Har vanskeligheter med å stole på han etter det.

Glemte jo helt å svare mens jeg var i farta.

Jeg tror jeg ville fortsatt og tilgitt, men dersom jeg finner ut mer (at det er info han har latt være å fortelle) så ville jeg gjort det slutt uten å se meg til bake EVER.

Jeg spurte han, var det DA noe mer... Nei. Han er egentlig en veldig snill og flott mann. Voksen og god. Og han hadde aldri gjort noe slikt mot meg nå. Ble det slutt med dere når du fant ut av dette? Jeg mener også det hadde vært lettere om han hadde sagt noe der og da, som, jeg er usikker på deg, jeg har også truffet en annen eller noe slikt...

[Gjest Gjest]

Jeg visste allerede den helgen at det var noe, noe som ikke stemte. Så jeg har vel hatt mistanker hele tiden. Så kom jeg over en mail han hadde sendt, spurte hva dette var så fortalte han det...

Jeg har i utgangspunktet problemer med å stole på folk, og dette gjør det veldig vanskelig. Han utelot å fortelle det fordi han ville være sammen med meg...

Jeg kommer nok aldri til å glemme det nei, men usikker på om jeg i det hele tatt kan tilgi han for det. Føler meg liksom som et andre valg, fordi han ikke fikk henne eller hva var det?

Frister veldig å sende henne en melding, men jeg MÅ la være. Dette er jo kjempe lenge siden.

Å det går rundt rundt i hodet mitt!!!

SÅ lei meg

Jeg sender en trøsteklem

og håper at du finner ut av hva som blir best for deg, og at du greier å tilgi han dersom du stoler på at det ikke er noe annet han har løyet om.

Det er fint om du snakker mye med han om dette, og får svar på alle dine spørsmål i forbindelse med dette som han løy om.

Han bør være ydmyk og forståelsesfull og la deg snakke med han om dette og la deg bruke den tiden du trenger til å komme over dette og til å greie å ha 100% tillit til han igjen.

Har han disse kvalitetene?

[Gjest Tristogusikker]

Jeg sender en trøsteklem

og håper at du finner ut av hva som blir best for deg, og at du greier å tilgi han dersom du stoler på at det ikke er noe annet han har løyet om.

Det er fint om du snakker mye med han om dette, og får svar på alle dine spørsmål i forbindelse med dette som han løy om.

Han bør være ydmyk og forståelsesfull og la deg snakke med han om dette og la deg bruke den tiden du trenger til å komme over dette og til å greie å ha 100% tillit til han igjen.

Har han disse kvalitetene?

Tusen takk Ja så absolutt. Vi har pratet og jeg har spurt. Vi har hatt noen tøffe dager, og jeg kan plutselig komme til å tenke på det. Da har han satt seg ved siden av meg, holdt rundt meg å latt meg klage. Jeg har sagt til han at jeg vil klare det, men er usikker på om jeg klarer det. Han må gi meg tid, det forstår han veldig. Han har vært veldig fin, og vi har faktisk ikke kranglet, men pratet rolig om dette.

Jeg vil så gjerne få det til, men jeg blir så destruktiv i tankegangen når jeg er alene. Og som sagt, jeg vil ikke prate med noen om det. Pga jeg vil finne ut av dette selv, ikke at jeg blir "presset" til det av mine venniner.

Jeg får ta tiden til hjelp, men fy faen så jævlig!!!

[ohyeahitsme]

Hei og hopp!

Jeg kan ikke si hva du skal gjøre naturligvis, da jeg ikke kjenner denne saken overhodet. MEN, generelt vil jeg si at du skal prøve å la det ligge. Det var helt i starten av forholdet, og hvis han ikke har gjort noe sånt i ettertid av dette, og dere har et veldig bra forhold nå, så burde ikke dette ødelegge, så lenge det er flere år siden.

Jeg skjønner absolutt at du tenker på dette, og at det er ødeleggende. MEN, det er DEG han er sammen med, og det er deg han har valgt å ha ved sin side Hvis det kun er denne saken, og ingenting mer, som skjedde helt i starten av forholdet, som i tillegg er flere år siden, så prøøv å ikke henge deg opp i det.

Du blir kanskje litt mistenksom fremover, og for deg tar det sikkert sin tid for å kunne stole helt og holdent på han igjen. Men, slik du beskriver han så virker han som en bra mann, og så lenge du elsker han og vil fortsatt være sammen med han så prøv å tenk fremover

.

Just move forward and dont look back.

Jeg ville hvertfall aldri latt noe sånt ødelegge for et bra forhold, selv om jeg skjønner at det er tungt. Ingen forhold er perfekte, og som sagt, hvis dere har det bra nå, så må du bare prøve å komme over det.

Lykke til!

Endret 10. august 2013 av ohyeahitsme

[AnonymBruker]

Tusen takk Ja så absolutt. Vi har pratet og jeg har spurt. Vi har hatt noen tøffe dager, og jeg kan plutselig komme til å tenke på det. Da har han satt seg ved siden av meg, holdt rundt meg å latt meg klage. Jeg har sagt til han at jeg vil klare det, men er usikker på om jeg klarer det. Han må gi meg tid, det forstår han veldig. Han har vært veldig fin, og vi har faktisk ikke kranglet, men pratet rolig om dette.

Jeg vil så gjerne få det til, men jeg blir så destruktiv i tankegangen når jeg er alene. Og som sagt, jeg vil ikke prate med noen om det. Pga jeg vil finne ut av dette selv, ikke at jeg blir "presset" til det av mine venniner.

Jeg får ta tiden til hjelp, men fy faen så jævlig!!!

Noen ganger er det gret å ikke snakke med ting angående forhold til venninner. I hvertfall ikke alle venninner.

For de er med deg og er alltid på "ditt lag", men den dagen du kanskje finner ut at du tilgir og at du faktisk har bearbeidet disse følelsene alene og sammen med samboeren, så har ikke de vært gjennom den prosessen, det eneste de husker er den sønderknuste venninnen som fortalte de dette og nå "plutselig" skal alt være greit?

Jeg sier ikke at alle er sånn, men mange er det og på en måte forstår jeg det, for de har ikke gått gjennom den prosessen med deg, der du klager til samboer og hvordan han reagere hva dere prater om osv og ikke minst dine tanker og hva du selv til slutt blir enig med deg selv om

Bare et tips.

Men til hva du faktisk sliter med, så mener jeg det at hvis man gjør en feil mange år tilbake, så bør ikke den avgjøre noe som har vært fint i mange år. Det var i starten av deres bekjentskap, ikke etter at dere ble sammen, etter dere ble samboere eller i forrige uke.

Jeg tolerer lite sånn, og jeg har lite forståelse for mennesker som er utro eller dater flere osv.

Men samtidig så er det noensinne skjedde i starten, starten av noe som etterpå bare har vært fint. Det vil si før han kjente deg ordentlig, men så ble han kjent med deg og siden har han ikke gjort noe? Da mener jeg vel egentlig at du kanskje kaster bort noe bra for en fryktelig dårlig avgjørelse for flere år siden og det før han kjente deg godt nok. (Jeg mener man ikke kjenner en person godt nok etter noen få måneder...)

Anonymous poster hash: 968ba...c19

[Gjest Lille-pus]

Hva om du snur litt på synsvinkelen din her, TS ?

Om vi tenker oss at han den gangen, for mange år siden, nesten rett etter at han hadde møtt deg, før han kjente deg.

Tenk om han dengang hadde hatt en natts sex med en annen kvinne.

Resultatet er jo uansett hva som skjedde at han valgte deg.

Det er deg han er med. Det er deg han har vært med all tid siden dette kanskje skjedde.

Og skulle det ha skjedd... så valgte han deg.

Det er deg han er med. Det var deg han tok det videre med. Det var deg han gikk fra å være kjærester til å bli samboere. Det er deg han gikk fra å date til å dele hverdagen med.

Jeg ville tenke på det slik jeg har beskrevet her, fordi det er jo det som er de faktiske resultatene, uansett hva som kanskje skjedde den gangen.

Jeg synes ikke du skal bruke all energi på å tenke deg småsprø på noe som kanksje skjedde for lenge siden. Snu fokus og blikket fremover og legge energien i dagene som kommer, ikke dagene som har gått.

Edit: Ryddet og kastet ut TyrkLeif.

Endret 10. august 2013 av Lille-pus

[AnonymBruker]

Tror du ikke weekendturen deres var planlagt en stund, og at han så muligheten til å snakke ut med henne og avslutte ting på en pen måte? Og at det kanskje var sånn høflighetskontakt mellom de et par måneder etter?

Uten å vite mer om hva de følte for hverandre, hva slags tur de var på, hva slags kontakt de hadde, så er det vanskelig å svare på hva du bør gjøre.

Jeg tenker at hvis forholdet deres har vært fint i årene dere har vært sammen, så burde det telle mest.

Og.. Man kan like tanken om at man er sammen siden første gangen man møtes og begynner å like hverandre, men ordentlig sammen ble dere vel ikke før en god stund med dating?

Håper dere snakker ordentlig ut om dette. Og synes det er bra du velger å holde venninnene dine unna dette problemet. Men å gruble alene fører også mye dritt med seg, så du kunne kanskje kontaktet en eller annen som ser objektivt på dette? En i familien som ikke vil endre syn på typen din etter dette f.eks...

Anonymous poster hash: dfe43...0cb

[Frøken askepott]

Skjønner at det sikkert kom som et sjokk og at det ikke var noe kjekt å få vite, men kanskje han trengte en avslutning eller finne ut av hva han følte. Sikkert bedre at han gjorde det da og ikke gjennom hele forholdet deres.

Han har sikkert ikke turd å si noe i frykt for å miste deg!...men uansett dumt å finne ut av det på den måten..blir fort litt mistenksom. Huff vanskelig.. Håper dere snakker godt i lag, så kan dere komme dere igjen om det.

Lykke til <3

[Gjest Tristogusikker]

Skulle gjerne svart hver og en av dere... Men tusen takk for at dere bekrefter mine tanker... Du som sa noe om dette med venner, og at de ikke hadde vær gjennom samme prosessen som deg, og stadig ville stille spørsmål om, hvordan kunne du finne deg i dette. Veldig bra sagt, det er noe av grunnen til at jeg ikke orker å prate om det, jeg vil gjerne finne ut av det selv. Takk for at du forsto det på den måten. Og til dere andre som sier at, ja dette var i begynnelsen av vårt forhold, han kjente meg ikke. Han har også sagt det, han har brent seg på mange damer som viste seg å ikke være den han trodde egentlig var. Derfor var han usikker på meg, og det forstår jeg. Det tar sin tid å bli kjent med noen, og såklart ble vi ikke sammen fra første stund, men det var på en måte en "å der er du, deg har jeg lett etter hele livet", kjærlighet ved første blikk. Og den følelsen ble dratt i grus etter jeg fant ut av dette.

Er det en avslutning å sende henne en meld? Ehe.... å stopp meg hehe.

[ohyeahitsme]

For all del, ikke begynn å sende henne meldinger, du kommer bare til å lage ei skikkelig suppe, som garantert ikke har noe "happy ending". Har mannen din og denne dama noen som helst kontakt i dag?

[Gjest Tristogusikker]

For all del, ikke begynn å sende henne meldinger, du kommer bare til å lage ei skikkelig suppe, som garantert ikke har noe "happy ending". Har mannen din og denne dama noen som helst kontakt i dag?

nei, ikke hatt på mange mange år.

[AnonymBruker]

Jeg tror jeg hadde hatt vanskelig for å komme over at hele starten og da utgangspunktet for forholdet var basert på en løgn/dobbeltspill. Hadde ikke stolt på at han frivillig hadde dumpet henne om han sier at det er sånn, fordi jeg hadde ikke stolt på han på noe vis.

Men forholdet deres er jo blitt ganske seriøst, det er nok mange og sterke grunner til at du er blitt samboer med denne mannen. Grunner som kanskje veier tyngre enn at han ikke var sikker på deg i starten?

Anonymous poster hash: 2a202...814

[loffen]

Enig med Lille-pus!

Jeg ville ikke gått fra ham pga. dette.

Håper dere greier å komme videre.

[Steinar40]

Personlig syns jeg folk som holder på med flere samtidig er direkte dumme i huet, men det er nå så sin sak.

Men i dette tilfellet har det gått flere år og de har ingen kontakt lenger.

Da mener jeg at det er oppførselen hans slik den er nå som betyr noe.