Ekteskap for seg selv eller barna?

[Monsi76]

Dette er ett tema som jeg vet berører mange. Personlig har jeg alltid sagt at har man giftet seg og fått barn får man bli der...

MEN..... Skal man virkelig være i ett ekteskap og ikke føle seg lykkelig. Skal man gå hver dag i "depresjon" og "tilfredstille" andre uten å føle lykke selv? Er det eneste utvei?

Jeg har nå tenkt på skilsmisse i to år, vi har vært på familievernkontoret, vi har vært på kurs, vi har prøvd alle mulige måter å finne kjærligheten på men for min del kommer jeg ingen vei. Min mann er fornøyd slik det er ...Jeg er glad i mannen min, men gleden av å glede han er borte. Og gleden av å se han, savnet når han ikke er her er helt bort. Det er intet igjen.. Jeg merker at jeg er mer "fri" og mer meg selv da han ikke er hjemme. Så fort han entrer inngangen er det som en sort sky er landet ..

Vi krangler aldri, sex har vi (fra min side grunnet "plikt") Jeg er ikke tent lenger, jeg lager ikke middagen hans med glede lenger. Når vi er på weekendturer uten barna (noe som er ett av tipsene til å finne tilbake til oss) Da sitter vi med hver vår tlf fordi vi ikke har noe å snakke om

Vi har ikke felles interesser, og jeg føler vi lever i to forskjellige verdener.

Jeg føler selv at jeg blir i ekteskapet grunnet barna, fordi jeg vet at min mann vil bli såret, lei seg og handle deretter. Han er verden snilleste, men også veldig hevngjerrig om han blir såret og jeg sårer han om jeg går.

Jeg føler jeg også blir grunnet økonomien, da jeg har blitt rådet til det av en tidligere venninne. Det er ikke billig å bo alene.

Vi har ei meget ei datter som er veldig hjemmekjær, veldig "avhengig" av å ha oss samlet og jeg er veldig redd for å "ødelegge" henne..

Vi kommer begge fra hjem som er "revet opp" og oppvokst med foreldre som krangler, slenger dritt og setter oss opp..

Jeg er forvirret og lurer litt på om jeg ikke kan sette egen lykke fremfor ungene. Vil tro jeg blir en bedre mor om jeg ikke går i en slik "depresjon" som jeg nå er i.

Vet jeg vil få både negative og positive tilbakemeldinger, men fornuftige råd tas gjerne imot

[AnonymBruker]

Hva var det som fikk deg til å elske ham i utgangspunktet da? Hva var grunnene til at du giftet deg? Prøv å tenk over og finn tilbake til de grunnene.

Og tror du virkelig at du kommer til å få det noe bedre om du bor alene? Hva er fordelene med det? Du sier jo at du fortsatt er glad i ham. Ingen er nyforelsket hele livet (ok, noen så, men ikke de fleste).

Og du har sikkert hørt dette før, men kommunikasjon er alfa og omega. Neste gang dere er alene, så ikke ta med telefonene.

Anonymous poster hash: 39c8c...b40

[AnonymBruker]

Jeg har det mye på samme måte som deg. Forskjellen er at jeg er ikke glad i mannen min lenger, og vi har ikke sex.

Han er heller ikke verdens snilleste, han har vært utro, lyver så det renner, og han kjefter mye på meg for ting som ikke engang er verdt å kjefte for (syns jeg). Det ble bedre en stund da han skjønte at jeg ville gå fra han, men nå er vi tilbake i det samme gamle.

Men jeg har de samme følelsene som deg, selv om de kanskje er litt sterkere. Jeg gleder meg ikke til å gjøre ting for han, jeg gruer meg til han kommer hjem, jeg gleder meg til han skal reise vekk, jeg er ikke meg selv når han er der.

Han gjør det vanskelig for meg å gå. Forteller meg at jeg er en egoist, og jeg tror på det. For barna. For han er nemlig veldig flink med barna. Men jeg skal gå, en dag snart.

Anonymous poster hash: 5905b...3e8

[Gjest celine]

Tror nok at unger fort fanger opp når foreldre ikke er fornøyde. Sånne ting syns på utsiden, selv om man gjør sitt beste for å skjule det. Det blir derfor ikke utelukkende egoistisk å gå fra et forhold som overhodet ikke funker. Selv om det kan bli en overgang for ungene når foreldrene går fra hverandre, kan det også være starten på noe bedre Livet er ikke statisk, og jeg mener det blir feil å bli i noe som gjør en deprimert.

Noen ganger går man fra et dårlig ekteskap og til et bedre liv hvor en er mer fornøyd. Andre ganger går man, for så å finne ut at livet ikke var så verst der man var. Kanskje man får en vekker og finner tilbake?

Det som blir mest feil, er å ikke foreta seg noe i det hele tatt - enten vi snakker om familieveiledning, eller rett og slett å gå fra hverandre

[AnonymBruker]

Jeg tenkte mye som deg, helt til jeg leste en veldig god artikkel av Frode Thuen i A-magasinet tidligere i sommer eller våres tror jeg det var. Jeg har prøvd å finne den, men finner den ikke på nettsidene. Den finnes vel i arkivet, men d må man betale for den digitale utgaven.

Det har skrev traff meg helt, og han skrev om hva som betød at det egentlig ikke var noe håp igjen og hva som betød at det fortsatt var noe å bygge opp igjen. Han skrev også om hva det vil si å leve et helt liv sammen, og hva man må gjøre hver dag for å holde det ved like.

Den artikkelen hjalp meg veldig, jeg så at jeg var langt i fra å gi opp. Gjorde alt for å "skjerpe" meg, og nå er alt kjempefint igjen. Vil anbefale deg å finne den artikkelen, den får deg til å tenke og skjønne hva som er rett - om det er å gå, eller å bli.

Anonymous poster hash: 7968a...6f0

[Monsi76]

Hva var det som fikk deg til å elske ham i utgangspunktet da? Hva var grunnene til at du giftet deg? Prøv å tenk over og finn tilbake til de grunnene.

Og tror du virkelig at du kommer til å få det noe bedre om du bor alene? Hva er fordelene med det? Du sier jo at du fortsatt er glad i ham. Ingen er nyforelsket hele livet (ok, noen så, men ikke de fleste).

Og du har sikkert hørt dette før, men kommunikasjon er alfa og omega. Neste gang dere er alene, så ikke ta med telefonene.

Anonymous poster hash: 39c8c...b40

Hei og takk for svar.

Jeg er helt enig med deg at kommuniksasjon er alfa og omega. Problemet er at jeg liker å snakke om ting, men min mann er ikke den typen.. Veilederen sa en gang til han: Det kan være en fordel om du kan si noe annet enn Nja eller vet ikke Han har forsøkt å lære seg å snakke om ting men det blir det er vanskelig.. om å ikke ta med tlf, vi har 5 av syv weekendturer ikke hatt den med og vi har intet å snakke om :C

[Monsi76]

Tror nok at unger fort fanger opp når foreldre ikke er fornøyde. Sånne ting syns på utsiden, selv om man gjør sitt beste for å skjule det. Det blir derfor ikke utelukkende egoistisk å gå fra et forhold som overhodet ikke funker. Selv om det kan bli en overgang for ungene når foreldrene går fra hverandre, kan det også være starten på noe bedre Livet er ikke statisk, og jeg mener det blir feil å bli i noe som gjør en deprimert.

Noen ganger går man fra et dårlig ekteskap og til et bedre liv hvor en er mer fornøyd. Andre ganger går man, for så å finne ut at livet ikke var så verst der man var. Kanskje man får en vekker og finner tilbake?

Det som blir mest feil, er å ikke foreta seg noe i det hele tatt - enten vi snakker om familieveiledning, eller rett og slett å gå fra hverandre

[Monsi76]

Jeg har det mye på samme måte som deg. Forskjellen er at jeg er ikke glad i mannen min lenger, og vi har ikke sex.

Han er heller ikke verdens snilleste, han har vært utro, lyver så det renner, og han kjefter mye på meg for ting som ikke engang er verdt å kjefte for (syns jeg). Det ble bedre en stund da han skjønte at jeg ville gå fra han, men nå er vi tilbake i det samme gamle.

Men jeg har de samme følelsene som deg, selv om de kanskje er litt sterkere. Jeg gleder meg ikke til å gjøre ting for han, jeg gruer meg til han kommer hjem, jeg gleder meg til han skal reise vekk, jeg er ikke meg selv når han er der.

Han gjør det vanskelig for meg å gå. Forteller meg at jeg er en egoist, og jeg tror på det. For barna. For han er nemlig veldig flink med barna. Men jeg skal gå, en dag snart.

Anonymous poster hash: 5905b...3e8

Hei og takk for svar

Hadde situasjonen vært slik som din vil jeg tro jeg straks jeg hadde flyttet, for jeg hadde ikke godtatt å bli behandlet respektløst Det er kanskje motsatte av egoist du er om du går? Ønsker deg lykke til med ditt valg.

[Monsi76]

Jeg tenkte mye som deg, helt til jeg leste en veldig god artikkel av Frode Thuen i A-magasinet tidligere i sommer eller våres tror jeg det var. Jeg har prøvd å finne den, men finner den ikke på nettsidene. Den finnes vel i arkivet, men d må man betale for den digitale utgaven.

Det har skrev traff meg helt, og han skrev om hva som betød at det egentlig ikke var noe håp igjen og hva som betød at det fortsatt var noe å bygge opp igjen. Han skrev også om hva det vil si å leve et helt liv sammen, og hva man må gjøre hver dag for å holde det ved like.

Den artikkelen hjalp meg veldig, jeg så at jeg var langt i fra å gi opp. Gjorde alt for å "skjerpe" meg, og nå er alt kjempefint igjen. Vil anbefale deg å finne den artikkelen, den får deg til å tenke og skjønne hva som er rett - om det er å gå, eller å bli.

Anonymous poster hash: 7968a...6f0

Er det denne du tenker på?

http://www.familiesenteret.no/index.php?option=com_content&view=article&id=85:na-folelsene-blir-borte&catid=19:parforhold&Itemid=63

Endret 9. august 2013 av Monsi76