Oppdragelse av omplasseringshund

[:-) anna]

Familien vår har fått oss hund. Det skjedde litt plutselig. På grunn av allergier overtok vi en seks år gammel dachs fra en bekjent av en venn. Vi er absolutt dyremennesker, og har hatt lyst på hund, men er uerfarne, og dette skjedde litt raskere enn antatt.

Så langt går ting fint. Hunden er veloppdragen, utrolig hyggelig, og trives med familien vår. Vi koser oss med å gå turer, og det meste er fryd og gammen.

Det har vært to små episoder, men utenom det er hunden en sann glede å ha i hus.

Nå tenkte jeg at jeg skule få noen tips fra mer "erfarne fjellfolk" om hvordan vi best mulig skal få hunden til å passe inn i familien vår.

Jeg synes det er vanskelig å skjønne hva hunden mener til en hver tid, og er redd for at den ikke skal føle at den får det den trenger av oppmerksomhet og kommunikasjon. Hunden er også veldig snill og veloppdragen, og jeg er redd for å gjøre noe som "ødelegger det". Ikke være tydelig nok, eller tillate feil ting, eller lignende. Samtidig ser jeg at den følger reglene vi setter. Den vet hvor den har lov til å ligge, og hvor den ikke får ligge (Kan ligge i en spesiell stol i stuen, men ikke i sofaen) Det eneste jeg kan komme på er at den bjeffer når det kommer folk. Det er bare til han ser de, og for så vidt er det greit, men kan også være litt plagsomt, det bør ikke bli mer av det, for å si det sånn.

Det andre er samspillet i familien. Vi har to barn i skolealder, og eldstemann (som er 12) har fått som oppgave å lufte hunden en gang i løpet av dagen.

I tillegg går vi voksne en lengre tur med hunden på kveldstid. (Og en tur om morgenen selvfølgelig) Hunden har knyttet seg til både oss to voksne og tolvvåringen, men har ikke i så stor grad knyttet seg til den yngste.

De første dagene etter at hunden kom var det mye ståk og støy rundt hunden (alle syntes det var veldig stas, og venner av barna kom for å hilse på) og jeg tror det kan ha blitt litt voldsomt. Da var det en episode der vår yngste gikk med hunden i bånd og ikke fulgte godt nok med. Da hunden stoppet opp for å tisse oppdaget hun ikke det, så hunden ble dratt avgårde etter halsbåndet. Hun hadde akkurat begynt å løpe så det ble et kraftig rykk. Jeg så dette og vi snakket om det o.s.v. Jeg er redd for at hunden fikk vondt, og at den nå er blitt utrygg på henne på grunn av det.

Hun har også vært veldig "oppdragende" overfor hunden, med mye nei og beskjeder, mer for å gi en beskjed enn fordi det er grunn til det.

Dette jeg tror jeg hunden misliker. Og jeg ser at den ikke vil ta imot beskjeder fra henne. Vi har snakket om det, og om at det er viktig at vi bare gir beskjeder når det er behov for det, for at hunden skal høre når vi trenger det.

I går opplevde jeg at hunden satt mellom beina mine, og at den knurret mot henne da hun kom for å gi meg en klem. Jeg er usikker på om det var fordi den følte seg truet, fordi den skulle beskytte meg, eller om det var sjalusi.

Jeg har tenkt at det også kan være at hunden tror hun befinner seg over datteren min på "rangstigen".

Det har også vært en episode der hunden glefset etter henne, så hun fikk en liten rift på en finger. Det er vanskelig å si om dette var uflaks i lek, eller om det var aggresjon fra hunden. Jeg heller mot det første ettersom jeg, rent bortsett fra knurringen, ikke har sett snev av aggresjon fra hunden i de ukene vi har hatt den. Men på grunn av knurringen mot henne kan jeg ikke utelukke det andre heller.

Dette er jo en omplasseringshund, og en veldig fin og snill hund. Vi er blitt veldig glad i den, men det er viktig at alle i familien er glad i den, og at vi får til samspillet på en god måte. Akkurat nå vil ikke datteren min at vi skal beholde hunden. Vi har hunden "på lån" en stund for å se om den trives med oss og vi med den, men om vi skal beholde den må det være slik at alle trives med det.

Er det noen som har gode tips til oss om hvordan vi skal få til dette, og spesielt da hvordan vi skal bedre forholdet mellom datteren min og hunden. Vi har allerede begynt med at hun gir hunden mat, og da ber den om å vente til hun sier versågod (noen sekunder bare), for å statuere at hun er over den i rang.

Jeg har også tenkt å la henne gi en del av beskjedene som skal gis når de må gis, men i kontrollerte former og uten at det blir for mye. Og jeg har tenkt at jeg og hun skal gjøre en del ting sammen med hunden bare vi, slik at hun også får de positive opplevelsene med det å ha hund, og slik at hunden får positive opplevelser sammen med henne. Men jeg sliter med å komme på hva dette kan være.

Jeg tenker at det er viktig at vi har konsekvente regler som alle menneskene følger overfor hunden, slik at ting er forutsigbare.
Det er viktig at hunden har et eget sted der den ikke forstyrres, og at den år nok trim, mat til relativt faste tider etc.

Jeg vet at noen mener det er viktig at hunden ikke får mat før etter at menneskene har spist. Er dette viktig? For oss passer det best at hunden får mat om morgenen etter at den har vært ute. Og om kvelden etter at den har vært på lengre tur. Dette passer ikke nødvendigvis sammen med tidspunktene vi andre spiser på.

[AnonymBruker]

Hun har også vært veldig "oppdragende" overfor hunden, med mye nei og beskjeder, mer for å gi en beskjed enn fordi det er grunn til det.

Dette jeg tror jeg hunden misliker. Og jeg ser at den ikke vil ta imot beskjeder fra henne. Vi har snakket om det, og om at det er viktig at vi bare gir beskjeder når det er behov for det, for at hunden skal høre når vi trenger det.

Det er ganske vanlig at små barn gjør dette, fordi de synes det er gøy å snakke til hunden, men de vil som regel bare finne det litt forvirrende. Bra at du har snakket med henne om det, og følg opp om hun gjør som hun får beskjed om.

For å bygge forholdet dem i mellom er det fint om hun mater den, som dere gjør, og siden hun liker å kommunisere kan dere lære henne litt mer positive ting hun kan gjøre. Vis henne hvordan hun skal trene enkle triks med hunden, sitt og gi labb, sitt/ligg og bli, gå fot osv. Belønn med ros og godbiter. Da vil hunden se henne som en som aktiviserer og gir goder, i stedet for å være et forvirrende irritasjonsmoment.

Anonymous poster hash: df195...4e2

[AnonymBruker]

Dette med når hunden får mat er forresten bare vissvass, og ikke noe dere trenger å tenke på. Mat den når det passer dere best.

Anonymous poster hash: df195...4e2

[:-) anna]

Jeg lurer også på om den får nok mosjon.

Hvor lange turer trenger de daglig? Og hvordan merker vi om de ikke får nok trim?

Nå går vi en liten runde på kanskje 5-600 meter om morgenen. (Dorunden) så får den mat.

I løpet av dagen får den en tur til, som jeg mistenker ikke blir mer enn maks en km. Og så får den en tur på ca 2 km (noen ganger lengre, noen ganger kortere, alt ettersom terrenget vi går i, og hvor mye som skal tisses på og snuses på underveis. fra ca 45 min og oppover)

Er det distanse eller tid som er viktig?

[Skywise]

Denne atferden dere beskriver er veldig typisk dachs. Dachs er ikke egentlig en rase jeg anbefaler til familier med barn, da en god del av dem er skarpe, stae, knurrete, territorielle og utvikler ressursforsvar. De knytter seg som regel bare til noen få personer, og disse personene er da deres ”alt”, alle andre bryr de seg nada om, og de kan til og med finne på å ”ekskludere dem” eller være sure mot dem.

De er i det store og hele veldig sære, og jeg ville kanskje vurdert om det ikke er en annen rase eller en av samme rase som er mer omgjengelig enn denne som hadde passet bedre inn i familien. Den type atferd du har påpekt i innlegget ditt er ofte noe som blir verre med årene etter min erfaring.

Bjeffing ligger så dypt nedavlet i dachsen, at dere er heldige om dere har et eksemplar som bare bjeffer når det kommer folk. Dette er dessuten deres minste problem med denne hunden.

Dachser lukker gjerne ørene for kommandoer når de ikke har lyst til å høre, og de gidder heller ikke å høre på folk de ikke har respekt for. De tar seg også gjerne friheten med å være ”ufin” mot folk de ikke har respekt for, type knurringen mot datteren din.

De er stae og utholdende, så sånn sett kan de være vanskelige å trene og få bukt med uønsket atferd.

Knurringen (og glefsingen, virker meget trolig at den gjorde det for min del med den erfaringen jeg har med dachs og beskrivelsen i innlegget ditt) mot datteren din må dere ta hardt tak i og fjerne hunden fra situasjonen med en gang når den oppfører seg slik. Fjern den fra det den prøver å holde for seg selv og vis tydelig at slik oppførsel ikke aksepteres. Ikke la personen den knurrer på vike unna hunden, da dette bare fører til at den lærer seg at den får det den vil med knurring.

Tanken med å la datteren din gi hunden beskjeder er en lur idé. La henne gi hunden kommandoer og trene med hunden, få den til å sitte og dekke for så å gi den godbiter osv. Dette kan bygge opp respekt mellom dem, noe dachsen tydeligvis ikke har noe særlig for henne nå.

Ellers la aldri barna være alene sammen med hunden, noen dachser er snille som lam, men dette er åpenbart en av de litt mer lumske individene.

Ser kanskje ut som jeg svartmaler dachsen her nå. De er veldig herlige hunder, og denne typen atferd gjelder langt fra på alle. Men det er et gjennomgående trekk, og ettersom denne hunden allerede har vist slik type atferd, så ville jeg vært forsiktig.

Angående mosjon er det en aktiv rase, de er opprinnelig jakthunder og burde få brukt seg en del. Min dachs går minimum 4 kilometer (veksler mellom bygåing og terreng) minst 4 dager i uka. Ellers legger jeg inn godbitspor, blodspor, ferskspor osv. nå og da for å la hunden slite seg ut mentalt. Dachser har utrolig god luktesans og bør få brukt denne en gang i blant.

[AnonymBruker]

Jeg lurer også på om den får nok mosjon.

Hvor lange turer trenger de daglig? Og hvordan merker vi om de ikke får nok trim?

Nå går vi en liten runde på kanskje 5-600 meter om morgenen. (Dorunden) så får den mat.

I løpet av dagen får den en tur til, som jeg mistenker ikke blir mer enn maks en km. Og så får den en tur på ca 2 km (noen ganger lengre, noen ganger kortere, alt ettersom terrenget vi går i, og hvor mye som skal tisses på og snuses på underveis. fra ca 45 min og oppover)

Er det distanse eller tid som er viktig?

Ingen av dem. Til nød tid. Det viktigste er aktivitet. En hund trenger ikke å løpe til den hiver etter pusten for å få ut energien, mental stimuli og gøyal lek er like viktig, om ikke viktigere. Tid er viktig fordi tur og utelek er tid hunden får være sammen med en eller flere familiemedlemmer, og tid sammen med hunden vil være viktig for alle.

Dere kan like gjerne gå 1 km, kaste ball i en halvtime, la hunden snuse 500 m hjem og så løpe alt dere klarer de siste 500 meterne (men pass på så dette ikke stresser hunden, den bør være vant til å løpe). Varierende aktivitet med fokus på deres interaksjon og hundens utbytte er best.

Vår er liten enda, bare 8 måneder. Derfor skal det ikke vandres så langt, da mekaniske bevegelser er spesielt skadelig for hunder under 2 år. Så vi drar til ulike parker, noen ganger med buss og noen ganger til fots. Turen på vei dit er "hans", derfor får han bestemme tempoet, hvor vi går og lignende. Han kan snuse og tisse så mye han vil. Så kaster vi ball, pinne eller frisbee i en park, og så går vi hjem igjen. Hjemturen er alltid "vår", og ikke hans, så da går vi målrettet hjemover, der mennesket vil gå. Dette er en fin tid å trene på å gå pent, da hunden ikke er stappa full av energi, men heller ikke totalt utslitt. Og han skjønner nå forskjellen på fri tur og målrettet tur. Bare en liten infotekst om hvordan vi gjør tur

Anonymous poster hash: 45656...ed9

[Mireille]

Les gjerne en rasebok, og 100% positiv hverdagslydighet og På talefot med hunden. Jeg har lest begge, og de er veldig gode bøker.

Jeg er ganske imot den tanken om at hunder visstnok er så dominerende og forsøker å være sjefen. Jeg tror heller at hunden har erfart at datteren din er for hardhendt, uforsiktig og at hun ikke leser dens signaler (som å slikke, snu seg vekk o.l.). Ynge barn har ofte store problemer med å forstå de dempede signalene som hunder gir. Denne erfaringen av at hun oppleves som invaderende og hardhendt er nok heller det som gjør at den knurrer og glefser, samtidig som den søker trygghet hos deg (ved å sitte mellom beina dine). Jeg ville aldri latt noen under 12 år holdt båndet, fordi det er så uforutsigbart hva som kan skje. Et barn skal aldri være alene med hunden, og de kan være uheldige og gjøre psykisk og fysisk skade på hunden. Selv om hunden er liten, betyr på ingen måte at et barn kan holde båndet.

Fordi dere nå har hatt episoder med at hunden har glefset til henne o.l., så ville jeg forsøkt å trene inn en toleranse hos hunden. Om hunden er matmotivert så bruk kylling/matbiter/godbiter og få datteren din til å kalle hunden til deg, klappe den og gi matbiter. Da assosierer hunden henne med noe godt, når det blir innlært. Altså, så lenge hunden ikke gir aggressive/defensive signaler som å slikke seg på leppene, flekke tenner, glefse, knurre osv. Dette er noe som kan komme til å ta tid. Pass alltid på at barnet ikke er alene med hunden. Barn forstår ikke alltid at ting de gjør faktisk forårsaker smerte eller tråkker over grenser. Victoria Stilwell har mange flotte guidevideoer på youtube.

Jeg får inntrykk av at hunden responderer negativt på "irettesetting" o.l., og ville derfor styrt langt unna alle former for dominanstrening og tankegang. Selv om dachsen er sta, så er dominanstrening mye mer skadelig for hundens psyke, og kan gjøre hunden din mistroisk og mer aggressiv.

[Leo]

Jeg har bodd sammen med dachser i snart tre tiår og synes Skywise har beskrevet dem ganske bra. De kan være utrolig sære og enkelte har rett og slett bare dårlig gemytt! Men den dere har fått, virker jo helt klart ikke til å være blant de særeste, så jeg tror det absolutt er håp!

Hvis det er noe dachser flest hater, så er det å bli herset med og det er vel det hunden oppfatter at datteren din har gjort. Da blir de regelrett fornærmet og det viser de med all tydelighet. Knurringen ville jeg ikke ha lagt så mye vekt på. Alle dachsene jeg kjenner, og det er ganske mange i tillegg til at jeg har to selv, bruker knurring, piping, uling, sukking osv. som en del av språket. Det er i det hele tatt generelt hunder med mye lyd i.

For at datteren din skal "komme inn i varmen" igjen virker det som en god tanke å la henne gi hunden mat. La også hunden selv bestemme når den vil ta kontakt med henne. La den i hvert fall tro det... Hun kan f.eks. utstyres med godbiter og når hunden tar kontakt, så får den en. Etter hvert kan hun forlange en eller to repetisjoner av en enkel øvelse hunden kan, f.eks. sitt eller ligg, før den får godbit. Poenget er at hunden hele tiden må oppleve at den "tjener på" kontakten.

Når det gjelder mosjon, så kan en normal frisk dachs på seks år gå tur hele dagen uten å bli spesielt sliten eller stimulert av det. Selvfølgelig trenger de fysisk mosjon og av den sorten kan det virke som om deres får tilstrekkelig, men det som virkelig sliter dem ut er å bruke nesa og hjernen. Å gå spor er glimrende mental trening og det trenger ikke å være vanskeligere enn at du/dere bruker langline på tur og ett eller annet sted på veien hiver en neve tørrfôr godt spredd ut i gresset/skogen. Å løpe løs i skogen er selvfølgelig toppen av lykke, men de fleste dachser har et godt utviklet jaktinstinkt, så det bør bare gjøres hvis du vet at du har 100% innkalling (Sjelden noen har det på dachser...) og det ikke er båndtvang. Langline er selvfølgelig et alternativ og da lar man egentlig bare hunden surre rundt utenfor stier og veier etter eget forgodtbefinnende. Det går som regel ikke så fort, så det går helt fint å holde følge.

Så rart det enn kan høres, synes også de fleste dachser lydighetstrening er gøy. Man kan imidlertid ikke forvente stor presisjon eller mange repetisjoner. Eller at det sitter hver gang. Men treningsvillige er de fleste når de opplever at det er godbiter å få.

Det finnes også forum på Facebook for folk med dachs hvor det går an å spørre om råd. F.eks. "Dachshundens venner" og "Dachshundforum på Facebook".

Tror dette går bra, jeg! :-)

[AnonymBruker]

Dette med når hunden får mat er forresten bare vissvass, og ikke noe dere trenger å tenke på. Mat den når det passer dere best. Anonymous poster hash: df195...4e2

Enig. Det er gammeldags å tenke rangstige. Hunder tenker ikke slik. Snakk med en hundeskole og les bøker om positiv trening. Lundqvist hundeskole har en fin bok om dette. Samme med Canis.no.

Min hund er også redd for barn, fordi de er uforutsigbare og bråkete. Hadde ikke mulighet til å sosialisere henne nok med barn da hun var valp, og som voksen har hun hatt noen ubehagelige opplevelser med tankeløse barn. Jeg har valgt å ikke la den omgås barn, fordi den har snappet noen ganger, til tross for at det var da de ga godbiter. Tar ikke sjansen. Har gått på hundeskole og fått råd om hvordan trene med barn, men hun snapper likevel. Mulig hun ville reagert annerledes med egne barn. Men din hund er nå i et nytt miljø, og da er trygghet og forutsigbarhet viktig.

Barn må ikke være de som setter grenser rundt en hund som er redd eller skeptisk til dem i utgangspunktet. Lær heller hunden å forbinde dem med noe positivt, som godbiter og forsiktig lek på hundens premisser, ikke dra den opp, ikke draleker, ikke pinnekasting. Aktivitetsøvelser er bedre.

Anonymous poster hash: 367d3...e9b

[AnonymBruker]

Ser Leo og Mireille allerede har gott gode råd. Særlig det med godbit som belønning når hunden selv tar tilfeldig kontakt med datteren

Anonymous poster hash: 367d3...e9b

[AnonymBruker]

For å stimulere en hund (om man den dagenikke har tid til så lang tur) kan man også kaste godbiter i terrenget/ gresset å la den finne dem. Bare det å bruke nesen er kjempeslitsomt (men gøy) for en hund. Også aktiviseringsøvelser (øvelser som skal være moro for hunden) som sitte bamse, gi labb, balansere, gå under hidre (f eks bena), rulle rundt osv osv kan stimulere vel så mye som en tur.

Anonymous poster hash: 367d3...e9b

[AnonymBruker]

Finn en god hundeskole og gå på kurs! da lærer dere hvordan dere skal oppføre dere og håndtere hunden.

Datteren din kan godt ha sendt hunden truende signaler og oversett hundens dempende signaler. Det er ikke lett når hund og barn har så forskjellig språk google dempende signaler, og søk opp calming signals på youtube. Se gjerne noen videoer sammen med barna

Anonymous poster hash: 7d810...2e0