Deppa av å tenke på at hun må dø engang.

[AnonymBruker]

Fineste, snilleste tispa mi er 8 år og jeg vet at hun har noen gode år igjen, men blir så sinnsykt deppa av å tenke på at jeg ikke kommer til å dø engang!
Jeg elsker henne mer enn noe annet, og hun er min beste venn :-)
Tror jeg tenker litt for mye på døden, huff... Gruer meg syyykt masse, og tror jeg kommer til å takle det utrolig dårlig når hun dør!

Noen andre som tenker mye på det?

Anonymous poster hash: 8cf3e...528

[AnonymBruker]

Fineste, snilleste tispa mi er 8 år og jeg vet at hun har noen gode år igjen, men blir så sinnsykt deppa av å tenke på at jeg ikke kommer til å dø engang!

Jeg elsker henne mer enn noe annet, og hun er min beste venn :-)

Tror jeg tenker litt for mye på døden, huff... Gruer meg syyykt masse, og tror jeg kommer til å takle det utrolig dårlig når hun dør!

Noen andre som tenker mye på det?

Anonymous poster hash: 8cf3e...528

Uhhhm, mener selvfølgelig at HUN kommer til å dø engang.... Heh.

Anonymous poster hash: 8cf3e...528

[Paddeline]

Klart tanken har falt meg inn.. Har måttet avlive kjæledyr før og har fortsatt to hunder jeg elsker!

MEN jeg vil ikke bruke tiden jeg har med de på slike tanker.. Det er uansett uungåelig, og hadde jeg vært deg hadde jeg bare satt pris på alle stunder dere har sammen!

[Gjest Herr Heftig]

Min er 13 og han lovte at han skulle bli minst 23, men jeg tror han løy litt. Håper din blir, om ikke hun 23, så i hvert fall 13.

Endret 8. august 2013 av Herr Heftig

[AnonymBruker]

Det har du heeelt rett i, Paddeline! Det er veldig dumt å sitte å tenke på sånt, men er så vanskelig å unngå. Man blir liksom så utrolig glad i de søte, rare krabatene!

Herr Heftig: Hehe, 23 er vel kanskje litt for mye å håpe på, men vil ha henne så leeenge jeg kan, uten at hun har noen smerter e.l. Håper aldri jeg er nødt til å avlive henne pga. sykdom, det hadde vært tungt, men måtte jo tenkt på det beste for henne :-)
Håper hunden din enda har noen gode år igjen!

Anonymous poster hash: 8cf3e...528

[Paddeline]

Det har du heeelt rett i, Paddeline! Det er veldig dumt å sitte å tenke på sånt, men er så vanskelig å unngå. Man blir liksom så utrolig glad i de søte, rare krabatene!

Herr Heftig: Hehe, 23 er vel kanskje litt for mye å håpe på, men vil ha henne så leeenge jeg kan, uten at hun har noen smerter e.l. Håper aldri jeg er nødt til å avlive henne pga. sykdom, det hadde vært tungt, men måtte jo tenkt på det beste for henne :-)

Håper hunden din enda har noen gode år igjen!

Anonymous poster hash: 8cf3e...528

Ja det er utrolig hvor mye man kan føle for kjæledyrene sine!

Jeg måtte i fjor avlive en hund som betydde utrolig mye for meg! Det er noe av det tyngste jeg noen gang har gjort, og jeg grein i flere uker.. Samtidig så var det ikke aktuelt for meg å la han gå med smerter eller å minske livskvaliteten hans i en alder av 2 år..

[AnonymBruker]

Ja det er utrolig hvor mye man kan føle for kjæledyrene sine!

Jeg måtte i fjor avlive en hund som betydde utrolig mye for meg! Det er noe av det tyngste jeg noen gang har gjort, og jeg grein i flere uker.. Samtidig så var det ikke aktuelt for meg å la han gå med smerter eller å minske livskvaliteten hans i en alder av 2 år..

Huff, så utroolig kjipt! Det må være den verste følelsen i verden :-( Har hatt dverghamstere og deguser og grein meg ihjel da de døde! Ble til og med ganske trist da fiskene mine døde, så det blir veldig kjipt når hun og katt dør :-/ Men bra du tenkte på hundens beste, og ikke deg selv, selv om det er det som frister mest. Ble han bare 2? Var det en sykdom? :-(

Anonymous poster hash: 8cf3e...528

[Tippy]

Hunden min er 12år og jeg gruer meg også skikkelig til hun ikke er her mer, men jeg prøver så godt jeg kan å ikke tenke på det og heller kose meg med alle dagene vi har sammen.

[Gjest Fluttershy]

Har nettopp måtte avlive min fine kompis som kun ble to år selv. Veldig trist Han skulle jo ha så mange år igjen, men slik ble det ikke. Det var en vanvittig tung avgjørelse og skulle ta når han var så ung. Jeg skulle gitt mye for at han skulle få levd til han ble gammel.

[AnonymBruker]

Ja, det tenker jeg på, men det er et valg jeg tok da jeg skaffet meg dyr. Jeg kan fremdeles bli på gråten av tanken på min hund som døde for 8 år siden.

Nå er katten min syk, så jeg vet ikke hvordan det kommer til å gå med ham. Jeg har gått i 4 timer idag, han blir hos dyrlegen for sjekk resten av dagen.

Anonymous poster hash: 98663...24e

[Aurora M.]

Jeg blir veldig knyttet til dyrene mine og sørger hardt når de blir borte, men formen for sorg varierer veldig etter hva slags avslutning de fikk. Noen sorger er "enklere". Dyret har et godt og sorgfritt liv og dør momentant, eller avlives p.g.a alderdomsvakhet = Jeg savner fælt, men bærer flest gode minner.

Med gamlepusen min derimot, var det annerledes. Mye sykdom og smerte, medisinering, feilvurdering fra veterinærer, utsettelse av avliving, samt egen alvorlig sykdom midt i det hele kompliserte avslutningen og dermed sorgen i ettertid. Det er m.a.o svært mye ved det jeg skulle ha hatt ugjort og sorgen er blandet med mye skyldfølelse. For selv om man slett ikke mener vondt, så kan det bli så feil av og til.

Men man lærer så lenge man lever, og jeg fikk lære på den harde måten at selv om man er svekket fysisk og psykisk, så er det en selv som kjenner dyret sitt best og dermed er den beste til å vurdere om livskvaliteten er så svekket at det er best å avslutte det hele. Jeg lærte også mer om "overbehandling" av dyr og veterinærer som først og fremst tenker penger..

Som engasjert i frivillig arbeid med katter er vurderingen om avliving ofte ganske klar (men like tung hver gang). For ville/umulig å få lykkelige huskatter av, alt for dyr behandling av sykdom/skader og for lang rekonvalesenstid betyr som oftest avliving.

Når det gjelder min egen Pusina nå, så går jeg ikke rundt og plages av tanken på at hun skal dø. Jeg vet jo at det er slik, jeg vet bare ikke når, og det har jeg akseptert. Jeg tenker på det når hun gjør sine rare helt spesielle ting, at slik er det bare Pusina av alle verdens puser som gjør, og at ingen kan erstatte henne.. Så blir jeg varm om hjertet og det vanker noen ekstra susser..

Jeg ser gleden når hun vandrer ute og er fri katt, og det veier mye tyngre på vektskålen enn den sorgen jeg event. må ta dersom hun ikke får bli så gammel.

Det verste måtte være om hun en dag bare ble borte og jeg måtte leve i uvisshet, så det håper jeg aldri skjer. Men en skal vel klare det og.

[Paddeline]

Huff, så utroolig kjipt! Det må være den verste følelsen i verden :-( Har hatt dverghamstere og deguser og grein meg ihjel da de døde! Ble til og med ganske trist da fiskene mine døde, så det blir veldig kjipt når hun og katt dør :-/ Men bra du tenkte på hundens beste, og ikke deg selv, selv om det er det som frister mest. Ble han bare 2? Var det en sykdom? :-(

Anonymous poster hash: 8cf3e...528

Ja.. Han slet mye med hofter helt fra han var baby.. Så fra den dagen jeg fikk han var vi inn og ut av dyreklinikk, operasjon på operasjon osv. Til slutt ble det bestemt at han bare skulle amputere foten siden han hadde haltet hele livet uansett, men så ble han dårlig i den andre hoften og så da var det ikke så mye å gjøre..

[Gjest snoopy_93]

Jeg tenkte mye på dette når jeg så på min vakre jentepus.
Dessverre måtte jeg avlive henne når hun var ca 1år fordi hun var så sykt sky og bodde under sofaen når jeg og andre var i samme rom..

Husker øynene hennes når vi var hos dyrlegen. Virket som at hun forstod hva som kom til å skje.. Det jæveligste jeg har vært med på i hele mitt liv!!
Åååh, savner veslemora mi Savner de små kosekickene hun hadde som varte i 4min, måten hun masserte pleddet og suttet på det. Huff..
Nå gruer jeg meg til katten hos mamma og pappa en gang dør! Lille bestevennen min ^^,

[floppesopp]

Huff, ja. Det er grusomt å tenke på at man (mest sannsynlig) kommer til å leve til å se dyret dø.

Selv har jeg måtte se to av mine kjæledyr dø. Den ene måtte avlives i ung alder, noe som var hjerteskjærende og føltes så ufattelig urettferdig, den andre døde hjemme i stua, omgitt av familie på fanget til en av oss. Det var også helt forferdelig, men mer fredelig, og alle fikk sagt hadet, og det samme fikk hun.

Nå har jeg to hundre hjemme og en katt, og den dagen de ikke er mer kommer til å være en tung og grusom dag. Den ene hunden jeg har hjemme har vært min beste venn i 7 (blir 9)år nå, og hun har vært syk i det siste...

[AnonymBruker]

Fineste, snilleste tispa mi er 8 år og jeg vet at hun har noen gode år igjen, men blir så sinnsykt deppa av å tenke på at jeg ikke kommer til å dø engang!

Jeg elsker henne mer enn noe annet, og hun er min beste venn :-)

Tror jeg tenker litt for mye på døden, huff... Gruer meg syyykt masse, og tror jeg kommer til å takle det utrolig dårlig når hun dør!

Noen andre som tenker mye på det?

Anonymous poster hash: 8cf3e...528

Jeg hadde det lignende med katten min da den levde. Lå ofte og gråt meg i søvne av tanken på å skulle miste den en gang. Tenkte at jeg aldri kunne komme til å takle det og komme over det. Men jeg kom over det også. Nå har jeg bare gode minner etter henne Håper det er en liten trøst i alle fall. Ting tar bare litt tid.

Anonymous poster hash: e61e7...d5d

[AnonymBruker]

Mange hjerteskjærende historier her ja :-( Skulle ønske de kunne leve et like godt og langt liv som oss! Tenk å ha den trofaste bestevennen din med deg for alltid <3

TS

Anonymous poster hash: 8cf3e...528

[Gjest Belle Gunnes]

Jeg er voksen og har derfor opplevd å miste flere dyr. Og det dette har lært meg, er at det er veldig dumt, og også ufint, å tenke på at dyret skal dø en dag (dyr er sensitive og merker din stemning). Det har også lært meg å sette enormt stor pris på de dagene jeg har med mine dyr, og hver dag er jeg sjeleglad de fortsatt er med meg. Så snu om og fokuser på hvor heldig du er, som har dyret ditt hos deg akkurat idag. Ikke bekymre deg for morgendagen men bruk dagen i dag fult ut.