Sliten av å være sosial?

[Gjest zga]

Jeg er en introvert person som blir utrolig sliten av å være sosial. Har alltid vært sånn.
Enten det er en dag på jobb, en dag med venner (alt over 3 timer er virkelig utmattende) eller familie - hva som helst som er sosialt og mange sanseinntrykk gjør at jeg blir utrolig sliten. Så sliten at jeg ikke vil være mer sosial den dagen. Faller sammen og iblant gråter når jeg kommer hjem.

Er det her normalt, eller er jeg hakkende gal?

[globalagogo]

Tja har det (litt) sånn jeg også. Men i 2013 er man så å si tvunget til å være sosial.

Syns du det er helt ok å chatte med folk da? Prater du gjerne på telefon eller på meldinger, eller hva med chat? Jeg har det hvertfall sånn at jeg liker godt å få roet meg ned og vært alene - eller med kjæresten - etter å ha vært sosial over en stund. MEN chatting og sånn går bra:P

Bare en hytteturhelg med VENNINNER kan slite meg ut. Jeg er kjempeglad i vennene mine, men setter egentid ganske høyt. Mens andre folk fåååår energi av å være sosial, så tappes jeg. Tror ikke alle forstår slike ting. Ikke alle elsker å være med folk hele tiden. De som ikke respekterer det / maser kan bli veldig slitsomme, og kanskje forsvinne som venner. Er det ca sånn? For jeg tror ikke jeg selv er gal, men kanskje litt egoistisk, da jeg ofte kan begynne å gråte av å ikke få "nok" tid alene.

[Gjest Kv84]

Jeg kjenner meg igjen, derfor sitter jeg dag etter dag alene. Orker ikke å sitte å høre på alle snakker med hverandre, er totalt umulig å få med seg alt og alle på en gang. Ingen tar meg inn i samtalen, det er utrolig deprimerende.

[Adhara]

Jeg har det til en viss grad sånn som deg.

Jeg blir rett og slett grinete og sliten om jeg er for mye sosial. Den eneste jeg tåler å være sammen med hele dagen er forloveden min, og da kun fordi vi pusler med hvert vårt i leiligheta. Men i begynnelsen av forholdet var det mye knuffing fordi jeg følte meg kvalt fordi vi gikk oppå hverandre hele tida. Dette har heldigvis gått over.

Du er IKKE gal. Folk har forskjellige behov.

Endret 8. august 2013 av irrlys

[Gjest Snørev]

Jeg er en introvert person som blir utrolig sliten av å være sosial. Har alltid vært sånn.

Enten det er en dag på jobb, en dag med venner (alt over 3 timer er virkelig utmattende) eller familie - hva som helst som er sosialt og mange sanseinntrykk gjør at jeg blir utrolig sliten. Så sliten at jeg ikke vil være mer sosial den dagen. Faller sammen og iblant gråter når jeg kommer hjem.

Er det her normalt, eller er jeg hakkende gal?

Nei, det er ikke normalt å falle sammen eller gråte når man kommer hjem fra jobb, familie, osv og neppe slik du ønsker å leve livet? Om det ikke finnes noen "kur" så må vel alternativet være at du bytter jobb.

[anónimo]

Jeg er ganske lik... Når jeg er veldig sosialt "mettet", det vil si helt tom for energi, klarer jeg ikke en gang å være med samboeren min. Jeg gråter ikke, men blir veldig irritabel og stresset og legger meg som regel til å sove.

[AnonymBruker]

Jeg er en introvert person som blir utrolig sliten av å være sosial. Har alltid vært sånn.

Enten det er en dag på jobb, en dag med venner (alt over 3 timer er virkelig utmattende) eller familie - hva som helst som er sosialt og mange sanseinntrykk gjør at jeg blir utrolig sliten. Så sliten at jeg ikke vil være mer sosial den dagen. Faller sammen og iblant gråter når jeg kommer hjem.

Er det her normalt, eller er jeg hakkende gal?

Du høres ut som en høysensitiv. Jeg er slik og.

Ca. 20% av befolkningen er høysensitive. Det er ikke noe galt med deg, men det krever en del å lære seg å leve med det.

Du kan sjekke her om du her høysensitiv: http://www.hsperson.no/

Anonymous poster hash: e8f16...54d

[Lemuren]

Oi, egentlig ålreit å høre andre har det på samme måte. Jeg blir helt utkjørt av å tilbringe en hel dag med mennesker. Har jeg vært på jobb, er jeg sliten når jeg kommer hjem. Da vil jeg gjerne bare være meg. Spiller ingen rolle om samboeren min er her hele tiden, vi er så samkjørte sånn sett at det regnes ikke som å være sosial på samme måte. Jeg klarer ikke forklare det for andre vil jeg tro, med mindre noen har det sånn de også. Hvis det er mye forskjellig jeg må i løpet av en periode, blir jeg til og med sliten av å tenke på at jeg skal tilbringe mye tid med mange personer. Jeg misunner de som FÅR energi av å være med venner og kjente hele tiden! I prinsippet virker det så koselig og fint, men jeg orker bare ikke. Vanskelig å planlegge noe osv.
Jeg var ikke sånn før, da måtte det skje noe hele tiden, og jeg "måtte" være sammen med noen i ett kjør. Har blitt sånn etterhvert, og jeg vet egentlig ikke hvorfor. Kan ha med å gjøre at jeg ble kronisk syk i 2009. Da det startet

[Gjest TS]

TS her.

Takk for svar! Setter pris på at mange faktisk forstår meg - da så å si INGEN i min omgangskrets skjønner bæret når jeg forteller om min situasjon! Men føler med dere også - det er en ganske ubehagelig livssituasjon til tider, spesielt når ingen forstår - heldige de som får energi av sosialisering.

Jeg klarer fint å chatte og melde med folk, men telefon trives jeg ikke så godt med igjen. Det går fint for min del at jeg må ladde batterier etter sosialisering, det eneste travle er når jeg føler meg så overbelastet av inntrykk at jeg gråter.

Er forsåvidt vel mulig at jeg er høysensitiv. Har hatt veldig lett for å ta innover meg sanseinntrykk fra omgivelsene, men så er det igjen andre aspekter ved HS som ikke stemmer. Uansett er det jo en trøst å vite at det faktisk er NOEN flere enn meg der ute som har dette "problemet".

[Tabris]

Kjenner meg igjen, jeg er helt lik. Hvis jeg f.eks har planer etter jobb to dager på rad - selv om det er hyggelige planer med gode og nære venner - så må jeg ha "fri" den tredje dagen og være for meg selv. Det er da jeg lader batteriene. Eventuelt hvis jeg har meningsfulle samtaler en-til-en med en nær venninne/kamerat, det lader også batteriene. Men generell sosial omgang, f.eks jobb eller familieselskap, synes jeg er slitsomt.

Typisk tegn på å være introvert. Det er ingenting som helst galt med oss, det er bare en annen personlighetstype.

Endret 8. august 2013 av Tabris

[AnonymBruker]

TS her.

Takk for svar! Setter pris på at mange faktisk forstår meg - da så å si INGEN i min omgangskrets skjønner bæret når jeg forteller om min situasjon! Men føler med dere også - det er en ganske ubehagelig livssituasjon til tider, spesielt når ingen forstår - heldige de som får energi av sosialisering.

Jeg klarer fint å chatte og melde med folk, men telefon trives jeg ikke så godt med igjen. Det går fint for min del at jeg må ladde batterier etter sosialisering, det eneste travle er når jeg føler meg så overbelastet av inntrykk at jeg gråter.

Er forsåvidt vel mulig at jeg er høysensitiv. Har hatt veldig lett for å ta innover meg sanseinntrykk fra omgivelsene, men så er det igjen andre aspekter ved HS som ikke stemmer. Uansett er det jo en trøst å vite at det faktisk er NOEN flere enn meg der ute som har dette "problemet".

Det var ordet sanseinntrykk som fikk meg til å tenke dette.

Det er et av kjennetegnene ved en HSP. Mange HSP-er er også introverte mennesker som en følge av dette.

Jeg sier ikke at du ER en HSP. Det må du finne ut av selv. Jeg kjente meg ikke igjen i det selv første gangen jeg leste det, men etterhvert som jeg fikk fordøyd det, så skjønte jeg at det stemte.

Det er som sagt i mitt tilfelle. Jeg har scoret temmelig høyt på testene på den siden jeg lenket til også.

Anonymous poster hash: e8f16...54d

[Cata]

Kjenner meg også igjen. Dvs. jeg gråter ikke om jeg blir overbelastet av "sosialitet", men det skyldes sannsynligvis at jeg er aleneboer så jeg har nesten alltid mulighet til å få hentet meg inn igjen. I perioder der jeg har hatt kjæreste så har jeg faktisk merket at har blitt litt for intenst innimellom, rett og slett fordi jeg ikke har fått nok alenetid mellom jobb, kjæreste og andre ting.

Har faktisk gått til det skritt å takke nei til å være med på en tilstelning kvelden før et bryllup jeg skulle i. Det var sånn uformell bli kjent greie, men jeg kom rett fra seminar og hadde vært sammen med folk i flere døgn allerede. Dermed kjente jeg at jeg bare måtte ha en alenekveld skulle jeg orke å være med i selve bryllupet.

Familien trodde jeg var sprø, men siden de kjenner meg så tok de det pent tross alt.

[AnonymBruker]

Kanskje du er høysensitiv?

Det finnes flere bøker om det. Har noen av dere lest og kan anbefale?

For jeg har lyst til å gjøre noen forandringer i livet, som gjør det greiere å "leve med".

Jeg blir helt utkjørt av mye tid blant folk.. Om jeg er sammen med flere folk en dag, kan det gå fint der og da, og senere den dagen. Men jeg kan være sliten dagen etter. Tar lang tid å "lande" og slappe av igjen.

Hos meg og går det fint med samboeren. Han er liksom en del av meg.

Anonymous poster hash: b53da...cde

[Tabris]

Har faktisk gått til det skritt å takke nei til å være med på en tilstelning kvelden før et bryllup jeg skulle i. Det var sånn uformell bli kjent greie, men jeg kom rett fra seminar og hadde vært sammen med folk i flere døgn allerede. Dermed kjente jeg at jeg bare måtte ha en alenekveld skulle jeg orke å være med i selve bryllupet.

Familien trodde jeg var sprø, men siden de kjenner meg så tok de det pent tross alt.

Det er som å lese om meg selv - jeg kunne gjort akkurat det samme!

[Cata]

Det er som å lese om meg selv - jeg kunne gjort akkurat det samme!

Ja, av og til er det lurt å sette grenser, når man vet hvordan man selv reagerer. Jeg er sikker på jeg var en mye blidere og hyggeligere og mer "utholdende" bryllupsgjest når jeg fikk den asosiale kvelden først. Og tipper det var viktigst å gjøre selve Dagen koselig for brudeparet.

[Gjest TS]

Tusen takk for svar!

Joda, jeg tror absolutt det kan være noe i det dere skriver om høysensitivitet. Har såvidt hørt om det før, men jo mer jeg leser - jo flere fellestrekk finner jeg. Godt å vite at jeg ikke er gal iallefall, bare litt mer følsom enn de 80% som ikke er HS!

Kjenner meg selv igjen i situasjoner der en må "avlyse" sosiale hendelser fordi det bare blir litt for mye til tider. Det er heldigvis noe de fleste rundt meg er vant med nå, og selv om det ikke er noe de blir glade for, så tror jeg de fleste (de få som virkelig kjenner meg iallefall) klarer å respektere det.

- TS

[Slither]

Jeg har det til en viss grad sånn som deg.

Jeg blir rett og slett grinete og sliten om jeg er for mye sosial. Den eneste jeg tåler å være sammen med hele dagen er forloveden min, og da kun fordi vi pusler med hvert vårt i leiligheta. Men i begynnelsen av forholdet var det mye knuffing fordi jeg følte meg kvalt fordi vi gikk oppå hverandre hele tida. Dette har heldigvis gått over.

Du er IKKE gal. Folk har forskjellige behov.

Aiai, nå ble jeg litt lettet av å lese innlegget ditt her. Jeg føler akkurat det du beskrev om din forlovede her, men har ikke klart å sette ord på følelsene. Hvor lang tid tok dette før det gikk over? Og gjorde dere noen tiltak for å bedre situasjonen?

Litt mer on topic:

Dersom du er introvert vil jeg tro det er relativt normalt. Nå er jeg ganske hardt introvert selv og har det veldig på samme måte. Nå faller jeg sjelden om i gråt etter å ha vært sosial, men jeg må ha en god stund til å "komme meg på" etterpå. Syns det absolutt er koselig å være sosial, men for meg må det bli i små mengder. Jeg har etterhvert lært meg å bli flinkere til å snakke med andre om hvordan jeg føler det, slik at det ikke blir såre følelser dersom jeg en periode vanskelig å få tak i eller virker avvisende. Kunsten er å finne en balanse slik at man fungerer i hverdagen

[Gjest Gjest]

Tja har det (litt) sånn jeg også. Men i 2013 er man så å si tvunget til å være sosial.

Man er tvunget til å være sosial til en hviss grad ja. En må gjerne kunne fungere sammen med andre mennesker på daglig basis i en jobb situasjon, men det er langt mindre enn det folk gjerne tror. En trenger ikke være flink sosialt eller ekstrovert med stort nettverk for å få jobb, i hele mitt liv har CV og mine kvlifikasjoner snakket for seg selv. Jeg mener, ingen seriøse personer dømmer noen etter hvem de kjenner dersom de kan dømme de for hva de presterer selv? Man trenger ikke ha facebook, en trenger ikke å bli med på alle tingene som venner og familie foreslår. De aller fleste i Norge har også råd til å bo for seg selv (vertfall leie om de har en jobb), noe som ikke har vært tilfelle gjennom størsteparten av historien og som ikke er tilfelle i store deler av verden den dag i dag. Jeg tror faktisk at i 2013 har vi også innenfor sosial omgang større valgfrihet enn noen gang, og det er bare å benytte seg av denne valgfriheten. Problemet oppstår når en tenker for mye på hva andre syntes om en.

Kjenner meg igjen, jeg er helt lik. Hvis jeg f.eks har planer etter jobb to dager på rad - selv om det er hyggelige planer med gode og nære venner - så må jeg ha "fri" den tredje dagen og være for meg selv.

Typisk tegn på å være introvert. Det er ingenting som helst galt med oss, det er bare en annen personlighetstype.

Haha har det på akkurat samme måte. Tre dager på rad med planer er no-go, helst vil jeg ha en hviledag mellom to begivenheter også . Da serverer jeg en hvit løgn om at jeg allerede har planlagt noe annet. Ikke misforstå, jeg setter stor pris på vennene mine og sosial omgang med dem, men det blir fort for mye av det gode og batteriene lades når jeg er alene og kan klarne tankene

TS her.

Takk for svar! Setter pris på at mange faktisk forstår meg - da så å si INGEN i min omgangskrets skjønner bæret når jeg forteller om min situasjon! Men føler med dere også - det er en ganske ubehagelig livssituasjon til tider, spesielt når ingen forstår - heldige de som får energi av sosialisering.

Jeg klarer fint å chatte og melde med folk, men telefon trives jeg ikke så godt med igjen. Det går fint for min del at jeg må ladde batterier etter sosialisering, det eneste travle er når jeg føler meg så overbelastet av inntrykk at jeg gråter.

Er forsåvidt vel mulig at jeg er høysensitiv. Har hatt veldig lett for å ta innover meg sanseinntrykk fra omgivelsene, men så er det igjen andre aspekter ved HS som ikke stemmer. Uansett er det jo en trøst å vite at det faktisk er NOEN flere enn meg der ute som har dette "problemet".

Jeg vil si meg uenig og jeg vil si at det er vi introverte som er "heldig", dersom en måtte velge det ene eller det andre. Vi er i mindre grad avhengig av andre for å være lykkelig/ fungere normalt. De som er mer introvert enn ekstrovert kan selv velge hvor mye sosial aktivitet de vil delta på da de selv blir med på "akkurat passe mengde". Det er mye værre for de som er veldig avhengig av sosial omgang som sliter med å finne venner, ikke blir bedt med på ting, da valget ikke lenger er opp til dem, men de få (dårlige) vennene deres.

Det som er problemet til introverte som klager på at de ikke får nokk alenetid er at de selv blir med på mer enn de er komfortabel med, sikkert fordi de tenker for mye på hva andre syntes om de. Det er lov å servere en hvit løgn om at en har andre planer eller må fikse noe på jobben etc når en blir bedt med på noe med venner for å skåne de for en sannhet som de gjerne misstolker (fordi de er helt motsatt og kan ikke forstå hvordan du tenker). Jeg ser absolutt den at de vennene dine som er veldig avhengige av sosial omgang, og som får energi av det, vil slite med å sette seg inn i din situasjon, dersom det er utenkelig for dem at det finnes mennesker som får energi av å være alene. De vil gjerne da tolke deg som at du ikke syntes de er gode nokk, eller at de er ekstremt kjedelige dersom du sier "jeg vil heller være hjemme alene enn å finne på noe med dere", da er det igjenn i mine øyne mye bedre å servere en hvit løgn.

Hvordan det er å være høysensitiv vet jeg ingenting om, og godt mulig det er vanskeligere å "bare gjøre" slik som jeg har sagt...

[AnonymBruker]

Så det finnes flere av oss

Jeg har flyttet til et nytt sted hvor jeg ikke kjenner noen, deilig. Men skulle gjerne lagt inn en kontaktannonse for å finne en venn eller to som ikke må treffes hver dag for å kalle meg en venn

Anonymous poster hash: 804c7...936

[AnonymBruker]

Ja det er normalt.

Introvert er like normalt som ekstrovert, du som selv sier du er introvert bør da vite at det er helt vanlig, og at en stor del av befolkningen i verden er introvert uten at det er normalt. Det får meg til å tro at du ikke har lest noe som helst om det og tenker at man er psykisk syk.

Det står jo enkelt beskrevet forskjellene introvert/ekstrovert, og er akkurat det du skriver selv. Hva i all verden er problemet?

Anonymous poster hash: 00eab...c7f