Jeg har ødelagt meg selv

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke heelt hva dere kan hjelpe meg med, tror egentlig alt jeg trenger nå er litt gode ord og støtte

Greia er at i fjor sommer forandret hele livet mitt seg. Jeg gikk fra å være en normalvektig 15 åring, til en undervektig 16 åring. Har gaanske lenge levd på 800 kalorier, før jeg i slutten av 10.klasse fikk mot nok til å spørre helsesøster om råd. Nå har jeg økt kaloriinnket mitt til minst 1200. Ligger vel på 1200-1600 ca. (Noen mørke dager ligger jeg såklart under)

Halve meg har så gjerne lyst til å bli frisk. Til å få tilbake mensen (har vært borte i 8 måneder, om ikke lengre ettersom sist gang jeg hadde mensen i januar var det kun en flekk i trusa, og ikke noe mer). Men så er den en del av meg som liker det spiseforstyrrelsen har gitt meg. Jeg har jo blitt tynn, det var jo det jeg ville.

Etter å ha nærmest doblet kalorinnket mitt, har jeg kun gått opp 2 kg på 4-5 måneder, så forbrenningen min er i allefall ikke så ødelagt som man skulle trodd.

Idag har jeg spist litt sjokolade og annen mat med karbohydrater. Skyldfølelsen dreper meg. Jeg VET at innerst inne har jeg bare godt av de kaloriene, men samtidig skremmer de livet av meg. Jeg vil ikke gå opp i vekt. Vil egentlig bare gå ned de 2kgene jeg har gått opp:(

MÅ man gå opp i vekt for å få tilbake mensen, eller holder det å spise nok? Og er det noen her inne som har slitt med sf som jeg evt. kan snakke med over pm?

Anonymous poster hash: b68ef...a8b

[AnonymBruker]

Kjære deg!

Du har for det første ikke ødelagt deg selv. Du er forsatt veldig ung og du ser problemene dine selv- det er kjempebra!

Gå til fastlegen din for hjelp. Han/hun kan også henvise deg til psykolog, ernæringsfysiolog eller andre fagfolk som kan hjelpe.

Lykke til :-)

Anonymous poster hash: ea766...906

[Gjest kinkylita]

Enig med AB over her. Du har slettes ikke ødelagt deg selv, men jeg råder deg på det sterkeste å få profesjonell hjelp med tankene dine. Dette er ikke noe du må slite med alene! Jeg er sikker på at alt ordner seg, hvis du tar tak i det nå. Det blir mye vanskeligere jo senere du venter.

Lykke til, dette vil gå helt fint

[Gjest Chili]

Jeg vet ikke heelt hva dere kan hjelpe meg med, tror egentlig alt jeg trenger nå er litt gode ord og støtte

Greia er at i fjor sommer forandret hele livet mitt seg. Jeg gikk fra å være en normalvektig 15 åring, til en undervektig 16 åring. Har gaanske lenge levd på 800 kalorier, før jeg i slutten av 10.klasse fikk mot nok til å spørre helsesøster om råd. Nå har jeg økt kaloriinnket mitt til minst 1200. Ligger vel på 1200-1600 ca. (Noen mørke dager ligger jeg såklart under)

Halve meg har så gjerne lyst til å bli frisk. Til å få tilbake mensen (har vært borte i 8 måneder, om ikke lengre ettersom sist gang jeg hadde mensen i januar var det kun en flekk i trusa, og ikke noe mer). Men så er den en del av meg som liker det spiseforstyrrelsen har gitt meg. Jeg har jo blitt tynn, det var jo det jeg ville.

Etter å ha nærmest doblet kalorinnket mitt, har jeg kun gått opp 2 kg på 4-5 måneder, så forbrenningen min er i allefall ikke så ødelagt som man skulle trodd.

Idag har jeg spist litt sjokolade og annen mat med karbohydrater. Skyldfølelsen dreper meg. Jeg VET at innerst inne har jeg bare godt av de kaloriene, men samtidig skremmer de livet av meg. Jeg vil ikke gå opp i vekt. Vil egentlig bare gå ned de 2kgene jeg har gått opp:(

MÅ man gå opp i vekt for å få tilbake mensen, eller holder det å spise nok? Og er det noen her inne som har slitt med sf som jeg evt. kan snakke med over pm?

Anonymous poster hash: b68ef...a8b

Hei!

Jeg har hatt anoreksi og vært innlagt, men er nå frisk! Ta mer enn gjerne kontakt på PM, dersom du vil prate videre.

God klem til deg!

[Foreveryoung]

Jeg vet akkurat hvordan du føler deg. Når man vet at man bør spise, men man ender bare opp med skyldfølelse. Jeg levde noen år av mitt liv på den måten. Det var ikke spesielt hyggelig. Mat skremte meg, jeg unngikk det, og jeg avskydde det. Begynte å merke hva slags effekt det hadde på meg, og det skremte meg enda mer. Likevel greide jeg ikke å begynne å spise skikkelig. Bedring fra en spiseforstyrrelse som anoreksi tar tid. Det er viktig at man går sakte fremover om man ønsker et positivt resultat. Uansett hvor skummelt det høres ut: snakk med noen om dette! Jeg snakker av erfaring. Det kommer til å virke veldig skremmende og merkelig, men gjør det! Du kommer til å takke deg selv senere, tro meg. Håper du gjør det. Vil ikke at du skal ha det så vondt. Du er mye sterkere enn du tror, kjære deg!

[Gjest Chili]

Jeg vet ikke heelt hva dere kan hjelpe meg med, tror egentlig alt jeg trenger nå er litt gode ord og støtte

Greia er at i fjor sommer forandret hele livet mitt seg. Jeg gikk fra å være en normalvektig 15 åring, til en undervektig 16 åring. Har gaanske lenge levd på 800 kalorier, før jeg i slutten av 10.klasse fikk mot nok til å spørre helsesøster om råd. Nå har jeg økt kaloriinnket mitt til minst 1200. Ligger vel på 1200-1600 ca. (Noen mørke dager ligger jeg såklart under)

Halve meg har så gjerne lyst til å bli frisk. Til å få tilbake mensen (har vært borte i 8 måneder, om ikke lengre ettersom sist gang jeg hadde mensen i januar var det kun en flekk i trusa, og ikke noe mer). Men så er den en del av meg som liker det spiseforstyrrelsen har gitt meg. Jeg har jo blitt tynn, det var jo det jeg ville.

Etter å ha nærmest doblet kalorinnket mitt, har jeg kun gått opp 2 kg på 4-5 måneder, så forbrenningen min er i allefall ikke så ødelagt som man skulle trodd.

Idag har jeg spist litt sjokolade og annen mat med karbohydrater. Skyldfølelsen dreper meg. Jeg VET at innerst inne har jeg bare godt av de kaloriene, men samtidig skremmer de livet av meg. Jeg vil ikke gå opp i vekt. Vil egentlig bare gå ned de 2kgene jeg har gått opp:(

MÅ man gå opp i vekt for å få tilbake mensen, eller holder det å spise nok? Og er det noen her inne som har slitt med sf som jeg evt. kan snakke med over pm?

Anonymous poster hash: b68ef...a8b

For to år siden hadde jeg akkurat samme tanker som deg. Jeg er forresten ikke stort eldre enn deg nå, men jeg er så godt som frisk! For min del hjalp det å akseptere at jeg var syk, og at jeg faktisk trengte hjelp for problemene mine. For meg ble innleggelse redningen, jeg var rett og slett så alvorlig underernært at ingenting annet var aktuelt. Jeg vet ikke hvordan din situasjon er nå, men uansett råder jeg deg til å ta kontakt med noen du stoler på/føler deg trygg på, aller helst noen som har peiling på spiseforstyrrelser. Jeg vet at dette sikkert vil virke skremmende og vanskelig, og what not, men ja, det å nå en "normal" vekt (BMI), er nok nødvendig for å klare å holde de anorektiske tankene/"triggeren" på god avstand. Jeg mistet som deg mensen, den var borte i godt over 2 (!) år, men nå er den på vei til å komme regelmessig. Jeg ligger akkurat på streken mellom undervektig og normalvektig i forhold til BMI-kalkulatoren, men føler meg bedre enn noen gang! Vektoppgangen krevde mye av meg, men jeg angrer overhodet ikke på at jeg klarte å kjempe meg igjennom all motstanden på veien!

Lykke, lykke til videre. <3 Håper du får den hjelpen du trenger, anoreksi er virkelig ikke noe å spøke med. Stor klem, og ta som sagt gjerne kontakt på PM dersom det er noe du lurer på! Kan vil si det sånn at jeg har mer enn nok erfaring på dette området..

[AnonymBruker]

Og de dagene jeg spiser for "mye" (slik som idag) er jeg NØDT til å faste dagen etter Så i morgen må jeg faste. Det er en evig ond sirkel, og jeg vet ikke hvordan jeg kan endre det.

Helsesøster har bestilt legetime til meg i september, og de vil sjekke meg for mangelsykdommer osv. Har også vært snakk om BUP, men i følge helsesøster kan man ikke få hjelp av bup uten at foreldre vet noe (selv om internett sier noe annet), og jeg vil ikke at foreldrene mine skal vite noe. Ingen skal noen gang vite noe

Anonymous poster hash: b68ef...a8b

[Gjest Chili]

Og de dagene jeg spiser for "mye" (slik som idag) er jeg NØDT til å faste dagen etter Så i morgen må jeg faste. Det er en evig ond sirkel, og jeg vet ikke hvordan jeg kan endre det.

Helsesøster har bestilt legetime til meg i september, og de vil sjekke meg for mangelsykdommer osv. Har også vært snakk om BUP, men i følge helsesøster kan man ikke få hjelp av bup uten at foreldre vet noe (selv om internett sier noe annet), og jeg vil ikke at foreldrene mine skal vite noe. Ingen skal noen gang vite noe

Anonymous poster hash: b68ef...a8b

Å faste løser ingen problemer, kjære deg! Det vil bare føre deg inn i en evig ond sirkel, som du sier. Det kan også i verste fall føre til bulimi (overspising) der kroppen skriker etter mat ettersom du sulter deg periodevis. Det du driver med er overhodet ikke gunstig for kroppen din! Noen må vite noe om problemet ditt, første skritt i riktig retning er å akseptere at du trenger hjelp.

[Gjest Bond]

Tråden ryddet for reklame

Bond, adm

[AnonymBruker]

Man kan ikke ødelegge forbrenningen sin.

Anonymous poster hash: b8265...ea9

[AnonymBruker]

Man kan ikke ødelegge forbrenningen sin.

Anonymous poster hash: b8265...ea9

Er jo det "alle" truer med.

Anonymous poster hash: b68ef...a8b

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke heelt hva dere kan hjelpe meg med, tror egentlig alt jeg trenger nå er litt gode ord og støtte

Greia er at i fjor sommer forandret hele livet mitt seg. Jeg gikk fra å være en normalvektig 15 åring, til en undervektig 16 åring. Har gaanske lenge levd på 800 kalorier, før jeg i slutten av 10.klasse fikk mot nok til å spørre helsesøster om råd. Nå har jeg økt kaloriinnket mitt til minst 1200. Ligger vel på 1200-1600 ca. (Noen mørke dager ligger jeg såklart under)

Halve meg har så gjerne lyst til å bli frisk. Til å få tilbake mensen (har vært borte i 8 måneder, om ikke lengre ettersom sist gang jeg hadde mensen i januar var det kun en flekk i trusa, og ikke noe mer). Men så er den en del av meg som liker det spiseforstyrrelsen har gitt meg. Jeg har jo blitt tynn, det var jo det jeg ville.

Etter å ha nærmest doblet kalorinnket mitt, har jeg kun gått opp 2 kg på 4-5 måneder, så forbrenningen min er i allefall ikke så ødelagt som man skulle trodd.

Idag har jeg spist litt sjokolade og annen mat med karbohydrater. Skyldfølelsen dreper meg. Jeg VET at innerst inne har jeg bare godt av de kaloriene, men samtidig skremmer de livet av meg. Jeg vil ikke gå opp i vekt. Vil egentlig bare gå ned de 2kgene jeg har gått opp:(

MÅ man gå opp i vekt for å få tilbake mensen, eller holder det å spise nok? Og er det noen her inne som har slitt med sf som jeg evt. kan snakke med over pm?

Anonymous poster hash: b68ef...a8b

Vet godt hvordan du har det. Jeg var OVERvektig for bare 1,5 år siden (bmi 26), mens nå er jeg undervektig med en bmi på 13. Ble nylig innlagt på sykehus på grunn av kraftig underernæring, nyresvikt, lav puls og blodtrykk og en rekke andre mangelsykdommer. Jeg fikk diagnosen anoreksi slengt rett i trynet. Jeg føler også at jeg har ødelagt meg selv. Kroppen er så utslitt og nedbrutt og jeg klarer ingenting lenger. Skal bli overført til seksjonen for spiseforstyrrelser i neste uke og komme igang med behandling, så jeg håper ting framover blir bedre. Jeg anbefaler deg å få hjelp med spiseforstyrrelsen så tidlig som mulig! For meg gikk det alt for langt før jeg klarte å ta kontakt med noen, og nå henger livet mitt i en tynn tråd.

Anonymous poster hash: 7c53c...dbf

[Gjest *MaggieQ*]

Er jo det "alle" truer med.Anonymous poster hash: b68ef...a8b

Det er en myte. Det som skjer er at du når du sulter deg så mister du etterhvert muskelmasse. Muskler brenner fett 24/7 og når de forsvinner så går forbrenningen ned. Når du starter å spise normalt igjen så starter kroppen å bygge opp igjen muskelmassen og inntil den er normal igjen så har du ikke like høy forbrenning som før du mistet muskelmassen.

Når muskelmassen er normal igjen så blir forbrenningen din normal igjen

Det som derimot KAN bli permanent ødelagt er indre organer pga underernæring. Du har også stor risiko for å utvikle beinskjørhet og du er utsatt for hjerteinfarkt.

Endret 10. august 2013 av *MaggieQ*