Dårlig forhold til mor etter å ha fått egne barn

[AnonymBruker]

Velger å være anonym da dette er et litt sårt tema.

Jeg har alltid satt min mor høyere enn alt i verden, og følt at vi har hatt et ekstremt tett bånd. Dette har forundret en del av psykologene jeg har hatt opp i gjennom årene, da den naturlige reaksjonen skulle vært bitterhet. Min mor har vært syk, så jeg har alltid forstått og forsvart hennes handlinger da jeg vet at hun tross alt har gjort sitt ytterste for at jeg skulle ha det bra.

Etter jeg ble gravid, og spesielt nå når jeg har fått en sønn har derimot dette snudd helt, og jeg føler et visst hat mot henne. Jeg irriterer meg over alt hun sier og gjør, og hvordan hun er. Jeg liker ikke at hun holder og koser med sønnen min, og ønsker ikke at hun passer ham. Nå får jeg nesten dårlig samvittighet for å føle det slik.

Noen andre som har opplevd noe lignende?

Anonymous poster hash: 07151...767

[AnonymBruker]

Leser mellom linjene at moren din har egentlig utsatt deg for omsorgssvikt i oppveksten, og du har alltid fortrengt hennes oppførsel. Inntil du nå har fått ditt eget barn og vet hvordan en mor skal oppføre seg og IKKE oppføre seg.

Anonymous poster hash: a62e3...ee7

[pusefrøken]

Kanskje du føler det slik nå, for nå har du fått en egen sønn?

Før så tenkte du kanskje at det skulle være slik? Og nå kjenner du selv på kjærligheten til sønnen din, kjenner gleden han gir deg og alt du vil gjøre for at han skal ha det bra.. Da er det veldig lett å få slike følelser som du har tror jeg. Plutselig blir alt urettferdig og sårt, fordi din mor ikke viste denne varmen/kjærligheten overfor deg når du var mindre?

Endret 7. august 2013 av pusefrøken

[Gjest BettyBoop]

Jeg leser overhode ikke det mellom linjene. Jeg leser at ts oppfører seg helt merkelig pga hormoner og ammetåke

[AnonymBruker]

Jeg tror ikke det er uvanloig at i prosessen med selv å få barn, tenker man grundig over egen barndom. Hva var bra/ikke bra, hva skal jeg selv gjøre/ikke gjøre. I den forbindelse er det nok ikke uvanlig å bli både takknemlig og bitter på egne foreldre - selv når man har hatt en normalt fin barndom.

Hvis du selv har hatt en barndom hvor moren din ikke helt har strukket til, er det ikke så rart at mye "slagg" dukker opp nå. Hvis du går til behandling, kan det sikkert være lurt å reflektere litt over det sammen med behandleren.

Anonymous poster hash: fcb86...8ca

[AnonymBruker]

Leser mellom linjene at moren din har egentlig utsatt deg for omsorgssvikt i oppveksten, og du har alltid fortrengt hennes oppførsel. Inntil du nå har fått ditt eget barn og vet hvordan en mor skal oppføre seg og IKKE oppføre seg.

Anonymous poster hash: a62e3...ee7

Dette skjedde med meg.

Min mor har emosjonell personlighetsforstyrrelse, men hvor ille barndommen min var skjønte jeg ikke før jeg selv fikk barn. Etter dette (det er 13 år nå) så har jeg hatt minimal kontakt med henne, og jeg har sett hvordan hun virkelig er.

Anonymous poster hash: 405f0...a5b

[AnonymBruker]

Dette skjedde med meg.

Min mor har emosjonell personlighetsforstyrrelse, men hvor ille barndommen min var skjønte jeg ikke før jeg selv fikk barn. Etter dette (det er 13 år nå) så har jeg hatt minimal kontakt med henne, og jeg har sett hvordan hun virkelig er.

Anonymous poster hash: 405f0...a5b

Jeg får følelsen av at du er skikkelig bitter på din mor pga barnedommen din. Men hjelper det å nesten kutte henne ut? Er hun ikke syk? Er ikke det litt formildende?

Anonymous poster hash: c93e0...a08

[AnonymBruker]

Jeg får følelsen av at du er skikkelig bitter på din mor pga barnedommen din. Men hjelper det å nesten kutte henne ut? Er hun ikke syk? Er ikke det litt formildende?

Anonymous poster hash: c93e0...a08

Nei, det er overhodet ikke formildende. Hun har nektet å ta imot behandling i årevis, og det ender gang på gang med innleggelser. Sykdom er ingen hinder for å behandle de rundt seg på en skikkelig måte.

Klart jeg er bitter. Men ikke nå så mye som jeg var før. Jeg har gått en lang vai og har det veldig bra i dag.

Jeg har kuttet henne ut nettopp fordi hun har en sinnslidelse som er så vanskelig og som gjør det helt umulig å ha et normalt forhold til henne. Hun klarer heller ikke å oppføre seg og ha et forhold til oss barna, men baktaler og lyver. Setter ut rykter, syter og klager. Spiller oss opp mot hverandre og truer med selvmord og selvskading.

Man velger ikke familien sin. Leste noe morsomt en gang for lenge siden som stemmer veldig bra for oss med kompliserte familieforhold: "Blood is thicker than water, but so is bullshit".

Anonymous poster hash: 405f0...a5b

[AnonymBruker]

Jeg får følelsen av at du er skikkelig bitter på din mor pga barnedommen din. Men hjelper det å nesten kutte henne ut? Er hun ikke syk? Er ikke det litt formildende?

Anonymous poster hash: c93e0...a08

Det kommer vel helt an på. Om en person er syk, så kan de selvfølgelig ikke noe for det. Men når man er voksen og har barn, så har man et ansvar. Når man da ikke oppsøker behandling eller hjelp, enda man ser at det går utover de nærmeste så finnes det ikke formildende omstendigheter.

Da får man enten velge å leve med sykdommen alene eller søke behandling og få støtte av familien.

Anonymous poster hash: a456f...20f

[AnonymBruker]

Jeg får vel ta denne som anonym, av hensyn til min mor. Men jeg skjønner deg godt, ts. Jeg har alltid hatt et godt forhold til moren min, til tross for at hun har vært psykotisk en rekke ganger i oppveksten. Hun har på det jevne fungert dårligere mellom dårlige perioder med årene også. Jeg har alltid vært opptatt av at hun skulle ha det bra, og har hjulpet henne masse. Til tross for dette har hun rettet en del sinne mot meg i dårlige perioder, og bl.a. beskyldt meg for en rekke ting som ikke har noen rot i virkeligheten, men som handler om vrangforestillinger. Jeg har så klart blitt irritert innimellom, men har liksom akseptert det også, siden det er en del av sykdommen hennes. Og jeg har alltid visst at hun har vært glad i meg og alltid har prøvd sitt beste (selv om det aldri egentlig var godt nok, og om min far hadde gått fra henne da jeg var barn, ville hun trolig aldri fått annet enn sjeldne samvær med tilsyn i regi av barnevernet).

Men etter at jeg fikk barn selv, har jeg også kjent at jeg er sint på henne. Det er helt ulogisk, siden hun var og er alvorlig syk og også mangler sykdomsinnsikt. Det logiske er vel å være sint på resten av familien, som ikke klarte å beskytte meg bedre mot henne, siden hun dro meg voldsomt inn i vrangforestillingene sine. Kanskje burde jeg vært sint på helsevesenet som ikke hadde henne innlagt mer. Eller behandlere som ikke meldte til barnevernet. Men sinnet rettes altså mot min uskyldige mor.

Men jeg klarer ikke å hjelpe for det. Nå har nesten alle møter med henne blitt svært anstrengende for meg, og jeg utsetter å treffe henne i det lengste. Men hun er jo så glad i barnebarnet sitt, og vil gjerne treffe det ukentlig helst. Hun vil gjerne også passe, men det er selvsagt uaktuelt. Jeg ser jo allerede nå at barnet mitt reagerer på henne, siden hun ikke har normal kontaktevne og generelt fungerer dårlig sammen med andre folk. Barnet mitt er ennå lite, men helt siden h*n var baby har h*n grått voldsomt når mormor skal holde. Så det er jo noe hun utstråler. Og selv om de får omgås, ville det aldri falle meg inn å la henne passe alene. Hun har nok med å passe på seg selv. Om hun hadde vært erklært frisk, skulle jeg nok kommet meg over mine barndoms"issues" vedr henne, og latt de to få et godt forhold. Men ikke slik det er nå. Det er uaktuelt for meg å bryte kontakt eller noe, men jeg lar ikke de to være alene. Jeg klarer ikke tanken på at barnet mitt skal kjenne den samme utryggheten jeg vokste opp med (selv om det selvsagt blir noe annet med en mor og en mormor som vekker utrygghet).

Jeg tror bare vi må akspetere at det å få barn vekker gamle ting til live, ts. Det virker veldig vanlig, ut fra det jeg hører. Men det er ikke bare enkelt. Spesielt siden det å få barn også handler om at noen får et barnebarn som de ofte ønsker tett kontakt med. Men jeg tror de vonde følelsene blekner med tiden, at de blir veldig aktive når man fortsatt har små barn, og så glir det kanskje tilbake til normalen igjen etter hvert.

Anonymous poster hash: 3f789...a94

[AnonymBruker]

Tusen takk for svar. Spesielt til deg siste ab. Min historie er veldig lik din, og det er klart at min mor ikke kan holdes ansvarlig. Håper virkelig disse følelsene blekner med tiden, og at vi kan få et noenlunde greit forhold igjen.

TS

Anonymous poster hash: 07151...767