Jeg kan ikke snakke med kjæresten om fortiden min

[AnonymBruker]

Jeg har vært sammen men en flott mann i 8 mnd, nesten alt er kjempefint. Det eneste problemet er at vi har ekstremt forskjellig fortid.

Han er 25 og har hatt en ekstremt A4 oppvekst uten større problemer. Jeg er 19 år, har hatt en vanskelig oppvekst med skilte foreldre, familieproblemer, mobbing, spiseforstyrrelser, overgrep, voldtekt, vold, depresjon... Dette igjen har ført til at jeg har hatt det tungt og dermed kommet inn i uheldige mønstre med alkohol og gutter da jeg var veldig ung. Jeg innså dette og tok tak i livet mitt da jeg var 18.

Nå snart 2 år etterpå sitter jeg igjen med mange erfaringer jeg har lært av og vokst på. Jeg har fått et nytt syn på livet og er en positiv jente. Alle som blir kjent med meg merker jeg har stor forståelse og omsorg for andre og er veldig reflektert. Sistnevnte merker kjæresten min som alle andre, men det jeg har fortalt om voldtekter og overgrep har han ikke taklet særlig bra. Jeg får inntrykk av at han syns jeg har vært naiv og på sett og vis rotet meg oppi slikt selv. Dette såret meg voldsomt og jeg har ikke klart å snakke mer om dette. Enda mindre klart å være åpen om konsekvensene dette har fått. Jeg føler jeg må skjule fortiden min og feilene jeg har gjort, fordi det blir for mye for han å høre hele historien.

Noen råd?

Anonymous poster hash: c6cee...0f0

[AnonymBruker]

Anyone?

Anonymous poster hash: c6cee...0f0

[Gjest Kim]

Men herregud da, er han glad i deg, så aksepterer han din fortid - klarer han ikke det på en voksen måte, så er han vel ikke mye å spare på!

[AnonymBruker]

Du er enda ung og har mange år på deg til å lære deg å bære oppveksten din. Ikke skjul den for han selv om han reagerer som han gjør, det er din bakgrunn - ikke hans.

Anonymous poster hash: 41c1d...22e

[AnonymBruker]

Du kan jo si: Her kommer jeg å åpner meg opp, viser bakgrunnen min og viser deg tillit. Reaksjonene dine sårer meg.

Anonymous poster hash: 41c1d...22e

[AnonymBruker]

Jeg vil jo gjerne kunne være helt ærlig med han, men er det jeg som sagt føler jeg ikke kan ang oppveksten min. Han syns den er så ekstrem. Jeg tenker selvfølgelig at han bør takle det på en voksen måte, men jeg føler det skorter litt på forståelse, siden han har vært sånproblemfri.. Han skjønner rett og slett ikke... Så da er jo alternativet mitt å ta sats og lette hjertet, eller la være og beholde fryden...

Anonymous poster hash: c6cee...0f0

[AnonymBruker]

Du kan jo si: Her kommer jeg å åpner meg opp, viser bakgrunnen min og viser deg tillit. Reaksjonene dine sårer meg. Anonymous poster hash: 41c1d...22e

Han mener ikke å såre meg, han forstår bare rett og slett ikke...

Anonymous poster hash: c6cee...0f0

[Nouv]

Ts. Gjør deg selv en bjørnetjeneste. Gi opp mennesker innimellom, ikke alle sammen fortjener mye av din tid. Kast bort negative relasjoner, så får du kose deg fremover. For ingenting er som å være ensom nært sine nærmeste.

[AnonymBruker]

Du sier noe, men denne mannen fortjener det. Han er helt topp. Det er hovedsaklig voldtektene/overgrep --> senere antall sekspartnere jeg ønsker å fortelle han om. Jeg føler dette har vært en såpass stor bør for meg i tre år da jeg var litt yngre at han bør vite om dette, siden vi skal flytte sammen til jul.

Jeg har derimot ikke funnet helt ut enda hvorfor jeg vil fortelle han dette. Om det er for min del eller hans. Dvs om det er for min del, behov for aksept, eller om jeg ønsker at han skal vite hele historien til den han lar flytte inn i huset sitt... Om det gir mening for noen. Er vel antageligvis begge deler.

Det jeg er redd for at skal skje, er at han fortsatt ikke skal forstå mine følelser og problemer knyttet til hendelsene som har skjedd, og dermed heller ikke mine reaksjoner.. For å ikke pynte på det, antall sexpartnere som har kommet i søken på å få tilbake følelsen av kontroll over min egen kropp... Jjeg elsker denne mannen. Om han skulle gå fra meg fordi han ser på meg som en tidligere "flyfille" hadde det knust meg totalt... :/

Anonymous poster hash: c6cee...0f0

[AnonymBruker]

Hvorfor har du behov for å fortelle ham om antall sexpartnere? Hvis han mener du rotet deg borti voldtekt selv så er det lite sannsynlig at du får sympati for frivillige sexpartnere.

Bestill time hos psykolog heller, så kan du få snakket ut der.

Anonymous poster hash: e58b4...8b4

[Gjest Svampebob1]

Jeg har vært sammen men en flott mann i 8 mnd, nesten alt er kjempefint. Det eneste problemet er at vi har ekstremt forskjellig fortid.

Han er 25 og har hatt en ekstremt A4 oppvekst uten større problemer. Jeg er 19 år, har hatt en vanskelig oppvekst med skilte foreldre, familieproblemer, mobbing, spiseforstyrrelser, overgrep, voldtekt, vold, depresjon... Dette igjen har ført til at jeg har hatt det tungt og dermed kommet inn i uheldige mønstre med alkohol og gutter da jeg var veldig ung. Jeg innså dette og tok tak i livet mitt da jeg var 18.

Nå snart 2 år etterpå sitter jeg igjen med mange erfaringer jeg har lært av og vokst på. Jeg har fått et nytt syn på livet og er en positiv jente. Alle som blir kjent med meg merker jeg har stor forståelse og omsorg for andre og er veldig reflektert. Sistnevnte merker kjæresten min som alle andre, men det jeg har fortalt om voldtekter og overgrep har han ikke taklet særlig bra. Jeg får inntrykk av at han syns jeg har vært naiv og på sett og vis rotet meg oppi slikt selv. Dette såret meg voldsomt og jeg har ikke klart å snakke mer om dette. Enda mindre klart å være åpen om konsekvensene dette har fått. Jeg føler jeg må skjule fortiden min og feilene jeg har gjort, fordi det blir for mye for han å høre hele historien.

Noen råd? Anonymous poster hash: c6cee...0f0

Det er sterk kost for A4-mennesker det der.

Du har ikke gjort noe feil, men jeg ville revurdert det å prate med han om det. Bruk heller en psykolog til det så du ikke ødelegger forholdet.

[hjärterdam]

Jeg er selv vokst opp veldig A4 (mor-far-tre barn-stasjonsvogn-hus på landet-null konflikter-hele den pakka der).

Jeg har likevel ingen problemer med å lytte til, akseptere og forsøke å forstå andre menneskers fortid. Uten å gå i detaljer har min samboer ikke et like A4-liv bak seg fram til nå. Men, om ikke han kan snakke med meg, åpne seg, og gi av seg selv til meg - det mennesket han skal dele hus, hjem og liv med, hvem i al verden skal han da gjøre det til?

Jeg skjønner at det i noen tilfeller trengs andre samtalepartnere, som f.eks psykolog, man skal ikke være psykologer for hverandre.

Men, jeg vet med meg selv at hadde jeg vært i et forhold med en mann som ikke "tålte" fortiden min, så hadde vi heller ikke hatt noen fremtid. Det ville vært den manglende kommunikasjonen som ødela forholdet, ikke det at en av oss har en anderledes fortid enn den andre.

Endret 7. august 2013 av hjärterdam

[AnonymBruker]

Skjønner hva du mener. Jeg var tidligere sammen med en som hadde hatt en A4 oppvekst, nesten sånn du ser på film. Mens jeg har vært igjennom det ene og det andre. Jeg fortalte han aldri hele sannheten, men pyntet litt på ting. Jeg så på han at han hadde vanskeligheter med å sette seg inn i det. Nå har jeg møtt en annen, og han kan jeg fortelle alt til. Han dømmer ikke, og han forstår seg på meg. Dette er veldig viktig da du er i et forhold. Selv om kjæresten din har hatt en annen oppvekst, håper jeg at du åpner deg opp for han forde. Klarer han ikke å respondere på det, og møte deg når du åpner deg sånn opp - er det ikke sikkert at han er noe for deg..dessverre =/ Hvis jeg sammenligner forholdet med han første og han jeg har må, det er ikke til å beskrives en gang.

Håper han møter deg på det, og at det ordner seg for deg <3

Anonymous poster hash: f93c9...ae5

[Kosetiger]

Det er sterk kost for A4-mennesker det der.

Du har ikke gjort noe feil, men jeg ville revurdert det å prate med han om det. Bruk heller en psykolog til det så du ikke ødelegger forholdet.

Hun sier jo det er typen hun ønsker å fortelle dette til. Ikke 'noen'

Endret 7. august 2013 av Kosetiger

[tom1986]

Det kommer jo helt an på hvor ekstrem fortiden din er. Dersom den er langt utenfor hva som er normalt, så er det jo helt naturlig at han reagerer.

Så ts, hva skjedde med denne voldtekten og hvor mange har du vært med?

[AnonymBruker]

Da jeg fortalte min mann at jeg var blitt voldtatt ( før vi var blitt sammen) , reagerte han med å bare bli helt stille. Om jeg prøvde å ta det opp senere var han unvikende og det virket som om han ikke ville snakke om det. Jeg var kjempe såret og lei meg, det virket som om han dreit i følelsene mine...

Vi har nå vært sammen i over ti år. Etterhvert fortalte han meg at han hadde reagert med både sinne - fordi noen hadde skadet meg - kjæresten hans som han elsket så høyt, og han var rådvill, hva skulle han si? tenk om han sa noe som såret meg, noe jeg oppfattet galt? Han valgte da heller å bare være stille, noe jeg desverre tolket som om han ikke brydde seg.

Ingen reagerer likt på slike situasjoner. Kanskje han trenger tid til å tilpasse seg situasjonen? Det er ikke sikkert han mener at du er naiv og har rotet deg bort i ting, kanskje han bare i dette tilfellet er dårlig med ord. Han skulle sikkert ønske at dette aldri hadde skjedd ( selvsagt..) og blir kanskje frustrert fordi han ike har noen mulighet til å rette opp i det....

Ikke vet jeg, gi han litt tid - kanskje det blir lettere for han å uttrykke seg mer riktig etterhvert...

Lykke til

Anonymous poster hash: 39db5...457

[Gjest Phoenix]

Kjenner meg igjen i det du skriver, ord for ord. Det viktigste for meg er en som er der for meg, er en moralsk støtte i livet mitt, og som jeg kan prate med. Jeg vil dele hvem jeg er, og hvilken fortid jeg har. Det er en del av meg, og vil alltid være der. Jeg har dessverre ingen gode råd å gi, men ønsker deg lykke til!

Endret 7. august 2013 av Poirot

[Kosetiger]

.

Endret 7. august 2013 av Kosetiger

[Gjest Svampebob1]

Hun sier jo det er typen hun ønsker å fortelle dette til. Ikke 'noen'

Ja, men hvis han ikke tåler det så bør hun revurdere å få utløp for dette en annen vei.. For det er en risiko for at det kan bli for mye for han å takle.

Selv liker jeg å kunne prate om det meste. Det bidrar til nærhet og tillit i forholdet mitt, noe som gir meg en god følelse. Allikevel har jeg et visst filter om hva jeg forteller henne, for det er ikke alt som bør dras frem i forholdet. Jeg bruker coachen min når det gjelder ting som er litt slik det hun nevner der.

[AnonymBruker]

Kan det kanskje være at ved å fortelle han om fortiden din, føler han at han må fikse det og komme med en løsning? Da kan man bli litt i villrede og si litt gale ting, for han kan jo ikke gå tilbake i tid eller få ting ugjort. Man kan bare gjøre noe med hvordan man håndterer det i etterkant, og hvordan man lever livet sitt fremover. Kanskje det blir lettere dersom du innledningsvis sier at han ikke trenger å gjøre noe konkret med informasjonen, men at du gjerne vil at han skal vite det, fordi det er en del av deg på godt og vondt. skjønner godt at du vil fortelle han om fortiden din.

Synes du virker veldig, veldig sterk. Jeg må innrømme at dersom jeg hadde fortalt noe sånt til min (imaginære) kjæreste, hadde det vært kroken på døra om han hadde sagt i klartekst at det var delvis min skyld. Men som sagt, har man hatt et liv uten problemer, kan den type informasjon være vanskelig å håndtere og da kan man si ting eller gi uttrykk for holdninger som ikke er av de mest gjennomtenkte. Så hvorfor ikke bare fortelle han hvordan han skal håndtere det? Kanskje du feiloppfattet at han syntes det var delvis din skyld, men at han egentlig bare å prøvde å bearbeide og forstå situasjonen? Fortell han at du oppfattet det som om han synes det var delvis din skyld, at du ble veldig såret av det og hva han tenker om det.

Jeg forsvarer ikke oppførselen hans, å gi deg skyld for det som skjedde, synes jeg er helt forkastelig. Du fortjener mye bedre enn det, og ikke minst forståelse for at man reagerer på sin måte, uten å bli dømt for det.

Anonymous poster hash: 2b84c...ede