Forvirret i forhold

[AnonymBruker]

Jeg er helt ny her på forumet og har aldri skrevet noe særlig på slike sider, men er så forvirret at jeg trenger å snakke med andre med andre perspektiv.

Jeg har vært i et forhold i 5 år nå, hvor de 2 siste har vært veldig slitsomme. Møtte samboeren min da jeg var 18 år (han var 25), en tid hvor jeg var veldig rotløs etter skilsmisse hjemme og usikkerhet om hvor jeg skulle gjøre av meg. Han var i et rusmiljø hvor jeg droppa innom, og slik ble vi kjent. Jeg fikk tilbud om å bo med han, og forelsket som jeg var sa jeg ja til det. Vi hadde da vært sammen i en mnd ca.

Vi begynte å snakke om sex en kveld, og han lurte på hva som tente meg osv., og fortalte at han likte swingers. Han var på diverse nettsted. Jeg tenkte ikke noe mer over det.

Jeg slet veldig med psyken på denne tiden, og hadde ikke like mye sexlyst som ham, og det resulterte ofte i at han satt på pcen og koste seg. Jeg hadde ingen problemer med porno, og tenkte ikke noe mer over det. Kunne bli litt sur noenganger da han satt oppe til langt på natt.

Etterhvert bestemte vi oss for å flytte bort fra hjemplassen, og endte opp i byen. Jeg slet fortsatt med lite sexlyst og depresjoner, og var ikke spesielt kjærlig. Kunne ligge på sofaen med pcen foran meg hele dagen. En dag fersket jeg han på badet med boner, og pcen foran seg. Han var på facebook. Jeg ble opprørt og spurte hvem han snakket med, og om han var utro, hvorpå han ble kjempe sint og kalte meg dum. Nektet for å ha vært utro og sa han bare var seksuelt frustrert. Etter det prøvde jeg å ha sex flere ganger, men det gjorde bare vondt og jeg begynte å gråte.

2 år senere skulle jeg låne pcen hans, og da fant jeg en side hvor han var registrert, og hvor han hadde vært i flere år. Der var bilder fra den dagen jeg fersket han på badet. Og samtaler med både par og andre jenter. Det var avtalt møter, forespørsler om å treffes for å ta bilder av hverandre, og et utsagn om at han var i et forhold som var komplisert og at vi hadde pause. Den dagen braste verden sammen for meg.

Han har hele tiden sagt at det er for spenningens skyld, at han aldri har møtt noen og at det bare var prat, og at han hadde fortalt meg for lenge siden at han var registrert på slike sider. At han tente på å vise seg frem, og at jeg var den eneste han hadde ligget med og derfor ikke visste hva han likte. Jeg har gått fra ham flere ganger for så å gå tilbake, fordi jeg ikke klarer å leve uten ham. Vi hadde det jo så fint ellers. Vi gikk til sexolog sammen for å snakke om det, og det kom frem at han hadde en avhengighet til porno, forvirret tenningsmønster og at han kom til å ha tilbakefall flere ganger. Og det har han hatt, flere ganger. Vi skrev en "kontrakt" hos sexologen hvor vi ble enige om at han ikke skulle være på slike nettsider med mindre jeg samtykket til det, at vi kunne ta bilder av hverandre men ikke vise til noen, ikke slette netthistorikk osv.

Han har brutt nesten alle punktene. Jeg har spurt han ofte om hvordan han hadde det, om det var noe, men han har hele tiden sagt at det gikk bra. Vi har hatt sex flere ganger siden, og jeg har vært sammen med han selv når jeg ikke har hatt lyst (når han runket osv.)

Nå idag er jeg usikker på følelsene mine for ham. Han kommer fra en dårlig familie med turbulent oppvekst, han er en av de snilleste mennesker jeg har møtt, og han strever for å gjøre "alle" fornøyde. Han liker ikke å snakke om følelser, men prøver så godt han kan. Og jeg kan se hvorfor han er som han er, når jeg ser på oppveksten hans, hvor moren til tider hadde kjærester som var 17-18 år.

Men til tross for det, så vet jeg ikke om jeg klarer å gå videre etter det siste "tilbakefallet" hans. Da viste det seg at han hadde snapchat på mobilen, som han slettet etter hver gang han brukte det. Han hevder han bare hadde to personer der, hvor den ene var en han pleide å få bilder av. Jeg vet rett og slett ikke om jeg elsker han lenger. Problemet er hans fortid med rus, og jeg er redd han kommer til å falle i staver og kanskje ta overdose. Og jeg vet at jeg ikke burde være med noen pga. skyldfølelse, men jeg er jo veldig glad i han.

I det siste har jeg blitt betatt av en annen fyr, og jeg klarer ikke slutte å tenke på ham, selv om jeg ikke kjenner han noe særlig. Noen vil si at det er en typisk "gresset er grønnere på den andre siden-tanke", men hva om jeg bare rett og slett er på tur ut av forholdet? Jeg er så forvirret... Jeg er glad i samboeren min, men jeg har ikke lyst å kysse han og sex er helt uaktuelt. Hvor lenge skal jeg fortsette sånn?

Anonymous poster hash: de4cb...dac

[Miamaia83]

Høres ikke ut som noe bra forhold å være i i allefall.

Tidligere dop, løgn, utroskap (sånn jeg ser det) gjør han deg så vondt, er det virkelig verdt å være i da?

[AnonymBruker]

Det er et vanskelig dilemma. Typen min er også veldig opptatt av porno og tenner på ting jeg ikke er så fornøyd med, som sårer meg og liknende. Men jeg vet jo at vi elsker hverandre, og så lenge han ikke er utro vil jeg fortsatt være i forholdet, uansett hvor misfornøyd jeg kan være med ting han gjør i blant. Men sender han bilder med andre jenter og gjør ting i smug blir det vanskelig å stole på han, og man burde stole 100% på hverandre.. DILEMMA! been there....

Anonymous poster hash: ac448...144

[AnonymBruker]

Det er et vanskelig dilemma. Typen min er også veldig opptatt av porno og tenner på ting jeg ikke er så fornøyd med, som sårer meg og liknende. Men jeg vet jo at vi elsker hverandre, og så lenge han ikke er utro vil jeg fortsatt være i forholdet, uansett hvor misfornøyd jeg kan være med ting han gjør i blant. Men sender han bilder med andre jenter og gjør ting i smug blir det vanskelig å stole på han, og man burde stole 100% på hverandre.. DILEMMA! been there....

Anonymous poster hash: ac448...144

TS her.

Det er akkurat det som er vanskelig. For jeg tror ikke han noensinne har møtt noen andre, og jeg tror han er 100% ærlig på disse tingene. Han skammer seg veldig og sier selv at han har problemer med å snakke om vanskelige ting, og at han ikke har vært kåt når han har gjort disse tingene, bare frustrert og trengt en utløsning. For han er det veldig skamfullt å være 30 år og kun ha hatt en jente, han synes det er flaut når han hører kompisene snakke om alle de har vært på, mens han bare har hatt en. Sånn er ofte gutter. Men siden han var i et rusmiljø i mange år så ble det ikke noe sex, for han har alltid vært "en kompis", og aldri den som ble noens kjæreste. Før vi møttes. Og alle sier han ble en annen mann etter det, en bedre mann.

Jeg tror ikke han har møtt andre, og jeg tror på han når han sier at det er for spenningens skyld og at han anser det som porno - selv om jeg er totalt uenig i det og aldri ville gjort noe lignende selv.

Miamaia83: Jeg tenkte sånn før, men mener det blir for svart-hvitt. Man er 2 personer i et forhold, og jeg ser jo at oppførselen min over lang tid ikke akkurat bidro til et godt forhold. Utroskap skjer som regel fordi man leter etter noe man ikke får i det forholdet man er i, og når du får verken sex, oppmerksomhet eller kjærtegn fra den du setter høyest, da begynner du å lure om det er noe galt med en. Jeg trekker tilbake det jeg sa igår om at kyss og sex var uaktuelt, hadde en ganske dårlig dag med mange forvirrede tanker. Noe eg forøvrig enda har. Har vurdert å flytte ut, men så stopper jeg opp et øyeblikk å lurer på hva i helvete jeg driver med.

Anonymous poster hash: de4cb...dac

[Snipa]

Dere unge jenter som lever i slike dårlige forhold, hvorfor lar dere mannfolkene deres tråkke på dere? Hvorfor er dere så forståelsesfulle? Dere sier alle at "han er verdens snilleste, bare at...." og så en masse om dårlig folkeskikk og oppførsel på den dere er sammen med. Hvorfor tror dere at "bare jeg endrer meg litt og blir sånn eller gjør sånn" så blir alt bra og bedre enn før. Det blir jo ikke det.

Innse at det finnes et bedre liv enn å være i et dårlig forhold med en mann som ikke har respekt for dere. Lær dere litt selvstendighet og ikke vær så avhengig av dårlige menn.

Hvorfor får dere ikke støtte og hjelp fra typene deres? Hvorfor er det alltid dere som endrer dere og passer på og støtter og godtar og tilgir?

Jeg blir så oppgitt hver gang jeg leser innlegg som de dere skriver her.

Det finnes bedre menn der ute. Garantert!

[MissEi]

Kom deg ut mens du enda er ung!!

[AnonymBruker]

Dere unge jenter som lever i slike dårlige forhold, hvorfor lar dere mannfolkene deres tråkke på dere? Hvorfor er dere så forståelsesfulle? Dere sier alle at "han er verdens snilleste, bare at...." og så en masse om dårlig folkeskikk og oppførsel på den dere er sammen med. Hvorfor tror dere at "bare jeg endrer meg litt og blir sånn eller gjør sånn" så blir alt bra og bedre enn før. Det blir jo ikke det.

Innse at det finnes et bedre liv enn å være i et dårlig forhold med en mann som ikke har respekt for dere. Lær dere litt selvstendighet og ikke vær så avhengig av dårlige menn.

Hvorfor får dere ikke støtte og hjelp fra typene deres? Hvorfor er det alltid dere som endrer dere og passer på og støtter og godtar og tilgir?

Jeg blir så oppgitt hver gang jeg leser innlegg som de dere skriver her.

Det finnes bedre menn der ute. Garantert!

Problemet er jo at forholdet ikke er dårlig, det er kjempebra forutenom det ene området. Han er den eneste som har støttet og hjulpet meg 100% siden vi ble kjent, han har alltid vært der for meg. Men det har ikke jeg siden jeg har levd i en boble av depresjon og angst. Jeg har gitt han mange grunner til å gå hele tiden, men han har aldri gått. Hvorfor skal jeg da gi opp når det viser seg at han sliter med noe?

Anonymous poster hash: de4cb...dac