Usikker på forholdet

[Gjest Gjest]

Jeg har vært sammen med kjæresten min i 3 og et halvt år, og bodd sammen i 2 år. Vi er 22 og 23 år.

I det siste har jeg plutselig blitt veldig usikker på forholdet..om det er dette jeg vil. Men jeg finner liksom ingen veldig god grunn til det, følte det kom ganske brått (selv om jeg har hatt perioder jeg har tenkt på det før, men det har alltid gått over og da har jeg ikke kunnet skjønne hva jeg tvilte sånn på). Greia er at forholdet er fint, vi har mange av de samme interessene, er like i personlighet, verdier og meninger. Har en felles vennegjeng i et miljø jeg trives kjempegodt i osv. Vi har alltid snakket om at det skal være oss to, vi snakker om barn og alt mulig.

Men så har jeg begynt å tvile. Jeg vet liksom ikke om jeg virkelig elsker han, og flere og flere småting irriterer meg. Men så vet jeg ikke om jeg "finner på" problemer fordi jeg tviler, eller om jeg har innsett at problemene er større enn det jeg trodde før.

Han er veldig usikker av seg, så det er veldig vanskelig å ta opp problemer i forholdet. Han blir alltid kjempelei seg og sier han er dårlig kjæreste osv, så det ender med at jeg må forsikre han om at det er han selvfølgelig ikke og det er ikke et så stort problem likevel... Jeg er så sliten av at han trenger så mye bekreftelse, og at jeg alltid må være i godt humør og tullete så han ikke tror noe er galt. Jeg synes rett og slett han tar mye plass, at jeg blir litt borte.

Han er en godt likt person, veldig sosial og har interesser som tar mye tid. Han er veldig opptatt av at jeg skal være en del av dette, men jeg føler at det fort blir han som er hovedpersonen i forholdet. Han er til en viss grad klar over dette selv, da vi har snakket om det før. Så han prøver å vise interesse for mine venner og min hverdag. Men jeg føler det ikke er helt likevekt på det, eller helt oppriktig. Om vi gjør noe som bare jeg egentlig vil, som å være med noen venner fra klassen min, se en film jeg vil se e.l. så er det alltid litt sure miner og snakk om at neste gang skal han velge eller neste gang er det hans venner vi skal være med osv. Men jeg sier jo aldri sånt til han! Foreslår han en film han gjerne vil se så sier jeg ok med glad stemme, selv om jeg ikke har så lyst. Er det man gjør når man elsker hverandre tenker jeg da.

Han sier hele tiden at han elsker meg, forteller meg hvor bra jeg er, smart, pen osv, men likevel føler jeg at han alltid setter seg selv først på en måte. Han føler nok en enorm trygghet i at det skal være oss to, da har han funnet den rette og kan ta det med ro... Jeg tviler ikke på at han elsker meg, men lurer på om det er av de riktige grunnene. Er det virkelig MEG han elsker, eller er det bare at jeg er en en jente som passer bra inn i livet hans.

For å gjøre det enda mer komplisert så har jeg hatt litt kontakt med en jeg holdt på med for flere år siden i det siste. (Kjæresten vet om det, vi bare prater i blant). Vi var aldri sammen, han hadde ikke de riktige følelsene. Men vi hadde en ekstrem kjemi og forståelse for hverandre, som jeg ikke kan si jeg har opplevd i like sterk grad med kjæresten min. Og når jeg snakker med han, så merker jeg hvor interessert han er i MEG. Meg som person, og han virkelig LYTTER og FORSTÅR når jeg forteller ting. Om han har følelser for meg nå vet jeg ikke sikkert, men jeg tror han bare trenger en venn for tiden, og synes at jeg er bra å snakke med. Men dette gjør meg enda mer forvirret, jeg tenker på hva som kunne skjed om det ble oss likevel... eller uansett ser jeg ting jeg savner i forholdet nå.. Men er så usikker, det er jo det berømte gresset som nødvendigvis ikke er grønnere på andre siden osv..

Vet at ingen andre kan fortelle hva som er det rette å gjøre her, men kanskje noen har erfaringer? Hvordan vet man at man elsker noen, hvordan vet man at man burde slå opp?

Jeg føler jo heller ikke jeg bare kan slå opp uten å ha prøvd å løse de problemene vi har, men han tar seg jo så nær av sånt at jeg vet nesten ikke om jeg orker. Men samtidig synes jeg det virker brutalt å bare slå opp, det er nok det siste han forventer.... vet han kommer til å ta det ekstremt tungt i så fall...

Uff hva gjør jeg:(

[AnonymBruker]

har det på samme måte

Anonymous poster hash: 1263d...0fa

[AnonymBruker]

You gots to do, what you gots to do. I guess.

Anonymous poster hash: fd57e...a62

[AnonymBruker]

Du slår opp. For det er ikke noe å bygge dette forholdet på. Å bli i det kommer bare til å såre dere begge enda mer, både fordi dere "gnager" på hverandre, men også når dere endelig vil gjøre det slutt. Det er bare til å være ærlig med han, det fortjener han.

Samtidig, du fortjener selv også å finne din egen lykke og ikke la livet få gro fast fordi du er for bekymret og redd for andres skyld. Det er de som har ansvaret for sin egen lykke i livet.

Anonymous poster hash: a2f26...20a

[Gjest Gjest]

takk for svar

Jeg er bare så redd for at jeg kommer til å angre... har jo vært så sikker på at det skulle bli oss før...

Får vel bare bruke litt tid på å bestemme meg:/

Tar gjerne i mot flere råd

TS