Hvordan man går videre?

[Gjest Gjest]

Har vært på denne siden en stund, søkt litt på dette med å miste følelser for partneren sin.

Havnet i situasjonen for 1 mnd siden da min partner sa de utenkelige ordene "jeg har mistet følelsene for deg". Noe jeg virkelig ikke forstår, forsåvidt sier hun det samme, at hun nettopp ikke forstår dette selv.

Jeg, på min side, har gjort alt for å få dette til å fungere. Har prioritert hun, men har også levd mitt individuelle liv ved siden av. Vi sitter oppe langt på natt og prater, deler vin, drar på date, piknik, går lange turer osv. Ingen tegn hittil har jeg fått at hun ikke ønsker lenger å kjempe for vårt forhold.

Hun sier jeg ikke har gjort noe galt og at jeg har vært perfekt, men likevel så er det hun som har forlatt meg, og her sitter jeg igjen med kjærlighetssorg. Tankene surrer rundt og tenker på hvor det gikk galt, hvordan kunne dette skje? Hva mer kunne jeg ha gjort? Og svaret jeg sitter igjen med er: "jeg kunne faktisk ikke gjort noe mer".

Jeg fortjente virkelig ikke dette, jeg ønsker ikke å tenke på hun lenger, men dette preger min hverdag. Hver tanke jeg gir til hun skader kun meg selv, forstår ikke at hun sier/har sagt mange ting som bare... ikke er fornuftig å si når man elsker en person. Vi har jo delt 2 år sammen, i det minste har man oppnådd en viss respekt at man kunne snakket i det minste om dette.

Mitt spørsmål er da:

Hvordan går man videre uten en avslutning? Kan man akseptere at "mistet følelser" er en god grunn? Eller om man må kunne leve med å tenke man ALDRI kommer til å få en avslutning?

Gjør bare ufattelig vondt når man selv ikke kunne gjøre mye mer. Jeg har allerede satset alt, men det var ikke nok. Kjærlighet er definitivt ikke fornuftig.

[Gjest Gjest_gjest]

Kjenner meg veldig igjen i situasjonen din, TS.

Det å oppleve at partneren "mister følelsene" hun/han en gang hadde gjør utrolig vondt.

Uansett gjør det det, men det virker i alle fall som dere har kunne hatt kontakt, og at hun har, på sin måte, forsøkt å finne tilbake til de følelsene hun hadde:)

Jeg tror det viktigste du kan gjøre nå er å akseptere situasjonen og la deg selv få sørge. Det er hardt. Vanskelig og man tenker på henne hele tiden. Tar man seg selv i å tenke på andre ting, dukker eksen opp igjen fort som svint.

Gjør ting, som du sier du har gjort individuelt. Lær deg noe nytt, få en ny hobby. Tiden leger alle sår, tja, forsåvidt, men det blir mye bedre med tida! Det er sikkert. Bare ikke la henne "sitte igjen med det beste kortet". Du er sannsynligvis en kul, og bra fyr, som fortjener mye bedre.

Jeg kan jo fortelle min historie også. Jeg er en fyr på 28 år, og har vært sammen med en fantastisk jente det siste året. Trodde vi hadde et godt forhold. Jeg har vært og er fortsatt veldig glad i henne, hun åpenbart ikke det i meg lenger. Etter hun var på ferie i starten av juni, virket det som hun plutselig, i løpet av to uker hadde mistet alle følelsene for meg. Tok ikke initiativ til å møtes, tok ikke kontakt verken på telefon eller tekstmelding.. Jeg ringte henne og ville at hun skulle legge kortene på bordet. Det gjorde hun ikke, så jeg måtte ta styringen. Hun svarte at, joda, hun synes ikke forholdet vårt var det samme lenger. Følelsene for meg var borte.. Dette sa hun etter at jeg spurte om det var dette det handlet om? Jaaa, det var akkurat sånn det var. Ja vel, og det kunne du ikke ha vært voksen nok til å si til meg? Til kjæresten, det synes jeg i hvert fall at hun skyldte meg. Hadde virkelig trodd at hun var eldre enn 16 år i hodet.

I ettertid har hun ikke tatt kontakt. Ikke har jeg gjort det heller... Kun at jeg sa på samme telefonrunde at hun heller kunne ha sagt dette rett ut til meg, og ikke vente til jeg spurte. Det virker veldig som at hun da egentlig bare har gitt beng i meg hele veien og ikke brydd seg om meg.

Går bedre nå, men tar nok litt tid før jeg klarer å stole på jenter lenger.. Når man tror man kjenner den jenta man elsker og vil alt godt, plutselig bare behandler deg som om du er uønsket - eller en random tulling som prøver seg ute på byen.

Hm.. Føler seg kraftig lurt.

[AnonymBruker]

Du er ikke alene ts. Jeg var også sammen med kjæresten min i to år, de siste månedene ble han mer og mer distansert og irritert, men ville ikke snakke om det. For 2 måneder ble det slutt, det var tydelig at forelskelsen var borte og da var ingenting igjen. Det gjør fortsatt vondt og jeg drømmer ofte om ham om natten. Men i det minste blir det bedre og bedre. Tror det er viktig å finne en balanse mellom å sørge og holde seg i aktivitet med venner etc.

Anonymous poster hash: 2d0a2...649