Utrolig dårlig personkjemi nesten fra første øyeblikk.

[AnonymBruker]

Jeg har alltid vært av den formening av at man skal gi folk en sjanse, dersom de dummer seg ut eller gir et dårlig inntrykk ved første møte, og uansett om kjemien mellom meg og vedkommende blir supert, eller bare OK eller ingen personkjemi - da er jeg alltid hyggelig mot vedkommende (og vedkommende er også hyggelig tilbake - ting blir enklest slik). De jeg fungerer supert med, blir som regel mine venner, de andre forholder jeg meg hyggelig, men nøytralt overfor.

Men i det siste har jeg opplevd noe som virkelig setter meg og min innstilling på ordentlig prøve - det er en person som har dukket opp og jeg merket nesten med en gang at det overhodet ikke "klikket". Og siden da, har det bare gått nedover. Personkjemien er på absolutt nullpunktet - jeg prøver å være positiv, hyggelig, men ofte merker jeg at jeg helst vil ha vedkommende på avstand og gjør alt jeg kan for å holde den personen på passelig avstand. Det bare er fullstendig kræsj.

Jeg har "snakket" strengt til mitt indre om at nå er jeg urimelig, men det bare ikke hjelper det grann. Jeg får "ekle" fornemmelser av personen. Jeg kan ikke noe for det.

Og bakgrunnen for dette innlegget? Ønsker å høre fra flere om en har opplevd det samme. Gjerne også hvordan man løste det. Jeg løser det ved å holde mest mulig avstand.

Anonymous poster hash: 6f9be...af4

[AnonymBruker]

Joda tror alle møter mennesker innimellom som skaper sånne reaksjoner hos en.

Jeg har en kollega på jobb som får frem dette hos meg. Personen prøver å være hyggelig, ta kontakt og involvere meg i samtaler ol. Mens jeg merker selv at jeg får ' glassøyne' og faller ut hver gang jeg er så 'uheldig' å måtte dele lunsjbord med vedkommende. Og nå trur jeg jaggu personen har skjønt det- for vedkommende velger konsekvent et annet bord om jeg sitter der først

Hold avstand, det er helt ok å ikke like alle

Anonymous poster hash: 8a089...da4

[AnonymBruker]

Jeg tror de fleste møter sånne mennesker av og til. Og noen ganger kan man jo ha rett i at dette er en person som vil suge energi av en på en eller annen måte, så jeg tenker at det er greit å prøve å holde avstand. Men jeg har også opplevd at inntrykket av noen har endret seg fra å være direkte negativt til at jeg finner ut at jeg faktisk synes vedkommende er helt ok når vi omgås over litt tid.

Anonymous poster hash: cd311...b83

[Cata]

Ja, jeg har opplevd det vet et par anledninger. Som deg har jeg løst det med å holde mest mulig avstand og ellers være så nøytralt høflig jeg bare kan.

Sannsynligvis er det ikke det stakkars menneskets feil at jeg ikke kan utstå vedkommende, - det er bare dårlig kjemi. (Men trenger ikke plage meg selv med å omgås vedkommende mer enn nødvendig heller.)

[Purple Diamond]

Jeg har det på samme måte med en "venninne". Hun er en såkalt energityv, så jeg prøver å holde meg på avstand. Har prøvd lenge å klare å være sammen med henne, men det går bare ikke. Noen passer man sammen med, andre ikke - sånn er det bare

[AnonymBruker]

Må du henge med denne personen TS? Er det i jobbsammenheng?

Anonymous poster hash: 431ed...a9c

[ZebraTiger]

Har det på samme måte med ei på jobben. Vi klikker bare ikke i det hele tatt, og jeg tåler ikke å være i nærheten av henne. Vi jobber på en veldig liten arbeidsplass med vanligvis godt miljø, men hun har ødelagt mye av arbeidsmiljøet. Flere som ikke liker henne. Heldigvis tror jeg hun har insett det selv - at hun ikke passer hos oss, og slutter 1. Sept (:

Så har vi ett kjærestepar av oss. Samboeren min har vært lenge venn med jenta. For ett par år siden fikk hun seg en kjæreste og vi var endel sammen med de i starten av forholdet dems. Kjæresten min syns fyren er kjempehyggelig, men jeg tror jeg ser noe han ikke ser. Jeg syns han skryter og forteller usannsynlige historier. Tåler han bare ikke, så ender ofte med at kjæresten min går ut med de to alene. Syns det er dritkjipt, men vil heller finne på noe annet enn å være sammen med noen jeg går å irriterer meg over

[Alvina]

Jeg har alltid vært av den formening av at man skal gi folk en sjanse, dersom de dummer seg ut eller gir et dårlig inntrykk ved første møte, og uansett om kjemien mellom meg og vedkommende blir supert, eller bare OK eller ingen personkjemi - da er jeg alltid hyggelig mot vedkommende (og vedkommende er også hyggelig tilbake - ting blir enklest slik). De jeg fungerer supert med, blir som regel mine venner, de andre forholder jeg meg hyggelig, men nøytralt overfor.

Men i det siste har jeg opplevd noe som virkelig setter meg og min innstilling på ordentlig prøve - det er en person som har dukket opp og jeg merket nesten med en gang at det overhodet ikke "klikket". Og siden da, har det bare gått nedover. Personkjemien er på absolutt nullpunktet - jeg prøver å være positiv, hyggelig, men ofte merker jeg at jeg helst vil ha vedkommende på avstand og gjør alt jeg kan for å holde den personen på passelig avstand. Det bare er fullstendig kræsj.

Jeg har "snakket" strengt til mitt indre om at nå er jeg urimelig, men det bare ikke hjelper det grann. Jeg får "ekle" fornemmelser av personen. Jeg kan ikke noe for det.

Og bakgrunnen for dette innlegget? Ønsker å høre fra flere om en har opplevd det samme. Gjerne også hvordan man løste det. Jeg løser det ved å holde mest mulig avstand.

Anonymous poster hash: 6f9be...af4

Ja jeg har opplevd det, var sammen med en mann i over ti år og hans ene bror krasjet jeg fullstendig med. Vi kranglet ikke eller noe, men mislikte å være i samme rom osv.

Problemet løste seg når jeg leste (husker ikke hvor jeg leste det men) at personer som har samme feil (alle mennesker har feil), men de vil gjerne mislike hverandre fordi de ser seg selv og sine egne feil i den andre personen. En form for ubevisst gjenkjennelse, et speil man helst ikke vil se.

Vi ble venner, når jeg kom frem med den teorien. Det var etter flere år, men vi ble faktisk så nogenlunde venner at vi kunne prate og le og smile litt sammen.

Endret 3. august 2013 av Alvina

[Purple Diamond]

Ja jeg har opplevd det, var sammen med en mann i over ti år og hans ene bror krasjet jeg fullstendig med. Vi kranglet ikke eller noe, men mislikte å være i samme rom osv.

Problemet løste seg når jeg leste (husker ikke hvor jeg leste det men) at personer som har samme feil (alle mennesker har feil), men de vil gjerne mislike hverandre fordi de ser seg selv og sine egne feil i den andre personen. En form for ubevisst gjenkjennelse, et speil man helst ikke vil se.

Vi ble venner, når jeg kom frem med den teorien. Det var etter flere år, men vi ble faktisk så nogenlunde venner at vi kunne prate og le og smile litt sammen.

Hvis jeg er i nærheten av å være lik hun jeg ikke klarer å være sammen med. synes jeg synd i vennene mine og familien min! Håper virkelig ikke denne teorien stemmer hver gang, og at jeg har såpass selvinnsikt at jeg hadde visst om jeg var sånn

[Gjest Gjest]

Jeg har nylig flyttet ut fra et kollektiv jeg delte med en slik person som jeg bare ikke kunne fordra. Kjente det fra første stund, før vi utvekslet våre første ord. Det var gangen h*n hadde når vi gikk ut sammen jeg reagerte på, den var litt i tøffeste laget sånn i begynnelsen og samsvarte ikke med gangen jeg så i ettertid. Vi hadde mange like interesser, men samtidig forskjellige interesser innenfor disse felles interessefeltene igjen. Satt alltid igjen med en dårlig følelse om vi dro på byen sammen (i en liten gjeng med andre for eksempel) og jeg hadde en litt lengre samtale med denne personen enn det jeg hadde til vanlig, enda så "hyggelig" det var. Jeg ser folk nevner likheter her, og jeg kan se hvor likhetene våre var. Men samtidig har vi blitt oppdratt på helt vidt forskjellige måter, og jeg tror det er her problemene kommer inn. H*n var høylydt og jeg stille. Våre logiske sanser samsvarte ikke. Denne personen antok at jeg var dummere enn det jeg var på grunn av min stillhet, noe som stadigvekk kom til syne ved at personen antok at jeg ikke gjorde ditten og datten, bare fordi jeg ikke gaulet ut om hva jeg hadde gjort av renhold og innkjøp til huset den dagen. VELDIG slitsomt. SE JEG HAR KJØPT DASSRULLER I DAG JØYEMEG! Hans/hennes kjøkkenting kunne ligge i fred hvor som helst inntil h*n bestemte seg for å vaske det, men om jeg lot kjøkkenkniven min ligge litt i løpet av dagen var det ugreit. H*n skulle også alltd fortelle meg om ting jeg allerede visste (dvs, slike ting som normalt oppegående personer får indoktrinert fra fødselen av...), og om jeg sa at jeg allerede visste dette ble h*n snurt. Følte et ekstremt ubehag når jeg var i samme rom/hus med denne personen, og det er en lettelse å være på avstand Jeg har aldri følt noe liknende med noen andre, iallefall ikke når det gjelder folk man skulle tro man kunne ha det fantastisk morsomt med fordi man er litt like. Poenget mitt er at magefølelsen ofte er riktig!

[Gjest Rori]

Har opplevd det et par ganger, og det beste man kan gjøre er rett og slett å holde avstand.

[Gjest Sobril]

Hvorfor fortsette å være sammen med denne personen?

[AnonymBruker]

Jeg føler det også sånn med én person, og dessverre er denne personen sjefen min Jeg har virkelig forsøkt å gi personen en sjanse, men vi er totalt forskjellige og kjemien kræsjer fullstendig. Vi holder naturlig nok et høflig tone oss imellom, men jeg merker at jeg tappes for energi når h*n er i nærheten.

Vi har helt ulik humor, ulike arbeidsmetoder osv. Egentlig er sjefen såpass "rar" at jeg føler h*n ikke passer inn i selskapet i det hele tatt, det er flere som har reagert på personens væremåte. Menmen. Når det er en jobbrelasjon må man bare bite tennene sammen og være så høflig og positiv man kan i personens nærvær, og ellers prøve å holde avstand.

Anonymous poster hash: 93bc2...9bf

[Surriball]

Jeg har møtt flere mennesker jeg bare ikke klarer å like. Det har ingenting med dem å gjøre som personer, bortsett fra at vi har absolutt null og niks til felles. Selvfølgelig oppfører meg med høflig og ordentlig rundt dem, men jeg holder meg som regel unna Man kan ikke like alle!

[Alvina]

Hvis jeg er i nærheten av å være lik hun jeg ikke klarer å være sammen med. synes jeg synd i vennene mine og familien min! Håper virkelig ikke denne teorien stemmer hver gang, og at jeg har såpass selvinnsikt at jeg hadde visst om jeg var sånn

Den stemmer ikke alltid, heldigvis. Noen må man noen ganger se seg nødt å kutte kontakten med for sin egen del.

Men selvinnsikt, det er de små feilene man ubevisst ikke er klar over, personlige egenskaper osv jeg tenkte på, ikke at man er en kopi av en annen.

Endret 4. august 2013 av Alvina

[Purple Diamond]

Den stemmer ikke alltid, heldigvis. Noen må man noen ganger se seg nødt å kutte kontakten med for sin egen del.

Men selvinnsikt, det er de små feilene man ubevisst ikke er klar over, personlige egenskaper osv jeg tenkte på, ikke at man er en kopi av en annen.

Det var da enda godt Det er godt mulig det finnes noen små likheter, men jeg håper ikke de er for fremtredende og irriterende for andre.

[Gjest Blondie65]

Jeg har enda ikke møtt en kopi av meg selv jeg ikke går godt i lag med.

Derimot har jeg møtt en del rake motsetninger som jeg blir forferdelig sliten av å være i nærheten av. Det er bare noen jeg rett og slett fungerer elendig sammen med.

Når det er venner blir kontakt et minimum, hvis den ikke kan kuttes helt. Kolleger holder man på høflig avstand.