Aldri møtt svigerdattra mi og nå er hun høygravid..frustrerende..

[AnonymBruker]

Min sønn og kjæresten hans har vært sammen i 1,5 år ca. Hun er sjenert og har sosial angst og pga det har hun ikke turt/orket å møte meg eller noen andre i familien ennå.

Jeg har prøvd flere ganger å kontakte henne og si at hun er hjertelig velkommen hit, noen ganger takker hun ja, andre ganger ikke. Om hun takker ja avlyser hun alltid, gjerne i siste liten når jeg har laget middag eller satt av tid til å møte de.

Jeg er veldig lei meg pga dette, både fordi jeg føler jeg som kommende bestemor ikke får vært med på den gleden med å se magen vokse. Jeg har skrevet utallige sms til henne og kommet med diverse forslag for hvordan vi kan løse det her på best mulig måte for HENNE men nei.... Tar det ofte opp med sønnen min men han sier at hun nok snart føler seg klar til å møte oss, men det skjer jo aldri! Han sier også at dette er noe hun styrer selv, han kan ikke tvinge henne..og det gjør meg så frustrert. VI har kranglet mye pga dette her.

Er pinlig å ha fortalt venner og kollegaer at jeg skal bli bestemor og si at jeg ikke har møtt barnemoren ennå.

Jeg har full forståelse for at angst er noe man skal ta på alvor, men burde hun ikke tenke litt på babyen i magen nå? Se litt forbi seg selv og sine ubehageligheter?

Jeg har forøvrig 2 andre barn også som er lei seg fordi de ikke får se henne

Anonymous poster hash: a8ac5...38c

[AnonymBruker]

Hun er ikke svigerdatteren din, de er vel ikke gift?

Anonymous poster hash: 6dc6d...044

[AnonymBruker]

Hun er ikke svigerdatteren din, de er vel ikke gift?

Anonymous poster hash: 6dc6d...044

Komisk nok så er de faktisk det jo..

Anonymous poster hash: a8ac5...38c

[AnonymBruker]

Hun er ikke svigerdatteren din, de er vel ikke gift? Anonymous poster hash: 6dc6d...044

Det går vel for det samme, gjør det ikke? Tror du ser rimelig godt hva TS mener.

Anonymous poster hash: 1f08d...545

[AnonymBruker]

Er de gift og dere var ikke i bryllupet engang? Får hun hjelp for angsten sin? Jeg har utviklet sosial angst etter fødselen og skjønner godt hva hun sliter med. Men etter 1,5år burde hun kanskje ha fått seg til å klare å treffe dere, om så bare et par av dere hjemme hos seg selv. Men det er riktig av mannen å ikke tvinge henne, det kan gjøre alt værre. Dersom hun ikke får hjelp for angsten burde hun begynne i terapi så snart som mulig. Hvordan er det med svangerskapskontroller, klarer hun gå til dem? For da kan hun snakke med jordmor som kan gi henvisning til psykolog - noe hun helt klart trenger! Jeg stor ikke du skal presse henne, og å kreve at hun skjerper seg pga babyen i magen er IKKE fair! Dette er en sykdom og må behandles ikke undertrykkes.

Anonymous poster hash: 4ad42...2ef

[AnonymBruker]

Komisk nok så er de faktisk det jo..

Anonymous poster hash: a8ac5...38c

Er det virkelig sant?

De er gift men du har aldri møtt henne?

Så utrolig trist...

Det jeg hadde gjort var å skrive et brev til henne. Der du forklarer hvor gjerne du vil være en del av livet deres, og kjenne denne personen som din sønn har valgt som bor til hans barn. Og ikke minst være en støtte og hjelp videre i livet. Jeg tror ikke du bør ringe eller noe, men skrive et personlig brev der du beskriver, ikke på en anklagende måte, at du ønsker så gjerne at dere kan snakke sammen og møtes. Det er tross alt din sønn og ditt barnebarn. For å være ærlig forstår jeg ikke at sønnen din ikke har krevd at dere skal møtes. Du er jo hans mor...herregud.

Anonymous poster hash: 6dc6d...044

[AnonymBruker]

De giftet seg på tinghuset uten at noen av oss(hvertfall ikke min familie) visste om det.

Jeg krever ikke at hun skjerper seg pga babyen i magen, men dette tærer ordentlig på meg. Det var ille nok å ikke få lov til å være en del av min sønns bryllup, jeg får tydeligvis ikke lov til å se mitt eget barnebarn heller.

JA det er synd på henne, men synes det blir litt for dumt noen ganger. Det har for eksempel hendt at de har spurt om tjenester/lån osv. Nå sist skulle de flytte, og skulle låne hengeren til min mann. Da satt hun ute i bilen, bak sotede bilglass. Ikke noe takk etterpå for at vi låne de henger. Og det er bare ett av mange eksempler. Vet ikke hvor mye penger vi har lånt de, og vi aner ikke hva de går til.

Anonymous poster hash: a8ac5...38c

[Harlekin]

Jeg lurer litt på hvordan hun skal takle å være mamma med så sterk sosial angst. All sympati til henne, det er nok fryktelig, men å være mor innebærer å sette barnets behov først, og det er mange situasjoner der man faktisk MÅ ut av huset og treffe fremmede folk (legebesøk, helsestasjon osv.). Skal pappaen gjøre alt dette?

Jeg skjønner godt frustasjonen din, TS, dette må være trist og vanskelig. Når barnet er født, får du komme på besøk til den nybakte familien da? Får du treffe barnebarnet ditt? Skal barnemoren ikke være i samme rom som dere da?

[AnonymBruker]

Hadde bare troppet opp på døra jeg med nybakte boller og brus. Selvfølgelig har du rett til å besøke sønnen din.

Anonymous poster hash: 1f08d...545

[AnonymBruker]

Hun satt bak sotede bildører? Hjelpes...

Anonymous poster hash: 0792d...c85

[AnonymBruker]

Har du bare invitert henne på besøk til dere? Eller har du spurt om å få komme på besøk? Du har sikkert spurt om det, hvis ikke prøv på det. Og sønnen bør da være tilstede, siden hun er trygg på han.

Hun burde absolutt få hjelp, kan ikke se for meg at hun klarer å følge opp alle svangerskapskontrollene og senere babykontrollene om hun er redd fremmede. Og hvordan ble hun kjent med din sønn? Jeg har selv hatt sosial angst.

Håper at hun kan få hjelp ganske fort hos en psykiater, ikke bare for sin egen del og din del, men for babyen sin del! Å vokse opp med en mor som er psykisk syk kan ødelegge psyken til barn så de og sliter som voksen.

Anonymous poster hash: 5f830...cf2

[AnonymBruker]

Uff og dette kommer jo da til å gå utover babyen. Skal hun holde seg inne bare med den å stakkars.

Anonymous poster hash: 6c7d0...cd4

[AnonymBruker]

Som svigerdatter selv, med sosial angst, så er det i mine øyne forståelse rundt vanskelighetene rundt det å møte svigerfamilien og venner av mannen min.

MEN det du beskriver her er faktisk så ekstremt at jeg våger meg på å si at hun er egoistisk også, når hun blir gravid med så store problemer. Da burde jo virkelig mannen(din sønn) få all støtte han kan få, ettersom om det blir vanskelig med sosial angst og barselbesøk.

Det var vanskelig å få baby, og måtte forholde meg til besøk. Men det var ikke jeg som var i fokus, det var babyen. Så jeg hilste på svigers, før jeg gikk for meg selv og hvilte. Slik gjorde jeg det ofte den første tiden som mor; men selv om jeg kjente sterkt på angsten, så var det å la familien møte babyen en selvfølge. Men de fleste besøkene var korte, etter jeg turde å si at jeg var sliten. De og min egen familie kunne virkelig trekke ut baby-besøkene, det endte ofte med at jeg var sliten i 2 dager og trakk meg litt psykisk unna babyen. Sosial angst og fødselsdepresjon (som jeg ikke visste jeg hadde før baby var halve året) gjorde sitt til at jeg ikke så mye til svigerfamilien og også min familie. Heldigvis er svigermor som deg- imøtekommende og ønsker bare å bli kjent.

Utrolig bra at du har brukt mye av din tid på å være imøtekommende- men at din svigerdatter ikke har godtatt 2 minutter engang er for meg veldig søkt. Det at de venter barn bør virkelig få fart på behandlingen av angsten- og eneste behandling som fungerer er å utsette seg litt og litt for ubehagelige situasjoner- i dette tilfelle det å møte folk. Total unngåelse er gift for angst. Her håper jeg for din skyld at svigerdatteren din våkner opp, for..som du vet.. det å få et barn er oppskrift på å sette seg selv til side i gitte situasjoner.

Dette ble ikke mye fornuft, men du har min sympati. Din sønn skulle satt noen krav. Og det å be om lån uten takk for hjelp, uten og treffes.. Frekt, selv om jeg personlig vet hvor vanskelig det er med sosial angst. Selv om jeg har sosial angst, så gir det meg ikke rett til å bestemme at folkeskikken kan vike, eller å nekte familie et møte spesielt med baby i bildet.

Anonymous poster hash: 8f3dd...95a

[AnonymBruker]

Ved nærmere ettertanke synes jeg faktisk det er på tide du krever å møtes.

Din sønn må da forstå dette.

Ikke mer hjelp fra deres side, det synes jeg faktisk er å forlange. Er sønnen din veldig tøffelhelt? Han ser vel at det å holde sitt familieliv borte fra sin egen familie pga hennes problemer er helt uforståelig? Det kan umulig gå bra.

Krev at dere skal møtes.

Anonymous poster hash: 6dc6d...044

[AnonymBruker]

Min sønn og kjæresten hans har vært sammen i 1,5 år ca. Hun er sjenert og har sosial angst og pga det har hun ikke turt/orket å møte meg eller noen andre i familien ennå.

Jeg har prøvd flere ganger å kontakte henne og si at hun er hjertelig velkommen hit, noen ganger takker hun ja, andre ganger ikke. Om hun takker ja avlyser hun alltid, gjerne i siste liten når jeg har laget middag eller satt av tid til å møte de.

Jeg er veldig lei meg pga dette, både fordi jeg føler jeg som kommende bestemor ikke får vært med på den gleden med å se magen vokse. Jeg har skrevet utallige sms til henne og kommet med diverse forslag for hvordan vi kan løse det her på best mulig måte for HENNE men nei.... Tar det ofte opp med sønnen min men han sier at hun nok snart føler seg klar til å møte oss, men det skjer jo aldri! Han sier også at dette er noe hun styrer selv, han kan ikke tvinge henne..og det gjør meg så frustrert. VI har kranglet mye pga dette her.

Er pinlig å ha fortalt venner og kollegaer at jeg skal bli bestemor og si at jeg ikke har møtt barnemoren ennå.

Jeg har full forståelse for at angst er noe man skal ta på alvor, men burde hun ikke tenke litt på babyen i magen nå? Se litt forbi seg selv og sine ubehageligheter?

Jeg har forøvrig 2 andre barn også som er lei seg fordi de ikke får se henne

Anonymous poster hash: a8ac5...38c

Det virker ikke som om du tenker på babyen i magen, men snarere på dine egne sårede følelser oppi det hele. Hun gjør nok så godt som hun kan. At hun trenger hjelp, er det ikke tvil om, men hun forsøker vel å holde ut sitt eget liv.

Hadde bare troppet opp på døra jeg med nybakte boller og brus. Selvfølgelig har du rett til å besøke sønnen din.

Anonymous poster hash: 1f08d...545

Tror det hadde gjort det hele temmelig mye verre og kanskje ødelagt muligheten for et forhold for alltid.

Jeg tror ærlig talt maset ditt gjør det mye verre. Forhåpentligvis får svigerdatteren et annet fokus når barnet er født og ønsker at barnet skal få treffe besteforeldre, tanter og onkler osv.

Anonymous poster hash: f4f51...b02

[LedigNavn]

Hadde bare troppet opp på døra jeg med nybakte boller og brus. Selvfølgelig har du rett til å besøke sønnen din.

Anonymous poster hash: 1f08d...545

Jeg ville også bare dukket opp på døra deres uten å si noe på forhånd. Ville imidlertid droppet boller og brus da spising/drikking gjerne trigger sosial angst.

Det er sikkert forferdelig å ha det slik som hun har det, men det går ikke an å melde seg fullstendig ut av det sosiale liv når man venter barn. Det vil komme barnebursdager, foreldremøter, fritidsaktiviteter som skal følges opp, osv. Å møte sine egne svigerforeldre må være en grei start og god trening.

Ellers synes jeg du skal kutte ut all hjelp i form av å låne bort penger og ting inntil du har truffet din svigerdatter. Si at du ikke låner bort uten å vite hvem du låner bort til. Det er realt og helt på sin plass.

[Lemuren]

Så rart hun ikke vil treffe deg, hun MÅ jo omgås mange mennesker i dagliglivet. Hun møtte jo f.eks sønnen din? Må jo føde, på sykehus med mange mennesker, må jo på kontroller med barnet, ha med folk å gjøre på så og si alle arbeidsplasser? Prest og forlovere da de giftet seg? Må jo ut å handle? Er hun bare inne? Jeg hadde sagt til sønnen din at hun må få hjelp. Og at du må få se barnebarnet ditt i det minste, når den kommer til verden.

Endret 3. august 2013 av Lemuren

[plix]

Har hun ikke svart deg på noe?

[AnonymBruker]

Forslagene her med trusler og straff i form av å ikke gi hjelp, synes jeg virker helt horrible og jeg kan nesten garantere at det gjør ting verre.

At svigerdatteren din trenger hjelp er det ingen tvil om, men verken du eller sønnen din kan tvinge henne. Det vil ikke forundre meg om svangerskapskontroller og slikt er mer enn nok for henne å takle pr i dag.

Dermed har du valget nå hva slags svigermor du vil være. En som er støttende og vil være der for henne, eller en som er bitter fordi du ikke får deltatt slik du vil.

Istedenfor å ta initiativ til å møtes, synes jeg du simpelthen bør fortsette å holde kontakt ved å skrive sms og postkort og lignende, bare for å fortelle hva dere holder på med og spørre om ting de driver med. Send gjerne gaver til bursdager og lignende og spør sønnen din på forhånd hva du tror hun vil bli glad for. Realistisk sett er det den eneste måten du pr i dag kan delta i livet deres på, og det er den eneste måten du kan være et støttende familiemedlem på.

Det bør være sønnen din som organiserer et treff når den tid kommer. Kanskje det er lettere om dere ikke treffes hjemme, men gjør noe sammen ute, men det må han og svigerdatteren din finne ut av selv.

Anonymous poster hash: f4f51...b02

[ViljaH]

Se litt på det engelske uttrykket "enabler". Sønnen og svigerdatteren din tilrettelegger og forer angsten så den får blomstre. Hun må snu og gå andre veien for å bli bedre. Gå på besøk til dem ofte, vær veldig kort.