0 følelser for mannen min

[AnonymBruker]

Huff!

Har ikke noen følelser for mannen min men vi har 3 barn sammen:-(

Vi har vært sammen de siste 20 årene og jeg føler at livet mitt er i ferd med å gå fra meg.

Seksuelt har vi ikke et forhold, han har for lenge siden flyttet ut fra mitt soverom.

Jeg ønsker på en måte å gå ut i fra forholdet men det er så vanskelig!

ikke minst fordi mannen min er av den "gammeldagse" typen og sier at vi har forpliktelser i forhold til barna våre.

Jeg føler at jeg dør innvendig på en måte!

Jeg har en bra utdannelse som jeg har tatt de siste årene, men får meg ikke en jobb som er forenlig med min utdannelse her jeg bor, Derfor må jeg flytte på meg. Det er forøvrig noe jeg har ønsket lenge å gjøre av flere grunner.

Min mann ønsker ikke å flytte og sier at jeg heller ikke får ta med meg vår yngste datter bort (evt. til nærmeste by). Jeg føler meg " i saksa" og vet ikke verken bak eller fram på dette problemet.

Drømmer om å finne kjærligheten på nytt og få et liv som også jeg ønsker å ha...

Det økonomiske føler jeg også er et problem

Er veldig deprimert i perioder og føler at jeg ikke har mot nok til å ta det avgjørende skrittet. Er det noen som kan komme med noen råd til meg?

Anonymous poster hash: f774a...8b6

[Gjest Elseby13]

Kan du og mannen din prøve å finne tilbake til hverandre igjen? Hvis begge er oppriktig interesserte, kan dere oppsøke ekteskapsrådgivning sammen. Det blir trist å kaste bort 20 år når det kan tenkes at det er noe der som kan reddes?

[AnonymBruker]

Jeg er enig med brukeren over i at dere bør prøve ekteskapsrådgivning og se om dere kan få fart på forholdet og sexlivet. Kan du pendle om du får deg jobb et annet sted?

Nå ser det fastlåst ut fordi det eneste du ser er at du må ut av forholdet, at livet ditt er et annet sted, men at det er umulig blant annet pga datteren.

Du kan jo evt prøve å jobbe i utlandet et år, men det betyr jo at det er veldig lite du får sett til barna.

Anonymous poster hash: 48f8a...3ab

[AnonymBruker]

Jeg skjønner deg veldig godt, men samtidig er jeg enig med mannen om at det flytte fra hverandre skjelden er en god ting for barna. Det beste ville vel ha vert om dere kunne funnet en ett sted der du kunne fått det jobb, kjøpt en tomannsbolig, bodd i hver sin ende.

Anonymous poster hash: 7ffab...f57

[Gjest Gjest]

Det som er litt skummelt er at du drømmer om å finne den store kjærligheten... Du er antagelig over 40 år og det er ikke lett å være singel i den alderen og "gå ut og finne den store kjærligheten". Det er mye mulig at du heller kommer til å sitte i en liten leilighet og savne barna og familielivet ditt uten noen ny kjærlighet å kose deg med.

Jeg er derfor enig med de andre i at du må gi familien din en sjanse nå, jobbe et par år for å få familielivet og forholdet til din mann på beina. Og går ikke det har dere i alle fall gitt det en skikkelig sjansen og dere vil antagelig begge to være enig i at skilsmisse er det rette. Sånn det er nå vil din mann motarbeide deg hvis du går fra han og samarbeidet bli vanskeligere enn om dere er enige.

[Kattefot]

Nei, vet du hva. Hvis du ikke er lykkelig i forholdet eller med livssituasjonen din mtp jobb så må du rett og slett gjøre noe med det! For din egen skyld, for mannen din sin skyld og for barna. Jeg er veldig uenig i de som sier det er det beste for barna at dere holder sammen - det beste for barna er å ha foreldre som er lykkelige, og av og til er foreldre lykkeligst når de ikke er sammen. Jeg har skilte foreldre, noe jeg er veldig glad for, rett og slett fordi jeg så at foreldrene mine ikke var lykkelige sammen. Nå er de fornøyde på hver sin kant, og begge har funnet kjærligheten på nytt etter fylte 40.

Så klart, hvis du aner et håp om at du kan få tilbake følelsene for mannen din og at dere kan få tilbake sexlivet synes jeg du bør bli og gi det en sjanse, men hvis du ser at dette ikke er mulig - gå fra han. Det å bli værende fordi han "er av den "gammeldagse" typen og sier at vi har forpliktelser i forhold til barna våre" er noe jeg tror du kommer til å angre på med mindre du øyner håp for dere i fremtiden. Av og til må man nesten tenke på seg selv også.

[Gjest Gjest]

Det er altfor enkelt for folk å pakke opp og forlate forhold i dag. Hører om flere og flere brudd der partene bare har gått fra hverandre uten å forsøkt alle muligheter først. Følelser kan forsvinne, og det er klart man ikke skal leve i et kaldt forhold. Poenget er at dersom man ikke gjør noe for å vanne eget gress, og heller vanner naboens, vil selvsagt naboens gress se grønnest ut etterhvert. Et forhold må jobbes med hele livet om det skal fungere. Men jeg mistenker mange å bare jakte forelskelsen. Men det gir jo bare kortvarig lykke, før man igjen må bevege seg videre etter en ny forelskelse.

Det kan tenkes det er for sent for dere, og at det rette vil være å trekke seg ut av forholdet, men dersom du ikke forsøker alt, er det en stor sjanse for at du vil angre i fremtiden. Ved å se at kanskje neste forhold heller ikke gir deg den lykken du håper på i lengden.

[AnonymBruker]

TS her.

Jeg har virkelig forsøkt å tenke positivt i fht forholdet mitt, faktisk i mange år.

Jeg har likevel seriøst hatt tanker om de manglende følelsene mine for mannen min de siste 10 årene.

Det er så trist også for ham, fordi han er en fin fyr som sikkert hadde fått det mye bedre med en annen dame som passet bedre sammen med ham.

Grunnen til at jeg ikke har gått, er jo nettopp tanken på barna og livet jeg har. Men et annet poeng er at vi har ulike verdisyn og ulike tanker om hvordan vi ønsker at livet fremover skal være. Mens jeg er usikker og ønsker å prøve å bo et annet sted, er han helt sikker på at han ikke ønsker annet enn det livet vi har.

Nå føler jeg at tiden er i ferd med å renne ut Vi har ikke prøvd ekteskapsrådgiver fordi han nekter og sier at han ikke vil ha noen andre til å "snuse" i forholdet hans.

Han ser ikke verdien i et slikt tilbud.

Anonymous poster hash: f774a...8b6

[AnonymBruker]

TS her.

Jeg har virkelig forsøkt å tenke positivt i fht forholdet mitt, faktisk i mange år.

Jeg har likevel seriøst hatt tanker om de manglende følelsene mine for mannen min de siste 10 årene.

Det er så trist også for ham, fordi han er en fin fyr som sikkert hadde fått det mye bedre med en annen dame som passet bedre sammen med ham.

Grunnen til at jeg ikke har gått, er jo nettopp tanken på barna og livet jeg har. Men et annet poeng er at vi har ulike verdisyn og ulike tanker om hvordan vi ønsker at livet fremover skal være. Mens jeg er usikker og ønsker å prøve å bo et annet sted, er han helt sikker på at han ikke ønsker annet enn det livet vi har.

Nå føler jeg at tiden er i ferd med å renne ut Vi har ikke prøvd ekteskapsrådgiver fordi han nekter og sier at han ikke vil ha noen andre til å "snuse" i forholdet hans.

Han ser ikke verdien i et slikt tilbud.

Anonymous poster hash: f774a...8b6

Saken stiller seg litt annerledes da ja. Det er helt uakseptabelt at han ikke vil jobbe med sakene, ikke vil la deg gå. Er det ikke sånn at hvis man ber om skilsmisse så er det tvungen terapi når man har barn?

Hadde jeg vært deg, hadde jeg satt hardt mot hardt, enten drar du og tar datteren med deg, eller så får dere forsøke å redde forholdet.

Du kan vel ta kontakt med familievernkontoret på egenhånd, kanskje?

Du må bare huske på at det å starte et nytt liv på et nytt sted sånn uten videre ikke er lett. Det er ikke bare å knipse med fingrene og få ny jobb, ny bolig, ny kjæreste osv. Men det vet du vel.

Ønsker deg lykke til uansett.

Anonymous poster hash: 48f8a...3ab

[Gjest Lille-pus]

Uten å gjenta råd om å søke hjelp til å prøve å finne veien tilbake til hverandre vil jeg fortelle litt om et godt voksent par jeg kjenner......

Der er det også barn inne i bildet, men foreldrene ble for mange år siden enige om at de ikke lenger kunne fungere som kjærlige elskende i forhold til hverandre.

De entes om at de ikke ønsket å bryte ekteskapet, - av hensyn til at barna skulle vokse opp med både en mor og en far som delte hus og hverdagens plikter og gleder.

I motsetning til mange andre så har de begge gitt hverandre 'lov' til å ferdes i det offentlige rom med hhv. en annen mann/en annen kvinne.

Barna er nå snart så stor at de flytter hjemmefra for godt, og forholdet mellom foreldrene er kun juridisk, men meget velfungerende.

Dette bare som et innspill mht. hvilke løsninger andre par har funnet.

Løsninger som ikke trenger være de riktige for deg, men som kan skape noe idèer om hva som er mulig dersom man klarer se og enes.

[Hulderen]

Det er viktig at du får deg en jobb som stårbtil utdanningen din. Din mann har visst at du har studert, det er for sent nå å prøve å hindre deg.

Begynn å søke på jobber. Når du har fått en, skaffer du deg en leilighet i nærheten. Så får dere løse det praktiske. Kanskje skal du ukependle til å begynne med, så du ikke flytter barna.

Å få deg en jobb vil gjøre mye for din selvfølelse og humør. Med tiden vil kanskje din mann flytte etter, eller dere finner ut at dere vil skilles. Men ta et steg av gangen. Kanskje dere får en ny vår etter at du har kommet deg i en jobb du tives med.

[Gjest jente]

Huff!Har ikke noen følelser for mannen min men vi har 3 barn sammen:-(Vi har vært sammen de siste 20 årene og jeg føler at livet mitt er i ferd med å gå fra meg.Seksuelt har vi ikke et forhold, han har for lenge siden flyttet ut fra mitt soverom.Jeg ønsker på en måte å gå ut i fra forholdet men det er så vanskelig!ikke minst fordi mannen min er av den "gammeldagse" typen og sier at vi har forpliktelser i forhold til barna våre.Jeg føler at jeg dør innvendig på en måte!Jeg har en bra utdannelse som jeg har tatt de siste årene, men får meg ikke en jobb som er forenlig med min utdannelse her jeg bor, Derfor må jeg flytte på meg. Det er forøvrig noe jeg har ønsket lenge å gjøre av flere grunner.Min mann ønsker ikke å flytte og sier at jeg heller ikke får ta med meg vår yngste datter bort (evt. til nærmeste by). Jeg føler meg " i saksa" og vet ikke verken bak eller fram på dette problemet.Drømmer om å finne kjærligheten på nytt og få et liv som også jeg ønsker å ha...Det økonomiske føler jeg også er et problemEr veldig deprimert i perioder og føler at jeg ikke har mot nok til å ta det avgjørende skrittet. Er det noen som kan komme med noen råd til meg? Anonymous poster hash: f774a...8b6

Hvilken utdannelse har du . Har det likt som deg og jeg flytter snart..

[AnonymBruker]

Hadde jeg vært deg, hadde jeg satt hardt mot hardt, enten drar du og tar datteren med deg, eller så får dere forsøke å redde forholdet.

Unnskyld at jeg reagerer litt her, men hvorfor er det slik at hun skal ta med seg datteren om HUN velger å dra? Snakk om å virkelig ville ødelegge for mannen.

/off-topic

Anonymous poster hash: 931cf...2c3

[AnonymBruker]

TS her. Jeg har ikke lyst til å ta med meg datteren min i første omgang, hun har det så bra her hun er nå. Jeg har en utdannelse på masternivå som kvalifiserer meg til mange ulike jobber, og siden jeg nå er ferdig med denne utdannelsen, ønsker jeg å ta den i bruk.

Mye på grunn av mulig økt inntekt har jeg tatt denne utdannelsen, siden den utdannelsen jeg har nå ikke gir så god inntekt om jeg skulle bli alene.

Så, som dere ser har jeg i lengre tid mer eller mindre bevisst tenkt på at jeg ikke ønsker å være i den situasjonen jeg er i.

Interessant å høre fra andre som kjenner folk i lignende situasjoner, eller folk som har gjort tilsvarende selv.

Bare kom med flere tilbakemeldinger.

Sexlivet vårt er, fra min side i alle fall, ikke mulig å få på beina. Han jeg er gift med er desverre ikke så villig til å ta vare på seg selv heller, mens jeg synest det er viktig å ta seg bra ut for partneren sin, Også her har vi ulikt ståsted. I dag er det vel ett år siden siste fremstøt, som var et engangstilfelle, før det var det ett år siden da også. Så, som dere ser er det virkelig labert:-(

Anonymous poster hash: f774a...8b6

[Gjest Elinor]

TS her. Jeg har ikke lyst til å ta med meg datteren min i første omgang, hun har det så bra her hun er nå. Jeg har en utdannelse på masternivå som kvalifiserer meg til mange ulike jobber, og siden jeg nå er ferdig med denne utdannelsen, ønsker jeg å ta den i bruk.

Mye på grunn av mulig økt inntekt har jeg tatt denne utdannelsen, siden den utdannelsen jeg har nå ikke gir så god inntekt om jeg skulle bli alene.

Så, som dere ser har jeg i lengre tid mer eller mindre bevisst tenkt på at jeg ikke ønsker å være i den situasjonen jeg er i.

Interessant å høre fra andre som kjenner folk i lignende situasjoner, eller folk som har gjort tilsvarende selv.

Bare kom med flere tilbakemeldinger.

Sexlivet vårt er, fra min side i alle fall, ikke mulig å få på beina. Han jeg er gift med er desverre ikke så villig til å ta vare på seg selv heller, mens jeg synest det er viktig å ta seg bra ut for partneren sin, Også her har vi ulikt ståsted. I dag er det vel ett år siden siste fremstøt, som var et engangstilfelle, før det var det ett år siden da også. Så, som dere ser er det virkelig labert:-(

Anonymous poster hash: f774a...8b6

Så fint for deg at mannen din har betalt for utdannelsen din og forsørget på deg og barna gjennom denne, og nå skal du finne "bedre beiter".

Syns du skulle gått for ti år siden, da han hadde hatt bedre muligheter til å finne noe bedre enn deg.

[Gjest Gjest]

Her skal du få innspill fra en voksen dame som har brutt ut, og aldri angret på det. Slik jeg leser deg, har du allerede bestemt deg, det som holder deg igjen, er å gå mot det uvisse og ukjente, og det føles skummelt! Du virker som en reflektert, klok og ressurssterk dame, så du kommer helt sikkert til å klare deg fint på egenhånd, både økonomisk, praktisk og følelsesmessig. Faktisk så er jeg villig til å vedde penger på at følelsesmessig vil du få det mye bedre når du kommer deg ut på egenhånd.

Det kommer til å bli en tøff prosess, men akkurat det klarer man, selv om det kan virke veldig skummelt å tenke på det på forhånd.

Jeg gikk og ble alene med to små barn, hadde aldri bodd for meg selv i voksen alder, men det har gått kjempebra.

Jeg vil råde deg til å finne deg en jobb du har lyst på, få deg en leilighet for deg selv, ta ut separasjon og ha separasjonsåret vekk fra hverandre. Få orden på samvær med yngste barnet, og gjør det beste ut av det. Barn merker godt at ting ikke er som det skal, og har det jevnt over mye bedre med fornøyde foreldre på hver sin kant enn med ulykkelige foreldre som holder sammen.

Ser en her oppe som sier at du kan risikere å bli sittende alene i en leilighet. Vel, livet blir det man gjør det til. Jeg er 45 år, har full jobb, barn og svigerbarn, venner og kjæreste og hobbyer. Livet er slett ikke over fordi om man er skilt og middelaldrende.

Du har dette ene livet. Lev det som best du kan

[Gjest Gjest]

Så fint for deg at mannen din har betalt for utdannelsen din og forsørget på deg og barna gjennom denne, og nå skal du finne "bedre beiter".

Syns du skulle gått for ti år siden, da han hadde hatt bedre muligheter til å finne noe bedre enn deg.

Hvor sier TS noe om at mannen har forsørget dem i alle år? For noe surt oppgulp.

Man har begge ansvar for at et forhold skal være godt for hele familien, og mannen her virker ikke å ha gjort særlig innsats i så måte. Han gidder jo ikke engang ta vare på seg selv og egen hygiene, langt mindre yte noe følelsesmessig i forhold til sin kone. Han lar henne gå der og visne vekk fordi han selv er fornøyd med rikets tilstand, og da er det kun det som teller.

Herregud.

[AnonymBruker]

TS her. Jeg har ikke lyst til å ta med meg datteren min i første omgang, hun har det så bra her hun er nå. Jeg har en utdannelse på masternivå som kvalifiserer meg til mange ulike jobber, og siden jeg nå er ferdig med denne utdannelsen, ønsker jeg å ta den i bruk.

Mye på grunn av mulig økt inntekt har jeg tatt denne utdannelsen, siden den utdannelsen jeg har nå ikke gir så god inntekt om jeg skulle bli alene.

Så, som dere ser har jeg i lengre tid mer eller mindre bevisst tenkt på at jeg ikke ønsker å være i den situasjonen jeg er i.

Interessant å høre fra andre som kjenner folk i lignende situasjoner, eller folk som har gjort tilsvarende selv.

Bare kom med flere tilbakemeldinger.

Sexlivet vårt er, fra min side i alle fall, ikke mulig å få på beina. Han jeg er gift med er desverre ikke så villig til å ta vare på seg selv heller, mens jeg synest det er viktig å ta seg bra ut for partneren sin, Også her har vi ulikt ståsted. I dag er det vel ett år siden siste fremstøt, som var et engangstilfelle, før det var det ett år siden da også. Så, som dere ser er det virkelig labert:-(

Anonymous poster hash: f774a...8b6

He can't have it both ways. Han kan ikke både ville ha deg boende og ekteskapet fasademessig fungerende, samtidig som han ikke er villig til å jobbe med forholdet og ikke ta vare på seg selv.

Synd du ikke sa det med en gang. Støtter deg fullt i at du bør dra din kos. Hadde det vært omvendt, at du var mannen i forholdet, er det nok få som hadde reagert.

Jeg tror faktisk barna dine vil forstå det om du drar. Det kan du forklare dem bedre når de vokser opp.

Anonymous poster hash: 48f8a...3ab

[AnonymBruker]

TS igjen her.

Mannen min har ikke forsørget meg, vi har begge hatt jobber og betaler hver vår del på hus og utgifter, selv om det blir fordelt forholdsmessig siden jeg tjener mindre enn ham.

Utdannelsen min er finansiert av lån som er tatt opp av meg. Det er noen kroner i lån som må betales etterhvert, og det bekymrer meg også. Jeg må ha en rimelig god inntekt. Håpet er å få litt når det blir brudd så jeg kan ha litt i egenkapital og også til diverse lån.

Tusen takk for mange fine innspill. Særlig til deg som selv har gjennomført dette med suksess. Det er virkelig ok å se at noen har gjennomført det.

En liten rettelse av noe jeg sa: han har ikke dårlig hygiene, men han tar ikke vare på seg selv i fht trening, dvs at han er noe overvektig. Rett skal være rett....

Ser nok for meg at det blir et brudd, tenker å søke på jobber her jeg må pendle evt. dagpendle i begynnelsen. Så får vi se hvordan det går etterhvert.

Anonymous poster hash: f774a...8b6

[AnonymBruker]

Ser nok for meg at det blir et brudd, tenker å søke på jobber her jeg må pendle evt. dagpendle i begynnelsen. Så får vi se hvordan det går etterhvert.

Anonymous poster hash: f774a...8b6

Skal jeg være ærlig har jeg håpet på det hele tiden. For det viktigste du kan gi barna dine er kjærlighet. Å bli i et forhold som suger energien og gleden ut av deg gjør at du har mindre energi til å gi barna den kjærligheten de trenger. Det er bedre å skilles og finne energien og gleden på ny slik at du kan gi barna den kjærligheten de så sårt trenger.

Anonymous poster hash: 86144...09e