Mer redd når man venter nummer to?

[AnonymBruker]

Jeg har ett barn fra før, men kjenner mye mer på frykten for at noe skal gå galt neste gang jeg går gravid.

Sist streifet ikke tanken meg om at noe skulle være galt. Jeg gledet meg bare til å få vite kjønn og til å se den lille under UL. Naivt, jeg vet.

Nå derimot, så frykter jeg mye mer. Ikke for sånt som hjertefeil eller Downs nødvendigvis, men for at det verste skal skje. Jeg har jo lest en del her inne på forumet, men jeg har også sett dokumentarer. Det som fikk meg til å tenke ekstra på det nå, var et innslag fra tv-programmet fødeavdelingen. Der var det et par som ventet en sønn, men han hadde brokk i diafragma noe som gjorde at innvollene kom ut av buken og inn til lungene som da første til at guttens lunger var alt for små pga. lite plass.

Gutten døde etter 6 dager da det viste seg at lungene var for små til å i det hele tatt operere.

Det var utrolig vondt å tenke på, og jeg klarer ikke med mine villeste fantasier å forestille meg noe sånt. Jeg prøvde å visualisere meg det å gå gravid, føde, for så å miste barnet momentant eller etter noen dager. Det knuser hjertet mitt bare ved å tenke på det, og jeg er ikke en gang gravid, så har enda ikke et forhold til mitt framtidige barn nr. to.

Hvordan kommer man seg gjennom noe slikt? Frykter at jeg ikke kommer til å klare å slappe like godt av i neste svangerskap pga. frykten for å miste den lille blir så stort.

Men hvorfor føler jeg det mer slik nå enn sist? Det er vel kanskje rett og slett fordi jeg nå har opplevd hvilken kjærlighet man har til barnet sitt, men synes uansett det er rart at jeg har blitt såpass var på det nå enn før.

Var dere mer engstelig andre gang dere gikk gravid enn første?`

Anonymous poster hash: 5ba81...3c6

[Redbull]

Jeg tenkte det samme med nr 2. Var livredd for at noe skulle være galt med han. Tenkte aldri på det med første. Jeg tror det er pga at nå vet jeg hva jeg har å miste. Jeg har en frisk toåring, og hun er helt forbanna perfekt i mine øyne. At det å ha barn skulle bli SÅ gøy hadde jeg aldri trodd. Så jeg var livredd for å ikke få oppleve det samme igjen, for nå vet jeg hvor fint livet er med ett friskt barn. Tanken på downs sov slo meg aldri med første. Med andre tenkte jeg mye på det. Han ble frisk han også da Og ja, jeg skulle absolutt ha takla det om han var syk, men jeg er glad jeg slipper

[Stinelin]

Jeg er nok litt mer bekymret nå som vi venter nr.2, fordi jeg ser hvor fin nr.1 er og kjenner hvor glade vi er i han og for at han er frisk og rask. Men ikke så bekymret at det plager meg.

Så også på Fødeavdelingen i kveld, og tårene rant. Så helt forferdelig ut

[AnonymBruker]

Jeg var mye bekymret under første svangerskap. Fikk en gutt som fikk en tøff start på livet og nå har diagnosene autisme og epilepsi. Muligens jeg blir mer bekymret under neste svangerskap siden jeg har et barn med spesielle behov fra før.

Jeg så også på fødestua igår og det var utrolig trist fikk meg til å tenke litt.

Anonymous poster hash: 02d4d...e2f

[Mafalda]

Jeg tenker det samme, men også utover graviditet og fødsel. Det er jo utrolig trist når noe går galt der, men selve Styggen er jo det at fødselen ikke er enden på bekymringene, det er bare begynnelsen... i hvert fall for meg.

Når du har fulgt barn et stykke på veien mot voksen alder, vet du at det er så forferdelig mange ting de skal gjennom. De skal gå gjennom en barndom med større og mindre utfordringer, utvikle seg sosialt, få gode antenner, gjøre det greit på skolen, få gode interesser, ikke rote seg borti noe dumt, du skal slippe åtteåringer ut i trafikken og sende tiåringen på sommerleir. Det kan skje ulykker, de kan bli alvorlig syke. Det er rett og slett ikke grenser for hva slags fæle ting som muligens kan skje.

Med nummer en var jeg nok mer lykkelig uvitende enn jeg var med de neste. Nå vet jeg at en positiv test betyr 20 år (eller mer? Når slutter man å bekymre seg om sine barn? Aldri?) med bekymring. Men det er jo verdt det, og så gjelder det å tøyle sin egen bekymring. Mesteparten av det man bekymrer seg for kommer jo aldri til å skje

[AnonymBruker]

Min første hadde pusteproblemer når han ble født, måtte ligge på nyfødt intensiv. Så fikk han RS- viruset når han var tre måneder gammel, og astma som følge av det. Så fikk han kikhoste når han var seks måneder. Astmaen hadde han til han var rundt to år gammel. Da ble han rammet av leddgikt.

Så jeg ville nok håpet på at nummer to skulle holde seg frisk, da jeg har vært igjennom utrolig mye med førstemann.

Han er heldigvis en relativt frisk gutt på 11 år nå, leddgikta kommer og går, men han er heldigvis stort sett frisk.

Jeg kommer ikke til å få flere barn, jeg hadde nok bekymret meg altfor mye for sykdom, og jeg vet hvor psykisk utmattende det kan være å ha et sykt barn. Tror ikke jeg hadde taklet et barn til.

Anonymous poster hash: 5a6ee...bae

[Gjest Sobril]

Jeg sliter med samme tankene selv, men de kom ikke før jeg mistet selv i uke 33 (for nøyaktig et år siden i dag). Før jeg mistet var alt tilsynelatende bra med den lille, og jeg bekymret meg mest over egen helse pga diverse plager i svangerskapet.

Nå, derimot, er jeg livredd. Ikke bare for hva som kan skje under et evt svangerskap men også for storesøster på åtte. Jeg er nok paranoid og en smule overbeskyttende.

Vi snakker om å bli gravide igjen, men helt ærlig vet jeg ikke om jeg tør. Det vil i så fall bli et svangerskap uten særlig forhåpninger og hvor vi krysser av en dag av gangen.

Nå skjer det jo ikke noe godt hvis man ikke tar sjanser heller. Sannsynligheten for at noe skal gå galt er egentlig ganske liten.

Og man overlever sorgen også. Det hadde jeg aldri trodd før jeg mistet selv. Den sitter i for bestandig, men man forsetter å leve allikevel, selv om man blir en skygge av seg selv en god stund.