Jeg blir stille/motløs/innesluttet/får dårlig selvtillitt i møte med mennesker jeg anser som penere enn meg

[AnonymBruker]

Hvis jeg for eksempel skal på stranden så finner jeg frem den fineste bikinien jeg har og fikser meg på håret, sminker meg litt pent og føler meg dritlekker. Og så kommer jeg til stranden og så ser jeg jenter som har finere hud enn meg, er slankere.. og da er hele dagen ødelagt. Jeg takler så sykt dårlig å se pene mennesker, eller mennesker jeg selv mener er penere enn meg. Føler meg mislykket.

En gang var jeg ute og spiste middag med typen og følte meg pen. Og så kommer det en gjeng damer inn i restauranten og typen min begynner automatisk å glo på de:(følte meg skikkelig dum

Også med venninner kan jeg bli reservert og stille. Hvis det plutselig kommer ei som noen av oss kjenner inn og er megapen og sosial og har gode vitser osv så føler jeg meg som et null. For jeg tenker, skulle ønske jeg var så pen, skulle ønsker jeg også hadde så god humor osv..

Noen som kjenner seg igjen? Er det normalt å kjenne dette? Det sliter på meg, for jeg har lyst til å godta meg selv som den jeg er.....

Anonymous poster hash: 9e030...dc7

[Gjest badeand1]

Kjenner meg igjen.

[AnonymBruker]

Jeg føler det samme som mann med andre, "bedre" menn. Det er en usikkerhet jeg gjerne hadde blitt kvitt.

Anonymous poster hash: 266dd...659

[Leoparden]

Jeg har det også sånn, og det er utrolig slitsomt. Det er sånn at jeg ikke har så lyst til å bli venninne med noen som er penere/flinkere enn meg, selvom de er kjempehyggelige. Jeg aner ikke hvordan jeg skal bli kvitt denne følelsen. men jeg antar at det kan hjelpe om jeg finner noe jeg er best i. Sånn at jeg også kan bli litt beundret.

[Julebrus]

Tror ganske mange mennesker tenker på denne måten. Men husk, selv om du synes de andre jentene er penere enn deg, så er det ikke sikkert alle andre synes det. Hver sin smak.

[AnonymBruker]

Det er nok ganske normalt å føle seg sånn. Tror nok alle har følt/føler det sånn i løpet av livet. Jeg kan garantere deg at det er noen som sitter å føler det du føler, når de ser på deg. Vi mennesker har nemlig en tendens til å undervurdere oss selv. Uten at du er klar over det så er det noen som misunner deg også..

Anonymous poster hash: b7363...0a4

[AnonymBruker]

Det hender at jeg føler det slik også, men dessverre så er det ofte jeg som blir glanet ned av folk... Ikke på stranden, jeg liker ikke å bade og vise frem kroppen min, men ellers så møter jeg ofte blikk og kommentarer. Jeg har mange ganger opplevd jenter som ikke klarer å slappe av når jeg møter de for første gang. Uff, det er fælt å være bevisst på dette, tro meg, men jeg er bare født med det jeg har jeg også..

Men det er forskjell på folk. Og jeg går ikke rundt med nesa i været, jeg er opptatt av å bli behandlet på lik linje med andre, og jeg er opptatt av at andre skal få respekt og god behandling av meg. Så om du Ts hadde møtt meg, så håper jeg du hadde sett at jeg bare er et menneske, og jeg er ikke farlig.

Til de gutta (og jentene) som ikke klarer å la være å snakke om meg, så prøver jeg så godt jeg kan å bare skifte samtaleemne, snakke om noe som kan få hele gjengen rundt meg til å skifte fokus. For det folk ikke ser er at jeg er interessert i hva folk tenker og mener, jeg leser mye og er samfunnsengasjert på mange plan. Og jeg har et yrke som er morsomt å snakke dypere om. De som kjenner meg vet, de som ikke kjenner meg bruker "ofte" opp tiden sin på å fortelle meg hvor godt de liker utseende mitt, istedet for å faktisk bruke tiden på å bli kjent. Slitsomt, kjedelig og flaut.. Og ekkelt de gangene folk også tror de har retten til å klå og klemme.

Det jeg synes er trist er at jeg har blitt så dårlig til å ta i mot komplimenter -jeg tør liksom ikke si takk, og jeg hadde en lang periode hvor jeg begynte å skjule meg bak klær. Hette over hodet og store klær, nice... Nå når jeg er eldre så stopper jeg de høylydt. Jeg sier "takk", om de fortsetter så går det over i "har dere virkelig ikke noe bedre å snakke om en hvordan jeg ser ut?" og begynner å snakke om andre ting selv. Det er regelrett flaut om det sitter andre jenter der og er det bare stirring så overser jeg personen etter å ha tittet bort for å se om det var noen jeg kjente (vil ikke være overlegen heller).

Jeg har lenge levd med "skyldfølelse" over å være født slik jeg er, nå prøver jeg å gi en lang f**, men det er alltid en balansegang.

Anonymous poster hash: 51aed...ea3

[AnonymBruker]

Det hender at jeg føler det slik også, men dessverre så er det ofte jeg som blir glanet ned av folk... Ikke på stranden, jeg liker ikke å bade og vise frem kroppen min, men ellers så møter jeg ofte blikk og kommentarer. Jeg har mange ganger opplevd jenter som ikke klarer å slappe av når jeg møter de for første gang. Uff, det er fælt å være bevisst på dette, tro meg, men jeg er bare født med det jeg har jeg også..

Men det er forskjell på folk. Og jeg går ikke rundt med nesa i været, jeg er opptatt av å bli behandlet på lik linje med andre, og jeg er opptatt av at andre skal få respekt og god behandling av meg. Så om du Ts hadde møtt meg, så håper jeg du hadde sett at jeg bare er et menneske, og jeg er ikke farlig.

Til de gutta (og jentene) som ikke klarer å la være å snakke om meg, så prøver jeg så godt jeg kan å bare skifte samtaleemne, snakke om noe som kan få hele gjengen rundt meg til å skifte fokus. For det folk ikke ser er at jeg er interessert i hva folk tenker og mener, jeg leser mye og er samfunnsengasjert på mange plan. Og jeg har et yrke som er morsomt å snakke dypere om. De som kjenner meg vet, de som ikke kjenner meg bruker "ofte" opp tiden sin på å fortelle meg hvor godt de liker utseende mitt, istedet for å faktisk bruke tiden på å bli kjent. Slitsomt, kjedelig og flaut.. Og ekkelt de gangene folk også tror de har retten til å klå og klemme.

Det jeg synes er trist er at jeg har blitt så dårlig til å ta i mot komplimenter -jeg tør liksom ikke si takk, og jeg hadde en lang periode hvor jeg begynte å skjule meg bak klær. Hette over hodet og store klær, nice... Nå når jeg er eldre så stopper jeg de høylydt. Jeg sier "takk", om de fortsetter så går det over i "har dere virkelig ikke noe bedre å snakke om en hvordan jeg ser ut?" og begynner å snakke om andre ting selv. Det er regelrett flaut om det sitter andre jenter der og er det bare stirring så overser jeg personen etter å ha tittet bort for å se om det var noen jeg kjente (vil ikke være overlegen heller).

Jeg har lenge levd med "skyldfølelse" over å være født slik jeg er, nå prøver jeg å gi en lang f**, men det er alltid en balansegang.

Anonymous poster hash: 51aed...ea3

Takk for tidenes skryteinnlegg. Nå føler jeg meg mye bedre hvertfall...eller ikke

Anonymous poster hash: d4786...5ca

[Gjest Marsvinet]

Sånn er det bare. Det kan til og med hende at de slanke/pene jentene du snakker om får en selvtillitsknekk når de ser den fine bikinien din og det pene håret ditt, og skulle ønske at de hadde ditt hår etc. "Alle" føler det nok slik som du beskriver fra tid til annen, og man prioriterer alltid det man selv "mangler" som vakkert, når man sammenligner seg med andre.

Det beste man kan gjøre, tror jeg, er å erkjenne seg selv som "bra nok" og slutte å prøve å være best/penest hele tiden. (Man får nemlig garantert lav selvtillit av det, da det er helt umulig å være best i alt. Snakker av erfaring).

[AnonymBruker]

Takk for tidenes skryteinnlegg. Nå føler jeg meg mye bedre hvertfall...eller ikke

Anonymous poster hash: d4786...5ca

Hvorfor var dette et skryteinnlegg?

Hvorfor kan ikke jeg få lov til å fortelle at jeg, som er en av de Ts sannsynligvis sliter med å forholde seg til (selv om hun ikke kjenner meg/andre), også sliter i de samme situasjonene. Jeg ønsker ikke oppmerksomheten, men jeg får den -og ofte må jeg takle den, for om jeg ikke tenker på andres følelser i slike situasjoner så blir jeg oppfattet som slem og overlegen. Men jeg vil jo gjerne bare at andre jenter skal ønske å bli kjent, eller ha et avslappet forhold til meg.

Jeg blir også nervøs og lei meg når andre virker "redd" for meg. I mitt eget speil så ser jeg vel begge deler, jeg kan føle meg som den styggeste andungen, men jeg ser jo likevel at jeg "i det store og hele" kanskje er født med et utseende andre legger merke til.

Du tenker slik som mange andre at "jeg har iallefall ikke noe jeg skulle ha sagt" fordi jeg ser ut som jeg gjør. Men er ikke det generalisering av verste sort? Og er det min feil?

Anonymous poster hash: 51aed...ea3

[AnonymBruker]

Jeg har det også sånn, og det er utrolig slitsomt. Det er sånn at jeg ikke har så lyst til å bli venninne med noen som er penere/flinkere enn meg, selvom de er kjempehyggelige. Jeg aner ikke hvordan jeg skal bli kvitt denne følelsen. men jeg antar at det kan hjelpe om jeg finner noe jeg er best i. Sånn at jeg også kan bli litt beundret.

Jeg synes ikke at man skal skamme seg over å føle sjalusi, eller å føle at man ikke strekker til. Dette er helt vanlige følelser, som det er viktig å være ærlig om overfor seg selv med.

Jeg er ufattelig lei av all bullshiten som diverse kjendiser (senest Lene Alexandra i dagens Dagblad) kommer med når de "skryter" over at de er fornøyd med seg selv og synes at de er bra nok og ikke lar ting gå innpå seg etc, når sannheten er at de sikkert har like lav selvtillit i forhold til utseendet sitt på privaten, som oss andre).

Anonymous poster hash: 27a67...18c

[Cathrine88]

Jeg synes ikke at man skal skamme seg over å føle sjalusi, eller å føle at man ikke strekker til. Dette er helt vanlige følelser, som det er viktig å være ærlig om overfor seg selv med.

Jeg er ufattelig lei av all bullshiten som diverse kjendiser (senest Lene Alexandra i dagens Dagblad) kommer med når de "skryter" over at de er fornøyd med seg selv og synes at de er bra nok og ikke lar ting gå innpå seg etc, når sannheten er at de sikkert har like lav selvtillit i forhold til utseendet sitt på privaten, som oss andre).

Anonymous poster hash: 27a67...18c

Ja, gud forby at noen er fornøyde med seg selv og synes de er bra nok som de er.

Det hadde selvsagt vært mye bedre om de gravde seg ned i den samme gjørma av selvhat, streben etter det perfekte og sammenligning med andre som altfor mange kaver rundt i.

Hva er egentlig poenget med å heie fram dårlig selvtillit, og påstå at de som har det motsatte umulig kan være 'ærlige overfor seg selv?' For en utrolig destruktiv holdning. Hadde det ikke vært bedre å framme en holdning om at alle er bra nok som de er?

[agirlandagun]

Du må jobbe med selvbildet ditt

[AnonymBruker]

Ikke så rart hvis typen din glor på andre damer..

Anonymous poster hash: 87d6f...5f8

[Gjest Gjest]

Helt utrolig at man legger hele sin egenverdi i hvordan man ser ut. Hva med å flytte fokus over på noe annet enn seg selv og eget utseende, f.eks i hvordan være en trivelig og givende person? Dette er virkelig et luksusproblem som kun eksisterer i et overflatisk overflodssamfunn som vi lever i.

Hva om du plutselig mistet en arm i en ulykke? Ble vansiret i ansiktet eller mistet håret? Få litt perspektiv og finn verdi i deg selv som person, ikke bare i hvordan du ser ut.

[challenger]

Akkurat sånn er jeg også! Det er liksom som om alt rakner når jeg møter/ser noen som er penere enn meg, når jeg selv føler jeg har en "god" dag..

Utseendefiksert? Ja, en smule.. Men dette er stort sett basert på førsteinntrykket av folk, og det kan forandre seg veldig fort. Plutselig er den pene dama ikke fullt så pen lenger fordi personligheten matcher ikke opp. Prøver å tenke sånn jeg da, og da føles det LITT bedre iallefall:)

[AnonymBruker]

De som hadde likt dette, rekk opp hånda: Å slite med å få jentevenner pga utseendet.

Er skikkelig gøy at guttevenner kan man lett få! (legg merke til venner på slutten og basta bom). Mens jentevenner føler man seg skulet påførst, analysert også må man bevise for dem at man ikke er "farlig" først.

Come on. Jeg skjønner dere veldig godt, men det er ikke sånn det skal være. Jeg f.eks: hadde ALDRI gjort noe galt med typen din! Jeg er ikke så usikker og slem at jeg noensinne ville ha bidratt til utroskap. Sånn sett burde man hive seg etter jenter med selvtillit, ikke de med dårlig selvtillit.

Husker jeg satt rundt et bord med tre jenter (jeg aner ikke om de en gang var pen eller ikke, da jeg ikke bryr meg). De oppførte seg skikkelig rare. Jeg var åpen, smilte, hilste...smilte på siden....men de var bare sånn totalt lite åpen for kommunikasjon. En kamerat av meg var der med dem, og ble med meg ut etterhvert. Da sa han på eget iniviativ at de jentene er sjalue på meg.

Det er fælt å oppføre seg sånn uansett hvordan selvtilliten din er. Så jeg håper ikke at det er mange av slike jenter som svarer her, for det har jeg ikke noe til overs for. Prøv å bli kjent med noen, så får du se at det er verdens minste detalje i et vennskap. Try it.

Anonymous poster hash: b510e...b1c

[Nouv]

Man er altfor overfladisk om utseendet står i veien for vennskap. Mine venninner er noen vakre vesener og jeg er utrolig glad for at de er i livet mitt. Foreslår at du/dere tar et kraft-tak i dere selv. En ting er å forstå greia, en annen ting er å sitte å akseptere det. Slutt å søk forståelse, søk heller endringer.

[Gjest Gjest]

Tenk på dette: Du ser noen som er penere enn deg, og dagen din er ødelagt. Hvor selvsentrert og selvgodt er ikke det? Med mindre man er miss Univers, vil man alltid se eller møte folk som er penere enn en selv.

[Alvina]

Hvis jeg for eksempel skal på stranden så finner jeg frem den fineste bikinien jeg har og fikser meg på håret, sminker meg litt pent og føler meg dritlekker. Og så kommer jeg til stranden og så ser jeg jenter som har finere hud enn meg, er slankere.. og da er hele dagen ødelagt. Jeg takler så sykt dårlig å se pene mennesker, eller mennesker jeg selv mener er penere enn meg. Føler meg mislykket.

En gang var jeg ute og spiste middag med typen og følte meg pen. Og så kommer det en gjeng damer inn i restauranten og typen min begynner automatisk å glo på de:(følte meg skikkelig dum

Også med venninner kan jeg bli reservert og stille. Hvis det plutselig kommer ei som noen av oss kjenner inn og er megapen og sosial og har gode vitser osv så føler jeg meg som et null. For jeg tenker, skulle ønske jeg var så pen, skulle ønsker jeg også hadde så god humor osv..

Noen som kjenner seg igjen? Er det normalt å kjenne dette? Det sliter på meg, for jeg har lyst til å godta meg selv som den jeg er.....

Anonymous poster hash: 9e030...dc7

Jeg kan kjenne meg igjen, men jeg har likevel bare pene venninner så egentlig plager det ikke meg. Da mener jeg nære venninner og ikke bekjente. Jeg stoler på de i tykt og tynt selv om vi kan krangle og kjefte. Du må huske på at du er deg og at menn ikke automatisk faller for den dama som er slankere, mer morsom osv.