Bare èn arm?

[Gjest Anonymous]

En venninne (eller igrunnen mer bekjent av meg) er i en vanskelig situasjon akkurat nå. Hun har fått kreft, og eneste utvei er nå å amputere den ene armen fra albuen. Jeg er ikke hennes nærmeste venninne, men vet litt om tanker og følelser hun har i forbindelse med dette, og hun føler at livet nærmest er over. jeg prøver å trøste og oppmuntre, men vet egentlig altfor lite om dette. Er det noen av dere som kjenner noen som har måtte amputere - litt om hvordan de fungerer nå, hvordan livet deres er? Hun har til nå vært veldig aktiv og sporty, og ønsker nok å fortsette med det - noen erfaringer fra det?

Håper noen kan hjelpe meg i en litt vanskelig oppbacinkgssituasjon.

[Gjest lmari]

En av mine naboer der jeg vokste opp, klatret som syvåring opp i en høyspentmast og mistet begge armene. Likevel klarer han seg helt supert!!

.. han mekker bil, maler hus, underviser på en ungdomsskole, kjører bil, måker snø og gjør hagearbeid.

Det blir sikkert litt spesielt når han har vokst opp uten armer, men jeg synes likevel det sier noe om at mennesket tilpasser seg situasjoner ganske bra.

Jeg forstår at din venninne føler det som om livet er over. Det må være vanskelig å se for seg at man skal klare det samme som i dag, men med en arm mindre. Men antagelig kommer hun til å klare seg kjempefint!

Er det en løsning å fokusere på alt det hun faktisk kan fortsette med? Hun kan fremdeles se, hun kan løpe, gå og reise rundt med letthet. Hun hører, hun smaker, hun lukter og er ikke bundet til en rullestol, feks.

[Dreyer]

Det første jeg tenker er om det ikke finnes en forening som du kan kontakte? Aha, nå ser jeg at det var kreft, da har du jo Kreftforeningen. Jeg kjenner et par stykker som har kreft, og de har fått besøk på sykehuset av folk fra Kreftforeningen og det har vært nyttig for dem iallfall.

Jeg går ut fra at de også har kjennskap til amputasjoner siden det kan være en følge av kreft.

Jeg tror det er fullt mulig å leve et normalt liv uten en arm. En vanesak selvsagt, og sikkert lang tilvenning, men likevel. Jeg mener absolutt ikke å virke flåsete eller noe, men å miste en arm står for meg som en mye enklere f.eks i forhold til det å miste et ben (da må man lære å gå på nytt med kunstig ben) eller å måtte sitte i rullestol (da blir man helt avhengig av hjelp fra andre).

[Gjest Poirot]

Kjenner en uten arm og hun lever et aktivt liv som alle andre.

[Gjest GreenSky]

Kjenner en uten arm og hun lever et aktivt liv som alle andre.

Det gjør jeg også. Hun lever nesten helt normalt, er aktiv og driver med sport. Noen få ting trenger hun hjelp til, men det er ikke noe stress for henne. Hun har en protese som ligner veldig på en ekte arm, den tar hun på seg når hun skal ut på byen. :-)

[asterix]

En viktig faktor her er jo hvilken arm det er snakk om. Det å miste den armen en bruker mest(høyre om hun er høyrehendt, venstre om hun er venstrehendt) er jo et langt større handicap enn å miste den andre. Man kan jo såklart også trene seg opp til å bruke den andre, men i hvertfall i starten vil det jo være langt lettere om man fortsatt har "hovedarmen".

Så om hun er så "heldig"(i relativt perspektiv) at det er den underordnede armen hun mister så kan jo det være en oppmuntring. At det kunne jo vært verre liksom. Dette må jo selvfølgelig ikke nevnes om det er motsatt.

[Gjest pace]

Når ting er på det værste kan ironisk humour sette ting på spissen. Å le av det tragiske mener jeg. Men da må jo ting fungere perfekt og sånn, og det må komme naturlig tror jeg.

En kompis av meg brakk av stortåa hans på ferie da han venta på ferga. Han satt stortåa forran brygga og ferga kjørte rett inn og kutta den momentant av. Han kjente ingen ting tilogbegynne med, men smerten kom ettervært. Han er også døv på det ene øret. Men på grunn av disse tingene slapp han ivertfall militæret senere!

Jeg satt i et telt i militæret en gang, og vi hadde ikke lagt over presendinga ordentlig. Vi hadde allerede hatt en veldig våt uke, og når vi våkna den morgenen våknet vi med hyl fordi vannet hadde trengt igjennom alt, det lå damm INNI soveposen vår, og alt tøyet og resten var vått, og vi var langt uti i marka. Da så bare jeg og fyren vedsiden av meg på hverandre og begynte å le. Det var bare så tragisk alt sammen, og så innmari deilig å le av.

Nå er det sånn at hun går igjennom mye mye værre saker, men jeg kan vel bare håpe på at hun ser det gode i ting også.

[Sheba]

En av mine naboer der jeg vokste opp, klatret som syvåring opp i en høyspentmast og mistet begge armene. Likevel klarer han seg helt supert!!

.. han mekker bil, maler hus, underviser på en ungdomsskole, kjører bil, måker snø og gjør hagearbeid.  

.

Tror jeg vet hvem du mener, jeg hadde han som lærer på ungdomsskolen. En imponerende fyr!

[Gjest gjest1]

Kjenner også en mann som mistet en arm fordi han klatret i en høytspentmast/ledning da han var tenåring. Han eier et shippingfirma i dag og klarer seg helt utmerket. Nå har han fjernet strupehodet på grunn av kreft, og er fremdeles like blid. det er hvordan man VELGER å ta det som er cluet...

kanskje venninnen din er redd for sin egen attraktivitet hos gutta også med bare en arm? Tenk på Heather Mills (heter hun ikke det?) som kapret Paul McCartney til tross for at hun mangler et ben....

[Gjest Pjusk]

Jeg kjenner en mann i 30 årene som ikke har høyre arm fra albuen og ned. han fungerer strålende i hverdagen og er i dag far til to små.

[Gjest Optimist!]

Vi har vel alle hørt om Cato Zahl Pedersen

Men klart venninna di synes det er håpløst nå........... og det værste er kanskje ikke å måtte amputere armen - men det å ha fått kreft.

Helt normalt å sørge - sørge over triste ting som skjer.

Men jeg er overbevist om at hun kommer til å klare seg fint med èn arm!

Vær der for henne - støtt henne 8)

[tuji]

Jeg har en bekjent som måtte amputere en arm pga kreft for noen år siden, og han fungerer helt fint. Han har protese som virker nesten som en vanlig arm.

Han har forresten aldri hatt så bra damedrag som det han har nå, så det er jo en heldig bivirkning...

[Gjest Gjest]

Jeg mistet venstrebenet mitt for to år siden i en motorsykkelulykke, det måtte amputers like under hofta. Jeg har fått en veldig god protese, men for det meste velger jeg allikevel å bruke bare krykker... Jeg klarer meg fint, og det vil nok venninnen din gjøre også etterhert. Klart er det et sjokk å miste en kroppsdel, men med dagens proteser osv er det fult mulig å leve et helt normalt liv uten en arm eller et ben.

Håper det går greitt med henne

Marianne i Trondheim

[mysan]

Kjenner en mann som er lam fra brystet og ned etter en stupeulykke for femti år siden.

Han sitter i dag i en god stilling i et stort konsern her i landet, han har et helt digert veggskap fyllt med medaljer, pokaler og premier fra diverse idrettsarrangementer hvor han har deltatt. i løpet av sine femti år i rullestol har han deltatt i 8 olympiske leker for handikappede.

Han kjører bil, han jobber som sagt, han har reist mye, og jeg tror ikke han føler at han har gått glipp av så veldig mye. Kone og barn fikk han aldri, men det behøver ikke nødvendigvis ha noe med tilstanden hans å gjøre. Hans venner i samme situasjoner er jo gift eller har samboere, så...

Jeg skjønner venninnen din til en viss grad, men en halv arm.... er ikke all verden.