Til min beste venn, med fire poter.

[AnonymBruker]

Først av alt: Herregud, som jeg savner deg. Jeg kjenner tårene bare ved å skulle tenke på deg lenge nok sammenhengende til å skrive dette her.

Du kom inn i familien når jeg var 11 år. Jeg var redd for deg de første dagene, for du hadde jo tenner som elsket å henge fast ved føttene mine når jeg løp. Det gikk heldigvis over, for jeg gav deg en vaffel som du likte svært godt, og slik ble det oss to. Selv idag vet alle hvor godt jeg liker vafler - men de vet ikke hvorfor. Det er på grunn av deg og meg det, kompis.

Vi hadde 11 fine år sammen. Jeg ble etterhvert veldig allergisk mot deg, men det stoppet ikke oss. Vi hadde hver sommerferie til å ligge så lang vi var i sengen - rygg mot rygg. Når jeg flyttet kom du løpende så raskt du kunne inn i leiligheten min for å ligge på rygg i armkroken min mens vi så på tv. Skulle ikke mer til enn et "Skal du besøke **?" før du raste ned trappen for å være med meg.

Jeg fikk beskjed om at du var dårlig. Kom løpende hjem for å være med deg. "Bare en infeksjon", sa legen. La oss håpe det, tenkte vi. Du var jo begynt å bli gammel, men sånnsett var du jo fremdeles frisk.

En tirsdag fikk jeg vite at du var dårlig igjen. Hadde egentlig ikke overskudd den dagen, men endte selvsagt med en tur opp for å besøke deg. Du lå der så stille, skjønte at det var noe da du vanligvis hoppet på meg som en ren fest. Vi koste lenge, jeg susset på deg og sa at jeg var glad i deg. Du så på meg så sørgmodig. Fikk en dårlig følelse, men du skulle jo til dyrelegen dagen etterpå. Frisk og fin skulle du bli.

Dagen etterpå ringte mamma. Jeg skjønte at dette var en telefon jeg virkelig ønsket å ta - og sant nok.. "Vofs er i himmelen nå.." fikk hun sagt før vi begge to hylskrek av gråt i en halvtime før vi fikk sagt noe mer.

Du hadde visst en mage full av kreftcyster, som alle hadde sprengt. Åh, så vondt du må ha hatt det.. Om vi bare visste..

De første dagene var uvirkelige. Min kjære, aller beste venn. Han jeg hadde delt alt fra første kyss til første hjertesorg med. Han som var min aller største grunn til å dra hjem, uansett hvor mye jeg nøys.

Nå har det gått over et halvt år siden du forlot oss for å løpe rundt der oppe i skyene. Ingen kreft, ikke noe regn som du mislikte, og garantert en stor sofa full i puter. Du og de putene dine. Var de ikke fine, så kastet du de bare ut av sofaen med poten.

Jeg savner deg så. Jeg nevner deg ikke like mye lengre til folk, men jeg savner deg akkurat like mye. Bare jeg ser en hund av din rase, så hopper hjertet ett ekstra hakk, og jeg håper på at det er du. At du kommer løpende så fornøyd, at du enda er frisk og at du enda har mange år igjen å leve.

Et hundeliv er så altfor kort. Min kjære bestevenn, min bror, min alt. Spar en plass til meg der oppe, da..

Anonymous poster hash: c9a3e...5e0

[Elanore]

Utrolig trist å lese, TS... Du skriver så godt og beskrivende! Dere kunne ikke vite dette... Hunder skjuler store smerter litt for godt noen ganger, og det kan være fælt å få vite om dem etterpå. Føler virkelig med deg!

[AnonymBruker]

Utrolig trist å lese, TS... Du skriver så godt og beskrivende! Dere kunne ikke vite dette... Hunder skjuler store smerter litt for godt noen ganger, og det kan være fælt å få vite om dem etterpå. Føler virkelig med deg!

Takk Jeg har hatt så mange drømmer om han i det siste, der jeg er fullstendig klar over at han er død - og markerer det til alle jeg møter i drømmen, men at han har kommet tilbake en liten tur, slik at jeg skal få kose med han, og være med han litt til.. Tenkte kanskje at å få disse følelsene "på papiret" var bedre enn å trenge dem inne og ende opp med slike drømmer i lang tid. Er jo så fælt å våkne fra dem

Anonymous poster hash: c9a3e...5e0

[Elanore]

Takk Jeg har hatt så mange drømmer om han i det siste, der jeg er fullstendig klar over at han er død - og markerer det til alle jeg møter i drømmen, men at han har kommet tilbake en liten tur, slik at jeg skal få kose med han, og være med han litt til.. Tenkte kanskje at å få disse følelsene "på papiret" var bedre enn å trenge dem inne og ende opp med slike drømmer i lang tid. Er jo så fælt å våkne fra dem

Anonymous poster hash: c9a3e...5e0

Fikk gåsehud av den der... Det er jo det vi alle ønsker, enten det er kjæledyret, venninna eller foreldre man savner. Jeg tror også at du har rett i at det kan hjelpe å skrive om det... Det kan være fint å lese det senere, så jeg ville lagret det på datamaskinen et eller annet lurt sted.

[Gjest badeand1]

[Longgone]

Det er så altfor vondt å miste et kjæledyr...

[AnonymBruker]

Ååh, det var nydelig skrevet! Selv fikk jeg en katt da jeg var 7-8 år. Foreldrene mine var redd for at jeg ikke kom til å like han fordi jeg ønsket meg en liten kattunge som jeg kunne kose med. Jeg fikk derimot en nesten voksen katt som hadde blitt fjernet fra hjemmet sitt på grunn av mishandling, så har var slett ikke noen katt jeg kunne kose med og holde i begynnelsen. Men jeg husker at jeg ble kjempeglad i han umiddelbart. Man kunne se på ansiktet og ørene hans at han hadde opplevd mye fælt, for det var arr og sår overalt. Han hadde en søt, rosa snute og hvite flekker på føttene som så ut som hvite sokker. Etterhvert ble han min beste venn, og jeg var den eneste som fikk lov til å ha han på fanget mitt. Han pleide å sove inne sammen med meg hver natt.

Selv i bitende vinterkulde pleide jeg å ha vinduet åpent slik at han skulle få gå inn og ut når han ville. Han var en kjempefin katt, som dessverre hadde blitt utsatt for fryktelig mye vondt. Da jeg var 15 måtte han avlives på grunn av kreft, men jeg visste at han hadde hatt det fint sammen med meg. Det er utrolig rart å tenke på at man kan bli så knyttet til et kjæledyr. Jeg husker best første gangen han malte og hoppet opp i fanget mitt, det var kanskje det stolteste øyeblikket i mitt liv, for da visste jeg at han endelig stolte på eieren sin.

Anonymous poster hash: b0ce1...c27

[Gjest Yellowrose]

Jeg skjønner veldig godt hva du går gjennom! Hunden min har også kreft og det er helt forferdelig vite at hver dag kan være den siste Uansett hvor klisje det høres ut blir det bedre med tiden. Ta godt vare på minnene og aldri glem den firbente engelen din. Sender varme tanker din vei! <3

[AnonymBruker]

Ååh, det var nydelig skrevet! Selv fikk jeg en katt da jeg var 7-8 år. Foreldrene mine var redd for at jeg ikke kom til å like han fordi jeg ønsket meg en liten kattunge som jeg kunne kose med. Jeg fikk derimot en nesten voksen katt som hadde blitt fjernet fra hjemmet sitt på grunn av mishandling, så har var slett ikke noen katt jeg kunne kose med og holde i begynnelsen. Men jeg husker at jeg ble kjempeglad i han umiddelbart. Man kunne se på ansiktet og ørene hans at han hadde opplevd mye fælt, for det var arr og sår overalt. Han hadde en søt, rosa snute og hvite flekker på føttene som så ut som hvite sokker. Etterhvert ble han min beste venn, og jeg var den eneste som fikk lov til å ha han på fanget mitt. Han pleide å sove inne sammen med meg hver natt.

Selv i bitende vinterkulde pleide jeg å ha vinduet åpent slik at han skulle få gå inn og ut når han ville. Han var en kjempefin katt, som dessverre hadde blitt utsatt for fryktelig mye vondt. Da jeg var 15 måtte han avlives på grunn av kreft, men jeg visste at han hadde hatt det fint sammen med meg. Det er utrolig rart å tenke på at man kan bli så knyttet til et kjæledyr. Jeg husker best første gangen han malte og hoppet opp i fanget mitt, det var kanskje det stolteste øyeblikket i mitt liv, for da visste jeg at han endelig stolte på eieren sin.

Anonymous poster hash: b0ce1...c27

Tenk så fin du gjorde siste halvdel av livet hannes :-) Sender en klem til deg. Det er en hel spesiell følelse å ha et dyr som gir deg tillitt og varme. Jeg er sikker på at våre firbeinte løper fornøyd et annet sted, og at vi møter dem igjen, akkurat slik vi skal møte igjen de menneskene vi har mistet.

Anonymous poster hash: c9a3e...5e0

[Thalassos]

Ligger her og gråter, du skriver så godt. Jeg tror ikke det er så mange som faktisk innser hvor ufattelig vondt det kan være å miste et dyr, man må ha hatt et spesielt forhold til et før man virkelig forstår det.

Sorgen blir mindre med tiden, men det kommer alltid til å være et arr i hjertet ditt, som du kommer til å bære med deg som et godt minne etterhvert.

[oreokake]

Ligger her og gråter, du skriver så godt. Jeg tror ikke det er så mange som faktisk innser hvor ufattelig vondt det kan være å miste et dyr, man må ha hatt et spesielt forhold til et før man virkelig forstår det.

Sorgen blir mindre med tiden, men det kommer alltid til å være et arr i hjertet ditt, som du kommer til å bære med deg som et godt minne etterhvert.

Det varmer at det kan berøre andre mennesker, det jeg skriver. Jeg vet jo at vi er flere i samme båt. Så da er det fint å gå inn her og dele det med dere andre, som deler den samme sorgen som jeg gjør.

Jeg har rammet inn et flott bilde av vofs som jeg har knyttet noe personlig fra han rundt. Tør ikke å lukte på det, for jeg er redd lukten av han vil forsvinne helt da. Men det skal få være med meg videre i alle hjem jeg havner i.

(Ja, jeg er ts. Kommer til å glemme å trykke på anonym-knappen før eller siden, så.)

[Gjest Belle âme]

Pusen min gjennom 12 år blei avliva grunnet diabetes og nyresvikt. Glemmer aldri d sekundet ho døde. Eg holdt ho på fanget mitt. Bedøvde med tunga hengande ut. Så satte ho inn sprøyta, hadde lyst å skrike:"Ikkje gjer d!" Men eg visste jo at ho hadde d bedre der oppe.

Min søte Bertine <3

[AnonymBruker]

Mast hunden min på fredag og føler dyp sorg. Det er et unik bånd man knytter til de firbeinte, og det er vanvittig vondt å miste dem. Hjertet mitt blør og blør......

Anonymous poster hash: 8915a...2a3

[oreokake]

Mast hunden min på fredag og føler dyp sorg. Det er et unik bånd man knytter til de firbeinte, og det er vanvittig vondt å miste dem. Hjertet mitt blør og blør......

Anonymous poster hash: 8915a...2a3

Hjertet blør så voldsomt de første ukene. Man glemmer i et halvt sekund hva som har skjedd - også kommer alt rasende tilbake som et slag i magen. Det eneste jeg kan si er at etterhvert blir sorgen mindre brutal, den er der like fult og helt - men den slår ikke lengre like hardt når du kjenner på den. Så håper jeg den tilslutt bare blir en trist, men varm tanke om noen man savner, og aldri glemmer.

Endret 13. august 2013 av oreokake

[AnonymBruker]

Fikk meg til å grine du.. Utroligt fint skrevet

Anonymous poster hash: e02f2...35c

[mie23]

Det er så forferdelig når de firbente dør