Er dere mer opptatt av utseende enn en sunn og veltrent kropp ? Vær 100% ærlig !

[AnonymBruker]

Hvorfor er det så mange her inne som er så ekstremt fokusert og opptatt av kroppen sin ? Leser mange mange tråder om trening, kosthold og detaljestyring av hver minste ting - fordi man vil se bra ut. Det er også mange tråder som tar opp skavanker hvor folk klager på alt fra kjønnslepper til at de har for lite eller for mye former, den ene puppen er mindre enn den andre osv.......

Jeg mener at et veltrent utseende er et bi produkt av et sunt kosthold, alsidig trening og godt humør. Ikke av overdreven slanking,detaljestyring av hver minste ting eller å ta snarveier med puppeoperasjoner, fettsuging, fylle silikon i leppene og overdreven sminking.

Er dere mer opptatt av utseende enn en sunn og veltrent kropp ?

Og vær ærlig, er det noen som tør være 100% ærlig å innrømme hvor fiksert på utseende dere egentlig er ?

(Regner jeg får mye pepper for denne tråden hehe )

Anonymous poster hash: a7b8d...36f

[FantasDick]

Jeg er opptatt av begge deler og mener at det ene ikke trenger å utelukke det andre.

[AnonymBruker]

Ikke fiksert i det hele tatt. Skal bare ligge å råtne i grava til slutt uansett.

Anonymous poster hash: fab18...dbb

[AnonymBruker]

Jeg er opptatt av det.

Anonymous poster hash: a3d01...dc8

[AnonymBruker]

Jeg er ganske usunn og ser veldig bra ut. Det hjelper ikke på for motivasjonen til å spise sunt og trene når jeg allerede er fornøyd med utseende, så du har nok litt rett i det du sier.

Anonymous poster hash: 6b36e...97e

[AnonymBruker]

Hvorfor er det så mange her inne som er så ekstremt fokusert og opptatt av kroppen sin ? Leser mange mange tråder om trening, kosthold og detaljestyring av hver minste ting - fordi man vil se bra ut. Det er også mange tråder som tar opp skavanker hvor folk klager på alt fra kjønnslepper til at de har for lite eller for mye former, den ene puppen er mindre enn den andre osv.......

Fordi vi lever i en utseendefiksert verden, og menneskers holdninger er et produkt av (blant annet) miljøet man vokser opp i. Jenter vokser opp med Barbiedukkeleker, redigerte duckface-bimboer på Facebook, modellprogrammer på TV, Photoshoppede jenter i blader, osv. Det er en del av kulturen vår, rett og slett. At dette kommer til syne på forumet her, er derfor ikke overaskende. Der folk kan være anonyme, kommer gjerne usikkerheter og svakheter til syne.

Jeg mener at et veltrent utseende er et bi produkt av et sunt kosthold, alsidig trening og godt humør. Ikke av overdreven slanking,detaljestyring av hver minste ting eller å ta snarveier med puppeoperasjoner, fettsuging, fylle silikon i leppene og overdreven sminking.

Et veltrent utseende kan åpenbart ikke oppnås uten en sunn livsstil. Et pent utseende derimot, ihvertfall pent i forhold til det medieskapte skjønnhetsidealet, krever ikke nødvendigvis en sunn livsstil.

Det du mener er kanskje at du synes sunne og veltrente mennesker er det vakreste.

Det finnes mange definisjoner på skjønnhet.

I barokken var det utrente, feite, bleke folk som var idealet. Et sunt og veltrent menneske hadde nok vært et mer ideelt ideal enn både nåtiden og fortidens idealer, men samfunnets meninger om skjønnhet henger nok sammen med andre ting enn sunn fornuft.

Er dere mer opptatt av utseende enn en sunn og veltrent kropp ?

Og vær ærlig, er det noen som tør være 100% ærlig å innrømme hvor fiksert på utseende dere egentlig er ?

Jeg vet ikke om jeg forventer at de som ofrer helsen for å få en tynn kropp kommer til å svare i denne tråden. Men at de finnes er jo åpenbart, det har du allerede sett. Så om du lurer på om de finnes, har du allerede svaret.

Selv er jeg opptatt av begge. Jeg må leve sunt og trene for å føle meg vel mentalt, og hadde ikke hatt det godt med meg selv om jeg kun var tynnfeit og spiste dårlig, f.eks. En fin kropp er for min del både et resultat av, og en av flere grunner, til å trene.

Om du ønsker å bidra til et mindre utseendefiksert samfunn, tror jeg du har valgt feil fremgangsmåte..

Anonymous poster hash: 7c5ee...8a8

[Gjest *MaggieQ*]

For min del så startet jeg å trene fordi jeg hadde astma da jeg var liten. Jeg kunne ikke løpe uten at jeg kollapset etter en kort stund. Da jeg vokste av meg astmaen og oppdaget at jeg kunne presse meg hardere og hardere og løpe lengre og lengre så ble jeg hektet. For meg var løping synonymt med frihet. Å kjenne at lungene ble fylt med oksygen, ikke hvining.

I tillegg så hadde jeg et temmelig usunt kosthold med mye raske karbohydrater og ferdigmat. Jeg var aldri tykk, men var smådvask. Da jeg startet å løpe la jeg om kostholdet og med det så kom kroppen i superfit form. Og om jeg liker det jeg ser i speilet: hell yeah! Jeg kan ta på meg hva som helst og føle meg vel med meg selv.

Så for min del går det å se slank og fit ut og samtidig ha en sterk og god helse hånd i hånd.

[Teriyaki]

Utseende og sunn og veltrent kropp går jo hånd i hånd? Jeg er veldig opptatt av å se bra ut, og for meg er det å se bra ut at man er sunn og veltrent. Jeg kunne aldri bare sultet meg slank, for da hadde jeg uansett vært slapp og dvask. Spiser derfor sunt og trener for å se bedre ut, men også for å føle meg bedre og for å holde meg frisk.

For øvrig så har jeg anlegg for å utvikle både osteoporose og hyperthyriodea, derfor er trening essensielt for meg når det kommer til forebygging.

Endret 2. august 2013 av Teriyaki

[Gjest Belle Gunnes]

Jeg begynte å trene fordi jeg hadde en del skader og hadde vært mer eller mindre sengeliggende i noen år. Jeg var lei av en smertefull kropp som ble dvask og slapp. Jeg var i utgangspunktet godt trent, før jeg måtte stoppe helt opp, og savnet kroppen min. Jeg har alltid vært slank, til normalvektig.

Jeg trener en del og ja jeg skal ærlig innrømme at jeg ser på kroppen min. Jeg liker å se at musklene kommer tilbake og det dvaske forsvinner. Jeg liker at rumpa er på vei opp til tross for min alder. Men jeg hadde ikke klart dette om ikke kostholdet hadde blitt bedre. Når man ligger som et slakt på sofaen så finner man alt for fort trøst i skitmat og snop.

[AnonymBruker]

Jeg er opptatt av begge deler. Som 12-åring begynte jeg å legge på meg og jeg ble litt lubben, så da startet jeg å spise sunt. Jeg synes ikke da at det gikk fort nok, så jeg erfarte at å kutte måltider var cluet. Jeg kuttet mer og mer, jeg ble tynnere og tynnere, mistet menstruasjonen, mistet muskler, mistet all energi - og jeg fikk komplimenter.. (!!) og guttene fikk øynene opp for meg.. Men jeg klarte knapt å holde meg oppreist, men det kunne jeg jo ikke vise. Jeg levde ikke - for jeg orket ingenting.. Jeg bare eksisterte.

En fjelltur med familien fikk meg til å innse at dette ikke var noe liv å leve. Jeg kjempet for hvert skritt. Jeg holdt på å kollapse, men jeg kunne jo ikke vise hvor svak jeg var. Mormor gikk utålmodig bak meg for jeg var så ufattelig treig. Da jeg omsider kom opp, overtalte mormor meg til å spise et kjeks.. et eneste kjeks.. jeg hadde sikkert ikke spist på flere dager. Jeg gjorde det, og opplevde at kroppen faktisk fungerte igjen. Da innså jeg at kroppen trenger mat, og at det er bedre å orke en fjelltur og veie litt mer enn å være tynn og ikke orke en dritt. Men en quick fix var det ikke. Da var jeg 13-14, nå er jeg 26 og sliter fortsatt med mat. Da jeg begynte å spise mat igjen taklet ikke kroppen min det, og jeg utviklet bulimi. Det har jeg fortsatt.

Men jeg prøver å ta vare på kroppen min. Jeg spiser sunt og trener, så er episodene med overspising og oppkast unntakene fra dette. Av og til bare må jeg, og får ikke fred før jeg har gjort det. Jeg håper å slutte med det en dag og jobber med saken, men det er ikke gjort på null komma niks. Det er viktig for meg å ha en kropp som fungerer, som kan bestige fjell, padle kajakk, løpe, og danse. Men det er også viktig å se bra ut. Kommer jeg over en viss fettprosent takler jeg det ikke, da blir jeg deprimert, og spiseforstyrrelsen overstyrer all logikk. Desverre.

Håper ikke tråden min blir slettet fordi jeg dro inn spiseforstyrrelsen, men det ble vanskelig å svare uten å gjøre det.

Anonymous poster hash: b54db...f32

[AnonymBruker]

Det jeg er mest overrasket over i dette forumet, er hvor mange som tilsynelatende har helt urealistiske forventninger til hvordan trening vil forbedre utseendet. Mange tror at de vil få idealkroppen og at den kan formes langt utover hva den naturlig har et potensial for.

For det første tar det vanligvis veldig lang tid å bygge opp musklaturen til godt synlige resultater for de fleste kvinner, og i tillegg er det ikke sikkert at benbygningen vil gi proposjoner som hos idealene.

Anonymous poster hash: 46e54...4bc

[Dragonfly84]

Etter en ulykke jeg ble skadet av i veldig lang tid er jeg veldig opptatt av å ha en kropp som virker, så jeg bryr meg mest om det - at kroppen gjør det mulig å ta en tur i skogen, f.eks. Men det er klart jeg gjerne vil se bra ut også. Jeg er egentlig veldig fornøyd med kroppen min. Det er kanskje lettere å være fornøyd med en helt normal kropp når man har fokus på en kropp som virker

[Kladd]

Jeg begynte å trene da jeg innså at min 40 år eldre svigerfar hadde bedre kondis enn meg! Så i utgangspunktet var det for å bedre formen. Etter hvert har det også utseende spilt en større rolle, men kanskje mer mtp maten enn treninga. TRENINGA er fortsatt mest for å være i god form, og særlig tre ting motiverer meg for trening: at jeg aldri må si "nei" til å bli med på turer o.l. fordi jeg er i for dårlig form, at jeg klarer å løfte og stå i en hel dag uten å være ødelagt i kroppen etterpå OG for å jogge raskere enn svigerfar, så klart!

Kosthold er nok mer preget av en utseendefiksering, dessverre (noe som faktisk går utover treningsutbyttet).

Totalt sett teller nok kropp og helse 50/50.

[OPIgirl]

Nei. Jeg er opptatt av helsegevinsten. At man får slankere/finere kropp er bare en bonus.

[Black March]

En sunn og veltrent kropp er det samme som ett bra utseende.

[Gjest Heartbeat]

Jeg er opptatt av begge deler. Før da jeg var yngre var det mest utseendet. Nå ser jeg fordelen av å være sunn i tillegg

[MilleVanille]

Jeg er opptatt av begge deler, men jeg kan innrømme at utseendet er viktigst for meg nå - som 19-åring. Jeg lever ganske sunt ellers, så jeg ser ikke problemet med å tenke mest på utseendet da resten kommer "automatisk" med min livsstil.

Når jeg blir eldre, kan det tenkes at helsen blir viktigst.

[smalls]

Jeg er opptatt av begge deler. 50/50 Jeg liker å se bra ut og føle meg bra, Det er ikke noe galt i det.

Det er også deilig når man har trent en god økt. Klapp på skuldra.

[AnonymBruker]

Jeg er opptatt av begge deler, jeg må innrømme det. Jeg har sett hva inaktivitet kan gjøre med mennesker, og vil absolutt ikke komme dit selv. At jeg - som en som har passert 40 med god margin - ser bedre ut enn mange av mine medsøstre i sin beste alder, er selvsagt også gøy.

I tillegg elsker jeg å trene, og det er selvsagt det beste.

Anonymous poster hash: 2e5b1...c6e