Når barnet er veldig selvstendig

[AnonymBruker]

Barnet mitt har nettopp begynt i barnehage, og alt går helt fint. H*n koser seg, og de ansatte er svært overbegeistret for at h*n er så blid, sosial og tilpasningsdyktig. Barnet har alltid vært slik, gjør aldri/sjeldent forskjell på folk, og kan bable med hvem som helst. Alt dette er oppfattet av helsepersonell såvel som barnehagen som superpositivt. Barnet blir regnet som harmonisk og lykkelig. Så jeg burde vært glad, på barnets og egne vegne. Men jeg er ikke det, sånn hundre prosent i allefall. Altså, jeg er selvsagt glad for at ungen min trives og har det bra, men finner det litt underlig at h*n ikke er mer knyttet til meg eller faren. Det er litt trist på et vis, at h*n bryr seg så lite. Noen ganger føles det som om jeg ikke trenger å være til stede i det hele tatt. Barnet mitt trenger meg ikke, og har aldri gjort det. Jeg synes det er trist rett og slett. Og tanken har streifet meg flere ganger, er dette normalt?

Anonymous poster hash: 4e585...302

[AnonymBruker]

Hvor gammelt er barnet? Viser barnet at det er glad for å se deg når du kommer i barnehagen for å hente det? Har det aldri grått når du går i fra det?

Anonymous poster hash: e39b7...834

[AnonymBruker]

Glemte helt å skrive, barnet er ett år! Smiler når vi henter, aldri lei seg når vi går.

Anonymous poster hash: 4e585...302

[Silfen]

Selvsagt trenger barnet ditt deg.. Bare vær glad for at du har et trygt barn.

[AnonymBruker]

Mest sannsynlig har du bare et veldig trygt barn, som kanskje har kommet litt sent i alder for separasjonsangst. Denne kommer noramlt i 10-12 mnd alder, men hos noen kan den også komme senere. det at du i det hele tatt er opptatt og bekymret for dette viser jo at du er sentivit til banret ditt og nok gir det den omsorgen det trenger for at det skal ha fått en god tilknytning.

Ei venninne av meg opplevde ikke separasjonsangst før rundt 14 mnd alder, og ikke ved gråting i barnehagen men med en del klamring og klenging på ettermiddagene etter barnehagen, samt på morgenene før de gikk ut av huset. Ellers var barnet bare strålende fornøyd hele tiden, og ønsket tydelig å være i barnehagen.

Anonymous poster hash: e39b7...834

[AnonymBruker]

Akkurat sånn er min også, så jeg tok det opp med helsesøster.

Hun kunne fortelle at de observerer hvordan barna oppfører seg på kontrokkene og det er spesifikke tegn de ser etter.

Trygge og godt tilknyttede barn utforsker omgivelsene sine, men vender innimellom tilbake til onsorgspersonen, om enn bare for å vise frem noe eller vise tegn på at de fremdeles er der. Utrygge barn oppsøker ikke omsorgspersonen, men vil heller bareddille på egenhånd eller klenge på andre i rommet.

Barnet mitt var visst trygt, og jeg er veldig glad for at jeg spurte.

Anonymous poster hash: ce9aa...e3b

[Redbull]

Amiler når vi henter, aldri lei seg når vi går.

Anonymous poster hash: 4e585...302

Sånn har jenta vår vært siden hun begynte i bhg. Elsker å bli levert i bhg, elsker å bli henta. Ser ikke problemet

[mill@]

Gutten min på 13 mnder er også sånn. På 1 årskontrollen krøp han rett bort til legen å reiste seg opp etter beina hans. Men legen sa at han var et trygt barn for når han løftet opp gutten min så smilte og prata han med legen, men han så hele tiden etter meg at jeg fortsatt var i rommet siden han jo ikke kjenner han.

Men gutten min gråter heller ikke når jeg går så lenge han er hos noen han kjenner.

Så jeg har også vært litt bekymra for det der. Men får stole på legen. :-)

[AnonymBruker]

Sånn har jenta vår vært siden hun begynte i bhg. Elsker å bli levert i bhg, elsker å bli henta. Ser ikke problemet

Søstern min ble sint om hun ble hentet for tidlig i barnehagen. Mamma som sluttet kl 2 gikk derfor hjemme med dårlig samvittighet frem til kl 4 hver dag.

Søstern min er veldig glad i mamma og pappa i dag så var bare at hun lite seg der =)

Anonymous poster hash: f2ef9...d65