hvordan håndtere svigerfamile?

[AnonymBruker]

Advarsel: Dette er SUPERLANGT og klagende! Her spyr jeg ut MASSE frustrasjon.

Jeg og mannen min har vært sammen i 6 år, og vi elsker hverandre og har det veldig fint sammen. Vi har gode jobber vi begge trives med, vi har en hund, trives godt med reiser, teater, god mat/ vin, litteratur og musikk. Vi er frivillig barnløse og har ikke noe ønske om barn (noe vi begge var enige om helt fra starten av).

Men jeg har problemer med familien hans. Jeg klarer dem rett og slett ikke. Vi bor i Oslo mens hans familie bor 2-3 timer unna, så vi ser dem kanskje hver andre mnd. eller der omkring.

Rett skal være rett. De er veldig trivelige mennesker. De er gode og snille og det finnes ikke noe vondt i dem. Jeg misliker dem ikke på noen måte og jeg ønsker dem bare alt godt. De er ikke slemme eller fæle mot meg, og jeg tror de oppriktig er glad i meg (i alle fall gir de ikke utrykk for noe annet).

Når min mann og jeg tilbringer tid med hans foreldre, søsken og nieser/nevøer, så suger det virkelig all kraft ut av meg.

De er veldig glad i å diskutere, men det er veldig slitsomt, for er veldig fordomsfulle og firkantede, og evner ikke å se grånyanser eller en sak fra flere sider.

De har veldig konservativ og tradisjonelle holdninger og tankesett, og er homofobe, rasistiske, er i mot samboerskap og abort (blant annet, men dere forstår tegningen). At jeg hadde en mannlig forlover da vi giftet oss, var helt horribelt og noe de overhodet ikke kunne forstå.

De mener at et tradisjonelt familieliv med en bollebakende mor, far med hatt og pipe bak avisen og smilende barn i et rødmalt hus bak et hvitt stakittgjerde er selve Veien, Lyset og Sannheten.

Min mann og jeg passer overhodet ikke inn i denne beskrivelsen, vi har som tidligere nevnt ikke barn eller ønske om barn, og bruker vår fritid på reiser/kulturliv. Vi har det utrolig god og kan ikke se for oss en bedre livsstil (for oss). Dette har SELVFØLGELIG vært et tema i mange situasjoner, og det vises ingen forståelse for at vi faktisk trives utrolig godt i våre egne liv. Derimot er det synd på oss som ikke har forstått at det finnes mer her i livet. Vi er på det sjette året nå.

Til å være usedvanlig tradisjonelle og konservative, er det også usedvanlig åpne.

Under middagen eller under kaker og kaffe, er det ikke noe problem å diskutere hvor mye (i form av hvor lenge/hvor ofte og i mengde) man bæsjer i løpet av en dag (dette er ikke noe jeg finner på). Sexliv og sex generelt er også noe som fint kan diskuteres uten problemer.

Det praktiseres totalt fri barneoppdragelse. Min manns nieser og nevøer har aldri fått kjenn eller irettesettelse av sine foreldre. De er uoppdragne, frekke og utrolig slitsomme og har vokst opp med iPaden plantet i hånda og coca cola på tåteflaska.

De kan helt fint finne på å klatre opp på spisebordet under middagen (!), for å stå der og skrike av sine lungers fulle kraft, bare fordi.

De har aldri hørt om kan jeg, vær så snill og takk. Ordforrådet består hovedsakelig av MAMMA JEG VIL, FÅ! , MAMMA NÅ!, VIKKE! og NEI. De er kort og godt bortskjemte, frekke og med null respekt for andre.

Selvfølgelig plager de hunden vår (INGEN skal få plage min hund, uansett hvor mye sukker og koffein de har i blodet!), og når jeg irettesetter dem blir det sirkus med snørr og tårer og dumme slemme tante Henriette. Foreldrene bare trøster og tilbyr dem iPaden.

Dette var litt av en utblåsning Det er flere ting jeg reagerer på, men dette er hovedpunktene som virkelig plager meg og jeg ikke klarer å se gjennom fingrene på.

Det er jo min manns foreldre/søsken/onkelunger. Det er jo ikke slik at vi kan la være møte dem, for min mann er glad i dem. Jeg vil understreke at jeg ALDRI har prøvd å hindre han i å møte dem. Jeg har heller ALDRI snakket negativt om dem, men jeg har gitt utrykk for et enkelte ganger kan jeg bli litt sliten.

Når vi møtes sier jeg ikke så mye. Jeg er som regel taus tilskuer til deres samtaler, men innimellom prøver jeg å engasjere meg i diskusjonene. Om vi er hos oss, tar jeg et (1) glass vin til maten for og lettere slappe av, jeg tilbringer også litt tid på kjøkkenet (forberedelser av mat, koking av kaffe etc). Hele hans familie er avholds så om vi er hos dem blir det pepsi max eller Urge.

Jeg behandler dem alltid pent og er alltid vennlig og hyggelig. De er som nevnt gode og snille mennesker som ikke mener noe vondt med noe.

Spørsmålet mitt er hvordan i alle dager jeg skal takle dem? I sommer har vi vært usedvanlig mye sammen, og jeg kjenner at jeg er litt tynnslitt av det hele...

Anonymous poster hash: 73ec3...79d

[AnonymBruker]

Du kan i alle fall ikke tvinge dem til å servere noe med alkohol når de er avholds. Det må du nesten bare respektere og akseptere. Ikke ta med alkohol til dem heller da de sikkert ikke vil like det.

Du har lov til å ikke være med dem alle gangene mannen er med dem. Finn på noen unnskyldinger, som f.eks. at du hadde planer med venner den dagen.

Personlig skal jeg feire med et kakestykke for meg selv den dagen da svigermor er borte.

Anonymous poster hash: cd143...06b

[AnonymBruker]

Selvfølgelig krever jeg ikke alkohol hos dem. Jeg tar heller aldri med alkohol (bortsett fra en julaften hvor jeg tok med to juleøl til middagen, men da hadde jeg spurt om det var greit på forhånd).

Jeg drikker 1 stk. vanlig rødvinsglass til maten, for å "ta brodden av det", for å si det slik...

TS

Anonymous poster hash: 73ec3...79d

[Gjest Magdalene]

Jeg drikker 1 stk. vanlig rødvinsglass til maten, for å "ta brodden av det", for å si det slik...

TS

Anonymous poster hash: 73ec3...79d

Med den slekten der hadde jeg trengt ei hel flaske tror jeg

Du må vel bare fortsette som du gjør. Bruk minst mulig tid med dem. Blir mannen din veldig lei seg om han må dra dit alene? Om ikke kan du jo være "opptatt" noen ganger innimellom .

[Stinelin]

Bit tenna sammen, og prøv å begrense tiden du er sammen med dem, er mitt tips.

Og vær evig lykkelig for at dere er barnløse og fornøyde med det! irritasjonen over svigers når nye høyder når man faktisk er mor til barnebarna deres, tro meg.

[AnonymBruker]

Ville latt mannen besøke svigers alene. Og hvis det var en dag jeg absolutt måtte tilbringe sammen med de, som julaften, ville jeg tatt med vodka på lommelerke...

Anonymous poster hash: ff8de...bf1

[AnonymBruker]

Ts her

Tusen takk for svar

Mannen min blir veldig lei seg når jeg ikke blir med. Jeg sier aldri noe stygt om dem, men prøver å være litt diplomatisk og si ting som "jeg blir veldig sliten når niesen og nevøen din begynner å male på gulvet med iskake, mens de skriker høyt uten mål og mening" og "når faren din sier at homofili er sykt, blir jeg lei meg og sint" (jeg er selv bifil og har flere lesbiske forhold bak meg, så det med homofobien gjør meg både trist og rasende).

Han sier han selv ser "utfordringene", men han er så vandt til det og han er jo glad i dem på en annen måte enn meg.

Det hender jeg setter foten ned og sier at nei nå går dette ikke mer nå orker jeg ikke (bare mye mr diplomatisk), og da drar han på besøk alene. Veldig ofte når vi møtes, er det en eller annen anledning man liksom ikke kan jukse seg ut av. Type dåp, bursdag, forlovelsesfest, jubileum, diverse obskure helligdager ingen andre enn noen få religiøse grupper feier, etc.

Dette er en familie med unormalt mange ting å feire, så det blir en del besøk. Når jeg regner på det kan jeg si at vi ser hverandre i snitt hver 10 uker eller der omkring.

Et annet problem er at TING TAR ALDRI SLUTT. Et enkelt kaffeslaberas kan godt vare i 5 timer. Om vi feirer noe, kan selskapet godt drøye i 8-10 timer. Sist de var på besøk hos oss gikk de ikke før kl 0200 på natta.

Hadde det nå bare vært korte visitter på sånn 2-3 timer hadde det antageligvis ikke vært et så veldig problem for meg, men når så mange intense mennesker møtes og er superintense over så lang tid, da blir hjernen min helt kokt.

På julaften var vi sammen i rundt 16 timer, da jeg kom hjem (klinkende edru, for å ha det sagt) så var jeg så hinsides mentalt utmattet at jeg begynte jeg å gråte.

Takk for vennlige ord.

TS

Anonymous poster hash: 73ec3...79d

[AnonymBruker]

Bit tenna sammen, og prøv å begrense tiden du er sammen med dem, er mitt tips.

Og vær evig lykkelig for at dere er barnløse og fornøyde med det! irritasjonen over svigers når nye høyder når man faktisk er mor til barnebarna deres, tro meg.

Om jeg ønsket meg barn hadde jeg måtte funnet meg en annen mann. Jeg har faktisk tenkt tanken "hva om jeg plutselig vil ha barn?" og funnet ut at jeg rett og slett ikke kan føde et barn inn i det sirkuset.

Svigerfamilien min er kjærlige og gode mennesker. Jeg kan ikke understreke nok at de verken gjør eller sier noe for å være slemme eller onde, alt menes bare godt. De har også hjulpet oss med litt praktiske ting vi ikke er så flinke på (bla. legge parkett) og det er jeg kjempetakknemlig for!

På min egen måte er jeg glad i dem.

TS

Anonymous poster hash: 73ec3...79d

[Stinelin]

Jeg skjønner hva du mener. Min egen svigerfamilie er veldig snille og mener heller ikke noe galt med noe, de bare tapper meg for energi om jeg er for lenge sammen med dem om gangen. Det er kanskje fordi man ikke er vant til måten de er på, og at man biter tenna sammen og holder ut.

Jeg har måttet sette grenser for varigheten av besøkene. Legger meg før de andre, eller gir beskjed om at jeg tar en tur ut. Du har jo hund, bruk den for det den er verdt og gå en lang tur med den når du trenger en pause.

Jeg kan gjerne gå en tur på fjellet på dagen, være sammen med dem fra middag og utover kvelden, for så å legge meg før de andre. På den måten blir det mer levelig. Vet ikke hva de synes om det, men de aksepterer nå at jeg er slik. Mannen min har samme taktikk med min familie, sørger for at han får litt pusterom når vi er der.

[Bluegreen]

Dette er en familie med unormalt mange ting å feire, så det blir en del besøk. Når jeg regner på det kan jeg si at vi ser hverandre i snitt hver 10 uker eller der omkring.

Et annet problem er at TING TAR ALDRI SLUTT. Et enkelt kaffeslaberas kan godt vare i 5 timer. Om vi feirer noe, kan selskapet godt drøye i 8-10 timer.

TS

Anonymous poster hash: 73ec3...79d

Dette høres ut som min familie. De er greie folk, men enkelte medlemmer er temmelig intense, og særlig for stakkars samboeren min.

Vi har valgt følgende løsning: Jeg drar alene på mindre viktige "høytider" som "torsdagen etter pinse!", eller "tirsdagen før vi skal ha påskefest". Så blir han med på viktigere ting, jul, bryllupp, bursdager eller de to gangene i året alle samles.

I tillegg har vi oppdaget at det aksepteres at vi drar hjem tidligere, hvis vi en gang i blant tar en kjapp tur innom de som er verter for de større sammenkomstene. Vi kommer gjerne litt før maten, hjelper til, så drar vi etter kaffe og kake, FØR alle mulige aktiviteter har kommet i gang.

Litt frekt, men helt nødvendig.

Men herregud, jeg skjønner det veldig, og jeg synes det er stort av deg å si at de ikke mener noe vondt med noe når de samtidig er homofobe, rastistiske og (jeg gjetter) antifeministiske.

[AnonymBruker]

Dette høres ut som min familie. De er greie folk, men enkelte medlemmer er temmelig intense, og særlig for stakkars samboeren min.

Vi har valgt følgende løsning: Jeg drar alene på mindre viktige "høytider" som "torsdagen etter pinse!", eller "tirsdagen før vi skal ha påskefest". Så blir han med på viktigere ting, jul, bryllupp, bursdager eller de to gangene i året alle samles.

I tillegg har vi oppdaget at det aksepteres at vi drar hjem tidligere, hvis vi en gang i blant tar en kjapp tur innom de som er verter for de større sammenkomstene. Vi kommer gjerne litt før maten, hjelper til, så drar vi etter kaffe og kake, FØR alle mulige aktiviteter har kommet i gang.

Litt frekt, men helt nødvendig.

Men herregud, jeg skjønner det veldig, og jeg synes det er stort av deg å si at de ikke mener noe vondt med noe når de samtidig er homofobe, rastistiske og (jeg gjetter) antifeministiske.

De er selvfølgelig antifeministiske, jeg glemte å ta det med

De mener ikke å være onde, men de VET IKKE BEDRE. Det er det som er saken.

Dere har kommet med gode forslag! Jeg må rett og slett prøve å begrense lengden på møtene betraktelig. Jeg skal ta det opp med mannen min.

Det blir julaften med hele hans familie i år, og jeg gruer meg VELDIG

TS

Anonymous poster hash: 73ec3...79d

[AnonymBruker]

Jeg har (også?) en svært religiøs svigerfamilie, som er svært konservative i sine meninger - og ikke redde for å ytre dem høyt. Alle i omgangskretsen deres (bortsett fra meg) er også inne i samme krets, og å forherlige Israel, for eksempel, snakke om hvordan homofili er en sykdom som man lett kan bli kvitt hvis man oppsøker hjelp, etc, er dagligdags. Min mann later som han ikke hører, og er vant til det, men jeg er ikke så vant til slikt snakk, og synes det blir veldig slitsomt. Men vi har barn, og det er viktig for meg at barna blir godt integrert i svigerfamilien også. Selv om de bor langt unna.

Jeg gjør som flere av de andre her over sier: Når dere skal på besøk, la mannen gå litt før deg (i mitt tilfelle, reiser mannen og barna noen dager før jeg reiser dit, så kan jeg ordne noen småting hjemme først, eller ta en liten helg med venninnene el.l.) Jeg reiser også hjem litt før de andre, pga at det er så "vanskelig å ta seg så mange fridager på jobben". Legge seg tidlig er et must, da sniker jeg med meg ipaden i senga og spiller spill eller ser film, herlig! De vet jo ikke at jeg egentlig er B-menneske!

Jeg vet de misliker at sønnen deres ikke har funnet seg en kristen jente fra samme miljø, at de sikkert skylder på meg fordi mannen min har blitt så "verdslig", men jeg bryr meg ikke om det.

Anonymous poster hash: 8c722...7b0

[AnonymBruker]

Ts her

Tusen takk for svar

Mannen min blir veldig lei seg når jeg ikke blir med. Jeg sier aldri noe stygt om dem, men prøver å være litt diplomatisk og si ting som "jeg blir veldig sliten når niesen og nevøen din begynner å male på gulvet med iskake, mens de skriker høyt uten mål og mening" og "når faren din sier at homofili er sykt, blir jeg lei meg og sint" (jeg er selv bifil og har flere lesbiske forhold bak meg, så det med homofobien gjør meg både trist og rasende).

Han sier han selv ser "utfordringene", men han er så vandt til det og han er jo glad i dem på en annen måte enn meg.

Det hender jeg setter foten ned og sier at nei nå går dette ikke mer nå orker jeg ikke (bare mye mr diplomatisk), og da drar han på besøk alene. Veldig ofte når vi møtes, er det en eller annen anledning man liksom ikke kan jukse seg ut av. Type dåp, bursdag, forlovelsesfest, jubileum, diverse obskure helligdager ingen andre enn noen få religiøse grupper feier, etc.

Dette er en familie med unormalt mange ting å feire, så det blir en del besøk. Når jeg regner på det kan jeg si at vi ser hverandre i snitt hver 10 uker eller der omkring.

Et annet problem er at TING TAR ALDRI SLUTT. Et enkelt kaffeslaberas kan godt vare i 5 timer. Om vi feirer noe, kan selskapet godt drøye i 8-10 timer. Sist de var på besøk hos oss gikk de ikke før kl 0200 på natta.

Hadde det nå bare vært korte visitter på sånn 2-3 timer hadde det antageligvis ikke vært et så veldig problem for meg, men når så mange intense mennesker møtes og er superintense over så lang tid, da blir hjernen min helt kokt.

På julaften var vi sammen i rundt 16 timer, da jeg kom hjem (klinkende edru, for å ha det sagt) så var jeg så hinsides mentalt utmattet at jeg begynte jeg å gråte.

Takk for vennlige ord.

TS

Anonymous poster hash: 73ec3...79d

Man kan vel fint jukse seg ut av dette? Vi må spare litt på økonomien nå, så da valgte vi at TS ikke blir med siden det ikke er hennes familie og siden det er TS sin mann som får mest ut av dette. Det må da være lov å si det?

Anonymous poster hash: cd143...06b

[AnonymBruker]

Dette høres ut som min familie. De er greie folk, men enkelte medlemmer er temmelig intense, og særlig for stakkars samboeren min.

Vi har valgt følgende løsning: Jeg drar alene på mindre viktige "høytider" som "torsdagen etter pinse!", eller "tirsdagen før vi skal ha påskefest". Så blir han med på viktigere ting, jul, bryllupp, bursdager eller de to gangene i året alle samles.

Dette høres veldig aktuelt ut for vår del. Jeg er ikke TS. Hva sier dere/han til svigers da om hvorfor du ikke er der?

Anonymous poster hash: cd143...06b

[Stinelin]

Dette høres veldig aktuelt ut for vår del. Jeg er ikke TS. Hva sier dere/han til svigers da om hvorfor du ikke er der?

Anonymous poster hash: cd143...06b

Vi gjør det på samme måten. Sier bare at den som ikke blir med har noe annet jeg/han måtte gjøre, og at jeg/han heller prioriterer å bli med i dåpen/ bryllupet/ bursdagen/ jul neste måned. De må bare respektere og venne seg til at ikke begge deltar hver gang, føler ikke at vi har "plikt" til å utgreie så voldsomt om hvilke valg vi gjør.

Om jeg skal være ærlig tror jeg de er mest opptatt av at sønnen/dattera kommer, ikke svigersønnen/-dattera. Det er ihvertfall ikke krise for mora mi om mannen min ikke er med, tipper svigers føler det samme. Nå om dagen er jeg forresten bare "mor til barnebarnet" uansett.

Endret 1. august 2013 av Stinelin

[AnonymBruker]

Ts her

Nok en gang, takk for gode råd!

Heldigvis/"dessverre" er det slik at min svigerfamilie (foreldre, søsken og onkelunger) faktisk liker meg godt og er glad i meg. Det har de sagt mange ganger, de sier også at det alltid er så koselig å møte meg.

Det kan jo hende de lyver, men da forstår jeg ikke hvorfor de ofte og helt uoppfordret sier de liker/er glad i meg.

Når jeg en sjelden gang ikke er med, spør de etter meg ig syntes det er trist. De sender meg også sms av typen "hei synd du ikke kunne komme vi savnet deg håper du blir frisk/koste deg med venninner/whatever".

TS

Anonymous poster hash: 73ec3...79d

[AnonymBruker]

Veldig trist å høre om deg og svigerfamilien din Stinelin

ts

Anonymous poster hash: 73ec3...79d

[Stinelin]

Veldig trist å høre om deg og svigerfamilien din Stinelin

ts

Anonymous poster hash: 73ec3...79d

Nei nei, de er ikke så ille altså! Faktisk endel bedre enn min egen familie. Jeg liker dem godt, og de meg, det vet jeg. Men de blir ikke så veldig lei seg om jeg står over noen sammenkomster, og de respekterer at jeg trenger litt rom. På samme måte som at jeg liker svigermor godt, men ser det ikke som noe problem om hun ikke er med på alle sammenkomster.

Mente bare at de er veldig opptatte av gutten vår, så om pappan deltar med han og jeg er hjemme er det ikke noe problem.

[Gjest kinkylita]

Ts hva om du lurer med deg en liten en på innerlomma neste gang? ;-)

[AnonymBruker]

Haha, ja det hadde vært noe

Mannen min hadde merket det med en gang. Så kan jeg ikke smugdrikke på familiesammenkomster fyllt til randen av avholdsfolk og småbarn. Tenk om de merket noe!

Ts

Anonymous poster hash: 73ec3...79d