Helt ærlig, hvor mye har familien å si?

[AnonymBruker]

Jeg prater da ikke om du kommer over ens med familien eller ei til en/ei dere dater, men om dere dømmer noen om de kommer fra en stigmatisert familie av forskjellige årsaker?

Moren min er lettere psykisk utviklingshemmet, jeg selv er "normal" så vidt jeg vet i hvertfall, har i nå klart meg bra på skole og fullført normalt løp, fått meg jobb, har gode nok karakterer fra vgs til å komme inn på det studie jeg vil.

Jeg har tidligere erfaringer av å bli dømt nord og ned av folk som har visst om familien min, jeg har opplevd at folk blir ekstra kritiske til meg om de har fått vite noe. Derfor er jeg vant med fra jeg var ung (begynte vel i 10 års alderen) å skjule familien min, dvs. jeg tok aldri med noen nye venner hjem, bare de som kjente meg fra før av, og jeg ble veldig bevisst på å prøve å fremstille familiesituasjonen min så normal som mulig.

Jeg vil bare ha et ærlig svar på hvor mye det har å si, jeg kjenner ingen andre i den situasjonen jeg er i selv. Jeg er nå i begynelsen av 20 årene og har aldri hatt noen seriøs kjæreste, bare kortvarige forhold, dermed har jeg aldri trengt å introdusere en kjæreste for familien min, eller fortelle om min situasjon. Frem til nå har det vært enklest slik, men nå vil jeg ha mer enn kortvarige flørter, jeg vil slå meg til ro, men da holder det ikke lengre å holde familien skjult, jeg må jo uansett etter hvert introdusere en eventuell kjæreste til blant annet mamma.

Anonymous poster hash: 35608...a6f

[Gjest Summers]

Hva mener du skal ha å si? Som i at de behandler deg annerledes eller hvor mye tid de er villige til å investere i moren din?

[AnonymBruker]

Hva mener du skal ha å si? Som i at de behandler deg annerledes eller hvor mye tid de er villige til å investere i moren din?

Er vel første jeg lurer på, men mest om det kan få noen til å dumpe/styre unna meg av den grunn?

Anonymous poster hash: 35608...a6f

[AnonymBruker]

Er vel første jeg lurer på, men mest om det kan få noen til å dumpe/styre unna meg av den grunn? Anonymous poster hash: 35608...a6f

Det tviler jeg på. Det er jo deg de dater og ikke svigermor.

Men det er jo også litt hyggelig å hilse på familien til sin utkårede også i blant.

Og jeg synes ikke du burde være flau eller skjule familien din om du møter noen.

Du kan jo gjerne gi dem en liten heads up gjerne, slik at de vet hva de går til, men utover det tror jeg ikke det er så veldig negativt akkurat.

Anonymous poster hash: c989c...3af

[AnonymBruker]

Er vel første jeg lurer på, men mest om det kan få noen til å dumpe/styre unna meg av den grunn?

Anonymous poster hash: 35608...a6f

Min mor er helt gal i hodet, og jeg har i alle fall ikke blitt mislikt av den grunn av mine partnere. De er bare enig med meg i at hun ikke er helt god i hodet:p

Anonymous poster hash: 337f1...74f

[AnonymBruker]

Svigerfaren min har nokså skremmende tendenser, tidligere voldelig, fremdeles ekstremt kontrollerende til tider. Mannen min ventet veldig lenge med å nevne meg. Jeg elsker jo ikke mannen min mindre for det.

Synes ikke en lettere utviklingshemmet mor høres så ille ut. Det er vel dessverre sånn for de fleste at man er flau over familien når man er ung og også lettere blir mobbet for alt som er annerledes. Men det er som regel noe i alle familier.

Anonymous poster hash: 4902b...737

[AnonymBruker]

Familien har bare noe å si hvis det påvirker personen veldig. Det viktigste er at man må være "på lag" med partneren sin hvis det er noe "galt" med familien. Nå sikter jeg ikke til din mor, men for eksempel en forelder med store psykiske problemer. Min samboers mor har store problemer med det meste, men det er ikke hans feil. Vi står sammen om hvordan vi forholder oss til henne. Jeg hadde slitt med situasjonen hvis han lot seg påvirke av henne uten å involvere meg, at hun for eksempel lånte penger av ham uten at han sa noe til meg eller at han forsvarte henne hvis hun behandlet meg dårlig. Det er en del av å vokse opp, at man identifiserer seg mer med sin egen partner enn sine foreldre (hvis de sliter med noe).

Anonymous poster hash: c6469...77c

[Gjest Gjest]

Nei , det å du ikke tenke på.

Fikk svigermor fra helvete på kjøpet da jeg ble forelsket i min mann. Ville gjerne ha han men ikke henne..valgte han og vi har minst mulig kontakt med henne.

Han tok min familie på kjøpet, som virket normale, men min mor er ekstremt selvsentrisk og egoistisk. Fordi han har vokst opp med sin "gærne" mor er han ekstremt tålmodig med min mor, noe jeg ikke er.. Har minst mulig kontakt der også..

[agirlandagun]

Ingenting.

[AnonymBruker]

Det er ganske riktig at en partner kan være en god medspiller i forholdet til familien. Det viktigste at man er enige om hvordan man forholder seg.

Jeg går godt overens med min kontrollerende svigerfar og finner ham ikke slitsom, mens mannen min tar støyten i forhold til min familie. Vi er enige om at vi begge har familiemedlemmer fra helvete, men sammen går det veldig greit og familiene våre synes vi er et supert par.

Tror ikke du skal bekymre deg så mye TS. Det er jo ikke din feil at moren din er som hun er.

Anonymous poster hash: 4902b...737

[Gjest Mia]

Er hun snill og hyggelig? Hvis hun er det skal det ikke ha noe å si. Jeg tror kanskje jeg hadde sett på det som noe positivt, annerledes er bra etter min mening.

Klem jente 21

[AnonymBruker]

Jeg har en lignende situasjon, men hos meg er det et søsken med autisme. Etterhvert som jeg som liten ble klar over at h*n ikke var som andre, ville jeg ikke invitere med meg folk hjem. Alltid hatt få venner, unngått å søke nye vennskap. Og med vennene / kjærestene jeg har hatt, har jeg alltid funnet på unnskyldninger for å ikke møtes hos meg. Dette ble langt, men vil bare si at det letter meg å lese om flere i lignende situasjoner.

Nå er jeg 20, og har flyttet hjemmefra. Likevel tenker jeg mye på om samboeren min skal være med hjem til familien min i julen, noe jeg har lite lyst til.

Man må bare innse at situasjonen er som den er, og gjøre det beste ut av det.

Anonymous poster hash: 5fbb6...4f6

[Gjest Houdini]

Angående familie er jeg nok veldig bortskjemt, utenom broren min som alle i familien holder seg langt unna. Jeg tror at man skal miste deler familien eller rammes av sykdom før man forstår hvor god/dårlig familie man har. Men igjen, jeg har vært veldig heldig som har rause foreldre som ikke dømmer andre.

[AnonymBruker]

Som mann vil jeg bare si at jenta betyr alt. Jeg kunne aldri skygget unna en potensiell kjæreste, samboer eller kone fordi det var issues med familien hennes. Selvsagt får man familien på kjøpet dersom man går inn i et seriøst forhold. Det betyr kanskje man må være litt ekstra forståelsesfull og tolmodig i forhold til familien.

Ts, så lenge du er deg selv så er det mer enn godt nok. Det er "noe" i alle familier... Og du kan på forhånd være ærlig om moren din dersom du går inn i et seriøst forhold. Utifra det du skriver så virker du reflektert og fornuftig. Da finner du også en partner som passer for deg og vil forstå deg.

Du trenger ikke bekymre deg. Du og moren din er mer enn god nok

Anonymous poster hash: fcf7f...929

[AnonymBruker]

Synes det er synd at du har vært vant til å skjule familien din.

Om kjæresten min hadde en mor som var lett psykisk utviklingshemmet, hadde ikke det hatt noen betydning for vårt forhold. Kan ikke skjønne det kan ha betydning for noen jeg...

Faren min er alkoholiker. Det prøvde jeg å skjule i flere år.. Snakket ikke med noen om det.

Men da jeg møtte kjæresten min ble det helt naturlig å snakke med han om alt. Og da begynte jeg å innse at det var dumt å skjule det for noen. Jeg legger ikke ut om faren min til alle, men flere av vennene mine som vet hvordan det ligger an, er til god støtte i vanskelige perioder.

Ting er som de er, enten de skjules eller ikke. Det er ikke noen grunn til å "skjule" familien.

Anonymous poster hash: 5e0b5...900