Å miste verdigheten når man føder

[AnonymBruker]

Jeg så nettopp på "Fødeavdelingen", og der sa en av de fødende "Det er sant at man mister verdigheten når man føder".

Jeg må si at jeg skjønner litt hva hun mener. Det kommer naturligvis alle slags typer mennesker til sykehuset, men de fleste er jo vanligvis "oppegående", beherskede kvinner. I fødesituasjonen kan dette for noen snu totalt, og man ender opp som en hylskrikende gærning som må bli irettesatt av jordmor som et lite barn.

Det må være noen som har fått et "annet syn" på partneren sin etter noe sånt?

Jeg mener ikke nødvendigvis et dårlig syn, men noe annerledes. Klarer ikke forklare bedre..

Ja, man føder et barn og det er sånn sett vakkert, men en slik situasjon er jo langt fra vakker å se på når man ser de som mister kontrollen.

Noen som skjønner hva jeg mener?

Det må jo også være utrolig ubehagelig som partner å oppleve å se sin andre halvdel slik. Jeg vet rett og slett ikke hvordan jeg hadde taklet det. Man vil jo så gjerne hjelpe.

Jeg mener ikke dette stygt ment, og det kan like gjerne skje meg selv når jeg skal føde!

Hvordan følte dere på dette?

Anonymous poster hash: eca98...2ca

[Yesterday]

Trur folk flest er klar over at kvinnen kan bli "gal" under fødselen så de er forberedt, men de som ikke vet det får seg kanskje et sjokk. Jeg skal forberede min kjære Men jeg trur at han allerede vet at det kan skje.

[AnonymBruker]

Jeg skjønner hva du mener, man ser jo partneren i en heeelt uvant situasjon! Man ligger naken og blottet i alle slags udelikate stillinger, man jamrer seg, gråter, stønner, bæsjer på seg, lager rare lyder, man ser svett og utslitt ut, og det pågår jo ofte i mange, mange timer! Man gir jo slipp på det å være tøff, pen, snill osv, man gjørbare det man må gjøre for å få ungen ut. Jeg har ikke født selv, så kan ikke dele egne erfaringer, men jeg så også "fødestuen" på FEM.

Anonymous poster hash: ae669...aa2

[ara]

Jeg var av de som mistet meg selv fullstendig under fødselen. Jeg skrek av mine fulle lungers makt og hadde null kontroll. Men jeg vil ikke si at jeg følte jeg mistet verdigheten, men kan allikevel skjønne hva folk mener når de sier det.

[Orchideae]

Det å holde på "verdigheten" min var det siste jeg tenkte på.

Husker jordmor nr. 2(fødte over tre skift så hadde tre forskjellige, siste kom rett før jeg skulle starte å presse omtrent) sa til meg på de verste riene; stille og forsiktig til meg "om det kommer litt avføring under Utdrivningen så bare tørker vi det bort". Det var det SISTE jeg tenkte på. Kunne spruta ned hele dama og fødestua med avføring og jeg hadde ikke brydd meg det grann..

Jeg skreik og bar meg, gråt, kjefta og var ufin mot jordmor fordi anestesi legen var treg og feis som bare det etter epiduralen var satt..

Nå er jeg egentlig ei høflig, blid og søt jente. Tror nok de var glade da jeg hadde født og ble meg selv igjen..

Endret 30. juli 2013 av Orchideae

[AnonymBruker]

Hører mane sier de ikke brydde seg/ville brydd seg om bæsjing, nakenhet etc, alt fokus var på å få ut babyen. Vel, det stemmer nok ikke for alle. Jeg var veldig bevisst på det med nakenhet, og jordmor tok hensyn og la et laken over fanget mitt under pressriene (kun da jeg var avledd fra livet og ned, og lå i seng.)

For meg ville det også føltes veldig uverdig ut å stå naken (fra livet) på alle fire i sengen og presse, den stillingen hadde vært helt uaktuelt for meg.

Jeg syns smertene gikk an å puste seg gjennom, så jeg brølte og stønnet ikke, men jeg tror nok kanskje jeg hadde syntes det va flaut og ubehagelig om jeg hadde gjort det, både ovenfor jordmor og mannen min. Mannen min hadde kanskje forventet meg skriking el. for han kommenterte at det var så lite lyd og fredelig på fødestuen.

Anonymous poster hash: 24974...22e

[Teriyaki]

Jeg hylte og brølte, og min kjære fikk definitivt et nytt syn på meg. Han var kjempestolt og syntes jeg hadde gjort en super jobb!

[Dyregod]

Jeg tenkte veldig mye på dette i forkant av fødselen at jeg er redd for å bæsje på meg, være naken foran ukjente og at blod og gørr kom ut. Men når pressriene kom var det det siste jeg tenkte på for å si det sånn. Jeg la ikke merke til at det kom inn nåde lege og flere jordmødre, og om jeg bæsjet på meg aner jeg ikke for jeg var så opptatt av å komme meg igjennom fødselen. Jeg ble fortalt av mannen at det kom rennende både vann og blod så jordmor måtte bytte klær. Han syntes det var ekkelt å se meg ha så vondt og syntes det var voldsomt hele opplevelsen. Men nå skal jeg legge til at jeg fikk pressrier uventet etter en time på sykehuset uten å ha blitt undersøkt, så da skjedde alt så fort. Men han sier han er kjempe stolt og elsker meg mer nå enn før

Endret 30. juli 2013 av Dyregod

[AnonymBruker]

mannen min måtte sitte på gangen. jeg nekta han å komme inn. jeg ville ikke at han skulle se meg slik. jeg hadde problemer med at det i det heletatt var folk der. synes det var skikkelig flaut å ligge der. jeg har ingen problemer med å dra til gyno. men da bæsjer jeg ikke på meg. og det kommer ikke så mye greier ut av meg da. jeg synes det var utrolig problematisk.

Anonymous poster hash: 6b4f1...c8f

[AnonymBruker]

mannen min måtte sitte på gangen. jeg nekta han å komme inn. jeg ville ikke at han skulle se meg slik. jeg hadde problemer med at det i det heletatt var folk der. synes det var skikkelig flaut å ligge der. jeg har ingen problemer med å dra til gyno. men da bæsjer jeg ikke på meg. og det kommer ikke så mye greier ut av meg da. jeg synes det var utrolig problematisk.

Anonymous poster hash: 6b4f1...c8f

Forstår der godt, men samtidig litt dumt at han ikke får se sitt eget barn komme til verden. Altså, han får jo sett barnet etterpå, men han ville jo kanskje sett barnet sitt med en gang. Men har forståelse for at du gjorde det du gjorde. Har heller ikke lyst til at kjæresten skal se meg sånn egentlig..

Anonymous poster hash: b4826...489

[Pyntestøv]

Jeg, i likhet med Dyregod, tenkte mye på dette i forkant og prøvde så best jeg kunne å forberede kjæresten på at han kunne møte en helt annen kvinne inne på fødestua og det var ikke sikkert jeg ville ha kontroll over ting jeg kunne finne på å si og gjøre. Det gikk i grunnen greit, sånn sett, helt frem til jeg skulle presse ut babyen ved hjelp av sugekopp. Jeg ønsker ikke å skremme noen, for når jeg ser i papirene i etterkant varte det bare i 11 minutter og det var de fem siste som virkelig var vonde. Men, ja... på et tidspunkt fikk jeg panikk og skrek for alle lungers kraft. Da ble jeg fort roet ned av flinke jordmødre og klarte å finne fokuset igjen og ikke lenger var mitt lille mirakel ute.

Når det er sagt så brydde jeg meg pent lite hvem som så meg naken, eller om det kom noe ut av meg annet enn baby. Fokuset ligger nettopp på å få babyen ut, og alt annet blir temmelig uvesentlig. Selv nå i etterkant bryr jeg meg ikke. De ser det hver dag og det er helt naturlig.

[AnonymBruker]

Forstår der godt, men samtidig litt dumt at han ikke får se sitt eget barn komme til verden. Altså, han får jo sett barnet etterpå, men han ville jo kanskje sett barnet sitt med en gang. Men har forståelse for at du gjorde det du gjorde. Har heller ikke lyst til at kjæresten skal se meg sånn egentlig..

Anonymous poster hash: b4826...489 [/acronym

for min egen fødsels opplevelse så var det bedre at han ikke var der. han støttet meg 100% på det. og han var utenfor vis jeg skulle trenge han.sånn i tilfelle jeg forandret mening eller noe underveis.

Anonymous poster hash: 6b4f1...c8f

[AnonymBruker]

???? miste verdighet? det er jo helt naturlig å føde, og vi skal være svært takknemlige for at vi bor i norge og har et vilt støtteapparat som hjelper oss gjennom dette. vi kunne fort satt ute i buskene et sted i afrika. alene. og i tillegg nekte mannen sin å se på? barnslig

Anonymous poster hash: 0f8c2...868

[Havmus]

Selve fødselen opplevde jeg ikke som nedverdigende. Behandlingen jeg fikk i forbindelse med igangsettingen opplevde jeg som nedverdigene. Opplevde det som lite sympatiske mannlige leger som turet inn på rommet romsterte oppi der og gikk ut.. grøsser fortsatt ved tanken.

[AnonymBruker]

Skjønner litt hva du mener, trådstarter.

Selvfølgelig er det helt normalt at man mister kontrollen, og det er ikke noe rart med det, osv osv... Men jeg likte ikke følelsen av å være utenfor meg selv og si/gjøre ting jeg aldri gjør ellers. Føler vel i ettertid også at jeg gikk opp til fødeprøven og strøk... og har aldri orket å sette ord på den følelsen til noen, heller ikke mannen min.

Vi fikk jo en nydelig unge, og det er det aller viktigste, men selve fødselen er jeg mest flau over. Ikke stolt i det hele tatt. Så får andre bare synes det er barnslig.

Anonymous poster hash: 193cd...66b

[AnonymBruker]

Er så glad jeg er mann, så slipper jeg alt det der.

Det høres ut som et helvete når kvinner forteller om det. Skjønner ikke at noen er villige til å utsette seg for alt det der. Men i mange situasjoner har man vel ikke noe valg, man tenker ikke over det før det er for sent og man står midt oppi det hele og innser at det å få unge ikke bare var å få en liten pakke med storken...

Anonymous poster hash: f03e3...add

[QueenOfTheSidewalk]

Om jeg noen gang skal føde (noe jeg ikke tror) så skal hvertfall ikke mannen være der før det er over. Skjønner ikke de som vil ha han med.

[siebaeo]

Jeg lurer litt på hvor trygge man er på mannen sin om man ikke takler at han ser en i fødsel av sitt felles barn..

Mine fødsler har vært helt totalt ulike, med en igangsatt vakumafære som varte lenge, og en superrask og intens spontan fødsel. Begge involverte litt bæsj, og både pusting, pesing, litt uling og gråt Men ikke f om jeg klarer å definere det som uverdig!! Noe mer verdig enn å gjennomføre en fødsel kan jeg ikke tenke meg!

Og min kjære har vært utrolig stolt og imponert begge ganger. Og han er jo voksen heldigvis, og ser bragden over bæsjen antar jeg.. Ikke at han så det helt direkte, han (vi) har aktivt valgt å ikke stå slik at han ser akkurat at babyen kommer ut, og da ser han jo ikke det andre heller.

[ara]

Jeg lurer litt på hvor trygge man er på mannen sin om man ikke takler at han ser en i fødsel av sitt felles barn..

Mine fødsler har vært helt totalt ulike, med en igangsatt vakumafære som varte lenge, og en superrask og intens spontan fødsel. Begge involverte litt bæsj, og både pusting, pesing, litt uling og gråt Men ikke f om jeg klarer å definere det som uverdig!! Noe mer verdig enn å gjennomføre en fødsel kan jeg ikke tenke meg!

Og min kjære har vært utrolig stolt og imponert begge ganger. Og han er jo voksen heldigvis, og ser bragden over bæsjen antar jeg.. Ikke at han så det helt direkte, han (vi) har aktivt valgt å ikke stå slik at han ser akkurat at babyen kommer ut, og da ser han jo ikke det andre heller.

Jeg er trygg på mannen min, veldig trygg. Men da riene sto på som verst og jeg satt med diger bleie, nettingtruse, sykehusskjorte og svetta med huet nedi lystgassmaska, da ba jeg han ta en tur på gangen. Jeg følte meg så hjelpeløs og fæl og jeg ville bare være alene med smertene..Han fikk ikke gjort noe får eller til da ingen fikk røre meg. Han fikk komme inn når pressriene kom og fikk se sønnen sin komme til verden Og han har senere uttrykt at han er veldig stolt av meg.

[QueenOfTheSidewalk]

Jeg lurer litt på hvor trygge man er på mannen sin om man ikke takler at han ser en i fødsel av sitt felles barn..

Mine fødsler har vært helt totalt ulike, med en igangsatt vakumafære som varte lenge, og en superrask og intens spontan fødsel. Begge involverte litt bæsj, og både pusting, pesing, litt uling og gråt Men ikke f om jeg klarer å definere det som uverdig!! Noe mer verdig enn å gjennomføre en fødsel kan jeg ikke tenke meg!

Og min kjære har vært utrolig stolt og imponert begge ganger. Og han er jo voksen heldigvis, og ser bragden over bæsjen antar jeg.. Ikke at han så det helt direkte, han (vi) har aktivt valgt å ikke stå slik at han ser akkurat at babyen kommer ut, og da ser han jo ikke det andre heller.

Det er jo veldig kvalmt og har ingenting med trygghet å gjøre. Jeg vil heller ikke se en fødsel med mindre jeg må.